Størst av alt er kjærligheten, 1 år etter.

Det er ett år etter hendelsen som gjorde noe med oss, i allefall for en stund, forhåpentligvis for alltid.

Det er ikke første gangen mennesker blir offer for en terrorhandling, men det var første gangen det skjedde i det lille landet der alle kjenner noen som ble rammet av det.

Det er noe som skjer med en når man opplever det så nært. I nabolaget. For mange opplevde at mennesker i sitt eget nabolag hadde blitt rammet. Det var ikke et barn i Afrika som hadde død av sult eller aids, det var et barn i vårt nabolag som hadde blit skutt på Utøya.

Det lammet oss, samtidig som det knyttet oss nærmere hverandre. De drepte ungdommene ble offer for en terrorhandling, men hvis vi veger det, så offret de seg ikke for gjeves. De ofret seg ikke for at en mann skulle få spre hatet sitt, men for at vi skulle finne tilbake til kjærligheten for hverandre.

Vi viste oss frem som en knyttet og omsorgsfull nasjon. En nasjon som ikke bare har rike mennesker som lever godt og har det bra,  men som en nasjon med medmenneskelighet og kjærlighet.

Vi er ikke kalde normenn som har latt den selvsentrerte egoismen overta våre holdninger og verdier etter at Olje eventyret startet. Vi har ikke glemt at det finnes andre mennesker her enn oss selv. Vi har ikke glemt betydningen av å være der for hverandre når man trenger det. Men vi trengte muligens en påminelse. Jeg tror de fleste vil si at ja, vi trengte en påmindelse.

Nå handler det om å ikke glemme. Det handler om å fortsette å stille opp, ikke bare når en nasjonal katastrofe inntreffer, men også når fru Matsen mister mannen sin, og når Familien Hansen opplever at den ene sønnen får kreft.

Det handler om å støtte opp om lokalsamfunnet, men det handler også om å se barna rundt oss selv om de ikke er våre egne.

For dette er ikke bare en vekker når det kommer til det å ta vare på hverandre i sorgen, men det er også en vekker når det kommer til å ta vare på de som har behov for å bli tatt vare på og sett.

Jeg vil ikke at vi skal la flere barn vokse opp og bli som ABB. Jeg vil ikke at vi skal lukke øynene flere ganger og la barn som trenger oppfølging og kjærlighet bli oversett. Jeg vil ikke at vi som er et så lite samfunn i den store vide verden skal være så opptatte av oss selv at vi lar flere slike katastrofer inntreffe.

Størst av alt er kjærligheten, og med den kan man beseire både hat og vonde følelser, hvis vi lar den. Det er vi som sitter med makten, hver og en av oss. Hvis vi velger å gi av oss selv og dele den kjærligheten vi alle er født med, vil vi kunne gjøre en forandring.

Mine tanker går til alle de etterlatte og også foreldre, venner og kjente av terroristen som også trenger omtanke og kjærlighet pga de grusomme handlingene som ble utført av en de kjente og elsket.

Jeg håper alle får en fin minnemarkering rundt om i landet, selv tenner jeg lys og sender ut all kjærlighet jeg har til de som trenger det.

 

Hva hvis…..

Norge våkner til nyheten om at “flere liv kunne vært reddet fra Utøya, hvis de hadde fått helikopter hjelp”.

Det er ikke første gang vi våkner til slike “hvis… ” når det kommer til Utøya.

  • Hvis politiet hadde kommet raskere
  • Hvis overvåkingen av regjeringskvartalet hadde vært bedre
  • Hvis en annen redningsrute hadde blitt benyttet
  • osv osv osv

Hva er egentlig poenget med å tenke over hva som kunne ha vært, hvis man hadde gjort ting anderledes?

Vi har vel alle sittet der og klandret oss selv etter å ha fått andre resultater enn vi ønsker oss. Etter en eksamen, etter en date, etter et intervju, etter et møte. Som foreldre, som besteforeldre, som veninninner eller som kjæreste. At vi ikke har gjort nok eller at vi  gjorde ting feil.

Vi funderer og opparbeider negativ energi for resultatet -realiteten- fordi vi skulle ønsket oss et annet resultat.  Klandrer oss selv, eller andre, fordi vi skulle ønske det hadde blitt anderledes. Vi klarer ikke å se fremover og glede oss over det vi faktisk har, fordi vi bruker tid på å fungere over hvordan livet kunne vært hvis vi bare hadde…..

Når det kommer til Utøya synes jeg det er trist at man ikke bare kan la det ligge. Ikke prøve å finne enda flere man kan klandre for at det gikk som deg gikk. Ungdommene er døde. De blir ikke mer levende av at man finner ut hvordan de kunne ha overlevd.

