En ny og bedre utgave av deg selv.

Posted on 22/05/2013 by Ane

Hadde det ikke vært deilig og blitt en bedre utgave av seg selv?

Slippe de tingene du ikke liker ved deg selv, eller følelser du ikke takler? Slippe alle de unnskyldningene du skaper for deg selv hver dag, for å slippe å gjøre den jobben du vet må gjøres?

Hva er det egentlig som hindrer deg? Hva er det egentlig som gjør at du er den du er, og oppfører deg som du gjør, når du egentlig ikke vil det?

Deg selv! Du velger å være den du er, og reagerer som du gjør. Du velger å ikke endre de tingene du vil endre.

Alle kan bestemme seg for å endre seg. Være ærlige med seg selv og virkelig se sannheten i øynene. Det handler ikke om omgivelsene, det handler om deg. Dine følelser. Dine reaksjoner. Dine handlinger.

Min kjære kloke venninne Katarina (følg henne også gjerne på facebook: Visdom fra Hjertet. )postet i går denne statusen på Facebook:

«Sokrates og en venn møtte en bekjent. Sokrates hilste høflig, men ble arrogant oversett av den andre. Sokrates venn ble opprørt over den uforskammede oppførselen: «Det er da forferdelig at han krenker deg på denne måten», hvorpå vismannen bemerket: «Det er ikke meg i mot at jeg er mer høflig enn ham». Han tok ansvar for egne reaksjoner, og lot seg ikke krenke. Han tok ansvar for seg selv.

Willy Haugli forsto det; «Jeg er meget kresen mht hvem jeg lar fornærme meg.»
Hanna Kvanmo forsto også; «Jeg prioriterer nøye før jeg irriterer meg.»

Ord har altså den makt som mottakeren tillater. Den som har makten over mine følelser, har makten over meg. Den makten skal jeg ikke gi fra meg. - Ellen Gulbrandsen Fagerli«

Ordene som har mest makt er ordene du sier til deg selv. Unnskyldningene dine, eller sannhetene dine, de som kanskje ikke er helt sannheter, men som du velger å tro på. Valgene du tar her i livet tar du ofte etter å ha lyttet til deg selv og følelsene dine.

Jeg ble sittende å tenke litt etter at Katarina la ut statusen sin. Tenkte på hvordan jeg har vært, hvordan jeg er, og hvordan jeg vil være. Tenkte på de tingene jeg ikke liker med meg selv, og hvorfor jeg ikke har gjort noe med det? Fordi jeg ikke har akseptert at det er noe jeg må endre. Fordi jeg har brukt unnskyldninger for å ikke se at det er noe jeg har ansvaret for.

Vi skylder på alt annet.

For å ikke ta tak i det vi må endre for å få det bedre, så skylder vi ofte på alt annet. Vi skylder på andre mennesker for våre reaksjoner på våre følelser, vi skylder på tid eller avstand når det handler om å sette i gang med trening, vi skylder på vår egen svakhet når det kommer til røykeslutt eller andre ting vi må slutte med. Vi skaper unnsyldninger for oss selv, for å slippe å bestemme oss for at det er på tide med endring.

Klarer du å bestemme deg?

Hva er din unnskyldning for at du ikke har det livet du ønsker deg? Hva er din unnskyldning for at du ikke føler de følelsene du skulle ønske du følte? Har du det i deg, til å bestemme deg for å ta ansvar for dine følelser og dine handlinger? Bestemme deg for å ta tak i de indre konfliktene dine og ikke bare grave over de, eller unnskylde de, for å fortsette å være den du er? Fortsette å gjøre som du gjør? Selv om det ikke er det du vil?

Det handler faktisk om å bestemme seg. Bestemme seg for å ta det ansvaret og se sannheten i øynene. Det er ikke morro, det er ikke behagelig, men det er starten på noe nytt å bedre. Det er starten på en ny og bedre utgave av deg selv.

