Jeg har ikke vekt hjemme. Det er noe jeg har forkastet for lenge siden da, jeg har vært jojo når det kommer til vekt hele livet. Jeg orker ikke å ha fokuset på vekta, men på kroppen min.  Det er allikevel slik at når jeg treffer på mennesker som ikke har sett meg på noen år så lurer de på hvor mye jeg har gått ned.

-Du må jo ha gått ned masse, så slank som du har blitt??

Vi måler slankeprosses med antall kilo man har gått ned.

Du ser det på reklamene overalt. Gå ned så og så mange kilo på så og så kort tid. Vektklubb.no som VG driver sier jo sitt bare av navnet de har valgt for sitt slankeprosjekt.  Alt dreier seg om vekt. Antall kilo. Men er det virkelig rett måte å fokusere på nedgangen på?

Fra VG sin Vektklubb.no side.

Jeg mener VG med vektklubben sin er med på å skape negativ kroppsfokus! Alt som handler om vekt for å måle resultater, er med på å skape usunn tankegang om kroppen vår.  Det bør ikke handle om antall kilo man går ned, men heller antall cm, og hvor mye muskelmasse man har fått kontra fettmasse man hadde før.

Jeg kunne droppet trening og levd på nutrilett og sikkert veid mindre enn jeg gjør nå, og vært like slank, men jeg vil heller at kroppen min skal være sterk og sunn, enn tilpasset et kroppsideal basser på antall kilo man veier.

Jeg har gått opp 2 kilo siden i fjor, men er slankere nå enn for ett år siden.

For ett år siden hadde jeg skrevet ett innlegg om fokuset på kropp via bikinibilder. Det var nok en gang en debatt i bloggverden om dette med å vise bilder av seg selv i bikini, og jeg lagde et innlegg om hvordan jeg så ut hvis jeg tok flatterende bilder av meg selv og hvordan jeg EGENTLIG så ut.

Sånn så jeg ut med rett vinkel, rett lys og sikkert pusteproblemer mens jeg tok bildene:

Og sånn så jeg ut en time etterpå med rompa i været mens jeg fikset guttungen sin vannpistol. Dette er det EKTE! Meg 70 kilo tatt i mai 2012.

http://anehagen.com/2012/05/24/bikinibilder-meg-her-og-bikinibilder-meg-der-her-er-mine/

For 2 dager siden var jeg på et bad som hadde vekt. Jeg kjente at jeg bare måtte gå på den vekta for å se. Vekta viste 72. 1 kilo. Altså 2 kilo mer enn for ett år siden. Jeg hadde altså gått OPP og ikke NED selv om alle forteller meg hvor slank jeg har blitt.

Rett fokus bør være på kropp, ikke kilo!

Tror dere jeg ble deppa et lite øyeblikk? Ja gjett om! Jeg kjente jeg ble irritert, og skuffa og lei meg på en gang. Men det gikk ganske raskt over når jeg så meg selv i speilet og så hvor stram og fin kroppen min er i ferd med å bli.

Den jobben jeg har gjort handler om å styrke kroppen og bli slankere på en sunnere måte. Jeg fjerner fett ved å stramme opp kroppen min innenfra og ut.

Jeg trener masse, spiser sunt og hjelper kropp og sinn til å ha det bra og holde seg frisk. Jeg fokuserer på trening og ikke slanking og det er der fokuset mitt skal fortsette å være!  Når jeg begynte å slanke meg hadde jeg et mål om å bli 65 kilo, noe jeg var før jeg ble gravid for 12 år siden, men etter at jeg veide meg så innser jeg at 70 kilo nok er min idealvekt på tross av mine 168 cm.

Her er et bilde av meg tatt på 18 mai:

Fra det forrige bikinibildet og til nå så har jeg gått ned:

6 cm rundt livet

7 cm rundt magen

10 cm rundt hoftene

4 cm rundt lårene

Jeg har altså blitt slankere selv om jeg har gått opp i kilo, og jeg lurer på hvorfor vi fortsatt fokuserer på kilo og vekt når vi snakker om slanking.  Hvorfor skal man spørre om hvor mye du har gått ned, når det egentlig handler om hvor stram du har blitt, eller hvordan kroppen har formet seg. Må vi ha noe å måle oss med synes jeg bilder er det beste. Bilder og kroppsmål. Vekta kan vi bare kaste veggimellom og benytte kun for å se at spebarn får i seg nok mat på barsel!

Måler du deg selv ut i fra hvor mange kilo du veier?

Håper alle har hatt en like flott 17 mai og pinsehelg som jeg har hatt!

<3 Ane.

Egentlig så er det veldig godt å tenke på. At det er aldri er for sent å snu. Vi har vanskeligheter for å gjøre det, men muligheten er der.

Gi deg selv en strafferunde!

Ofte snakker vi om livsveien og hvor kronglete og svingete den er. Men vi snakker sjeldent om muligheten vi har til å snu og ta den veien om igjen.  Ta den ekstra turen tilbake i hodet vårt, til der ting har blitt kronglete og analysere litt før man går fremover igjen. Kall det gjerne en strafferunde.  Vi er flinke til å si gjort er gjort og spist er spist, men hvis vi overser hva vi kan gjøre for å ikke havne i slike situasjoner så kaster vi jo bort masse fornuftig tid.

Når en skiskytter bommer og må ta en strafferunde, tror du at hun/han tenker at: Jaja, sånn gikk det da denne gangen, gjort er gjort og spist er spist? Nei hun/han analyserer feilen som ble begått og gjør det hun/han kan for at det ikke skal skje igjen!

Det er ikke alltid slik at veien er kronglete av seg selv, vi skaper ofte alle disse steinene i veien og vanskelighetene helt fint på egenhånd. Vi oppfører oss på en måte som kanskje er feil, men som vi velger å overse, bare fordi vi er for stolte til å akseptere egne feil, eller fordi vi er for late til å ta tak i oss selv. 

Jeg husker en av de første timene jeg hadde med psykolog etter innleggelsen for 1.5 år siden. Vi snakket mye om disse snarveiene jeg ofte tok, eller hvordan livsveien min hadde gått litt rundt i ring og vært kronglete og tungt.  Der og da tenkte jeg; Stakkars meg! Jeg har jo ikke hatt det godt. Det virket som om vi skulle finne unnskyldningen for at jeg ikke hadde fått til ting jeg ønsket å få til, eller hadde hatt vanskelige realsjoner med mennesker i livet mitt.  Jeg husker jeg satt der og bare;

-Nå må jeg ut å jogge, for dette blir for dumt for meg! Jeg skal ikke unnskyldes for ting jeg har gjort, i full bevissthet!

For mitt liv har blitt som det har blitt pga mine valg. Jeg velger hvordan jeg skal oppføre meg, og jeg velger hvordan livet mitt skal leves. Jeg velger om jeg vil fortsette å være som jeg er, eller om jeg vil endre meg for å få andre resultater enn før.

Selv om veien å gå er lang, når man har kommet skjevt ut, så er det jammen meg bedre å begynne å gå den veien, enn å legge seg ned å synes synd på seg selv.  Jeg har fortsatt ting jeg må endre ved meg selv, for at  jeg skal bli den jeg ønsker å være, men jeg er stolt av den jobben jeg gjør, når jeg oppdager mine egne feil og mangler. Skritt for skritt får jeg nye resultater og blir mer tilfreds med meg selv.  Det er nesten så jeg er litt glad når jeg driter meg ut, fordi jeg nå er flink til å analysere meg selv i ettertid og se signalene jeg må være obs på.

Det er aldri for sent å snu.

En av de jeg ser på som et fantastisk forbilde på nettopp dette, er Lene Alexandra Øien. Dama vi ble kjent med som blond puppebabe og som overrasket alle ved å utnytte sitt potensiale. Hun valgte å ikke bli værende i den stigmatiserende rollen hun hadde påtatt seg.  Lene Alexandra som i dag driver LA lifestyle, har klart å fjerne det automatiske bilde vi alle hadde av henne tidligere, og det i seg selv er en bragd. Når det popper opp en twitter melding fra Lene Alexandra nå, så ser jeg automatisk for meg en sunn og frisk og smart jente! En jente med ben i nesa og pågangsmot på tross av masse dritt hun har opplevd gjennom livet. Det viser at det er mulig å snu, gå tilbake noen skritt, analysere og gå nye veier.

Med en gang du tar tak i deg selv og bestemmer deg for å endre deg, så vil du også se det positive i de erfaringene du har og de resultetene du har fått pga dette. Du vil kunne være stolt av deg selv, selv om du har driti deg ut mange ganger tidligere.  Noen vil kanskje fortsette å dømme deg på bakgrunn av ting du har gjort eller sagt, men da kan du heve deg over de og si at

-Ja, sånn var jeg, det sa jeg, eller det gjorde jeg. Det var dumt, men sånn er jeg ikke nå. Det er jo fint! 

Motivasjonen som i seg selv kommer ved endring av tankegangen, er så betydningsfull for hvordan du formes videre!

Ha en fantastisk Torsdag og ikke minst 17 mai feiring i morra!

<3 Ane

En av mine laster har alltid vært sårbarheten min. Frykten for å feile, frykten for å ikke bli likt, fryktet for å bli avvist. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det slik og jeg tror også at dette er en av tingene som skaper så mye ubalanse i oss. Pga denne frykten velger vi ofte å ikke utlevere følelsene våre når vi er såret, eller når vi ikke vet hva slags følelsesmessig reaksjon vi vil få tilbake.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si hva man føler?

Jeg personlig tror mange konflikter kunne vært avviklet hvis vi hadde vært mer åpne om hva vi føler. Ikke dratt på oss skallet for å virke så tøffe og sterke alltid, men vært ærlige om hvordan vi har det og hvordan vi takler en situasjon. Jeg f.eks taklet ekstremt dårlig et brudd jeg hadde for en stund siden. Det gjorde skikkelig vondt, men fordi han gikk videre med en gang så ville jeg være like sterk. Jeg følte at mine følelser og det vi hadde hatt, ble så betydningsløst og dermed ville jeg ikke vise han hvor mye han hadde betydd for meg.

Det varer heldigvis aldri i lengden med meg. Behovet mitt for å si det som det er, og være ærlig vil alltid komme, og det er jeg faktisk veldig stolt over.  Å vise mennesker at man er såret og lei seg burde være en naturlig del av livet.  Det er befriende selv om det ikke alltid er gøy å få avslag på følelsene man utleverer.  Jeg klarer ikke å gå med ting inni meg. Har jeg ting jeg lurer på så trenger jeg svar. For meg er det så mye bedre å vite enn å tro, selv om det ikke alltid er gode nyheter man får i retur.

Det er lov å føle!

Mange av de som kontakter meg, kontakter meg fordi de har vært gjennom et brudd som de ikke kommer over. De har hatt vanskelig brudd, med mye følelser og bitterhet og sårhet, og lurer på om jeg har noen råd.  Etter mitt siste forhold føler jeg at jeg har mye mer å bidra med enn tidligere, og det er nesten så jeg føler at det var derfor jeg skulle oppleve nettopp det forholdet.  For forholdet vårt var egentlig veldig fint, det var bruddet som var unødvendig stygt. Det er ingenting man lærer mer av enn sine feil, og jeg føler at det var mange feil å lære av nettopp der.

1.  Sett dere ned og snakk sammen. 

Ikke ta ting over telefon eller sms. Møt hverandre og snakk ut om følelser og hvorfor dere ikke fungerer sammen som kjærester.  Vis forståelse for den andres følelser selv om du ikke føler like mye selv. Ofte er det jo slik at den ene vil og den andre ikke, og da er det viktig å ta hensyn til følelsene som skapes av å føle seg avvist.

2. Ikke prøv å «ta» hverandre.

Når følelser er såret og man ikke har avsluttet på rett måte kan man få behov for å ta motparten. Man drar opp alt det negative om hverandre for å verne om egne følelser, og med det så svartmaler man noe som kanskje egentlig var veldig fint. Å avslutte ett forhold ved å vise seg fra sin dårligste side er ikke noe sjakktrekk. Spesielt hvis man fortsatt har følelser for personen. (noe man mest sannsynlig har.) Ikke prøv å se negative ting hos den andre, bare for å slutte å føle. Aksepter heller følelsene og sårheten som kommer og sett pris på det fine dere hadde mens dere var sammen.

3. Ikke bli barnslig.

Å snu ryggen til, ignorere, gå omveier etc for å ikke være i nærheten av en person er noe man gjorde på barneskolen.  Oppfører man seg på den måten, er det fortsatt følelser som burde bli snakket om, og ting man må bli ferdig med. Ofte kan det løses ved at man heller forteller hvordan man har det og hva man føler om personen og ha en samtale som man kanskje ikke har hatt.

4. Bli ferdig.

Det å hate, eller ikke like noen er en belastning for følelseslivet. Bitterheten kan skape så stor ubalanse i deg at du ikke klarer å komme deg videre, eller være den beste versjonen av deg selv. Du kan ikke kontrollere hva den andre føler, gjør og sier, men du kan kontrollere dine egne følelser og være det bedre menneske i den situasjonen dere har kommet opp i.  Du kan velge å tilgi de tingene som er vonde, se det gode dere hadde sammen og forstå at det ikke er noe som kan fikses.  Hvis en person endrer seg veldig etter at det har blitt slutt, er det heller ikke noe du skal bruke tid på å irritere deg over. Det har ikke noe med deg å gjøre lenger. Du er ikke en del av den personens liv og hvordan han/hun velger å oppføre seg må være opp til han/henne!

Husk at mye kan løses ved å si unnskyld. Det å vise at man tar hensyn til andres følelser og forstår at man har såret noen kan bety så mye for den andre personen. Det kan være alt som må til for å få en avslutning og komme seg videre.

Ikke bare når det kommer til kjæresteforhold, men også venneforhold og familieforhold.

Den tingen som skaper mest ubalanse i oss, er følelsen av at våre følelser ikke er viktige. At det vi føler ikke har betydning.  Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som har galt, det handler om de følelsene som skaper i oss, som ikke blir tatt hensyn til.

Hvis man ikke forteller hvordan man har det, vil ikke andre kunne ta hensyn til følelsene dine heller. De vil ikke kunne vite hva som gjør deg lei deg, eller hvor sårbar du er på enkelte ting.  Vi skal være så sterke og takle alt, og det ødelegger veldig mye for oss, mener jeg. Fordi det å være menneske innebærer å ha følelser og tanker. Det innebærer at man får reaksjoner ut i fra hvordan andre oppfører seg mot en. Det er normalt å kjenne på følelsene man har,  og det burde ikke være så vanskelig å dele disse med andre heller!

Jeg tror mye kunne vært løst med ærlighet og kjærlighet. Forståelse for hva andre føler og det å  ta hensyn til disse, selv om man selv ikke ville reagert eller følt på samme måte.  Det koster så lite, men betyr så ekstremt masse for den andre.

Ha en fantastisk ny uke, og gjør det beste ut av egne følelser og livet du lever!

<3 Ane

Om å tørre si det som det er. Til seg selv og andre.

-Du er så tøff du, som sier hvordan du har det!

Jeg titter ned på mobilen og sms’en som har tikket inn fra en venninne. Innlegget jeg skrev i dag tidlig har blitt delt  over 300 ganger på Facebook og har gitt dobbel så mange visninger på bloggen.  Det er tydelig at det vekker følelser hos folk, og det er jo så bra. Ikke bare at vi engasjerer oss mot materalisme, mobbing og nedlatende snakk om hverandre, men også at det engasjerer, at noen sier det som det er.

Så kommer den en melding fra en ukjent på Facebook:

«Hei! Jeg vil bare takke for innlegget du har skrevet på bloggen din i dag. Jeg er en av de som leier og skammer meg over det. Det er mye annet også som jeg skammer meg over. Jeg veier veldig mye men lager bare unnskyldninger for meg selv. Jeg har gitt litt opp. Føler ikke at jeg er verdt noe, men det sier jeg ikke til noen. Jeg later som om jeg er glad. Slik som du gjorde før. Bloggen din gir meg håp. Du er et forbilde for meg.»

