Jeg putter hånda inn i vepsebolet og gjør meg klar for stikk. Samtidig er jeg fullstendig klar over at dette innlegget vil stikke mer hos andre enn hos meg. Det har ligget i kortene lenge. Noen må si det ingen andre tør å si. Sannheten vi har gravd ned under selvutvikling, selvrealisering og egenkjærlighet.

Ærlighet for ekte kjærlighet.

Uansett hvordan vi vrir og vender på det så er livet bedre når man er to. Vi kan si at vi er lykkelige uten, men sannheten er at lykken vil bli enda større med den ene rette som gjør oss komplett.

Jeg tenker på det hver gang jeg hører noen som forteller at de har det sååååå supert alene. Jeg vet, personen vet, men ingen av oss sier noe. Hver gang får jeg lyst til å gå bort å stille spørsmålet.

-Hvorfor har du behov for å si det du sa nettopp nå? Hvorfor har du behov for å rope høyt hvor lykkelig du er uten en kjæreste. Det er ikke noe bedre det en kjæresteparene som legger ut bilder av seg selv på feriene og stråler om kapp med sola, mens de i hverdagen egentlig sliter med å finne følelsene til hverandre.

-Du ville jo helt ærlig hatt det enda bedre med en flott partner?

Jeg kan se for meg scenario som vil komme etterpå. Armer i kryss og høylytte forsvarstaler. Bla bla om ditt og bla bla om datt.

Ja, jeg tror på deg som sier at du nyter singellivet og har det bra i livet ditt. Jeg kan se på deg at du har det bra med deg selv og ikke er desperat. Du tar ikke hvem som helst. Du leter etter den rette. Slik som meg.

Men når du begynner å fortelle meg at du ikke har lyst på kjæreste, og blikket ditt begynner å se alle andre steder enn i øynene mine, da vet jeg at du juger. Ikke bare til meg men også til deg selv.

Vi MÅ ikke ha en livspartner i dag.

Vi trenger ikke å ha en partner for å føle lykke. Vi trenger ikke å bli reddet eller ha noen som kan komme å fikse livene våre. De fleste av oss klarer oss helt fint på egenhånd og lever gode og rike liv selv om vi er single. Vi er lykkelige og glade.

Men den dype lykkefølelsen, den som gjør at livet føles fullkomment, den vil alltid mangle, når man ikke har den ene å dele livet med. Vi kan kompensere med venner, men det blir uansett ikke det samme. Du kan ikke krype inn i armkroken til en venninne eller kamerat og kysse personen ømt på leppene for å vise og føle kjærlighet. Kan du det, er det ikke en veninne eller kamerat men faktisk kjæreste din.

Etter 15 år med dating og kjæresteri som størsteparten av livet mitt, har jeg tilgode å høre en kvinne eller mann som med hånden på hjertet kan si at han er lykkeligere uten en partner, og virkelig mene det, helt inne i dypet av ærligheten og kjærligheten.

Ja mange forteller om at de velger å ikke ha en partner, men hvis de hadde hatt den helt rette og sluppet unna de negative følelsene som vekkes i dem på tanken, så hadde de valgt å være to kontra å være en.

Jeg er ikke alene om å tenke dette:

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-1024317/Forget-tosh-freemales–single-women-say-happy-lying.html

Som det sies i artikkelen:

«Susie felt ashamed of living a lie  –  and finally confessed she always pretends to be cheerful about her single status.

«How would other people feel coming back to an empty flat after a long, hard day with no one to talk to or cuddle?

«They have no idea how good they’ve got it. Yet I’ve got too much pride to say: ‘I desperately want to meet someone.'»

Ingen kan være lykkelig hele tiden. Det er heller ikke poenget. Poenget er at vi har en muligheten til å føle en mye større lykkefølelse og indre ro, enn det vi velger ved å late som om vi har det bra alene, eller fortsette å være sammen med noen vi ikke er forelsket i, eller har det bra med.

 

Hvorfor er det ingen som sier det som det faktisk er?

Jeg skriver ikke denne posten for å være slem, eller for å tråkke noen på tærne (selv om jeg helt sikkert gjør det). Jeg skriver denne posten for å sette søkelyset på noe vi ikke snakker om, men burde snakke om. Faren med ensomheten som kan komme når man ikke finner den rette for seg.