Jeg har bestemt meg for å bli en bedre, sterkere utgave av meg selv. Har du?

<3 Ane

Det er aldri for sent å snu.

Posted on 15/05/2013 by Ane

Egentlig så er det veldig godt å tenke på. At det er aldri er for sent å snu. Vi har vanskeligheter for å gjøre det, men muligheten er der.

Gi deg selv en strafferunde!

Ofte snakker vi om livsveien og hvor kronglete og svingete den er. Men vi snakker sjeldent om muligheten vi har til å snu og ta den veien om igjen. Ta den ekstra turen tilbake i hodet vårt, til der ting har blitt kronglete og analysere litt før man går fremover igjen. Kall det gjerne en strafferunde. Vi er flinke til å si gjort er gjort og spist er spist, men hvis vi overser hva vi kan gjøre for å ikke havne i slike situasjoner så kaster vi jo bort masse fornuftig tid.

Når en skiskytter bommer og må ta en strafferunde, tror du at hun/han tenker at: Jaja, sånn gikk det da denne gangen, gjort er gjort og spist er spist? Nei hun/han analyserer feilen som ble begått og gjør det hun/han kan for at det ikke skal skje igjen!

Det er ikke alltid slik at veien er kronglete av seg selv, vi skaper ofte alle disse steinene i veien og vanskelighetene helt fint på egenhånd. Vi oppfører oss på en måte som kanskje er feil, men som vi velger å overse, bare fordi vi er for stolte til å akseptere egne feil, eller fordi vi er for late til å ta tak i oss selv.

Jeg husker en av de første timene jeg hadde med psykolog etter innleggelsen for 1.5 år siden. Vi snakket mye om disse snarveiene jeg ofte tok, eller hvordan livsveien min hadde gått litt rundt i ring og vært kronglete og tungt. Der og da tenkte jeg; Stakkars meg! Jeg har jo ikke hatt det godt. Det virket som om vi skulle finne unnskyldningen for at jeg ikke hadde fått til ting jeg ønsket å få til, eller hadde hatt vanskelige realsjoner med mennesker i livet mitt. Jeg husker jeg satt der og bare;

-Nå må jeg ut å jogge, for dette blir for dumt for meg! Jeg skal ikke unnskyldes for ting jeg har gjort, i full bevissthet!

For mitt liv har blitt som det har blitt pga mine valg. Jeg velger hvordan jeg skal oppføre meg, og jeg velger hvordan livet mitt skal leves. Jeg velger om jeg vil fortsette å være som jeg er, eller om jeg vil endre meg for å få andre resultater enn før.

Selv om veien å gå er lang, når man har kommet skjevt ut, så er det jammen meg bedre å begynne å gå den veien, enn å legge seg ned å synes synd på seg selv. Jeg har fortsatt ting jeg må endre ved meg selv, for at jeg skal bli den jeg ønsker å være, men jeg er stolt av den jobben jeg gjør, når jeg oppdager mine egne feil og mangler. Skritt for skritt får jeg nye resultater og blir mer tilfreds med meg selv. Det er nesten så jeg er litt glad når jeg driter meg ut, fordi jeg nå er flink til å analysere meg selv i ettertid og se signalene jeg må være obs på.

Det er aldri for sent å snu.

En av de jeg ser på som et fantastisk forbilde på nettopp dette, er Lene Alexandra Øien. Dama vi ble kjent med som blond puppebabe og som overrasket alle ved å utnytte sitt potensiale. Hun valgte å ikke bli værende i den stigmatiserende rollen hun hadde påtatt seg. Lene Alexandra som i dag driver LA lifestyle, har klart å fjerne det automatiske bilde vi alle hadde av henne tidligere, og det i seg selv er en bragd. Når det popper opp en twitter melding fra Lene Alexandra nå, så ser jeg automatisk for meg en sunn og frisk og smart jente! En jente med ben i nesa og pågangsmot på tross av masse dritt hun har opplevd gjennom livet. Det viser at det er mulig å snu, gå tilbake noen skritt, analysere og gå nye veier.