Slike tilbakemeldinger får jo tårene mine til å trille – Igjen! For jeg blir rørt av engasjementet om dette tema. Det viser at vi bryr oss og engasjerer oss og ønsker en forandring.  At jeg er et forbilde fordi jeg forteller hvordan jeg har det og hva jeg føler, det gjør meg ydmyk! Spesielt når jeg har vært der hun er. Har kjent på de følelsene hun føler.

Hva er det vi frykter egentlig, når vi ikke tør si hvordan vi har det? 

Er det sånn at når vi tier om det, så eksisterer det liksom ikke?  Jeg tenker iallefall det.  Jeg har ting jeg ikke snakker om, eller følelser jeg prøver å bli kvitt i stillhet, men det er fordi det ikke vil gi meg noe positivitet uansett. Jeg tror at man ikke trenger å si alt, så lenge det ikke påvirker livet i en negativ retning. Gjør det det, må man tørre å si hva man føler, og endre de tingene som ødelegger for en selv. Spesielt hvis man later som om man har det bedre enn man har det.

Det nytter ikke å juge om virkeligheten. 

Jeg hadde et kundemøte i Oslo i helgen og han fortalte om nok en date hvor skuffelsen hadde vært stor. Hun han skulle møte var også stor. Det var vel det som skuffet han. Hun hadde et helt annet utseende i virkeligheten enn hun hadde vist av seg selv på bilder. Det er en av de tingene som går igjen når jeg snakker med menn som driver med nettdating. Nesten ALLE har møtt en dame som som veide 20-30 kilo mer enn hun så ut som på bildene.

-Hun så ut som deg på bildene, men i virkeligheten var hun altså dobbelt så stor!

-Men det har jeg også gjort!

-Hæ? Har du??

Ja, for sannheten er at jeg også jukset for mange år siden. Jeg la ut de mest flatterende bildene av meg selv, og så tok jeg profilbilder med kamera så høyt opp som mulig for å se slankere ut.  Det fungerte det, på nett. I virkeligheten derimot……..

Gjør man jobben, frykter man ikke sannheten!

En dag var jeg og en venninne ute på byen. En jeg hadde skrevet med i en stund fra Oslo var i Stavanger på en helgetur og han skulle møte oss ute. Han lurte på hvor jeg var og jeg forklarte. Men han kom aldri.  Dagen etterpå  poppet han opp på MSN og beklaget at han ikke hadde kommet bort dagen før.

-Åh, så du meg men så kom du ikke bort?

-Eh ja.. du var så brei over ræva!

Jeg kjente bare skuffelse over at det var så viktig for han, men samtidig så innså jeg jo at det faktisk var realiteten. Jeg ble sint på han der og da, men i ettertid så innså jeg at jeg egentlig bare var sint på meg selv. Det var jo jeg som latet som om jeg var slankere enn jeg var, og det var jeg som jugde til meg selv, hver eneste dag.

Jeg lærte hvor viktig det var å ikke juge til seg selv, og lage unnskyldninger for meg selv. Det å være realistisk om hvem man er og heller jobbe med det man kan endre, skaper så gode følelser i en, når endringene kommer. Bedre enn en pose med chips og sjokolade for å døyve smerten der og da.

Det handler om å tørre se seg selv i speilet og ikke skape et liv for en selv som ikke er realistisk. Det handler om å ikke rømme fra problemene ved å late som de ikke eksisterer, eller skru av følelser fordi man ikke ønsker å erkjenne at de er der.

Verden er ikke så dømmende som man tror bare man er ærlig! Det viktigste for andre mennesker er at man viser lyst til forbedring og ønske om endring. Gir man uttrykk for dette får man så ekstremt mye kjærlighet og omsorg underveis veien man går!

Ingenting er bedre enn å lette på samvittigheten!

Så ja, jeg tør si hvordan jeg har det, også når jeg ikke har det lett, eller føler noe jeg ikke burde føle. Eller når jeg tar opp ting som ingen andre tør ta opp, eller være ærlig om. Det motiverer meg å lære om meg selv og om ande mennesker. Det motiverer meg at vi alle gjør feil og har mangler, men har muligheten til å bli bedre utgaver av oss selv hele tiden.

<3 Ane

Det er flaut å leie.

Det er den følelsen min sønn på 12 år sitter med. Noen har fortalt han at det å leie er noe fattige gjør. Det å bo i en kjeller er noe han synes er flaut. Han vil opp av kjelleren og ha rom i andre etage.  Han håper jeg får meg en kjæreste snart, sånn at vi kan kjøpe et hus og bli normale.

Jeg kjenner tårene presser seg på. Prøver å holde hodet kaldt å ikke vise hvor vondt ordene fra han gjør. Det er ikke hans ord, det er samfunnets. Slik har vi blitt. Putter hverandre i bås ut i fra hva vi jobber med og hvor vi bor. Om vi leier eller eier. Måler vår verdi ut i fra det materalistiske.

For 2 år siden måtte jeg ha en pause fra dette samfunnet. Jeg var sliten og lei av å ikke lykkes med det jeg ville lykkes med. Ordene rundt meg ble for kraftige og smertefulle. Båsen jeg ble satt i når jeg ikke lykkes med enda ett prosjekt ble for tungt for meg å takle.

Jeg har kommet langt siden da, og fikk hjelp til å se ting med andre øyne. Snillere øyne. For selv om jeg fikk passet påskrevet av andre, har jeg alltid vært min hardeste kritiker. Krevende og masete på meg selv. Presset meg til det ypperste for å så gi opp når det ikke ble som jeg forventet. Av meg selv.

Nå bretter jeg opp armene når det kommer en motvind. Jeg nekter å bare være meg selv når det er medvind og gi opp når motvinden kommer. Den skal ikke vinne, den skal gjøre meg sterkere. Fordi jeg vet min verdi. Jeg vet hva jeg kan og hva jeg har, selv om andre ikke ser den verdien i meg.

Men når guttungen blir flau over livet vi lever, da gjør det vondt, og motvinden blir tung å snu.  Jeg måtte bare la dette synke og ikke ta noen diskusjon med han i går når dette kom frem. For dette vil jeg ha en fin samtale med han om. En samtale som får han til å se hva som er viktig her i livet og hva som ikke er viktig!  En samtale som får han til å se verdien i det livet vi lever, på tross av at vi ikke har vårt eget hus.  Opplevelsene vi har, tiden vi har hatt sammen, mulighetene vi har og kjærligheten og gleden i livene våre.

Hvilke holdninger har barna våre i 2013? 

Det stopper litt opp i tankegangen min og jeg merker at jeg er litt skremt. Når barn har behov for å fremheve seg selv ved å snakke nedlatende om andre barns liv. Måten de lever, måten de bor.  Hva får barn til å ha slike holdninger om ikke vi, foreldrene.

Å leie eller eie burde ikke være ett tema. En dag dør vi uansett og boligen vi har hatt den kan vi ikke ta med oss. Selvfølgelig er det en fordel med å eie hvis man betaler ned gjelden og får en større økonomisk frihet, men hvor mange gjør egentlig det? De fleste tar bare opp nye lån på huset for å kjøpe seg finere bil, dyrere ferier. De fleste som eier har ikke bedre råd enn de som leier. Pengene kommer inn og går ut like fort.

Når jeg tenker meg om, er eneste grunnen til at jeg ønsker å kjøpe min egen bolig min egen selvfølelse. Verdiøkningen i meg, som person, utad mot samfunnet. Det er en syk tanke egentlig, for jeg er jo meg selv uansett! Det gjør rett og slett skikkelig vondt å ikke bli sett på som like bra som andre mennesker, bare fordi jeg ikke har økonomi eller foreldre med økonomi til at jeg kan få huslån. 

Jeg har gråtet noen tårer i dag, jeg har det. Og det blir sikkert noen tårer til, før jeg vet hva jeg skal si til han i ettermiddag. Jeg er like sårbar jeg som alle andre når knapper trykkes på, og når sønnen min ikke har det greit følelsesmessig så har jeg det kjempe vondt!

En klem hadde vært greit i dag, og følelsen av at jeg er bra nok som jeg er!

<3 Ane

For at vi mennesker skal vokse og bli den beste versjonen av oss selv, må vi tørre å se på oss selv litt utenfra. Vi må tørre å være ærlige med oss selv om hvordan vi oppfører oss, og hvordan vi oppfattes av andre mennesker. Vi må tørre å lytte til det folk sier til oss, også når det ikke faller i smak, eller når det sårer oss. Mange av oss, takler ikke kritikk. Når vi får kritikk får vi behov for å kritisere tilbake og bygger opp et hat mot personen som kritiserte oss. Hvorfor ser ikke personen helheten? Hvorfor har personen behov for å kritisere? Hvorfor skal den personen som er så uperfekt selv, fortelle meg at jeg er uperfekt?  Hvilken rettigheter har den personen til å fortelle meg disse tingene?  Mulig fordi personen er glad i deg og bryr seg og synes det er trist at du gjør ting som ikke er positive for deg?

Før jeg klarte å se på kritikk som kjærlighet, så hatet jeg de som kritiserte meg. Mitt dårlige selvbildet og usikkerheten min gjorde at jeg ikke taklet negative ting om meg selv. Egentlig så hatet jeg jo meg selv, for at jeg ikke ville jobbe med de tingene jeg ble kritisert for, men istedenfor å gjøre noe med det, så bygde jeg opp en mur rundt personene som kritiserte meg og hatet dem for det.

Jeg hatet fordi jeg hadde blitt såret, eller følte meg urettferdig behandlet og misforstått.  Så innså jeg at den eneste det går ut over er meg selv. Jeg kan ikke hate mennesker som ikke liker meg, eller som ikke forstår meg. Eller det verste, mennesker som egentlig bare forteller meg sannheten om meg. Mennesker som egentlig er glad i meg og vil mitt eget beste, men som jeg stenger ute av livet mitt fordi de kritiserer meg.

Det å høre noe negativt om seg selv, kan være ekstremt vanskelig å takle, og det kan skape konflikter og hat rettet til den som bringer budskapet. Det er synd, for egentlig bør man være takknemlig overfor de menneskene som tør være ærlig. De som tør si de tingene til deg, som andre bare sier om deg, bak ryggen din.

Selvfølgelig handler det jo også om hvordan kritikken kommer. Ofte kritiserer vi mennesker vi er glad i, når de har gjort noe som sårer oss, og da kommer kritikken veldig negativt ut og forsvarsmekanismer settes i gang. Jeg har iallefall lært at det er viktig å puste, tenke og ikke kritisere før jeg selv har funnet roen i meg og tenker rasjonelt. Når man er følelsesmessig engasjert og såret har man de skarpeste tungene. Dessverre.  Men man lærer av sine feil og ber man om unnskyldning kan alt løses, så fremt personen man har kritisert er villig til å se sine egne feil og mangler, slik som man selv gjør. Ingen er perfekte, men vi kan jobbe med å bli litt bedre der det trengs!

Jeg er iallefall blitt veldig takknemlig for vennene jeg har som ikke bare duller og daller med meg, men som gir meg beskjed når jeg oppfører meg på en ufin måte. De som får meg til å se negative egenskaper i meg, slik at jeg kan jobbe med disse og bli et bedre menneske. Selvtillit kommer ikke bare av fine ord og flotte fraser fra andre, det kommer i hovedsak av de gode følelsene man skaper i seg selv, når man gjør den jobben man må gjøre, for å være lykkelig.

Ha en fantastisk helg kjære lesere!

Tilgi, elsk og gled – deg selv og andre! <3

<3 Ane <3

Ofte møter jeg mennesker som har så mye irritasjon i seg. De irriterer seg over mennesker rundt seg, de irriterer seg over hendelser som skjer, de irriterer seg over ting som ikke skjer. Jeg forstår ikke vitsen med å bruke så mye tid på å irritere seg over hva andre holder på med, eller ting som man ikke selv kan kontrollere.  Ja, jeg også får utbrudd noen ganger hvis bussen ikke kommer, eller en konsert jeg ville på ble avlyst, men jeg har blitt flinkere til å heve skuldrene og bare, ok, da får vi finne på noe annet!

For det er jo faktisk ikke noe vi får gjort noe med, og det eneste som skjer er at vi skaper negative følelser i oss selv, som igjen gjør dagen litt dårligere enn den burde være.

Irritasjon over ting som burde vært gjort annerledes!

Jeg vet at det er mange ting i livet mitt som hadde vært annerledes, hvis jeg hadde tatt andre valg når det kommer til skole, jobb etc, eller hvis jeg hadde oppført meg på en annen måte i visse situasjoner.  Men hadde livet vært så mye bedre av den grunn? Var jeg egentlig så mye lykkeligere før jeg tok de avgjørelsene som førte til dette nye resultatet?

Ofte når et forhold er over, blir man sittende å tenke at man gjorde noe feil. At man ødela ved å være slik man er. Sannheten er at det ikke handler om det i det hele tatt. Det handler om en helhet som ikke fungerte og når den helheten ikke fungerer, så er det ikke noe noen kan gjøre for å rette opp i det som ble feil. Hadde man blitt værende i det forholdet, ville man kanskje ikke fått muligheten til å truffet noen som man virkelig ble lykkelig med.  Hvor helheten er bedre, og kjærligheten sterkere.

Unødvendig irritasjon over det som har vært.

Jeg sitter å jobber med ett nytt nettprosjekt. Et prosjekt jeg startet opp med for mange mange år siden, og som jeg brukte haugevis av timer for å få i stand. Nå som jeg har funnet muligheten til å betale andre en grei sum for å gjøre den jobben på null komma nix, så benytter jeg meg selvfølgelig av det. Så tar jeg meg i å irritere meg over alle de timene jeg kastet bort på det prosjektet for mange år siden. Hvorfor? De timene jeg brukte på det gav meg kunnskap, og der og da var det noe jeg hadde troen på og satset på. Energien jeg brukte på det, er mye mer verdifull enn energien jeg bruker på å irritere meg over feil jeg har gjort, eller ting om ikke har gått etter planen.

Viktig å se sine egne feil og mangler!

Samtidig er det viktig å se sine egne feil og mangler og ikke gå i rundans med seg selv. Det er viktig å lære av sine feil og endre sin egen oppførsel hvis den skader andre mennesker eller en selv. Man skal ikke bare hoppe videre fra dårlige prosjekter uten å ta med seg kunnskapen om hvorfor man feilet.

Tiden vi har er så verdifull. Hver eneste dag har vi muligheten til å skape nye gleder og nye opplevelser som beriker livet vårt. Jo mer vi dveler over fortiden og vektlegger de negative opplevelsene vi har hatt, jo tristere blir også livet vårt totalt sett. Det som er gjort, er gjort, og det som er spist er spist.  Det er så mye mer å gjøre og så mye mer å spise!

Med blanke ark og fargestifter til.  

• Ikke kast bort tid på å savne mennesker som ikke vil ha deg i livet sitt.
• Ikke kast bort tiden din på å irritere deg over jobbintervjuet du føler ikke gikk bra.
• Ikke kast bort tiden din på å angre på ting du har gjort, fordi det ikke gav deg det resultatet du var ute etter.
• Ikke kast bort tiden din på å tenke bakover, men se fremover og skap din egen lykke med blanke ark og fargestifter til!

Ha en fantastisk Onsdag! 

<3 Ane

Det er mange som sender meg mailer og lurer på hvorfor de gang på gang går på disse smellene når det kommer til kjærligheten. De er jo seg selv, lærer av sine feil, endrer radarens utgangspunkt osv osv. De føler selv at de har gjort det som skal til, men skuffelsen kommer likevel.

Vi tilpasser oss, for mye.