Sorgen i hjertene til de som har mistet sine kjære blir ikke mindre, men bitterheten blir større.

Livet er som det er. Det har blitt som det har blitt. Nåtiden er her og nå. Fortiden kan man ikke endre. Men det du kan endre er fremtiden. Jeg lover meg selv, her og nå, at jeg kun skal se meg bakover for å lære. Ikke for å klandre meg selv eller andre.

Livet går videre, med det som er her og nå.

Det var flere barn og unge som døde i 2011.

Jeg forstår at det rører i hjertene våre når vi får se bilder av rommene til en del av ungdomene som ble drept på Utøya. Jeg forstår at det er sårt for hele landet, at det preger oss fortsatt. Det var en forferdelig hendelse. Noe som vi ikke kunne forstå at skjedde når det skjedde og ikke enda kan forstå at har skjedd. Det er så uvirkelig. At en person sprenger en bil i Oslo sentrum og så drar ut på en øy hvor ungdommer har leir og skyter.

Det er jo som tatt fra en film og vi skulle vel alle ønske at det var en film. At ingenting av det er virkelig. Men det er det.

På samme måte som det er virkelig for foreldrene til ungdommene som ble drept på Utøya, så er det også virkelig for foreldrene til alle de andre barna og ungdommene som døde i 2011.

De har også tomme rom i husene sine. De har også hjerter, som er fyllt med sorg og smerte.

Jeg kjenner på det hver gang media melker videre på Utøya katastrofen. Hva tenker andre foreldre som har mistet sitt barn i 2011? Synes de det er sårt at barna som ble drept på Utøya hele tiden minnes, mens deres barn ikke blir nevnt?

Det er så mange forferdelige sjebner og så mange foreldre som sitter med smertefullt savn i hjertene sine. Mine tanker går også til disse. Disse som kanskje har fått en liten notis i lokalavisen eller blitt nevnt i en sammenheng, og så glemt.

Utøya selger fortsatt aviser, jeg forstår media melker så lenge de kan, men vi som foreldre kan ta vare på de andre foreldrene også. De som ikke selger aviser, men som fortsatt har smerten i hjertet sitt.

Til deg som mistet et barn i 2011, enten i magen, under fødsel eller et barn du har fått hatt i ett eller flere år. Jeg føler med deg, jeg tenker på deg, jeg smerter med deg og tenner et lys for ditt barn.

Og det håper jeg mange andre vil gjøre også! Din smerte er like stor. Ditt barn var like mye elsket. Ditt barn var like viktig og betydningsfullt. <3

 

Likte du dette eller andre innlegg jeg har skrevet? Du kan nominere bloggen min, eller andre blogger du liker til BloggAwards 2012. Gi bloggene du leser en stemme og muligheten til å nå ut til enda flere lesere. Nominer her: http://bloggawards.com/bloggnominering

Hvordan er det mulig?

23.07.11 kl 03.00:

Jeg får ikke sove. Det er klamt, varmt og tankene svirrer. Hvordan er det mulig? Hvordan kan en person være så kald og følelsesløs? Hvordan kan en handling være så bestemt og utført med slik umenskelighet?

Den siste twitter meldingen til Anders Behring Breivik gjør at det grøsser nedover ryggen min:

“One person with a belief is equal to the force of 100 000 who have only interests.”

Meldingen er postet 17 juli. Der og da visste han at om 5 dager skulle verden aldri glemme hans navn. Der og da visste han at om 5 dager skulle han gå inn å prøve å drepe hjertet i Arbeiderpartiet.

Med twitter meldingen som er postet, får man innblikk i tankene hans i dagene før handlingen. Spørsmålene blir ikke færre, men flere.

22.07.11 kl 15.30:

En bombe eksploderer i Oslo. Det er kaos og vi innser at terrorismen også har nådd landet vårt. Det er ingen av oss som kan forestille oss hva som vil skje videre.

11.07.11 kl 17.00:

En mann massakrerer ungdommene på AUF sin sommer leir. Tragedien vi aldri kunne se for oss har rammet regjeringen og landet vårt.

Resten av dagen blir bare en røre av tanker og følelser. Googel + og twitter benyttes for løpende informasjon. Direkte kontakt med ungdommene som befinner seg på øya. Livredde med frykt for livet.

Når ungdommene er kommet i sikkerhet begynner spørsmålene å komme.