Med en gang du tar tak i deg selv og bestemmer deg for å endre deg, så vil du også se det positive i de erfaringene du har og de resultetene du har fått pga dette. Du vil kunne være stolt av deg selv, selv om du har driti deg ut mange ganger tidligere. Noen vil kanskje fortsette å dømme deg på bakgrunn av ting du har gjort eller sagt, men da kan du heve deg over de og si at

-Ja, sånn var jeg, det sa jeg, eller det gjorde jeg. Det var dumt, men sånn er jeg ikke nå. Det er jo fint!

Motivasjonen som i seg selv kommer ved endring av tankegangen, er så betydningsfull for hvordan du formes videre!

Ha en fantastisk Torsdag og ikke minst 17 mai feiring i morra!

<3 Ane

Hva vi sier, hva vi mener og hva vi føler.

Posted on 13/05/2013 by Ane

En av mine laster har alltid vært sårbarheten min. Frykten for å feile, frykten for å ikke bli likt, fryktet for å bli avvist. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det slik og jeg tror også at dette er en av tingene som skaper så mye ubalanse i oss. Pga denne frykten velger vi ofte å ikke utlevere følelsene våre når vi er såret, eller når vi ikke vet hva slags følelsesmessig reaksjon vi vil få tilbake.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si hva man føler?

Jeg personlig tror mange konflikter kunne vært avviklet hvis vi hadde vært mer åpne om hva vi føler. Ikke dratt på oss skallet for å virke så tøffe og sterke alltid, men vært ærlige om hvordan vi har det og hvordan vi takler en situasjon. Jeg f.eks taklet ekstremt dårlig et brudd jeg hadde for en stund siden. Det gjorde skikkelig vondt, men fordi han gikk videre med en gang så ville jeg være like sterk. Jeg følte at mine følelser og det vi hadde hatt, ble så betydningsløst og dermed ville jeg ikke vise han hvor mye han hadde betydd for meg.

Det varer heldigvis aldri i lengden med meg. Behovet mitt for å si det som det er, og være ærlig vil alltid komme, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Å vise mennesker at man er såret og lei seg burde være en naturlig del av livet. Det er befriende selv om det ikke alltid er gøy å få avslag på følelsene man utleverer. Jeg klarer ikke å gå med ting inni meg. Har jeg ting jeg lurer på så trenger jeg svar. For meg er det så mye bedre å vite enn å tro, selv om det ikke alltid er gode nyheter man får i retur.

Det er lov å føle!

Mange av de som kontakter meg, kontakter meg fordi de har vært gjennom et brudd som de ikke kommer over. De har hatt vanskelig brudd, med mye følelser og bitterhet og sårhet, og lurer på om jeg har noen råd. Etter mitt siste forhold føler jeg at jeg har mye mer å bidra med enn tidligere, og det er nesten så jeg føler at det var derfor jeg skulle oppleve nettopp det forholdet. For forholdet vårt var egentlig veldig fint, det var bruddet som var unødvendig stygt. Det er ingenting man lærer mer av enn sine feil, og jeg føler at det var mange feil å lære av nettopp der.

1. Sett dere ned og snakk sammen.

Ikke ta ting over telefon eller sms. Møt hverandre og snakk ut om følelser og hvorfor dere ikke fungerer sammen som kjærester. Vis forståelse for den andres følelser selv om du ikke føler like mye selv. Ofte er det jo slik at den ene vil og den andre ikke, og da er det viktig å ta hensyn til følelsene som skapes av å føle seg avvist.