Jeg sier jo ofte at man skal være den beste versjonen av seg selv, men med det mener jeg ikke at man skal late som om man er noen man ikke er. Alt for mange tilpasser seg det man føler at den andre ønsker seg, og det blir utrolig slitsomt over tid. Hvis du som menneske har lyst til å oppføre deg på en annen måte enn du må gjøre for å være i ett forhold, så er forholdet feil for deg. Jeg har ofte sett store endringer i de jeg har datet, når vi ikke dater lenger. Personen endrer seg enormt og jeg kjenner ikke igjen den mannen som jeg hadde blitt kjent med og delt deler av livet mitt med. Det gir meg en tilfredstillende følelse av at bruddet eller enigheten om å ikke treffes mer var rett.  Ingen skal starte ett forhold med feil utgangspunk, eller når man ikke helt vet hvem man er og hvordan man ønsker at livet skal leves.

For det er jo faktisk uærlighet når man holder på sånn.  Man er uærlig mot seg selv, og man er uærlig mot den man har involvert seg med. Å leve ett dobbeltliv for å ha i både og pose og sekk vil uansett bli utmattende til slutt.

Moralen er at man må vite hvem man er og hva man ønsker seg, før man eventuelt involverer seg med noen. Kjenne på følelsene og vite at dette er noe man ønsker å prioritere og engasjere seg 100% i.  Bare hvis man er ærlig med seg selv, kan man være ærlig mot andre.  Ærlighet er grunnmuren i kjærlighet. Det sier jo ordet i seg selv! 

Vi som vet hvem vi er og hva vi søker etter, må bare belage oss på å treffe på disse uvitende menneskene underveis. Det er ikke noe vi skal ta skylden for, eller som skal gi oss følelsen av å ikke være bra nok/strekke til.  En dag så dukker det opp en person som er like bevisst og like sikker som vi selv er, og da, da blir det fyrverkeri på ekte! <3

Ha en fantastisk kjærlighetsfyllt uke. Om ikke til en partner, eller til barna dine, så til deg selv! Du er den viktigste personen i livet ditt, glem det ei!

<3 Ane

For mange år siden satt jeg meg ned og tittet på sønnen min. Så på han mens han lekte og tenkte over hvordan livet hans skulle bli. Ikke bare med tanke på hva han skulle ta utdannelse i, hva han skulle ønske, men også hvem han skulle være.  Jeg begynte å tenke over hvem han var, og hvem som påvirket han til å være den han var. Svaret var meg.

Den dagen skjedde det noe i meg. Noe som gjør at når jeg oppdager negative sider ved meg selv, så tar jeg tak i de. Fordi jeg ønsker å bli et bedre forbildet for sønnen min.

Jeg ville det beste for sønnen min, og det vil vi vel alle for våre barn. Gi dem det beste utgangspunktet slik at de ha det beste grunnlaget for å ta verden med storm.  Vi kan se i speilet for å se hvem vi er, men vi kan også se i våre barn. For de bruker oss som speil, gjennom hele livet. De sammenligner seg selv, med oss, for å sjekke om noe er ok eller ikke.

Den dumsnille.

Du sier alltid ja. Selv om du ikke har lyst. Du sier ja, fordi du har et stort behov for å bli likt, og takler ikke at noen skal kunne si noe negativt om deg.  Du prøver alltid å være høflig og korrekt, og skape det beste inntrykket av deg selv mot andre. Problemet er at andre ser hvor lett påvirkelig du er og kan utnytte det til sin fordel.

Den usikre.

Du er usikker på om du er bra nok, hele tiden. Du bruker lang tid på å ta avgjørelser, og hva andre mener er enda mer i fokus enn for den dumsnille. Det er ikke dine meninger som er viktige, men hva de du ser opp til mener. Din lykke består av at de synes du er tipp topp, og du baserer alle dine avgjørelser ut i fra det. Du kan virke selvsikker, når du oppfører deg som de gjør, men sannheten er at konflikten i deg er stor, for du vet ikke egentlig hvem du er og hva som gjør deg lykkelig. Du tør ikke finne ut av det, fordi du ikke tør følge ditt eget hjerte.

Den baksnakkende.

Du har et behov for å snakke nedlatende om andre, bak ryggen deres, for å føle deg bedre selv. Du kan gjerne sitte å drikke kaffe og snakke «shit» om folk du kjenner i flere timer, og nyte hver eneste setning. Spesielt hvis det er noen som har sagt noe kritisk til deg. Noen som skiller seg ut, eller vil noe mer. Noen som gjør det du ikke tør gjøre. Være seg selv, og gjøre det som føles rett for dem.  Barna dine lyter til deg, og ser deg. Hele tiden. De blir som deg. Husk det!

Den konfliktskye.

Du har egne meninger, men du ønsker ikke å skape konflikter. Du skyr drama, og er veldig opptatt av å fortelle andre det, selv om du har drama med deg hele tiden. Inni deg. For det irriterer deg jo, men du sier ingenting om det, til den det gjelder.  Jo flere mennesker du har stille konflikter med, jo verre blir det for deg. Sinnet og bitterheten er bestevenner med den konfliktskye og står klar til å ta over, når begeret renner over.

Den sinte og bitre.

Du er sint på alt og alle. Verden er forferdelig og det har du behov for å vise. Men du gjør ikke noe med det. Du klager bare. Du hater alle mennesker som lykkes med noe. Som har det bra med seg selv. Fordi du selv ikke klarer å få den ekte lykken du skulle ønske du hadde. Du har kanskje gjort noe feil og tenker at nå er løpet kjørt.  Det er aldri for sent å snu, er det noe som heter. Og det er det heller ikke. Livet blir hva man gjør det til, og hvis du har gitt opp, vil barna dine gi opp før de i det hele tatt har begynt!

Den illojale.

Du bryr deg ikke om så mange andre enn deg selv. Du kjører ditt løp og du tråkker gjerne over så mange mennesker på veien som du får til. Du har ditt mål og sikter mot det, og det er greit.  Det handler bare om å ha litt selvrespekt og ikke glemme å ha respekt for andre også. Respekt for regler og normer. Å gå bak ryggen på andre mennesker for å oppnå egen vinning kan plutselig slå tilbake. Hardt og brutalt. Er man ærlig og følger spillereglene vil man også ha en bedre smak i munnen når man vinner.

Den medjattende. 

Du baksnakker, men på en annen måte.  For du sier deg alltid enig med den du snakker med. Uansett hvem det er.  Du har egne meninger, og du går kanskje over i den baksnakkende og forteller dem, men kanskje tier du bare stille om dem også.  Du vil jo bare være venner med alle, og vise forståelse.  Problemet er at det kan såre mennesker du er glad i, hvis du ikke står opp for dem, på samme måte som den konfliktskye gjør.

Den kritikkskye.

Du takler ikke at noen kritiserer deg. Du takler heller ikke at noen forteller deg noe om deg selv, som du er klar over, men ikke liker. Det ignorer du og velger heller å miste den vennen, enn å endre det du vet du burde endre. Du liker bare mennesker som forteller deg hvor fantastisk du er, og det er disse du løper etter og vil leke med.  Og de fleste snakker så fint om deg, akkurat som du vil. Men ikke bak ryggen din, eller til andre.  Der sier de sannheten de også. Den samme sannheten som har kostet deg gode vennskap fordi de har gitt deg beskjed, til deg, og ikke bak ryggen din, om noe du burde endret.

Den pågående.

Du tror du har rett til å fortelle alle andre hva de gjør feil. At det å fortelle andre hva som er feil med dem, vil hjelpe dem til å bli et bedre menneske. Noen ganger har du rett, andre ganger burde du ikke sagt noe. Balansegangen her er syltynn og noen ganger er det bedre å holde kjeft enn å si noe.  Ofte får du behov for å si noe, når du selv er såret, og du snakker i affeksjon, og det hele eskalerer seg fordi det er bygget opp av følelser.  Kritikk er bra, men ikke i situasjonen, der og da. Har jeg lært. Håper jeg. Bruk speil først og så kan du snakke om hva andre skal gjøre.

Litt av alt.

De fleste av oss har litt av alt. Vi glemmer oss ut, eller vi har ikke innsett hvordan vi er. Det er helt normalt, fordi vi trenger opplevelser som vi må lære av. Lære om hvordan andre reagerer og hvordan vi reagerer.

Forskjellen på folk er hva de velger å gjøre med kunnskapen de får. Endre det som bør endres, eller overse det hele og fortsette i samme bane.  Hvis vi tenker at det vi gjør, det vil ungene våre også gjøre, ville vi da gjort det samme som vi gjør?

Jeg endrer meg for min egen del, men jeg endrer meg også for sønnen min sin del. For at han skal slippe å gå gjennom alle de smellene som jeg har gått gjennom her i livet. For de er tunge, og de har gjort at jeg har mistet mange mennesker jeg er glad i, fordi jeg har vært som jeg har vært. Hvorfor skal våre barn gå igjennom de konfliktene og de vonde opplevelsene vi går gjennom, bare fordi vi ikke selv tok tak når vi burde??

Når du skal ta små eller store avgjørelser i livet ditt, hvem lytter du til da?

Hvem er det som påvirker din mening om det livet du lever og hvordan det livet bør leves? Akkurat nå. Hvem skaper livet ditt og hvem lytter du til når du skal gjøre ting i livet ditt? Er disse menneskene egentlig de du bør lytte til? Vil de egentlig at du skal ha det bra, eller at du skal ha det som dem?

De fleste samlivsbrudd er unødvendige.

Mange forhold ryker  fordi en av partene lar seg påvirke av venner/familie etc som skaper usikkerhet om hvem dem er og hva de selv ønsker. Vi lytter og skaper en mening i oss selv, om hva vi går glipp av eller hva som burde vært bedre for oss, uten at vi egentlig vet hvordan realiteten er. Det er bare vi som lever i det forholdet vi lever i, på godt og vondt og det går ikke ann å la seg påvirke av utenforstående som kun ser en side. Den vi formidler. Vi er ikke flinke nok til å formidle helheten, fordi vi benytter oss av venner og familie til å klage.

Når vi klager, skaper vi ett negativt syn på den vi klager om, som er veldig vanskelig å få snudd igjen med noe positivt. Sånn er det egentlig med alt vi sier om noe. Det negative om noe har av en eller annen grunn større styrke enn det positive. Det er som om vi tror det positive er løgn, for å rette opp i ting, mens det negative er sannheten.

-Du lager bare unnskyldninger for han!

-Du må ikke glemme alle de gangene han har fått deg til å gråte!

-Husker du ikke hvordan han oppførte seg den gangen mot deg?

Så blir man sittende å veie opp og ned i mente, og analysere for å finne ut hva som er verdt det, og hva som ikke er det. Mange velger å lytte til alt det negative allerede før de tar tak i det med den det gjelder, og det er der jeg føler vi feiler, gang på gang.

Jeg sier ikke at man ikke skal kunne klage til venner og kjente, men venner og kjente må bli flinkere til å støtte og ikke være nedbrytende.  Man må kanskje hjelpe til med å se helheten og ikke mate det negative.

Tåler vi ikke at andre har det bra?

Jeg stiller meg selv det spørsmålet veldig ofte. Spesielt etter at Facebook statuser ble noe vi snakket om som en måte å vise falsk lykke.

-Det kan umulig være noen som har det så bra som hun har det!

-Hvis de er så forelska, hvorfor bruker de så mye tid på å være på Facebook da?

For, ja, selvfølgelig er det mange der ute som later som om de har det bedre enn de har det, for å føle seg bedre selv. Det betyr ikke at vi skal putte alle under en kam, og igjen mate den negative tankegangen i oss, ved å tro det om alle.  Hvorfor har vi i det hele tatt behov for å kommentere, snakke om, og reflektere over slik ting?

Jeg tror det er veldig viktig å lytte til, og ta i mot råd, fra mennesker som har det bra med seg selv. Som jobber med det de må jobbe med, for sin egen lykke, og som egentlig bare ønsker at andre skal ha det like bra med seg selv, som de har det.

Disse menneskene har en positivitet rundt seg, som smitter og som overkjører den negative ladningen man kan få fra andre mennesker. Disse menneskene er flinkere til å si «Hey, nå tror jeg du må ta deg sammen litt, og se hva som er reelt og ikke.» De som ikke bare jatter med når du går inn i en negativ bølgedal og synes synd på deg og holder deg nede. Mennesker som tør være ærlige, men rettferdige og som noen ganger sårer deg fordi de sier det som det er, ikke sånn som de vil det skal være.

Vi trenger alle mentorer i livene våres. Kloke mennesker som holder oss oppe når vi trenger det, og som fører oss på rett spor, når vi er i ferd med å spore av, eller dra tilbake til gamle vaner.  Disse menneskene som dytter deg fremover bør du lytte til. Ikke de som holder deg fast, og hemmer deg fra å nå ditt eget potensiale.

Ha en forrykende Tirsdag! <3 Ane

Våren skaper så mange følelser i så mange av oss, og også i meg.  Jeg har blitt så skuffa over mennesker jeg hadde blitt så glad i, og jeg har blitt skuffet over egne reaksjoner og egne følelser.  Det gjør meg både trist og matt og litt oppgitt. Samtidig gir det meg muligheten til å lære enda mer av meg selv og hvordan vi mennesker fungerer, og det er jo DET som gir livet mitt mening.  Forståelse for hva følelser skaper i oss og hvordan vi mennesker reagerer pga følelser er det mest spennende jeg vet om.

http://www.ithinkifeeliam.com/

Hvordan kan man ha så mye kunnskap om noe, og likevel feile gang på gang når det kommer til stykke? Mine reaksjoner og min usikkerhet som dukker opp innimellom, skaper så stor ubalanse i meg. Ting jeg følte jeg hadde bearbeidet og lært av tidligere, men som jeg fortsatt ser at jeg trenger mer jobbing med. Forskjellen på da og nå er at jeg ser det. Følelser, tanker og opplevelser er så mye mer synlig enn før, og jeg klarer å se mine feil og mangler slik de er, uten å pakke det inn for å virke bedre.

Derfor ser jeg også lettere når andre mennesker gjør det samme og desverre ignorerer det de burde jobbet med. Det skuffer meg, fordi jeg vet hvor godt det føles når man gjør jobben.

I dag la jeg ut følgende status på den offentlige facebook profilen min:

Hvis jeg kunne få ett ønske oppfylt om hva vi alle skulle inneholde hadde det vært ærlighet. Det å være tro mot seg selv, ærlig om sine feil og mangler og ekte mot mennesker man omgås er for meg det som gjør mennesker til gode mennesker!
Når jeg møter mennesker som ikke innehar disse kvalitetene blir jeg trist på deres vegne og lar meg ofte påvirke av det negative de skaper rundt seg, ved å baksnakke og snakke usant om seg selv og andre. Jeg har så lyst til at alle skal være tro mot seg selv og kunne stå for det de mener, og jeg blander meg noen ganger inn for å få dem til å forstå den skaden de påfører seg selv og andre. Det er ikke mitt ansvar, jeg vet, men det er noe i meg som gjør at jeg ser det beste i andre mennesker og blir skuffet og lei meg når de ikke ser på seg selv med samme øyne.

Ta vare på mennesker rundt deg som du er glad i, men ta avstand når du kjenner at energien de gir skaper ubalanse og dårlige egenskaper i deg selv! ♥

Den sier så mye om hva jeg føler og hva jeg ønsker, for meg selv og for andre. Men det er opp til hver og en av oss hvem vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å oppføre oss mot andre mennesker.

Selv finner jeg ny energi i å tilgi, men noen ganger sitter tilgivelsen langt langt inne. Denne gangen vil jeg nok trenge tid til å bearbeide følelser og komme meg videre, og kunne tilgi, men hjertet mitt krever det av meg, og jeg vil nok klare det litt etter litt.

Ha en fantastisk Tirsdag, og har du ting du sliter med som meg, så kom deg på trening! DET hjelper! Iallefall på meg!  ;)

For meg handler alt om prioriteringer. Hva jeg skal velge fremfor annet. Både når det kommer til ting jeg skal gjøre, mennesker jeg skal bruke tid med og hva jeg skal velge å ta hensyn til når det kommer til følelsene mine.