Hva får en person til å utføre slike handlinger? Hva er det han vil oppnå? Hvor lenge har han tenkt på dette, og hvor startet planen? Hvor gikk det galt? Hvorfor har ingen hindret dette? Hvorfor har ingen sett hvor sykelig opptatt av sine meninger han hadde blitt?

Øyvind Strømme har skrevet et flott blogginnlegg som kanskje gir innblikk i hvem Anders B Breivik var. Hvordan han tenkte og hvilke tanker han hadde i hodet sitt.

Fra å ha tanker om det forferdelige som har skjedd og analyseringer i hodet om hvordan dette er mulig har det i  viktigste vært å skåne guttungen.

Jeg er først og fremst mamma, og i dag har det vært hovedrollen min i det som har skjedd.

Det har vært mange tanker i dag. Mange samtaler og tanker. En på snart 10 år som må sortere tankene sine og forstå, og en mor som prøver å forklare på best mulig måte. Jeg vil ikke skåne han for det som han får vite av omverdenen på ett tidspunkt.

Jeg vil ikke la han ligge med hodet fullt av fantasi og innbildninger som ikke henger på gjeip med realiteten. Jeg vil at han skal kjenne på følelsene sine, tankene sine og snakke om det han tenker på og det han føler.

Å se guttungen sitte sånn, konsentrert i det nyhetene kommer på TV’en (som han bestemt sa at han ville se) er sterkt for morshjertet.

En annen blogger forteller om de fantastiske ordene hennes 8 åring sa midt i det hele:

“Men mamma! Vi må hugsa på at han som gjorde det der, har sikkert familie han òg! Kanskje sit mamma’n hans og gret og er redd for at ho har gjort noko gale for at sonen hennar kunne finne på noko slikt. Dei har det nok forferdeleg no”

Lurer du på hva du som foreldre skal gjøre, hva du skal si og hvor mye de skal få se? Les denne:

BOMBEEKSPLOSJONEN I OSLO/DRAPENE PÅ UTØYA –   Hva skal vi si til barna?

Og anbefaler alle andre foreldre å lese den også.

Barna våre er sårbare og det er viktig å ta hensyn til denne sårbarheten.

 

Det er ubegriperlig det som har skjedd i løpet av det siste døgnet. På TV’en kan man nå se reportasje fra Utøya,tidligere på dagen. Man hører latteren fra ungdommene i salen mens Gro Harlem Brundtland taler. Man ser regnfulle bilder fra camping området, med ungdommer som ler.

2 timer senere brøt helvete løs. 2 timer senere var latteren omgjort til hyl og skrik og så redselsfyllt stillhet. 85 drepte så langt. 4/5 stk er fortsatt savnet. I Oslo er det 7 døde og mange skadet.

Dette berører så mange, det berører oss alle. Vårt lille land er synlig lite i dag, og omsorgen for hverandre kan vise det store hjertet det lille landet vårt har.

22.07.2011 vil aldri bli glemt. For meg vil den dagen symbolisere den kjærligheten og omsorgen, vi viser for hverandre når krisen rammer oss. Plutselig betyr det ikke noe hva noen jobber med, eller hvilken bil de kjører. Det eneste som betyr noe er at man lever.

Her er historien fra en som var på Utøya og som lever, skrevet noen timer etter drama:

Mine tanker går til alle pårørte. I dag tennes det lys og refleksjonene blir mange.

“Evig hvile”

Ingenting blir noen gang som før. Og før kommer aldri mer igjen
Mørket rår når endog håpet dør, sorgen er en dyster følgesvenn
Livet er så sårbart og så skjørt, før det står i blomst kan det vær over
Historier om undre har vi hørt, trass i liv som trosser alle lover
Men ikke denne gangen, ikke nå
Vi så livet reise seg å gå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem

Det gikk sin vei og vi så ikke bort, det kjempet som besatt før det forsvant
Med fordervelse og sorg i sine spor, ga selve livet tapt og døden vant
Nå sørger det krumbøyd og forlatt, det liker ikke tape noen slag
Det hegner om et frø, en glo, en skatt, og skal igjen stå rakrygget en dag
Om ikke denne gangen, ikke nå
så skal det atter reise seg og stå

Gi dem evig hvile Herre, hold lyset høyt så de finner veien hjem
Gi dem evig hvile Herre, Og må evig lys skinne på dem.

Bjørn Eidsvåg.

For deg som vil lese mer om hva andre bloggere, aviser og sosiale medier har skrevet rundt dette så har Morten Myrstad skrevet en oversikt i ettertid som oppsummerer og som inneholder linker til det meste som har blitt skrevet av oss alle.

Det sosiale mediebildet, på ondt, vondt og på godt.