2. Ikke prøv å «ta» hverandre.

Når følelser er såret og man ikke har avsluttet på rett måte kan man få behov for å ta motparten. Man drar opp alt det negative om hverandre for å verne om egne følelser, og med det så svartmaler man noe som kanskje egentlig var veldig fint. Å avslutte ett forhold ved å vise seg fra sin dårligste side er ikke noe sjakktrekk. Spesielt hvis man fortsatt har følelser for personen. (noe man mest sannsynlig har.) Ikke prøv å se negative ting hos den andre, bare for å slutte å føle. Aksepter heller følelsene og sårheten som kommer og sett pris på det fine dere hadde mens dere var sammen.

3. Ikke bli barnslig.

Å snu ryggen til, ignorere, gå omveier etc for å ikke være i nærheten av en person er noe man gjorde på barneskolen. Oppfører man seg på den måten, er det fortsatt følelser som burde bli snakket om, og ting man må bli ferdig med. Ofte kan det løses ved at man heller forteller hvordan man har det og hva man føler om personen og ha en samtale som man kanskje ikke har hatt.

4. Bli ferdig.

Det å hate, eller ikke like noen er en belastning for følelseslivet. Bitterheten kan skape så stor ubalanse i deg at du ikke klarer å komme deg videre, eller være den beste versjonen av deg selv. Du kan ikke kontrollere hva den andre føler, gjør og sier, men du kan kontrollere dine egne følelser og være det bedre menneske i den situasjonen dere har kommet opp i. Du kan velge å tilgi de tingene som er vonde, se det gode dere hadde sammen og forstå at det ikke er noe som kan fikses. Hvis en person endrer seg veldig etter at det har blitt slutt, er det heller ikke noe du skal bruke tid på å irritere deg over. Det har ikke noe med deg å gjøre lenger. Du er ikke en del av den personens liv og hvordan han/hun velger å oppføre seg må være opp til han/henne!

Husk at mye kan løses ved å si unnskyld. Det å vise at man tar hensyn til andres følelser og forstår at man har såret noen kan bety så mye for den andre personen. Det kan være alt som må til for å få en avslutning og komme seg videre.

Ikke bare når det kommer til kjæresteforhold, men også venneforhold og familieforhold.

Den tingen som skaper mest ubalanse i oss, er følelsen av at våre følelser ikke er viktige. At det vi føler ikke har betydning. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som har galt, det handler om de følelsene som skaper i oss, som ikke blir tatt hensyn til.

Hvis man ikke forteller hvordan man har det, vil ikke andre kunne ta hensyn til følelsene dine heller. De vil ikke kunne vite hva som gjør deg lei deg, eller hvor sårbar du er på enkelte ting. Vi skal være så sterke og takle alt, og det ødelegger veldig mye for oss, mener jeg. Fordi det å være menneske innebærer å ha følelser og tanker. Det innebærer at man får reaksjoner ut i fra hvordan andre oppfører seg mot en. Det er normalt å kjenne på følelsene man har, og det burde ikke være så vanskelig å dele disse med andre heller!

Jeg tror mye kunne vært løst med ærlighet og kjærlighet. Forståelse for hva andre føler og det å ta hensyn til disse, selv om man selv ikke ville reagert eller følt på samme måte. Det koster så lite, men betyr så ekstremt masse for den andre.

Ha en fantastisk ny uke, og gjør det beste ut av egne følelser og livet du lever!

<3 Ane

Om å tørre si det som det er. Til seg selv og andre.

Posted on 07/05/2013 by Ane

Om å tørre si det som det er. Til seg selv og andre.

-Du er så tøff du, som sier hvordan du har det!

Jeg titter ned på mobilen og sms’en som har tikket inn fra en venninne. Innlegget jeg skrev i dag tidlig har blitt delt over 300 ganger på Facebook og har gitt dobbel så mange visninger på bloggen. Det er tydelig at det vekker følelser hos folk, og det er jo så bra. Ikke bare at vi engasjerer oss mot materalisme, mobbing og nedlatende snakk om hverandre, men også at det engasjerer, at noen sier det som det er.