Jeg føler at vi nå har så mange muligheter at vi ikke klarer å bestemme oss helt. At det blir så masse vi kan velge at vi ikke vet hva vi egentlig vil eller hva som er best for oss. Vi får så mange råd, og vi får så mange meninger. Verden er blitt så mye mer nær, fordi tilgjenngeligheten er så ekstrem. Vi skal gjøre sånn, og så skal vi opppføre oss sånn, og så skal vi ha det og det.  Men har vi glemt at vi alle er forskjellige og dermed har forskjellige behov? Det som gjør MEG lykkelig trenger ikke å gjøre DEG lykkelig. 

Det eneste rette er det som føles rett for deg, her og nå. Det som sjelen ønsker seg og det som befrir en fra tankekjør og kaos.

Hvis vi ikke lytter til hva vi selv egentlig ønsker oss, hva er egentlig vitsen med å leve? Hva er vitsen med å leve et liv som man lever for andre, eller som skaper gode følelser i andre, hvis man ikke selv har det bra.

Hvis noe ikke gir meg den gleden og livsgnisten jeg søker etter, så legger jeg det vekk. Det er ikke noe jeg vil prioritere fordi min tid og mine følelser er så verdifulle at de skal benyttes på det som føles rett. Å forstå dette og virkelig leve etter det krever enormt mye av hver og en av oss, fordi det ikke ligger i vår natur. Det ligger ikke i vår natur å prioritere oss selv først og fremst.  Men det burde virkelig bli slik, fordi vi fortjener det og fordi det er det eneste som gjør oss virkelig lykkelige.

Hvor flink er du til å prioritere det som gjør deg lykkelig? 

Noen ganger er vi fulle av turbulens. Følelser som svinger i kroppen og et tankekjør som gir både søvnløse netter og som får frem det verste i oss. Jeg har noen ganger slike perioder midt oppi et liv jeg egentlig er veldig tilfreds med. Jeg kjenner på hele meg at noe er galt, selv om jeg for det meste har det fantastisk. De følelsene hindrer meg i å komme meg videre og å virkelig ha det bra. De hemme meg på måter som gjør at jeg mister troen på meg selv og dermed også mister veien jeg trives så godt med å gå på.

Gode forhold og gode følelser.

Når man har gjort den jobben jeg har gjort de siste årene, har man jobbet med seg selv og sine følelser. Man er blitt bevisst på hva man trenger i livet for å ha det bra, og man jobber for å ha den indre roen i seg hele tiden. Balansen som gjør at man beholder roen i situasjoner man tidligere kanskje overreagerte eller ble for sårbar.  Man er avhengig av å ha mennesker rundt seg som gir en indre styrke og som opprettholder følelsene på det gode nivået. Som heier deg frem og ikke trykker deg ned.

Overfølsomme mennesker som meg, knytter seg raskt til mennesker. Lysten til å gi av seg selv og elske mennesker rundt en gjør en sårbar hvis energien man får igjen ikke er oppløftende, men nedtrykkende. Et menneske som ikke har det bra med seg selv og livet sitt, kan påvirke i negativ retning, hvis man ikke er sterk nok selv. Man kan føle at man takler motgangene, men plutselig så ser man at man selv er blitt usikker og sårbar. Det skjer så raskt og så lett, hvis man ikke er bevisst hele tiden på hvordan følelsene er.

Hvordan unngår man følelsesfellen?

Man kjenner på følelsene og den indre roen. Hvordan har jeg det i dag? Hvordan har jeg det for tiden? Er jeg mye mer lei meg, eller er jeg mye mer glad? Sover jeg godt om nettene? Føler jeg at jeg er på rett vei eller har jeg begynt å gå bakover igjen? Er dagen mer slitsom enn før, eller er den enklere og bedre? Hva føler jeg for meg selv? Er jeg stolt over meg selv, eller føler jeg at jeg burde gjør ting annerledes for å få andre resultater? Føler jeg at jeg er feil?  Føler jeg at jeg ikke er bra nok? Da bør de røde lampene begynne å blinke og jeg må finne ut av hva det er som skaper denne ubalansen i meg.

Man kan selvfølgelig ikke fjerne alle bekymringer i verden, eller menneskene man omgir seg med helt. Regninger må betales, jobben må utføres, unger må oppdras, venner og familie trenger hjelp til å vannes med kjærlighet innimellom. Man har oppgaver man må gjøre som man ikke kan droppe fordi det gjør en sliten eller lei.  Det er en del av pakken og det er også en viktig del av mestringsfølelsen i oss. Utfører vi de oppgaver vi må, føler vi oss også bedre.

Menneskene man omgir seg med påvirker hvordan man har det på forskjellige måter.  Jeg merker f.eks at enkelte mennesker som gir meg ekstremt gode energier på noen nivåer kan skape ubalanse i meg hvis det blir for nært. Noen ganger kan man f.eks ikke være kjærester med en person man virkelig elsker, selv om man har det supert sammen. Noen mennesker kan man også ha det fantastisk med som venner, men ikke som nære venner som man omgås med hele tiden. Det blir bare en annen følelse som skapes når man blir for nær og da er det viktig å holde avstanden der balansen opprettholdes. Man trenger altså ikke å kvitte seg med mennesker, men å finne ut hvor man har det bra sammen og holde den avstanden.

Indre ro kontra usikkerhet.

Usikkerheten er vår fiende. Usikkerheten på om vi er bra nok som vi er, ligger latent og bare venter på å få komme til overflaten og skape ubalanse.  Jo flinkere man er til å holde usikkerheten unna, jo enklere er det å opprettholde den indre roen. Følelsen av å være bra nok som man er, og verdifull som menneske.

At livet er godt på tross av, og ikke dårlig fordi..

Det handler om å være ærlig med seg selv om hvordan man har det, og ikke droppe de dårlige følelsene man får, bare fordi helheten føles så bra. Får man dårlige følelser så får man dårlige følelser. Det betyr at noe må endres, enten man vil det eller ikke.

Lag lister.

Jeg har tidligere nevnt hvor glad jeg er i lister. Lister over følelser og lister over gjøremål. Når jeg er usikker på noe kjenner jeg etter på hva jeg føler og skriver følelsene ned. Hva som skaper følelsene jeg har i meg. Dermed ser jeg også hva jeg må endre. Lister for daglige gjøremål og målsetninger hjelper meg til å se fremover. De lar meg se hva fremtiden har i vente for meg, bare jeg jobber mot de målene.

Alle fortjener å kunne kjenne en indre ro, selv om man har det tøft til tider og har noen kamper foran seg som man må ta. Viktigheten med å benytte seg av følelsene som rådgivere blir bare mer og mer synlig for meg, og jeg håper at den kunnskapen jeg opparbeider meg underveis også kan hjelpe andre.

Hvis du ikke har indre ro, så vet jeg at du kan få det, hvis du virkelig vil! Du må bare gjøre den jobben, og ta de avgjørelser som må til, for at du skal få det!

Tenker du som meg noen ganger at «Jeg skulle ønske jeg bare kunne være normal.»? At bare man hadde vært mindre ditt og mindre datt, så hadde livet vært bedre? Da hadde man kanskje hatt det livet man drømmer om innimellom når man ser hvor godt andre har det med det livet de lever.

Når du har tanker og følelser som får deg til å føle deg annerledes tror jeg det er viktig å tenke på at annerledes er bra, så lenge det gjør deg lykkelig. Det å være som alle andre er ikke noe man egentlig skal sikte mot fordi, det man tror om alle andre ikke ofte stemmer med realiteten.

Hva er egentlig det normale?

Jeg har møtt så mange mennesker på min vei som virker ufatterlig lykkelige og som man plutselig forstå at har det veldig vondt.  1 av 3 i norge sliter med psyken. Det betyr at av 3 personer som virker lykkelige og sterke, er det en som sliter med angst, depresjoner eller andre ting som gjør at man ikke er like psykisk sterk som man ser ut som.

Det unormale er det normale og det er det vi glemmer.

Vi er så flinke til å dra hverandre ned, ved å se opp til det vi ikke har, eller det vi ikke selv føler. Vi ser ned på mennesker som ikke takler arbeidslivet, eller livet generelt, men vi glemmer å tenke over at de ofte er resurssterke mennesker som bare har for store forventninger til seg selv eller livet. Vi glemmer at det vi ser, ikke alltid er det som er. Vi dømmer og vi analyserer ut i fra hva vi tror, og ikke hva vi vet. Det er iallefall en av mine laster, og mitt skip er lastet med mange slik som jeg hele tiden oppdager og jobber med.

Hvis du føler deg annerledes så skal du vite at de fleste av menneskene du omgir deg med føler det på samme måte. De sier det bare ikke til deg, fordi de ikke vil vise hvor sårbare de er.  Det å være ekte og ærlig er det vanskeligste som finnes, fordi det gjør oss sårbare og unormale. Føler vi selv. Selv om det er motsatt. Det er normalt å ikke ha det bra, det er normalt å føle at man ikke strekker til, at man har mangler og feil, at man ikke er bra nok. Det er normalt å ikke være fornøyd med seg selv.

De som virkelig har ekte lykke i seg er de unormale som vi bør se opp til og lære av.  Det er de som er annerledes fordi de har turt ta tak i livet sitt og gjøre seg selv lykkelige og ekte.

Du kan gå til så mange dyre psykologer, coacher, livsveiledere, etc etc, men ingen vil kunne lære deg mer om deg selv enn følelsene dine.

Hvorfor reagerer jeg slik i den situasjonen? Hva trigger de følelselsene som kommer nå? Hvorfor føler jeg det sånn, nå som jeg trudde jeg skulle følt det sånn? Hvorfor er jeg lei meg, når jeg burde være glad? Hvorfor, hvorfor hvorfor?

Enkelt, men vanskelig på en gang.

Vi mennesker er kompliserte, det er det ingen tvil om. Vi kan krangle og diskutere om at kvinner er fra Venus og menn er fra Mars (eller hvordan det nå var) så mye vi vil, men sannheten er at enkeltindividet fortsatt er et enkelt individ. Hvordan et menneske reagerer til en situasjon varierer ut i fra hvordan den personen velger å håndtere sine følelser.  De som er flinke til å lytte til sine følelser og være ærlige til seg selv om hvordan de har det og hva de føler, og tar tak i det de føler, har en større mulighet for å virkelig bli lykkelige tror jeg.

Følelsene mine og reaksjonene mine pga følelser, er det som har lært meg aller mest når jeg bestemte meg for å bli lykkeligere. Den kunnskapen jeg får om meg selv, ved å virkelig lytte til følelsene mine er så ekstremt lærerik.  Det er fortsatt ting jeg må jobbe med, og det vil det alltid være, men jeg er nå flinkere til å se hva jeg må jobbe med, enn tidligere. Jeg ser mine egne feil lettere enn jeg gjorde før, og er flinkere til å innrømme disse. Dermed ser jeg også hva jeg må jobbe med videre. Ingen er perfekte og vi skal ikke være perfekte heller, men vi skal være gode mennesker som er rettferdige og ydmyke og vi skal ha det bra med oss selv, ikke bare late som eller tro det selv.

De vanskelige valgene.

Noen ganger må man gjør valg som man ikke har lyst til å gjøre. Valg som virker så merkelige å ta, men som følelsene gir beskjed om at burde tas, for egen lykke. Jeg føler meg noen ganger egoistisk når jeg tar enkelte av valgene mine, men etter å ha kjent på følelsene før og etter valget, ser jeg at jeg har gjort det rette allikevel. Kjenner jeg at jeg har gjort noe feil så vil følelsene mine fortelle meg det også. Muligheten for å rette opp i feil kommer raskere fordi det tar kortere tid på å forstå at dette ble feil. Lettelse eller økt stressnivå er en av de faktorene som spiller inn.  Følelser som skaper noe i meg og som viser meg hvordan jeg har det, her og nå.

Ikke bare egne følelser.

Når du har blitt flinkere til å lytte til dine egne følelser, er du også flinkere til å sette deg inn i hva andre føler. Noen ganger glemmer du dette og tar kun hensyn til deg selv, men som regel vil du få en følelsesmessig reaksjon som viser deg at du nå må se mer på situasjonen.  Men blir flinkere til å ha forståelse for hvorfor mennesker reagerer som de gjør, fordi man selv har lært seg hva slike reaksjoner egentlig stammer fra.  Det handler om å tilgi og forstå og ikke ignorere. Alle følelser betyr noe, også de som er vonde og krevende. Hvis man ikke lytter til de følelsene som kommer får man ingen positiv endring heller.

Vær egoistisk og medmenneskelig.

Tar man tak i egne følelser og eget liv, kan man ofte bli veldig selvsentrert. Man blir rusa på gode følelser og glemmer å ta hensyn til mennesker som er rundt en og tenke over hva de føler og hvordan de har det. En viktig ting i prosessen er å skape balansegangen mellom egne behov og behovene til de man er glad i og som er glad i deg. Man skal ikke overkjøre andre mennesker mens man leter etter egen lykke, fordi lykken er aldri fullkommen når man er alene.  Ensomheten skaper aldri gode følelser over tid, og har man brent alle broen på veien mot et bedre liv vil man til slutt sitte med et liv man ønsker seg, men ekstremt ensom.

Hvordan bruke følelsene for å forstå?

Jeg lytter til følelsene mine hele tiden. Når jeg står opp om morgenen, før jeg gjør ting jeg kanskje gruer meg til å gjøre, etter at jeg har gjort det jeg måtte, osv. Jeg lytter ved hver situasjon jeg er oppe i og analyserer følelsene mine i ettertid for å forstå hvor godt eller vondt den situasjonen gjorde for meg.  Det kan nok bli litt mye følelser i perioder, men man må tross alt analysere seg selv og følelsene for å finne ut hva som gjør en lykkelig og hva som ikke gjør det. Samtaler man har, hvordan man føler det når man er der og der, hvordan klærne man har på seg påvirker følelsen, hva andre sier, hva du selv sier. Alt skaper en følelse som er enten god eller vond, i deg eller i andre.

Etterhvert lærer man seg hva som skaper gode følelser og da trenger man ikke lytte lenger fordi man vet. 

Er jeg usikker setter jeg meg ned og har en samtale med meg selv og følelsene mine. Da finner  jeg raskt ut om det er noe jeg må endre eller gjøre, og ikke minst snakke om.

Deler du ikke, får du ikke.

Selv om du jobber masse med dine egne følelser og lærer deg å lytte til disse, vil du ikke få resultatene du ønsker uten å tørre å dele hva du føler. Kommunikasjon mellom mennesker er vesentlig for at man skal kunne ha et godt og solid forhold og hvis man holder følelsene inne og skjuler seg bak masker blir det aldri noe autentisk og ekte. Tør du ikke snakke om hvordan du har det vil du hele tiden gå med en klump i magen.

Snakker man ikke om hvordan man har det eller er ærlig med mennesker man burde være ærlige med, så kommer ikke lykkefølelsen uansett hvor mye man jobber med seg selv.  

For lykken er å være ærlig med seg selv og menneskene man har i livet sitt. Det å kunne ta konflikter og løse opp i disse skaper gode broer mellom vanskelige følelser og komplikasjoner som oppstår i menneskelige relasjoner. Ingen har det bra hele tiden og ingen har mennesker rundt seg de alltid synes er fantastiske. Mennesker har alltid noe å jobbe med også når det kommer til samspillet seg i mellom.

For de som klager over at de ikke har råd til å gå til psykolog er dette virkelig verdt ett forsøk. Men da må man også takle den ærligheten man får av egne følelser og være ærlig med seg selv underveis i prosessen.

GOD PÅSKE!

<3 Ane

Diskusjonene rundt «hjemme med barn» og likestillingen blir aldri ferdige. Meningene er mange og kvasse og det er ofte lite rom for forståelse i mine øyne.  Karianne Gamskin, aka bloggeren «Mammadamen» er aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma.» og historien hennes åpner nok øynene for mange. For min del er dette noe jeg selv har kjent på kroppen og som var en medvirkende årsak til at jeg fikk en skikkelig psykisk smell i 2011. Den dårlige samvittigheten. Følelsen av å ikke strekke til.

Er det bare vi kvinner som har det slik? Er det bare vi kvinner som sliter psykisk med dårlig samvittighet og dårlig selvfølelse etter at vi får barn?