Når jeg startet opp som datingrådgiver var det mange som humret og lo. Det er fortsatt slik at mange ikke ser på dette som et skikkelig yrke. Noe samfunnsnyttig. Men sannheten er at det å ikke kunne forelske seg, eller det å ikke klare å få seg en kjæreste er et stort samfunnsproblem. Jeg har gjennom de siste 15 årene sett mennesker som var sykmeldte av sterke smerter i kroppen, komme tilbake til jobb 100% bare fordi jeg hjalp dem ta i mot kjærligheten igjen. Jeg har hatt en kunde som var så sterkt deprimert at han var i ferd med å la selskapet gå dunken, blomstre opp fordi han fant den rette for seg. Jeg hjalp ikke bare til med å skape et lykkelig ekteskap, jeg reddet også flere arbeidsplasser og gode skatteinntekter til staten.

8 av 10 som tar kontakt med meg sliter med å klare å forelske seg, eller tørre ta inn kjærligheten. Frykt for å bli såret. Frykt for å ikke være bra nok. Frykt for å bli forlatt. Frykt for å miste kontrollen.

Vi undertrykker følelsene våre, og forteller oss selv at det vi har er bra nok.  Vi får dårlig samvittighet fordi vi føler at vi krever for mye, når vi stort sett har det så bra.

Vi fokuserer på alle andre som har det dårligere enn oss og legger vår egen lykkefølelse i en boks som vi gjemmer helt innerst i hjertet og låser hjerte med en kodelås som er kjempe vanskelig å finne koden til.

Dette er den sunne andelen av oss. De som faktisk er lykkelige og har det bra i livet på tross av. Resten vil dessverre bli oppslukt av negative følelser de ikke klarer å hemme uten å ruse seg. På alkohol, mat, sex, hyperaktivitet, osv.

Biologien er også på min side:

Forskningen forteller at et sunt forhold kan hjelpe deg leve lengre, spesielt for menn.

https://www.mnn.com/health/healthy-spaces/blogs/why-being-healthy-relationship-may-help-you-live-longer

Jeg tenker jo mitt: Et hjerte med indre ro, som har gitt slipp på kontrollen, er et hjerte som jobber jevnlig og godt. Ikke så mange ups and downs. Ikke så mye slitasje. Alt henger sammen. Angst, frykt, nedstemthet. Det er ikke sunne tilstander for psyken og det er definitivt ikke sunne tilstander for kroppen.

Det er ingen tvil om at et sunt og godt forhold er godt for oss. Både for kropp og for sjel. Men vil vi tørre gå etter det vi vet er best for oss, eller vil vi ta til takke med det som er godt nok, fordi det er tryggere og noe vi kan kontrollere?

 

Jeg vil ha vekk artiklene som maler singellivet rosenrødt.

Jeg vet at det helt sikkert er noen som på tross av det som står i over kjenner at:

-Jammen jeg er skikkelig skikkelig lykkelig uten en partner også. Jeg har gode venner som jeg føler lykkerus sammen med. Jeg har et rikt liv som gir meg mange gode opplevelser og minner som får meg til å smile med hele meg når jeg tenker tilbake på de. Jeg har det bra. Jeg er lykkelig. Mye lykkeligere enn mange andre. Hvorfor skal jeg tro at jeg hadde vært enda lykkeligere med en partner?

I alle artikler hvor single fremheves som lykkelige er det mange knagger hvor vi kan henge følelsen av lykke for å ikke kjenne på savnet etter en partner. Uansett hvordan artiklene skrives og uansett hvordan de leses, så vet alle at det handler om å skape bedre følelser hos de som ikke har funnet den rette for seg.

Og det er flott! Jeg vil at det skal skrives om det gode livet på tross av. Jeg vil bare ikke at vi skal dysse over hvor stort problem ensomheten egentlig er. Singellivet er en fase av livet som man må gjøre så bra som mulig. Man må finne positive ting man kan gjøre, man må tilføre seg selv positive følelser. Men singellivet skal aldri være en livsfase man skal måtte ta til takke med.