Så kommer den en melding fra en ukjent på Facebook:

«Hei! Jeg vil bare takke for innlegget du har skrevet på bloggen din i dag. Jeg er en av de som leier og skammer meg over det. Det er mye annet også som jeg skammer meg over. Jeg veier veldig mye men lager bare unnskyldninger for meg selv. Jeg har gitt litt opp. Føler ikke at jeg er verdt noe, men det sier jeg ikke til noen. Jeg later som om jeg er glad. Slik som du gjorde før. Bloggen din gir meg håp. Du er et forbilde for meg.»

Slike tilbakemeldinger får jo tårene mine til å trille – Igjen! For jeg blir rørt av engasjementet om dette tema. Det viser at vi bryr oss og engasjerer oss og ønsker en forandring. At jeg er et forbilde fordi jeg forteller hvordan jeg har det og hva jeg føler, det gjør meg ydmyk! Spesielt når jeg har vært der hun er. Har kjent på de følelsene hun føler.

Hva er det vi frykter egentlig, når vi ikke tør si hvordan vi har det?

Er det sånn at når vi tier om det, så eksisterer det liksom ikke? Jeg tenker iallefall det. Jeg har ting jeg ikke snakker om, eller følelser jeg prøver å bli kvitt i stillhet, men det er fordi det ikke vil gi meg noe positivitet uansett. Jeg tror at man ikke trenger å si alt, så lenge det ikke påvirker livet i en negativ retning. Gjør det det, må man tørre å si hva man føler, og endre de tingene som ødelegger for en selv. Spesielt hvis man later som om man har det bedre enn man har det.

Det nytter ikke å juge om virkeligheten.

Jeg hadde et kundemøte i Oslo i helgen og han fortalte om nok en date hvor skuffelsen hadde vært stor. Hun han skulle møte var også stor. Det var vel det som skuffet han. Hun hadde et helt annet utseende i virkeligheten enn hun hadde vist av seg selv på bilder. Det er en av de tingene som går igjen når jeg snakker med menn som driver med nettdating. Nesten ALLE har møtt en dame som som veide 20-30 kilo mer enn hun så ut som på bildene.

-Hun så ut som deg på bildene, men i virkeligheten var hun altså dobbelt så stor!

-Men det har jeg også gjort!

-Hæ? Har du??

Ja, for sannheten er at jeg også jukset for mange år siden. Jeg la ut de mest flatterende bildene av meg selv, og så tok jeg profilbilder med kamera så høyt opp som mulig for å se slankere ut. Det fungerte det, på nett. I virkeligheten derimot……..

Gjør man jobben, frykter man ikke sannheten!

En dag var jeg og en venninne ute på byen. En jeg hadde skrevet med i en stund fra Oslo var i Stavanger på en helgetur og han skulle møte oss ute. Han lurte på hvor jeg var og jeg forklarte. Men han kom aldri. Dagen etterpå poppet han opp på MSN og beklaget at han ikke hadde kommet bort dagen før.

-Åh, så du meg men så kom du ikke bort?

-Eh ja.. du var så brei over ræva!

Jeg kjente bare skuffelse over at det var så viktig for han, men samtidig så innså jeg jo at det faktisk var realiteten. Jeg ble sint på han der og da, men i ettertid så innså jeg at jeg egentlig bare var sint på meg selv. Det var jo jeg som latet som om jeg var slankere enn jeg var, og det var jeg som jugde til meg selv, hver eneste dag.

Jeg lærte hvor viktig det var å ikke juge til seg selv, og lage unnskyldninger for meg selv. Det å være realistisk om hvem man er og heller jobbe med det man kan endre, skaper så gode følelser i en, når endringene kommer. Bedre enn en pose med chips og sjokolade for å døyve smerten der og da.

Det handler om å tørre se seg selv i speilet og ikke skape et liv for en selv som ikke er realistisk. Det handler om å ikke rømme fra problemene ved å late som de ikke eksisterer, eller skru av følelser fordi man ikke ønsker å erkjenne at de er der.