Lammelåret skriver i sin siste bloggpost «Kan vi ikke bare være enige da?»

«Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?»

Er mennene likegyldige når det kommer til likestilling og barneoppdragelse?

Jeg personlig tror ikke at menn er likegyldige når det kommer til likestilling, det er bare ikke noe de føler de må kjempe for. Det er ikke noe som opptar dem enormt i hverdagen og det er ikke noe de tenker så mye over fordi de ikke dømmes ut i fra valgene de tar, på samme måte som vi kvinner gjør.  Jeg savner vel egentlig ikke menn som snakker om likestilling, men jeg savner menn som snakker mer åpent om sine følelser når det kommer til fedrerollen og livet før og etter barn. Åpenhet om de følelsene de sliter med hver eneste dag, og den utilstrekkeligheten de også føler. For det er ikke tvil om at menn også sliter.

Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix

Som daterådgiver har jeg snakket med mange menn og deres tanker om forhold de siste 10 årene. Når de snakker om forholdene og hvorfor det ikke fungerte, innrømmer de ofte også følelser de hadde underveis som ødela mye av samlivet. Følelsen av å ikke strekke til er stor også blant dem, men de er ikke like flinke til å snakke åpent om det.  De dras også hit og dit og må prioritere annerledes når de får barn. Selv om det kanskje fortsatt er slik at de beholder sine fulle stillinger og ikke får den største samvittighetsplagen pga arbeidsplassen, kan fritiden bli et moment som skaper problemer for mennene.

Spesielt de som har single kamerater kan ofte føle seg dratt mellom det livet man hadde før, og det livet man har nå. Livet som man skal ha etterhvert når man blir eldre, men som man kanskje ikke egentlig var helt klar for.

Når gutta sender sms om «kom igjen da, det blir helt rått på byen i kveld» eller «Du MÅ jo være med på den London turen som vi skal på til høsten» så kan det være vanskelig å si nei, selv om de vet at de burde prioritert å enten være avlastning for kona, tilbringe litt ekstra tid med ungene, eller heller ta en romantisk weekend for å kjempe litt for kjærligheten. Det er så mye enklere å bare hive seg ut på morsomme ting med gutta, enn å ta tak i problemene hjemme.

Ikke alle kvinner og ikke alle menn.

Jeg har det ikke slik, sitter du kanskje, som mann og tenker. Selvfølgelig sier ikke jeg at det er slik for alle. På samme måte som ikke alle kvinner sliter med å velge mellom karriere og barn heller. Vi er alle forskjellige og har forskjellige måter vi ønsker å leve livet vårt på, og hvis du har et samvittighetsfritt liv så er det jo ingenting som er bedre enn det.

Men mange menn sliter, og jeg personlig tror at skilsmissestatistikken er som den er, nettopp fordi også menn har dårlig samvittighet og ikke klarer å prioritere. Forholdene ryker til slutt pga krangling og mas og uenighet om hvordan dagene skal brukes. Kvinner føler seg oversett og nedprioritert, mens mennene føler de har mistet friheten sin og er lei av maset.

Det valget man tar når man velger å få barn, det tenker man kanskje egentlig ikke over konsekvensene av?

For det handler jo om en livsendring som er kolosal i forhold til det man skulle tro. Som Karianne også forteller om, så tror man at man vet, men man vet jo egentlig ikke. Man kan ikke forestille seg om hvordan livet blir når det kommer ett barn eller flere inn i bildet. Hvor forandret hverdagen blir og hvor mye man må velge bort seg selv i de viktigste årene av barnas liv.

Jeg tror diskusjonene som vi har rundt likestilling og hjemmeværende mødre/fedre bør dreie seg mer rundt valget man tar og bevissthet rundt hvordan livet som foreldre egentlig er. At menn ikke må være så likegyldige som de kanskje er når det kommer til det å bli pappa, før de er der, og heller være mer bevisst på hva de også må avstå fra, når de velger å stifte en familie og gå inn i den livsfasen.

Snart far – oftere edru.

Dagbladet har snakket med Frode Thuen og Sonje Mellingen, angående menn og alkoholforbruk når samboer/kjæresten/kona er gravid og de mener at norske menn er mer bevisste på hva de går til enn før:

Dagens menn stiller seg spørsmål ved hva det vil si å bli far og hvilken rolle man skal ha i barnets liv, på en helt annen måte enn hva som har vært vanlig i tidligere tider. Det at norske fedre identifiserer seg med farsrollen allerede under graviditeten kommer blant annet til uttrykk ved at man ofte hører fedre (og av og til mødre) som sier at «vi er gravid». Og ikke minst; ved at de i stor grad er med på ultralydundersøkelser og svangerskapskontroller. Når vordende fedre reduserer sitt alkoholbruk, kan altså det skyldes at de svært tidlig utvikler en identitet og sosial rolle som far, hvilke også medfører at de tar aktivt del i svangerskapsomsorgen på ulike vis.

Jeg derimot får fortsatt syting over hvor lite engasjerte de er, og hvor lite de prioriterer papparollen. Mange kvinner føler at de like greit kan være alene med ungene enn å ha en mann fordi han aldri er tilstede  eller hjelper til uansett. De føler at de blir oversett i forholdet og de føler at de ikke blir satt pris på. Mennene på sin side føler at de ikke strekker til og ikke gjør ting bra nok uansett hvor mye de prøver.  Kommunikasjonen og forståelsen for den andres følelser svikter og man går inn i en ond sirkel som til slutt dreper alle de gode følelsene man hadde for hverandre før man fikk barn.

Vi må bli flinkere til å være mer bevisst på konsekvensene av de valgene vi tar, så slipper man å sitte der som store spørsmålstegn i ettertid. Hvis flere blir bevisst på hva det innebærer av både kostnader og tid å bli foreldre, hadde vi kanskje ikke måtte forholde oss til spørsmål om kontantstøtte, eller bruk av permisjonstiden. Da hadde man allerede et bevisst forhold til hvordan man selv ville fordele oppgavene og kostnadene for best mulig løsning i eget hjem og eget samliv.

Da hadde vi kvinner kanskje ikke tenkt at mennene var likegyldige og durte på med egne interesser uten noe dårlig samvittighet, og menn hadde kanskje blitt flinkere til å tenke over alle de følelsene en kvinne får når hun blir  mamma. 

Når det kommer til stykket, handler det nok en gang om kommunikasjon!

Jeg holder på med en ny bok. En bok om reisen min og reisen mange andre holder på med for øyeblikket. En stor del av denne boken går på vårt eget selvbilde.  Hvordan tanker har vi om oss selv, ærlig og oppriktig?  Ikke påpyntet for Facebook eller andre nettsider hvor vi fremstår med god selvtillit og lykkelige med kropp og sjel, men slik vi tenker om oss selv når ingen andre lytter.

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange jeg ser på som fulle av selvtilitt har et dårlig selvbildet. Den masken som jeg selv har bært på i mange mange år, er det så mange andre som bærer hver eneste dag. Flotte, sprudlende kvinner som jeg har sett opp til fordi de har det så godt med seg selv, skjuler også hemmeligheter.

Jeg ønsker derfor å legge inn våre tanker om oss selv i boken, for å vise hvordan vi ser på oss selv. Hva vi føler vi er fornøyd med og hva vi ønsker å endre. Slik at vi kan se at de tankene vi har om oss selv, de er vi ikke alene om å ha.

Fordi jeg vil at du skal være så ærlig som mulig så håper jeg at du bruker kontaktskjemaet på denne siden, og legger inn en tullemail på mail, kjønn på fornavn og alder på etternavn.  Så sender du dine hemmelige men ærlige tanker om deg selv til meg.  Dermed blir det hele helt anonymt.

Jo flere som deler sine tanker om sitt eget selvbildet til meg, jo bedre vil det være for åpenheten om hvordan vi har det, i boken jeg nå skriver.

Spørreundersøkelse om livet du lever.

I tillegg har jeg laget en spørreundersøkelse for å kartlegge hvor fornøyd vi er med livet vårt. Supert om så mange som mulig kan bidra på denne også. I denne finner du også en del som omhandler Selvbildet slik at du ikke MÅ sende en mail med dine tanker men kan klikke på det som passer for deg og eventuelt dele litt.

Mange som kontakter meg ønsker en oppskrift de kan følge. De ønsker å vite hvordan de kan få seg en kjæreste eller hvordan de kan bli lykkeligere generelt. Det finnes ingen oppskrift annet enn å lytte til seg selv og elske mer.

Bli flinkere til å gi litt faen. 

Hvorfor noen gjør sånn og sånn er ikke noe du har noe med. Så lenge det ikke påvirker ditt liv. Det er deres liv og det er deres valg. Det handler om å stole på seg selv, se sine egne lykkeporter og skape sin egen gode hverdag. Det som ikke fungerer for deg kan du endre, men det er også det eneste du kan gjøre noe med. Hva alle andre holder på med må de selv ta ansvar for.

Å irritere seg over det du anser som belastninger hos andre er egentlig bare belastende  på deg selv.  

Det å akseptere hverandre som man er og overse ting som ikke har betydning i den store sammenhengen tror jeg skaper bedre menneskelige relasjoner. Hvis du ikke klarer å forholde deg til en person fordi personen er sånn og sånn, så er det ditt ansvar å trekke deg unna. Det er ditt ansvar å ikke være avhengig av andre mennesker som ikke tilfredstiller dine behov eller som skaper negative følelser i deg.

De fleste forhold avsluttes fordi man hakker hverandre ihjel. Mennesker som tidligere har elsket hverandre glir fra hverandre fordi de konsentrerer energien sin på den andres feil og mangler og ikke de gode egenskapene. 

Vi må bli rausere i forholdene våre og gi mer faen. La det uperfekte være tilstedet og ikke forvente for mye av hverandre. Vi må ikke glemme at vi tross alt bare er mennesker og mennesker feiler for å lære.

Bli flinkere til å tørre mer.

Vi må tørre å feile, eller bli såret, eller blir skuffet. Vi må tørre å gjøre ting vi ønsker å gjøre eller si, på tross av de negative konsekvensene som kan komme.  Det at man har turt er en seier i seg selv uansett hvordan resultatet blir, og som regel kommer man godt ut av det.  Spesielt når det kommer til personlig endring er det viktig å slippe hemningene og tørre gjøre det som føles rett for en selv. Det å stole på magefølelsen og kjøre på uten å analysere det hele ihjel gir en frihetsfølelse som skaper lykkefølelse i seg selv.

De negative resultatene er som regel negative fordi vi henger oss opp i resultatet og ikke helheten.

Å feile betyr bare at man ikke lykkes denne gangen, fordi man har mer å lære først, eller fordi det rett og slett ikke var det rette å gjøre. Kunnskapen man får av å feile er så verdifull i seg selv, hvis man velger å bruke den kunnskapen.

Det å tørre å være seg selv 100% er åpningen mot lykke i mine øyne. Du åpner døren til det livet du ønsker å leve, og det i seg selv skaper enorme muligheter der du tidligere bare har sett begrensninger.

Elsk mer! Elsk masse!

Har du noen gang kjent på den følelsen du får av å si ordet Elsker? Hvor mye mer følelser det skaper i deg enn å si at du er glad i? Lidenskapen som mange savner i livet sitt tror jeg handler om nettopp det. Begrensningen i det å tørre føle større og mer for mennesker og situasjoner som egentlig gir en alt man ønsker. Det er nesten så vi har puttet ordet ELSKER inn i ett skap med så og så mange av det. Redd for å bruke det opp, tar vi det kun ut av skapet når det føles helt sikkert å si det. Når det ikke kan bli misbrukt eller skape feil reaksjoner pga bruken.  Vi tør ikke elske før noen elsker først. Frykten for å bli avvist er så stor i oss at det å si at man elsker noen blir så farlig og skummelt.

Men det er bare et ord. Et ord man kan si så mye man vil og som aldri blir oppbrukt. Det er vi som skaper begrensningene i oss selv og som legger lokk på lidenskapen pga frykten for å gjøre feil. 

At jeg elsker sønnen min er vel ingen bombe, men jeg elsker så mye mer etter at jeg ble obs på akkurat den begrensningen i meg selv. Vennene mine elsker jeg herfra til evigheten.  Den flotte favoritten min elsker jeg hver bitte lille bit av. Jeg elsker ting ved mennesker jeg egentlig ikke har noe forhold til, bare fordi de er som de er, og jeg elsker livet på gode dager. På dårlige dager er jeg irritert og matt, men samtidig så kan jeg elske følelsen av å føle. Jeg elsker at lidenskapen i meg er tilbake der den skal være, og jeg elsker alle de gode følelsene jeg får når jeg er stormforelsket og har det skikkelig skikkelig bra.

Hva gir lykkefølelse??

Det å ta ansvar for egne følelser og eget liv og tørre å elske menneskene man velger å omgi seg med skaper lykkefølelse. Det er ikke så vanskelig som vi kanskje har trodd, men det er vel også en konsekvens av at vi kompliserer ting så veldig. Gjør livet enklere ved å sortere ut de negative følelsene og menneskene som skaper negativitet i deg, og sug til deg energien fra mennesker som får deg til å elske og nyte det du har og  det du er. 

Ha en flott uke med masse kjærlighet!  Til deg selv, og til andre! <3

Norges superpar har slått opp, og media har melket kua så mye som mulig de siste dagene.  Jeg som daglig snakker med mennesker om deres kjærlighetsliv ble kanskje ikke like sjokkert over bruddet som mange andre. Jeg vet hvordan mennesker som utad virker ekstremt lykkelige og harmoniske ikke har det like godt i forholdet eller med seg selv.

Det var nok på tide at de kom ut av skapet.

Hva? Er Tone lesbisk, tenkte du kanskje nå, men for meg handler skapet ikke om seksuell legning men om det å ikke være tro mot seg selv og egne følelser. Det å fortsette i ett liv som ikke gjør en lykkelig bare fordi det er det som er trygt eller forventet.

Det er vanskelig for å få aksept for de som bryter mønsteret i landet vårt. De som velger å avslutte noe alle andre ser på som bra, eller som vil noe annet enn det massen vil. De som bestemmer seg for å gjøre det hjertet forteller dem at de skal gjøre kontra det alle andre forventer at de skal gjøre.

 Jeg husker hvordan folk rynket på nesen når mamma valgte å flytte til Hellas for 26 år siden. Med meg i kofferten. Fordi jeg ønsket det selv. Det gikk ikke ann! Dra opp ungen fra skole og venner og bare flytte fordi hun hadde lyst. Og ALLE trodde vel at det var kjærligheten som var årsaken, og det var det jo. Kjærligheten til et annet land og et annet samfunn. Er samfunn der selvstendighet og drivkraft ble belønnet! Der folk var varme og åpne og heiet hverandre frem. Mannen kom senere. Det var landet hun reiste til.

At hun tok det valget endret livet mitt totalt, og jeg vil alltid være evig takknemlig for at hun turte gjøre det hjerte hennes ønsket! Jeg hadde ikke vært den jeg er hvis jeg ikke hadde vokst opp der nede. Blitt formet i ett samfunn med annet fokus enn karriere og status.

Skaplandet Norge.

Vi snakker om at nordmenn er født med ski på bena, men jeg tror jammen meg det heller er skap vi er født med. Disse skal vi plasseres inn i så fort noen merker at vi skiller oss litt ut i mengden. Vi blir opplært til å ikke følge egne følelser og lyster, men til å oppføre oss politisk korrekt. Banning for eksempel. Hva skjer når noen banner? Detter verden sammen? Åpner himmelen seg og menneskene kryper til små grønne vesner? Begynner Gud å gråte? Finnes det i det hele tatt en Gud?

For meg har banning blitt en av de tingene som holder folk inne i skapet. Ikke bare banning, men språk.  Man skal snakke slik og slik for å vise utad at man er sånn og sånn. Gjør man ikke det, så sjokkerer man. Det er bare ORD!!! Det er ikke noe mer enn ORD! Utrykk for våre følelser slik at andre kan forstå hvordan vi har det. Når noen banner bør man ikke hysje på dem, men heller forstå at NÅ er følelsene så langt utenfor kroppen at her trenger man noen å snakke med.