Det finnes masse løsninger der ute. Det finnes hjelp for alle, og det finnes noen for alle. Greit hvis du ikke har lyst på en kjæreste, fordi du ikke vil ta tak i de tingene som du vet hindrer deg i å få en god relasjon, men de følelsene der må også snakkes om.

Vi må snakke mer om det vi frykter og som hindrer oss i gå etter det vi egentlig drømmer om og ønsker oss. Og de som ikke har frykten men sliter med å finne den rette må få hjelpen de trenger til det.

 

Hvis du er helt ærlig, så er du kanskje enig selv om det svir litt?

Er du helt ærlig med deg selv, og meg, så vil du nok innrømme at savnet er der. Det å ha den ene personen du kan dele alle dine hemmeligheter med. Den personen som kjenner deg ut og inn på et annet nivå enn en god kompis eller god venninne noen gang kan. Det er ikke det samme, uansett hvor mye vi prøver å presse det til å være det.

Det er noe helt spesielt når man har noen som lader batteriene bare ved å være nær. Noen som man ikke trenger å si noe til, men som man bare kan krype inntil og kjenne at alt blir litt bedre med en gang.  Kan man virkelig bli skikkelig skikkelig lykkelig uten å ha det i livet? Kan man gå gjennom livet uten å savne det en eneste gang?

Svaret er ganske klart. Du vet, jeg vet. Om du velger å gjøre noe med det, er opp til deg. Men kom ikke her å fortell meg at du kan ha det 100% bra uten en kjæreste.

4 Replies to “Du kan umulig ha det 100% bra uten en kjæreste.

  1. Nei og nei:(
    Skal vi som er single ikke få lov å si vi har det bra? Skal vi nå tenke at uff…for et begredelig liv vi har som ikke har en kjærest Kan jo gå på selvfølelsen for single dette…må finne meg en kjærest så jeg kan bli gladere liksom.
    De fleste får det sikkert bedre av å være to…men noen får det jammen verre
    Hilsen frivillig (?) single 🙂

    1. Selvfølgelig skal single få si at de har det bra. Å ha det bra som singel er nødvendig for at man skal kunne få det bra i en relasjon med noen. Men vi må begynne å tørre å se at vi savner en kjæreste selv om vi har det bra også. Det er nettopp den negative følelsen av singel statusen jeg vil ha vekk. Nå er det slik at man enten er sååååå lykkelig og ikke har behov for en kjæreste, eller så føler man seg mislykket uten en kjæreste og får forståelse for det.

      Jeg vil at man skal kunne være singel og si at man ønsker seg en kjæreste uten å få stempelet på seg om at man ikke har det bra med seg selv, eller er lykkelig nok alene.

  2. Virker som du forutsetter at single er helt alene og desperate. Singellivet som mange lever i dag, spesielt i 20-30 årene er langt fra ensomt. Man sjonglerer gjerne 3+ partnere, for alt fra middag/sofakos til reising og fester, samtidig som man har friheten til å slå seg helt løs på gutteturer og fester i en stadig spenning i å møte nye partnere.

    Dette er for all del ikke en livsstil de fleste ønsker/orker å ha resten av livet, men sammenlignet med mange som er stuck i forhold fra tidlig alder vil jeg si at denne formen for singelliv er langt rikere, spennende og mer innholdsrikt enn å sitte på sofaen og se på TV-serier med samme dama/mannen fra du er 17 til 90.

    1. Nei det forutsetter jeg så absolutt ikke. Single i dag har det i hovedsak veldig bra. De har gode liv, og er veldig lykkelige. Men savnet etter en bra partner som man kan dele det hele med kommer i ny og ne, og de som aldri finner en livspartner de har det bra med, vil mangle noe i livet totalt sett.

      Jeg hjalp av av de kjente «superskjekkerne » i Norge for noen år siden. Han hadde levd baluba livet om jeg kan kalle det sånn 😉 i mange år og proklamerte at han aldri ville slå seg til ro. Plutselig kjente han på savnet og sleit med å komme seg ut av en livsstil han var hekta på. Han måtte rett og slett omprogrammere sin egen tankegang og komforsone slik at han kunne gå inn i en relasjon.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *