Nettdating har storhetstiden sin i Desember. Desperasjonen etter å finne noen å dele livet med før jul er stor blandt norges single. Noen går til og med tilbake til ekser, bare fordi de ikke orker lete lenger, og de tar til takke med noe de vet ikke er rett. Been there, done that. Ensomheten blir for stor når man ikke har det helt bra i livet sitt og man tenker at det er bedre å vite hva man får, enn å være alene.
Ingenting er i mine øyne, mer verdt å vente på, enn den stabile gode kjærligheten. Den som gjør hverdagen bedre og ikke værre. Den som omfavner deg og gir deg ett lysglimt i en ellers kanskje vanskelig hverdag. Kjærligheten som er slik den er ment å være. God, snill, og omsorgfull.
Jeg vet ikke hvorfor så mange av oss aksepterer kjærligheten som noe annet enn dette. At vi ikke kjenner på våre egne følelser og hva slags effekt kjærlighetene har på oss. Gjør den oss lykkeligere? Gjør den oss roligere? Eller gjør den oss stressa, sjalu og frustrert? Mye av frustrasjonen og drama som skapes i parforhold kommer pga vår egen usikkerhet. Usikkerhet på oss selv, vår verdi, og også på hva partneren vår egentlig føler. Det er ikke slik at man aldri skal krangle eller være uenige, men når parforholdet dreier seg om krangling og mas er poenget med å være to borte.
Hvorfor skal vi bruke så mange timer og dager av et kort liv på å krangle, gråte, være frustrert og lei oss? Når man har det bedre alene er det ikke noe vits å være to.
Når dansen ikke er på røde roser danser man i det minste sammen.
For meg er poenget med å ha en kjæreste det å ha noen å gå veien sammen med. Ikke en person som motarbeider dine drømmer og fantasier, eller som stiller spørsmålstegn til hvem du er og hva du gjør. Det handler om aksept for den man er i bunn og grunn, under alle lagene man er laget av, og et samarbeid som gjør dagene gode og ikke vonde.
Jeg får daglig mailer fra ulykkelige mennesker som enten ikke kommer seg videre fra et vondt forhold, eller som er frustrerte fordi de aldri finner en som de får de rette følelsene for. Mange mener man ikke skal være så kravstor og at kjærligheten kan komme etterhvert, mens jeg mener at man heller bør lære seg å trives i eget selskap enn å ta til takke med noe som kan bli bra, bare fordi man ikke vil være alene.
Det er noe med det å finne han eller henne som gjør at verden forsvinner når man er nær. At roen senker seg i det man tilbringer tid sammen. Det er da det er godt å komme hjem og være hjemme, fordi det er sammen man har det aller best.
Men jeg også vet at i 2012 ønsker man forskjellige ting. Noen vil finne noen å dele livet med fordi de ønsker barn/familie, mens andre ønsker noen som kan bidra til at økonomien blir litt bedre. Det finnes også de som ser på ekteskapet som en arbeidsplass hvor fordeling av arbeidsoppgaver er nødvendig for å få hverdagen til å fungere, og hvor det å dele soverom ikke er det vesentlige. Vi er forskjellige og vi velger forskjellig også i kjærligheten.
Jeg velger følelsene. Trivselen og gleden. Den gode stabile kjærligheten som gjør livet om mulig enda bedre.
Hva velger du?