Verden er ikke så dømmende som man tror bare man er ærlig! Det viktigste for andre mennesker er at man viser lyst til forbedring og ønske om endring. Gir man uttrykk for dette får man så ekstremt mye kjærlighet og omsorg underveis veien man går!

Ingenting er bedre enn å lette på samvittigheten!

Så ja, jeg tør si hvordan jeg har det, også når jeg ikke har det lett, eller føler noe jeg ikke burde føle. Eller når jeg tar opp ting som ingen andre tør ta opp, eller være ærlig om. Det motiverer meg å lære om meg selv og om ande mennesker. Det motiverer meg at vi alle gjør feil og har mangler, men har muligheten til å bli bedre utgaver av oss selv hele tiden.

<3 Ane

Mamma, det er flaut å leie!

Posted on 07/05/2013 by Ane

Det er flaut å leie.

Det er den følelsen min sønn på 12 år sitter med. Noen har fortalt han at det å leie er noe fattige gjør. Det å bo i en kjeller er noe han synes er flaut. Han vil opp av kjelleren og ha rom i andre etage. Han håper jeg får meg en kjæreste snart, sånn at vi kan kjøpe et hus og bli normale.

Jeg kjenner tårene presser seg på. Prøver å holde hodet kaldt å ikke vise hvor vondt ordene fra han gjør. Det er ikke hans ord, det er samfunnets. Slik har vi blitt. Putter hverandre i bås ut i fra hva vi jobber med og hvor vi bor. Om vi leier eller eier. Måler vår verdi ut i fra det materalistiske.

For 2 år siden måtte jeg ha en pause fra dette samfunnet. Jeg var sliten og lei av å ikke lykkes med det jeg ville lykkes med. Ordene rundt meg ble for kraftige og smertefulle. Båsen jeg ble satt i når jeg ikke lykkes med enda ett prosjekt ble for tungt for meg å takle.

Jeg har kommet langt siden da, og fikk hjelp til å se ting med andre øyne. Snillere øyne. For selv om jeg fikk passet påskrevet av andre, har jeg alltid vært min hardeste kritiker. Krevende og masete på meg selv. Presset meg til det ypperste for å så gi opp når det ikke ble som jeg forventet. Av meg selv.

Nå bretter jeg opp armene når det kommer en motvind. Jeg nekter å bare være meg selv når det er medvind og gi opp når motvinden kommer. Den skal ikke vinne, den skal gjøre meg sterkere. Fordi jeg vet min verdi. Jeg vet hva jeg kan og hva jeg har, selv om andre ikke ser den verdien i meg.

Men når guttungen blir flau over livet vi lever, da gjør det vondt, og motvinden blir tung å snu. Jeg måtte bare la dette synke og ikke ta noen diskusjon med han i går når dette kom frem. For dette vil jeg ha en fin samtale med han om. En samtale som får han til å se hva som er viktig her i livet og hva som ikke er viktig! En samtale som får han til å se verdien i det livet vi lever, på tross av at vi ikke har vårt eget hus. Opplevelsene vi har, tiden vi har hatt sammen, mulighetene vi har og kjærligheten og gleden i livene våre.

Hvilke holdninger har barna våre i 2013?

Det stopper litt opp i tankegangen min og jeg merker at jeg er litt skremt. Når barn har behov for å fremheve seg selv ved å snakke nedlatende om andre barns liv. Måten de lever, måten de bor. Hva får barn til å ha slike holdninger om ikke vi, foreldrene.

Å leie eller eie burde ikke være ett tema. En dag dør vi uansett og boligen vi har hatt den kan vi ikke ta med oss. Selvfølgelig er det en fordel med å eie hvis man betaler ned gjelden og får en større økonomisk frihet, men hvor mange gjør egentlig det? De fleste tar bare opp nye lån på huset for å kjøpe seg finere bil, dyrere ferier. De fleste som eier har ikke bedre råd enn de som leier. Pengene kommer inn og går ut like fort.