Vi må bli flinkere til å se hverandre, lytte til hverandre og prøve å dekke hverandres behov samtidig som vi dekker våre egne.

Vi må bli flinkere til å la mennesker få være seg selv og leve det livet de ønsker å leve, uten å dømme dem men heller forstå dem. Vi bruker alt for mange krefter på å gjøre ting vi tror andre vil vi skal gjøre kontra å lytte til våre egne lyster og egne begrensninger.

Jeg sier ikke at man skal få lov til å gå rundt å banne hele tiden, fordi det handler ikke bare om en selv men også hva andre tenker og føler, men jeg mener at vi må bli flinkere til å akseptere forskjellene ved hverandre og ta hensyn til disse hele tiden.

Trofasthet mot seg selv, først og fremst.

Noen ganger kommer man dit i livet at man stopper opp og virkelig kjenner etter på egne følelser. Hvordan har jeg det egentlig i det livet jeg lever? Hva får jeg ut av livet mitt og er jeg lykkelig? Sånn egentlig? Har jeg drømmer jeg burde følge, andre ting jeg burde gjøre? Andre mennesker jeg burde «henge» med enn de jeg henger med nå? Tilfredstiller jeg mine egne lyster med de forholdene jeg har i dag? Hvem er jeg og hva vil jeg?

Vi må tørre og stille oss de spørsmålene selv om det ikke faller oss naturlig. Uansett hva andre måtte mene om flere liv osv, så er det eneste vi vet med sikkerhet at vi lever her og nå. I dag er en dag av ditt liv som du enten kaster bort ved å følge det alle andre vil at du skal gjøre, eller utnytter ved å lære og feile for å skape din vei fremover i livet. Ingen skal fortelle deg at du skal slutte å være tro mot deg selv fordi du skaper negativitet hos andre. Hvis du ikke elsker deg selv og livet du lever er du ikke ekte mot noen, og iallefall ikke mot deg selv.

Livet blir som regel ikke slik man trudde. Det som føltes rett da, føles kanskje ikke rett nå.  Det er alltid lov å snu! Alltid!  

Ønsker Tone og Aksel lykke til på kjærlighetsferden jeg og stolt av dem fordi de brøt opp noe som ikke var bra! De VAR ikke forbilder for kjærligheten, de ER forbilder for kjærligheten. Fordi de er tro mot kjærligheten til seg selv og egne følelser! 

Det er alltid noe nytt å lære, om verden eller seg selv. Min nye kunnskap går ut på mine egne begrensninger. Hvor mye takler jeg, før jeg blir tom? Hvor mange hensyn skal jeg ta overfor andre, før jeg tenker på meg selv og mine behov?

Vi er nok alle slik at vi tror vi er sterkere enn vi egentlig er. Takler mer. Klarer mer. Bare litt til. Spesielt hvis det er noe vi føler at vi mestrer og som gir oss glede.  

Jeg er så ekstremt god til å lytte til andres følelser og ta hensyn til deres behov, men ikke å lytte til mine egne.

Hver dag kontaktes jeg av mennesker som trenger råd. De deler sine følelser med meg og jeg deler den erfaringen jeg har som kanskje kan hjelpe dem med å få noen svar. Det føles så utrolig godt å ha noe å bidra med. At mine erfaringer beriker andre gir en veldig god følelse, og jeg kjenner at dette er noe jeg trives veldig godt med.  Det gir meg så enormt med glede og det forteller meg også at jeg har funnet min vei her i livet. Det er dette som er meningen for mitt liv. Det er dette som er grunnen til at mitt liv har vært som det har vært.

Men hvis jeg skal dele så mye av meg selv med så mange mennesker, må jeg lære meg å ta meg tid til meg selv. Mine pusterom for mine tanker og mine følelser. Hvor jeg sorterer ut alt jeg får inn, og skaper plass til nye historier og nye følelser.

Jeg er takknemlig fordi jeg har så mange vakre mennesker i livet mitt. Mennesker som ser meg, som forstår meg og som liker meg akkurat slik som jeg er, og som har gitt meg selvtilliten tilbake!  Nå må jeg bare lære meg å ta hensyn til egne følelser og se mine egne begrensninger og være enda mer ærlig med meg selv om hvordan jeg har det.  Jeg er flink til så mye, men å kjenne på følelsene mine og ta hensyn til energi nivået mitt, det er jeg skikkelig skikkelig dårlig på!

Jo mer jeg har å gjøre, jo mindre tid blir det til å tenke på meg selv og følelsene mine!

Og så skjer det noe som skaper ubalanse og da faller korthuset sammen. Da mister jeg kontrollen og innser hvor ustødig så mye rundt meg har vært. At jeg har påtatt meg for mange oppgaver som gjør at jeg får dårlig samvittighet når jeg kommer til kort på noe. Jeg liker å  kunne gjøre alt like bra. Stille opp når noen trenger meg.  Være tilgjengelig for de som trenger at jeg er det. Korthuset mitt falt i dag tidlig. Da var begeret fullt, følelsene i kaos og det var igjen på tide å rydde opp i den unødvendige dårlige samvittigheten.  Jeg er bare meg, og jeg er bare et menneske. Det glemmer jeg alt for ofte, selv om jeg er bevisst på det.

 Så jeg prøver igjen jeg. Tar en liten pause noen dager og lærer meg nok en gang å bli flinkere til å lytte – til meg selv!

Så var den her. Valentine’s day!  Dagen som skaper forvirring, forventninger og prestasjonsangst hos så mange, men som også gir mulighet for å uttrykke følelser man kanskje ikke tør uttrykke ellers.

Dagen i dag har mest dater på en enkelt dag, året rundt, over hele verden.  Både etablerte og uetablerte benytter dagen til å tilbringe tid sammen og kjenne på følelsene eller muligens skape noen nye. Samtidig så er det også den dagen hvor det nok faller flest tårer for den kjærligheten som mange mangler i livet sitt. Ensomheten blir større når man blir påminnet om hva man ikke har.

Problemet med Valentine’s day er våre egne forventninger, og de følelsene vi skaper i oss selv og hos andre på bakgrunn av disse forventningene.

Når noen kontakter meg og lurer på hvordan de skal komme seg gjennom dagen så prøver jeg å forklare mine egne følelser rundt disse datoene som skaper sorg.  Forståelsen av at det er vi selv som skaper negative følelser og at det er vi som må ta kontroll over disse følelsene.

Selvfølgelig er det alltid hyggelig å få oppmerksomhet, men oppmerksomhet på en slik dag skapes ofte av forventinger og ikke lyst til å gi eller glede.   

Får du ikke oppmerksomhet av kjæresten på Valentine’s day?

Det er alt for mange som skaper ubalanse i kjærlighetsforholdene sine fordi de måler kjæresten ut i fra visse ting andre vil måle de ut i fra. Hvis en venninne kommer å forteller at mannen hennes kom hjem med blomster og sjokolade, blir de andre automatisk skuffet over sine menn som ikke har gjort noe spesielt eller i det hele tatt husket dagen.  Men tenker de egentlig over hva de får ellers i året? Av handlinger, og fine ord, eller  andre kjærlighetserklæringer?

Det handler ikke om denne dagen, det handler om hverdagen.

Kjærligheten handler ikke om de spesielle dagene som er fastsatt. Det handler ikke om at vi  skal huske bursdager, dagen vi traff hverandre, valentine’s day etc etc, det handler om at vi ser hverandre og bryr oss om hverandre og gjør små ting hele tiden for at den andre skal ha det litt bedre. Tar vare på hverandre når vi er syke, henger opp klesvasken så den andre slipper, overrasker med middag bare fordi den ene har jobbet litt ekstra, tar med ungene ut en tur så den andre kan sove etc etc. Det handler om at vi dekker hverandres behov for at hverdagen skal være bedre.

Jeg har lært meg å sette pris på de viktige tingene i ett forhold, og dagen i dag er ikke en dag hvor jeg har behov for å sitte i en sofa og kline, eller gå ut å spise, bare fordi det er DEN dagen. Jeg skal på trening og kose meg med flere av de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt, på en gang. DET er for meg en herligere måte å feire kjærlighetsdagen på enn noe som kanskje forventes av samfunnet.

Jeg synes det er viktigere at man setter pris på de andre menneskene man har følelsesmessige bånd med.  Mennesker man bruker tid med, men som man kanskje ikke er like flink til å fortelle hvor mye man setter pris på.

Feirer du Valentine’s day?

Når du har behov for å snakke om meg, i negativ forstand på bakgrunn av noe jeg har gjort.

Når du har behov for å rakke ned på meg fordi andre gir meg oppmerksomhet.

Når du har behov for å få meg til å føle meg liten, redd og utrygg bare fordi jeg mener noe.

Jeg vekker følelser i deg, som du ikke takler. Men det er  ikke min skyld at du føler som du gjør.

************************************

Det er en gjenganger i debatter, i vennekretser, på arbeidsplasser, eller andre steder hvor det er mange mennesker som samles og snakker. Vi snakker om andre. Hva andre har gjort. Hva de har sagt.  Vi gjør det alle sammen. Han gjør det, hun gjør det, du gjør det og jeg gjør det. Vi snakker om hverandre.  Det er en del av hverdagen vår, alltid.

Det i seg selv trenger ikke være noe negativt. Vi mennesker er glad i å dele informasjon og fortelle hverandre hva som skjer i livene våre, og også i andres liv. Det vi deler er informasjon som vi synes er morsom, nyttig eller bare underholdende.  Men noen ganger kan det være lurt å tenke over hva vi deler og hvem vi deler det med.

Når en venninne forteller meg at hun overhørte en samtale om meg, mellom ansatt og en kunde,  i en klesbutikk, så tenker jeg at folk har lite å ta seg til.  At  ting jeg gjør, får folk til å himle med øynene det er jeg vant med, men jeg blir liksom aldri helt klok på hvorfor de har det behovet.  Får de det bedre inni seg når de får snakket litt negativt om andre?

Kvinner og menn og behovet for å «ta» andre.

Det er ikke få ganger jeg har fått hat mail av kvinner og menn fordi jeg har hatt en mening de kanskje ikke liker. Det å si ting som de er, og føles for meg, er noe jeg vet kan koste en bit av privatlivet i ny og ne. Jeg vet det kan provosere og jeg vet hva provoserte mennesker er i stand til å gjøre.  Det er ikke greit, men det skjer uansett.

Sven Egil Omdal har skrevet en kommentar for Aftenbladet som jeg synes er så fin. «Da er du en mann», er en kommentar alle bør lese. Den omhandler truslene kvinnelige journalister har fått av menn. Bitre sure menn.  I kommentaren moderniserer han  Rudyard Kiplings dikt «If» (mest kjent for noen er oversattelsen av André Bjerke ) og modernisert det til å passe dagens samfunn og dagens menn.

Hvis… (for en ny tid)

Hvis du kan møte en kvinne i debatt og stille glede deg over
hennes hår, munn og myke former, men likevel høre hva hun sier,
hvis du kan kjenne duften av henne, men også merke at
resonnementene hennes henger sammen, innse at hun har lest mer enn deg,
men også med polemisk fryd slå ned på inkonsistens i hennes argumentasjon,

Hvis du kan tåle trykket fra engasjementet hennes uten
å bli skremt, og ikke tolke ivrigheten hennes som aggresjon,
hvis du kan makte å bli kritisert av en kvinnelig kollega
for et arbeid som burde vært gjort bedre, uten at du trekker
to andre menn bort i kaffekroken og gjentar den gamle vitsen
om at hun menstruerer to ganger i uken,

Hvis du har mot til å være den første som stopper avdelingssjefen når han nok engang drar historien om nonnen som ble voldtatt, selv når det ikke er kvinner i rommet, og selv om det er mindre enn en uke til søknaden din om forfremmelse skal vurderes, og også aksepterer at en kvinne får jobben uten å antyde at hun lå seg til den,

Hvis du kan prate muntert med en kvinne du treffer på et kurs, og dele et glass vin med henne i baren, uten å mene at det gir deg rett til å beføle henne i heisen, eller sende henne melding med romnummeret ditt, vedlagt et bilde av det kjæreste du har, i oppreist tilstand,

Hvis du kan tåle at en representant for Kvinnegruppa Ottar får bruke NRK til å argumentere for et kommunalt forbud mot strippeklubber, og klarer å tenke at de bare har et annet politisk syn enn deg, ikke at de protesterer fordi ingen vil se dem nakne,

Hvis din tro på Allah som den eneste gud og Profeten som hans sendebud gir deg kraft til å heve stemmen og gå i rette med dem som kaller Louiza Louhibi for kuffar (en vantro som fortjener dødsstraff) og fordømme dem som misbruker Profetens navn til å hevde at hun fortjener å bli voldtatt på nytt,

Hvis du er redaktør og innser at du må ofre litt trafikk på nettstedet for å hindre at menn som hater kvinner får forurense debatten, og sørger for en redigering som ikke støter kvinner ut av den offentlige samtalen,

Hvis du klarer å lese en artikkel som denne helt til siste punktum, uten en eneste gang å ha blitt grepet av en sterk trang til kalle forfatteren for en «jævla homo»,
og hvis du i tillegg kan høre noen bli kalt en «jævla homo» og tenke at det var da rart, det er jo omtrent som å bli kalt en «jævla venstrehendt» eller en «jævla mellomblond»,

Det er langt fra bare menn som er stygge i kjeften. Kvinner kan være like stygge om ikke verre. De bruker ikke like kraftige ord, men de har kraftigere midler.  Ryktespredning og utsestengelser. «Størrelsen på resultatet kommer an på hatet i sjelen» pleier jeg å si. Jo mer hat du har inni deg jo mer skade har du lyst til å gjøre.

Jeg blir ikke sint, jeg blir bare veldig veldig skuffa, hver gang noe slikt skjer meg. Jeg ønsker bare å formidle det jeg tror på, og det jeg føler kan skape en endring hos andre mennesker og kanskje samfunnet vårt.  Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Hvis vi alle har det bra med oss selv, og tar ansvar for våre egne handlinger tror jeg mye ville vært bedre rundt oss. Bitterhet skaper bare så utrolig mye ondskap og det er virkelig noe som låser fast følelsene i ett mørkt mørkt sted der solen ikke slipper inn.

Kjærlighetens martyr.

Du ser meg ikke lenger og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hvordan skal jeg bli sett nå?

Hvordan skal min smerte formidles?

Jeg hater deg fordi du sluttet å elske meg.

Du sviktet meg når jeg trengte deg mest.

Det er ingen som bryr seg om meg.

Hvorfor skal jeg bry meg om andre da?

 

De som forteller meg at de har mistet troen på kjærligheten skaper noe i meg. En trishet og håpløshet som jeg kjenner meg igjen i, men som jeg ikke unner noen andre å føle.

De årene av livet mitt hvor jeg var bitter var mine verste. Hatet i meg var på sitt største. Jeg kjenner virkelig klump i halsen når jeg tenker tilbake på den tiden og hvor vondt jeg hadde det inni meg og hvor ekkel jeg kunne være når jeg tenkte på andre. Andre som hadde det bedre enn meg.  Jeg er så lite stolt over den jeg var da, men så stolt over at jeg fant tilbake til kjærligheten i meg selv, og dermed kunne se hvor mye kjærlighet jeg egentlig hadde rundt meg.   Når ser at du blir sett og hørt og akseptert for den du er, har du lyst til å gi glede videre. Du har lyst til å bidra, du har lyst til å dele.

Når vi hater noen er det virkelig ikke dem det er noe problem med, det er oss. Det er vi som må ta tak i de følelsene vi har og bearbeide det som skaper hatet i oss. Det er vårt ansvar, ingen andres. Vi kan velge å være martyrer og spre hatet, men verden blir vakrere hvis vi blir flinkere til å ta tak i oss selv og spre kjærlighet istedet! 

***********************************

Ha en fantastisk ny uke! Sol i Stavanger i dag og jeg skal straks nyte kaffe med en av de vakre menneskene jeg har i livet mitt. Jeg elsker disse flotte menneskene som er rundt meg, hver eneste dag, og som bidrar til at livet mitt er så godt å leve.  Heldig er jeg! Kjempe heldig!