Når jeg tenker meg om, er eneste grunnen til at jeg ønsker å kjøpe min egen bolig min egen selvfølelse. Verdiøkningen i meg, som person, utad mot samfunnet. Det er en syk tanke egentlig, for jeg er jo meg selv uansett! Det gjør rett og slett skikkelig vondt å ikke bli sett på som like bra som andre mennesker, bare fordi jeg ikke har økonomi eller foreldre med økonomi til at jeg kan få huslån.

Jeg har gråtet noen tårer i dag, jeg har det. Og det blir sikkert noen tårer til, før jeg vet hva jeg skal si til han i ettermiddag. Jeg er like sårbar jeg som alle andre når knapper trykkes på, og når sønnen min ikke har det greit følelsesmessig så har jeg det kjempe vondt!

En klem hadde vært greit i dag, og følelsen av at jeg er bra nok som jeg er!

<3 Ane

Kan du se kritikk som kjærlighet?

Posted on 03/05/2013 by Ane

For at vi mennesker skal vokse og bli den beste versjonen av oss selv, må vi tørre å se på oss selv litt utenfra. Vi må tørre å være ærlige med oss selv om hvordan vi oppfører oss, og hvordan vi oppfattes av andre mennesker. Vi må tørre å lytte til det folk sier til oss, også når det ikke faller i smak, eller når det sårer oss. Mange av oss, takler ikke kritikk. Når vi får kritikk får vi behov for å kritisere tilbake og bygger opp et hat mot personen som kritiserte oss. Hvorfor ser ikke personen helheten? Hvorfor har personen behov for å kritisere? Hvorfor skal den personen som er så uperfekt selv, fortelle meg at jeg er uperfekt? Hvilken rettigheter har den personen til å fortelle meg disse tingene? Mulig fordi personen er glad i deg og bryr seg og synes det er trist at du gjør ting som ikke er positive for deg?

Før jeg klarte å se på kritikk som kjærlighet, så hatet jeg de som kritiserte meg. Mitt dårlige selvbildet og usikkerheten min gjorde at jeg ikke taklet negative ting om meg selv. Egentlig så hatet jeg jo meg selv, for at jeg ikke ville jobbe med de tingene jeg ble kritisert for, men istedenfor å gjøre noe med det, så bygde jeg opp en mur rundt personene som kritiserte meg og hatet dem for det.

Jeg hatet fordi jeg hadde blitt såret, eller følte meg urettferdig behandlet og misforstått. Så innså jeg at den eneste det går ut over er meg selv. Jeg kan ikke hate mennesker som ikke liker meg, eller som ikke forstår meg. Eller det verste, mennesker som egentlig bare forteller meg sannheten om meg. Mennesker som egentlig er glad i meg og vil mitt eget beste, men som jeg stenger ute av livet mitt fordi de kritiserer meg.

Det å høre noe negativt om seg selv, kan være ekstremt vanskelig å takle, og det kan skape konflikter og hat rettet til den som bringer budskapet. Det er synd, for egentlig bør man være takknemlig overfor de menneskene som tør være ærlig. De som tør si de tingene til deg, som andre bare sier om deg, bak ryggen din.

Selvfølgelig handler det jo også om hvordan kritikken kommer. Ofte kritiserer vi mennesker vi er glad i, når de har gjort noe som sårer oss, og da kommer kritikken veldig negativt ut og forsvarsmekanismer settes i gang. Jeg har iallefall lært at det er viktig å puste, tenke og ikke kritisere før jeg selv har funnet roen i meg og tenker rasjonelt. Når man er følelsesmessig engasjert og såret har man de skarpeste tungene. Dessverre. Men man lærer av sine feil og ber man om unnskyldning kan alt løses, så fremt personen man har kritisert er villig til å se sine egne feil og mangler, slik som man selv gjør. Ingen er perfekte, men vi kan jobbe med å bli litt bedre der det trengs!