God Mandag!

Ei lita tulle går inn i barnehagen spent og stolt og klar for karneval. Har gledet seg i lang tid og synes hun var kjempefin i antrekket sitt. Når man er liten er det stort å være med på slike tilstelninger man ikke har opplevd før.  Så kommer noen av de større barna og lurer på hva hun er. Hun forteller og de kritiserer. Ja men hun er jo ikke sånn og sånn?? Hun har ikke DET på seg?? Hun har ikke den fargen i håret??

Skuffelsen er til å ta å føle på.  Stoltheten synker i brystet og tårene pipler i øynene. Gleden hun utstrålte når hun kom inn døra i barnehagen er med ett forsvunnet og hun har ikke lyst til å være der lenger. Føler seg ikke bra nok.

I ettertid er det to ting som går galt.

1. Barnehage personalet tar ikke hendelsen alvorlig nok. Avfeirer det hele med å fortelle jentungen at hun var så fin og at det ikke er noe å bry seg om.  Reaksjonen som jentungen hadde og følelsen hun nå sitter med blir altså ikke tatt alvorlig. Dette blir nok en episode som havner i hennes «jeg er ikke bra nok» boks. Den kommer til å fylle seg opp raskere enn «jeg er mer enn bra nok» boksen. Det vet vi. Det ser vi, ut i fra hvor mange som får depresjoner og selvtillit problemer i voksen alder.
2. Barna som mobbet får ingen oppfølging på holdningen sin. Det er ingen som tar tak i det som har skjedd og stiller spørsmål om hvorfor disse jentene har denne holdningen som de har. Hvor kom den fra og hvordan kan vi fjerne den. Det å mobbe og snakke nedlatende om andre i en alder av 5 år er ikke greit og det er DER det må tas tak i.

Lille speil på veggen der!

Våre barn gjenspeiler oss som er foreldre. De lærer av oss og de tar etter oss. Vi er deres forbilder og det er vår oppgave å vise dem hvordan man skal oppføre seg mot andre mennesker og lære dem rett fra galt.  Når vi som er voksne sitter å snakker nedlatende om andre mennesker mens ungene våre hører på, formidler vi at det er greit. Vi gir beskjed til barna våre (uten at vi tenker over det) at det er greit å mobbe andre. Ett barn på 5 år forstår ikke konsekvensene av det som skjer, ei heller hvordan det påvirker følelsene til personen de snakker slik til. De har bare hørt andre som gjør det og tror at det er normalt og greit.

Hvis vi skal ta tak i mobbingen må vi begynne med oss selv og våre holdninger. Vi må gå foran speilet og tenke over hvordan vi oppfører oss og om vi ønsker at våre barn skal oppføre seg på den måten både mot seg selv og mot andre. Bare tenk etter hvor stor interesse vi har i å diskutere hvordan andre mennesker ser ut, kler seg, oppfører seg og ikke minst sier.  De fleste av oss har ett behov for å kritisere hva andre gjør, kontra å ta tak i våre egne problemområder og få det bra med oss selv.  Ungene våre lytter til det vi sier, selv om de holder på med lekene sine og vi tror de er opptatte. De fanger våre samtaler og de kopierer oss og vår væremåte.

Det nytter ikke lenger å snakke om mobbing i aviser, på konferanser, og i storsamlinger på offentlige kontorer, eller skoler. Det nytter ikke å lage kuule «ikke mobb kameraten min» sanger hvis ikke barna forstår hva mobbing er, eller hva slags følelse det skaper hos andre. Hva som er greit å si og hva som ikke er greit.

Det hjelper ikke å klikke på ett «jeg er mot mobbing» bilde på VG nett å tro at du nå har gjort ditt.  Du har ikke gjort noe mot mobbing før du er AKTIV.  Ikke før du tar tak i egne holdninger og gjør det du skal gjøre, nemlig snakke med barnet ditt om hva som er greit og hva som ikke er greit.

Vi må stå opp mot de som skaper mobbingen, om det er oss selv, eller noen vi kjenner eller ukjente. Vi må tørre å innrømme våre egne feil, se hva vi kan endre på og ta tak i det som kan tas tak i.  Det er ikke greit at barn på 5 år kritiserer andre barn for deres kostymer. Det burde være en automatikk i alle barn at de forteller hverandre hvor fine de er og hvor flotte kostymene de andre har er.

Å glede seg på andres vegne er blitt en mangelvare. En mangelvare det er på tide at vi begynner å produsere igjen!

God Fredag sier jeg, litt sint men enda mer bevisst. Det håper jeg du også er nå!

Vi er inne i ett år hvor likestilling nok vil få enda flere diskusjoner enn tidligere. Det er 100 år siden kvinnene fikk stemmerett og det skal feires. Det bør feires. For vi skal ha de samme mulighetene som det menn har. Vi er like mye verdt og vår stemme skal være like betydningsfull som mennenes stemme. Vi lever i ett samfunn sammen og selv om vi som mennesker kanskje har forskjellige meninger og prioriterer annerledes er vi likevel like mye verdt alle sammen.

Vi krever fortsatt mer likestilling og vi har fortsatt mye å gjøre før likestillingen er slik den bør være, sier kvinneforkjemperne, men hva med de tingene hvor VI må trekke oss litt unna? Når skal vi begynne med de tingene?

For det er vel ikke til å komme bort fra at vi fortsatt tviholder på tittelen «barnas beste».  Når det kommer til fordelingen av omsorgen for barn etter et brudd er det fortsatt mor som ofte får staten på sin side fordi barna har det best med mamma. Men har de egentlig det? Er det virkelig slik at vi tror det fortsatt?

Dette med svangerskap og fødsel har alltid vært et av mine argumenter når det kommer til forskjellen på kjønn. Så lenge vi er skapt som vi er for å kunne reprodusere, er det forskjeller i oss som aldri vil kunne fjernes. Vi blir aldri like, fordi vi er skapt til å være forskjellige. Våre kropper er bygd forskjellige for at vi skal mestre de oppgavene vi i bunn og grunn skulle mestre. Kvinner skulle føde barn og menn skulle skaffe mat.

Men det er IKKE et argument for at barn har det best med mor! Barn har det best hos foreldre som tar omsorgsoppgaven alvorlig og som prioriterer barna når de har de. Så lenge et barn er ferdig med å trenge puppen til mor er det ingenting som tilsier at barnet ikke kan ha en like sterk tilknytning til far som til mor.  Hva med homofile som adopterer? Vokser disse barna opp med mangler siden de ikke har en mor som de knytter seg til? Jeg tror ikke det. De får like mye kjærlighet og omsorg fra to fedre som de ville fått av en mor og en far, ikke sant?

Det er vel litt derfor likestillingen skal gå ut på at far også skal ta sin del av permisjonstiden for å knytte bånd, men jeg tror at permisjonstiden bør fordeles slik at det kommer familien til gode og at den bånd knyttingen som skjer i permisjonstiden er mer ett lokkemiddel for at menn som ikke er så veldig engasjerte skal se mer hva det går i. Jeg tror ikke det har noen betydning for hvordan et barn knyttes til faren sin, da det tross alt er hverdagen i flere år som betyr noe og ikke noen uker eller måneder i startfasen.

Jeg forstår ikke hvordan det er en automatikk i barnefordelingsaker om at barnet først skal være hos mor mest og så skal man tilpasse etterhvert. Det er ingen regel som tilsier at bare fordi man er mamma så er man mest egnet til å ta seg av barnet.

Har et barn vært mest med mamma når foreldrene har bodd sammen, vil det selvfølgelig bli en overgang til 50/50 eller andre ordninger, men en slik overgang er ikke noe som vil skade barnet for alltid, det vil heller bidra til at barnet kan få det beste av begge to. Det blir på samme måte som når barn blir plassert hos fosterforeldre. Overgangen blir alltid tung, men det går seg til når man har det som faste rutiner.

Jeg tror vi kvinner ofte argumenterer ut i fra det vi tror og ikke det vi vet, når det kommer til fars betydning for barna våre. Jeg har aldri hatt noe problem med å overlevere min sønn til faren sin i ferier og samværstid på tross av at han hadde vært mest hos meg.  Tror dere at han i en alder av 2 år satt å grein hos faren fordi han savnet mamma’n sin? Nei han gjorde ikke det. Han var glad for å se pappa og det var vel heller når han kom hjem til meg etter helgen at han grein. Han har vokst mye på de gangene han har vært lengre perioder hos pappa’n sin, selv fra han var liten, og jeg er glad for at jeg ikke var en slik kvinne som tror at barnet blir dårlig av å ikke være med henne.  Skal vi ha likestilling bør vi jammen meg begynne å gi mennene innpass på de områdene vi fortsatt kontrollerer og det bør meklere begynne å gjøre også.

Mamma er ikke best på barneoppdragelse og har ikke førsterett på omsorgen bare fordi hun er  kvinne og mamma.

Vi får ikke bonuspoeng bare fordi vi er laget til å bære frem ett barn. Oppdragelse og omsorg handler om helt andre ting enn fødsel og amming.

Noen ganger fører en ting i en samtale til noe annet, og i går ble det en veldig fin og litt dyp samtale mellom noen av oss etter treningen. Tankene rundt hvordan kroppen reagerer ut i fra hvilken livssituasjon vi er i og hvordan vi føler oss er ganske så utrolig.

Selv hadde jeg jo 30 kilo for mye etter mitt første svangerskap og de kiloene de hang igjen år etter år etter år. Man skulle kanskje tro at denne dama her bare spiste dritt mat og så på TV hele dagen, men fakta var at jeg trente på Sats flere dager i uka og var bevisst på kostholdet mitt.

Det jeg ikke visste da, og som heller ingen andre tenkte over var at jeg hadde fødselsdepresjon. Når jeg kom og gråt på helsestasjonen etter fødselen fordi jeg synes det var vanskelig å være mor, så ble jeg sett på som ung og uerfaren og fikk en klapp på skulderen fordi det jeg opplevde var noe mange opplevde.  Men er det grunn nok til å ikke ta min situasjon alvorlig?

Jeg fikk ikke til ammingen og sønnen min hadde kolikk. Han ville ikke være i armene mine og bli roet ned som andre barn, for han var dagen best hvis han fikk ligge i vogna si og bli trillet frem og tilbake.

Følelsen av å ikke være bra nok, som jeg jo hadde båret med meg helt siden barndommen ble selvfølgelig tilbakeført til de grader og jeg presset meg gjennom de 2 første årene av livet hans.

Hvis noen spør meg om detaljer fra den tiden så husker jeg svært lite. Jeg er glad for at jeg har bilder av oss sammen hvor vi har det bra og han er fornøyd. De bildene forteller meg at jeg på tross av vanskelige følelser og depresjon gjorde en god jobb som mamma.

Slik er det vel for de fleste som er foreldre. Vi presser oss til det ypperste for barna våre og glemmer å ta hensyn til våre egne følelser. Når vi i voksen alder får vite hva foreldrene våre har vært igjennom mens vi var små skjønner vi ingenting. Vi kunne ikke se noe på dem, eller kunne vi det??

Når Christopher var 2 år gikk jeg og pappa’n hans fra hverandre.  Det var en vanskelig tid med fordeling av omsorgen og komplikasjoner i både følelser og  lite alenetid.  Selv om det var vanskelig, var det også en tid hvor jeg merket store endringer på både meg selv og guttungen. Vi begynnte å finne roen. Sammen.  Når vi fikk en avklaring på hvordan fordelingen skulle være og jeg fikk litt alenetid igjen skjedde det store kroppslige reaksjoner ved meg.  På to måneder gikk jeg ned 18 kilo. Det tilsvarer nesten 2.5 kilo i uka!  Jo mer depresjonen slapp taket og jo bedre jeg fikk det jo bedre så jeg også ut.

Og jo bedre fikk vi det sammen også! Det var ikke bare på meg jeg kunne se endringer men også på guttungen. Han strålte på en helt annen måte når jeg fikk det bra med meg selv.

Når en person trener 3 ganger i uka og spiser sunt og kroppen ikke reagerer så bør det lyse en eller annen rød lampe et sted på et legekontor eller på en helsestasjon. Det bør være en grunn til å stille spørsmålet: Hvordan har hun/han det egentlig inni seg? Hvordan er følelsene i denne personen nå?

Følelser er noe som påvirker oss i større grad enn vi tror. Det er ikke bare hodet som styres av våre følelser, eller hjertet for den saks skyld, men også hele kroppen vår. Måten kroppen vår håndterer en depresjon ved å låse seg totalt er noe jeg ikke fatter at det blir lagt mer vekt på. Hvor mange ganger kan vi ikke se at en person har vært gjennom noe vanskelig når personen endelig blir seg selv igjen? Hvor mange ganger har vi ikke sett mennesker forandre seg totalt slik at vi uten å vite hva som foregår forstår at det er noe som skjer?

Det hjelper ikke med medisiner eller trening eller nytt kosthold, hvis psyken ikke er med på laget. Hvis følelsene er for vanskelige og ikke blir snakket om og bearbeidet er det ikke noe vits å prøve å gjøre noe rett.  Følelsene styrer kroppen vår, og det er det jammen meg på tide at vi begynner å innse!

Noen ganger er det kanskje hvordan kroppen reagerer etter at vi har tatt tak i vanskelige ting i livet, som viser oss hvor rett den vanskelige avgjørelsen egentlig var! <3

Hva er det som gjør at mange barn i dag er redde for å gjøre feil? Hva er det som gjør at mange barn i dag sliter med konsentrasjonsproblemer og stress?  Hva er det som gjør at mange barn ikke tør bevege seg ut på noe nytt i frykt av å bli mobbet eller ikke mestre? Hva er det som gjør at mange barn ikke lenger er kreative og har den samme fantasien som vi hadde før?

Har vi glemt sammenhengen mellom hvordan vi utvikler oss og hva vi gjør mens vi utvikler oss?

Hvordan møte med det ukjente gir oss verdifull kunnskap som gjør at vi blir tryggere på oss selv og mer rustet til å takle farer som måtte dukke opp underveis. Hvordan lek og morro er med på å utvikle sosiale antenner og glede i livet vi ikke kan få ved å kun ha faste rutiner og rammer rundt livet vårt? Hvorfor det kanskje ikke er så farlig å la barn klatre i trær og slå seg?

I dag skal alle barn være med på organiserte fritidsaktiviteter. Det er noe vi har fått inn med t-skje om hvor viktig er med tanke på kunnskapen rundt regler, hensyn, det sosiale osv. Jeg er ikke i mot lagspill, absolutt ikke, men balansegangen i det å la ungene ha det gøy og det å presse ungene til å delta er vanskelig.  Det blir en ekstra pott som skal fylles av tiden vår. Har vi tid til det? Gjør vi det fordi ungene har lyst eller fordi vi føler det blir forventet av oss?

Og når ungene våre trives med noe, presser vi de litt ekstra for å utnytte potensiale de har?

Er virkelig ungene så talentfulle som vi skal ha det til og dermed er enda mer pågående med tanke på treninger osv?

Viktigheten med frilek.

Barn må få lov til å være barn i mine øyne. De må få lov til å ha tid med vennene til å leke i gata og bruke fantasien slik at de utvikler evnen til å se løsninger og muligheter.  Slik det er blitt nå, så setter vi ungene forran PC eller TV for å få litt tid for oss selv, og forteller hverandre at det er greit fordi ungene jo har vært på fotball eller håndball.  Viktigheten med frilek er ikke bare den fysiske aktiviteten men utfoldelse av fantasi.

Det å skape historier, leker, og en fantasiverden gir hjernen mulighet til å utvikle seg raskere og skape flere muligheter for tankegangen i hver og en av oss.

Jeg anbefaler alle å se dokumentaren «Lost adventures of Childhood» og få innblikk i de viktige tankene rundt lek og utforsking når det kommer til best mulig oppvekst og utviklingsmuligheter for barna våre.

Er du en av de foreldrene som stesser opp ungene med alt for mange fritidsaktiviteter, eller en av de som ikke lar barna gjøre noe som helst i frykt for at de skal skade seg?

Se dokumentaren! Den kan bety mye for ditt barn og deres liv sammen.

Jeg har prøvd å få tak i hele, men sliter litt med det men her får dere noen innblikk iallefall:

http://realscreen.com/2009/09/29/lostadventures-20090929/

Dokumentaren viser hvor forvirra ungene var når de måtte leke på egenhånd og bruke fantasien og hvordan de utviklet seg når de fant tilbake til frileken og fantasien.

Ha en fortsatt flott uke!

Vi snakker mye om mobbing. Viktigheten med å ikke gjøre det. Samtidig er det en av våre aller største fritidsaktiviteter.

Vi mobber så fort vi får muligheten til det, og føler at vi får lov til det. At vi mobber / snakker negativt om mennesker som har stukket seg frem med meningen sin er en ting, men hvordan oppfører vi oss mot hverandre, eller de nye generasjonene? Barna våre?

Guttungen har samlet melkekartonger i en uke nå. De skal ha de i ett prosjekt på skolen. Jeg har skylt og tørket og vi har sikkert drukket litt mer melk enn vanlig også.  I dag tok han med seg posen med 6 kartonger, men når han så at de ikke var åpnet la han de igjen. Hvorfor? Fordi han måtte ha de åpnet og ikke bare skylt gjennom hullet. Redd for at læreren skulle bli sint fordi han hadde gjort det feil. Hun har visst en tendens til å gjøre det. Kjefte på dem når de gjør noe feil. Men hun er visst snillere mot A klassen. Forskjellsbehandling i tillegg ja. Flott!

Sønnen min har en fantastisk klasseforstander som jeg vet jeg har skrytet av før. Personen over er en annen lærer. En jeg ikke kjenner til, men som jeg nå absolutt skal bli kjent med.

Jeg aksepterer ikke at lærere, barnehageansatte eller andre omsorgspersoner i våre barns liv skaper dårlige selvbilder og frykt for å gjøre feil.

Å forsøke noe fortjener ros og ikke ris, og at min sønn heller ville droppe å ta med kartongene han hadde samlet i frykt for å få kjeft gjør meg trist. Han burde få ros for å ta med, uansett om de ikke var åpnet eller noe annet som ikke levde opp til forventningene til denne læreren. Man skal ikke forvente noe annet fra barn enn at de prøver.

Mail sendes til skolen! Selvfølgelig! Jeg jobber mye med selvfølelsen til guttungen min og ikke pokker om noen andre skal få bryte ned det jeg bygger opp!

Min egen kamp mot mobbing, baksnakking og frykt for å gjøre feil:

Jeg ble 34 år før jeg klarte å håndtere baksnakking og mobbing. 34 år før jeg var sterk nok til å stole på meg selv og akseptere at ikke alle liker meg slik som jeg er. Når man blir mobbet som liten for hver minste ting man gjør, så sitter det i kroppen. Jeg klarte ikke å bare reise meg opp når jeg hadde tryna og alle stod å pekte på meg og lo. Jeg ble bare liggende å gråte. Når jeg ble mobbet fordi jeg var stygg eller feit så klatret jeg ut vinduet på skoletoalettet og dro hjem med «magevondt». Jeg var livredd for å gjøre noe som noen ville synes noe om. Og hver gang jeg tok mot til meg så kom det en eller annen negativ kommentar som sloknet gnisten i meg.

Utad virket jeg som en selvstendig og flink kvinne, men inni meg hadde jeg angst og frykt som holdt meg våken om nettene.

Jeg har selvfølgelig fortsatt litt frykt for å gjøre ting feil, men forskjellen fra da og nå er at jeg prøver. Jeg prøver ut nye ting og synes ikke det gjør noe hvis jeg ikke får det helt til. Ingen skal være flink i alt, men ingen skal bli mobba eller få kjeft fordi de gjør noe feil. Dessuten så har jeg en god posjon selvironi i dag og det hjelper veldig på.

I går kjente jeg på frykten og angsten:

I går var jeg på boksing for første gang. Jeg hadde faktisk gledet meg til boksing fra jeg fikk vite at timen skulle settes opp. Når det imidlertid nærmet seg, kjente jeg hvordan angsten begynte å ta meg. Frykten for at jeg skulle se skikkelig dum ut og ikke forstå noen ting kom over meg.  Jeg kjente etter overalt i kroppen og prøvde å finne unnskyldninger for å slippe unna. Ved middagsbordet spurte jeg guttungen om han ikke syntes mamma trente litt vel mye og kanskje bare skulle være hjemme og ha en liten mor-sønn dag sammen?

-Eh, nei eg vil til Torgeir! Du har godt av å trene mamma!

*pokker*

Når jeg kom frem satt det en trening venninne der og hun hadde det på samme måten. Dermed var vi to som gruet oss, og da blir jo ting mye enklere med en gang! Kanskje det er det som er kluet.  Å forstå at andre gruer seg til ting også? At andre også frykter ting de ikke har gjort før og er redd for det som er nytt? At selv om man føler seg som den eneste i verden som ikke kan noe, så er det mange andre som ikke kan den samme tingene også!

Vi hadde en knall morsom time, og det har absolutt blitt noe vi skal gjøre fast, sammen!

Bytte ut frykten med ønske om å oppleve mer!

Jeg synes ordene under her er så viktige! Å bytte ut frykten for det ukjente med følelsen av nysgjerrighet. At vi skal være nysgjerrige og ha lyst til å prøve nye ting, uansett hvordan det går. Gjør man det helt forferdelig så er det jo bare å le av det, sånn egentlig!

Hvordan er din frykt?  Har du ting du har angst for å gjøre? Redd for hva andre måtte si om det du gjør, eller sier?

Jeg føler at livet suser forbi om dagen, men samtidig så skjer det så masse at tidsperspektivet forsvinner.  Drømmer har blitt til virkelighet i 2012 og livet fortsetter i samme bane også i 2013.

Gode minner = gode tanker!

Jeg har blitt flinkere til å akseptere ting som de er. Forstå at det er enkelte ting man ikke kan gjøre noe med, og som bare blir verre av at man analyserer og gir det mer følelser. Går livet meg i mot, så går det meg i mot, der og da, med den tingen. Men det er ikke noen katastrofe lenger. Det er ikke like altoppslukende som før. Det er EN ting av mange ting i livet mitt, og livet går videre. Hver dag.

Vi mister mennesker vi er glad i, vi sier dumme ting til media som blir store samtale emner, vi opplever smerte, vi opplever urettferdighet . Følelser i oss kommer i ubalanse hver eneste dag. Men livet går videre. Det stopper ikke opp og venter til følelser er ferdig behandlet. De må behandles underveis.

Livet blir til mens man går…. er det noe som heter, og jeg liker settingen i det ordtaket. Mens vi tusler tar vi med oss erfaringer og opplevelser som vi utvikler oss med. Plukker de ned fra grenene vi passerer og legger de i hjertet vårt. De dumme opplevelsene trenger vi ikke ta med oss. De kan vi la henge igjen på grenene. Det er vi som bestemmer hvilke hendelser i livet som skal påvirke oss følelsesmessig. Det er opp til oss hva vi skal ta med oss inn i den neste dagen, når dagen i dag slukner.

Mine tanker i dag går til alle de som opplever noe trist her og nå. Som har en sorg i hjertet og en frykt for at lykken har forsvunnet helt. Som i situasjonens mørke ikke klarer å se lyset i tunnelen. Jeg håper de klarer å henge fra seg de triste og vonde følelsene og la de bli værende i den dagen som var, og klarer å plukke ned og ta med seg de gode følelsene som venter på dem i fremtiden. For uansett hvor sårt noe er og hvor mørk fremtiden ser ut, så henger det gode minner og gode følelser på trærne i stien foran oss, som venter på å bli plukket ned og nytet.

Livet går videre. Hver dag, og vi som er her og kan oppleve det er tross alt heldige.

Når vi tenker på norge så ser vi for oss fjell og fjorder, vakker natur, økonomisk stabilitet og trygge mennesker.  Sannheten er vel at landet vårt inneholder mennesker som ikke er så trygge som vi tror. Mennesker som har små monstre inne  seg som dukker opp når muligheten byr seg.

Det er to ting du ikke skal gjøre i Norge:

1.  Tro du er noe (hvis du ikke er idrettsutøver eller har fått positiv respons fra utenlandske medier, da er du norsk merkevare og det er vi drit stolte over)
2. Uttale deg om hva andre skal gjøre (hvis du ikke har vært i deres situasjon og har kjempet deg frem i livet med blod, slit og tårer)

Det er nemlig folket som bestemmer i Norge, når det kommer til hvordan du skal oppføre deg, hva du skal mene og hva du skal bli.  Stikker du nesa di frem bør du var ganske så bevisst på at du har en hel hær med beskuende mennesker som skal gi deg «liker» eller «ikke liker» Alt du gjør i offentlighet kan brukes mot deg. Det blir litt som når du blir arrestert. Du får bare ikke advarselen først. Du burde jo egentlig bare vite at det er sånn.

Jeg kjenner presset. 

Jeg kjente presset veldig når jeg hørte Vår Staude som snakket om tittelen min før jeg skulle på God Morgen Norge på Onsdag. «Daterådgiver! Ja det var tittelen sin det.. he he he» .  Selv om jeg er bevisst på hva jeg har begitt meg ut på så kjenner jeg alltid suge i magen når jeg tenker på kritikken som kan komme. Takler jeg det? Har jeg nok peiling til at jeg kan gjøre dette? Vil jeg kunne motbevise skeptikerne?

For det er det det handler om. Å komme seg over barrieren. Forbi kritikermuren og få porten åpnet. Da har du bevist at du fortjener å tro du kan noe bedre enn andre. Da har du bevist at du har lov til å mene noe om hva andre bør gjøre.

Jeg forstår at vi ikke liker at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre, hvis de ikke har det samme utgangspunktet som oss, men er det virkelig nødvendig å ta det steget som vi tar hver gang vi har muligheten? Først fikk Trude gjennomgå, nå var det Marthe sin tur. Er det virkelig nødvendig å åpne mobbedøra og vrenge av oss det vi måtte komme over av skjeldsord bare fordi vi mener vi kan?

Det er mobbing når vi prøver å latterliggjøre noen, og det er vi ekstremt flinke på i dette landet. Bruke negative betegnelser på hverandre, for å prøve å vekke en følelse i noen fordi vi er misunnerlige eller vil dra noen ned fra sin høye hest.  Kvinner er verst, men menn har det jammen meg  i seg de også!

Jeg blir flau over menneskene som bor i landet «mitt» når slike saker dukker opp, og jeg lurer på hvorfor vi har blitt sånn. Hvorfor det er greit å mobbe i flokk! Jeg har ikke noe i mot kritikk. Kritikk er et verktøy man kan benytte seg av for å bli bedre, men mobbing og drittslenging er noe annet. Og det er DET vi bedriver med alt for mye i dette landet.  Marthe kom med kritikk til seg selv og andre, hun fikk ikke bare kritikk igjen hun fikk hele pakka. Den pakka vi burde være voksne nok til å ikke benytte oss av.

Er det ikke flere enn meg som reagerer på hvordan vi normenn oppfører oss mot hverandre??

Har vi vanlige folk det så travelt at vi ikke har tid til trening? Sånn egentlig? Hvis vi oppsummerer den tiden vi har brukt på nettet for å diskutere Marthe Krogh de siste dagene, hva får vi av tidsbruk da?

Det er for lett å avfeie noe som er ganske så viktig bare fordi personen som sier det har et annet utgangspunkt. Vi vil ikke høre om jantelov og misunnelse, det er greit.   Jeg skal ikke dra det kortet. Jeg skal dra prioritering-kortet, og bittelitt samvittighet-kortet. For det må gjøre noe med oss når vi reagerer som vi gjør? At vi kjenner det litt på samvittigheten vår.

Fra magsinet Mamma.

«Livet på solsiden« som artikkelen heter, handler om ei jente som har vært heldig med tanke på hvem hun har «vanket» med her i livet. Hun har valgt et liv som består av det estetiske og som innebærer et annerledes samliv og ansvarsfordeling enn den de fleste av oss er vant med. Hun har ingen mann som vil stille opp med bleieskift eller gå trilleturer. Det har han gitt klar beskjed om offentlig og skapt rabalder om før barnet kom til verden.

I deres liv er det andre prioriteringer, men enkelte av prioriteringene synes jeg vi her «i skyggesiden» også burde vært flinkere til å prioritere!

Jeg er opptatt av å se bra ut. Jeg er som Marthe Krogh opptatt av det estetiske.  Opptatt av å ha klær som ser bra ut til enhver anledning, opptatt av å ha en kropp som jeg er fornøyd med, og opptatt av å fremstå som så pen som mulig.

Når jeg ble mamma ble jeg lat. Jeg ble lat og deprimert. 30 kilo over trivelsvekt og unnskyldningene for hvorfor jeg forble slik hadde jeg klare.  Jeg klagde på tidsklemma når det kom til trening og jeg skyldte på alt annet enn å faktisk se det ansvaret jeg selv har for å ta vare på meg selv.

Vi har alle ansvar for å ta vare på oss selv, uansett om det estetiske er viktig eller om vi gjør det for helsemessige  årsaker.  Det er tøffere å prioritere seg selv når man har så mange andre ansvarsområder, men tid til trening det har man faktisk.  En time av dagen kan man og bør man prioritere for å være en bedre mor/far og ha overskudd i hverdagen. Det finnes treningssentre med barnepass, det går ann å ta hjemmetrening eller en joggetur før man starter dagen sin. Hvis man legger sammen hvor mye penger man bruker på magasiner, snop, brus, tipping, etc i løpet av en måned kan man kanskje se at man også har råd til et abonnement på et treningssenter.

Hadde vi reagert like mye hvis det hadde vært en kvinne som oss som hadde sagt dette? En kvinne som jobber i barnehage, har 2 unger med masse fritidsaktiviteter og en mann som er taxisjåfør og som jobber mye natt for å betjene huslånet? Hadde vi reagert hvis denne damen hadde fortalt oss at hun syntes mange lot seg selv forfalle når de fikk barn?  At de glemte å ta vare på seg selv?

Som Sparringsmamma sier i kommentarfeltet under så handler det mye om hvem som har rett til å uttale seg og hvem som ikke har rett til det. I følge nasjonen Norge.  For vi har sterke meninger når det kommer til hvem som har rett til å gi råd til andre. Jeg VET hva jeg har begitt meg ut på ved å dra på meg tittelen «Daterådgiver» med Singel som sivilstatus og haugevis av mislykka forhold i bagasjen.  Hvilken rett har jeg til å uttale meg om dating og det å treffe den rette når jeg tilsynelatende ikke har truffet den rette selv??  At jeg har fått den tittelen på bakgrunn av gode råd jeg har gitt som har hjulpet andre, betyr ikke noe. Ikke før jeg selv sitter med mannen med stor M og har det perfekte forholdet og tusler lykkelig sammen med han som 90 åringer i solnedgangen.

Uttaler man seg om noe man synes andre bør gjøre i dette landet bør man ha det rette utgangspunktet, eller den rette bakgrunnen. Man må ikke være noe, tro man er noe, eller ha ønske om å bli noe, uten at man har tatt den riktige veien for å nå målene sine.  Du kan ikke uttale deg om det å bli pen hvis du aldri har vært stygg. Du kan ikke uttale deg om slanking hvis du aldri har vært feit. Du kan ikke uttale deg om å spare hvis du ikke har vært fattig og sett hvor vanskelig det er å spare da, osv osv osv. Fordi du kan tråkke noen på tærne, og gjør du det i Norge, så får du tyn  så det jomer etter!

Men nei dette handler jo ikke om misunnelse.  

Det handler om helt andre ting.

Hva var det det handlet om igjen??

Andre om samme tema:

Liv-Inger: Hvem kritiserer hvem?

Tinteguri: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene

Sparringsmamma: Å bruke milliardrfruer som mal.