Jeg er iallefall blitt veldig takknemlig for vennene jeg har som ikke bare duller og daller med meg, men som gir meg beskjed når jeg oppfører meg på en ufin måte. De som får meg til å se negative egenskaper i meg, slik at jeg kan jobbe med disse og bli et bedre menneske. Selvtillit kommer ikke bare av fine ord og flotte fraser fra andre, det kommer i hovedsak av de gode følelsene man skaper i seg selv, når man gjør den jobben man må gjøre, for å være lykkelig.

Ha en fantastisk helg kjære lesere!

Tilgi, elsk og gled – deg selv og andre! <3

<3 Ane <3

Kaster du bort tiden din ved å irritere deg?

Posted on 24/04/2013 by Ane

Ofte møter jeg mennesker som har så mye irritasjon i seg. De irriterer seg over mennesker rundt seg, de irriterer seg over hendelser som skjer, de irriterer seg over ting som ikke skjer. Jeg forstår ikke vitsen med å bruke så mye tid på å irritere seg over hva andre holder på med, eller ting som man ikke selv kan kontrollere. Ja, jeg også får utbrudd noen ganger hvis bussen ikke kommer, eller en konsert jeg ville på ble avlyst, men jeg har blitt flinkere til å heve skuldrene og bare, ok, da får vi finne på noe annet!

For det er jo faktisk ikke noe vi får gjort noe med, og det eneste som skjer er at vi skaper negative følelser i oss selv, som igjen gjør dagen litt dårligere enn den burde være.

Irritasjon over ting som burde vært gjort annerledes!

Jeg vet at det er mange ting i livet mitt som hadde vært annerledes, hvis jeg hadde tatt andre valg når det kommer til skole, jobb etc, eller hvis jeg hadde oppført meg på en annen måte i visse situasjoner. Men hadde livet vært så mye bedre av den grunn? Var jeg egentlig så mye lykkeligere før jeg tok de avgjørelsene som førte til dette nye resultatet?

Ofte når et forhold er over, blir man sittende å tenke at man gjorde noe feil. At man ødela ved å være slik man er. Sannheten er at det ikke handler om det i det hele tatt. Det handler om en helhet som ikke fungerte og når den helheten ikke fungerer, så er det ikke noe noen kan gjøre for å rette opp i det som ble feil. Hadde man blitt værende i det forholdet, ville man kanskje ikke fått muligheten til å truffet noen som man virkelig ble lykkelig med. Hvor helheten er bedre, og kjærligheten sterkere.

Unødvendig irritasjon over det som har vært.

Jeg sitter å jobber med ett nytt nettprosjekt. Et prosjekt jeg startet opp med for mange mange år siden, og som jeg brukte haugevis av timer for å få i stand. Nå som jeg har funnet muligheten til å betale andre en grei sum for å gjøre den jobben på null komma nix, så benytter jeg meg selvfølgelig av det. Så tar jeg meg i å irritere meg over alle de timene jeg kastet bort på det prosjektet for mange år siden. Hvorfor? De timene jeg brukte på det gav meg kunnskap, og der og da var det noe jeg hadde troen på og satset på. Energien jeg brukte på det, er mye mer verdifull enn energien jeg bruker på å irritere meg over feil jeg har gjort, eller ting om ikke har gått etter planen.

Viktig å se sine egne feil og mangler!

Samtidig er det viktig å se sine egne feil og mangler og ikke gå i rundans med seg selv. Det er viktig å lære av sine feil og endre sin egen oppførsel hvis den skader andre mennesker eller en selv. Man skal ikke bare hoppe videre fra dårlige prosjekter uten å ta med seg kunnskapen om hvorfor man feilet.

Tiden vi har er så verdifull. Hver eneste dag har vi muligheten til å skape nye gleder og nye opplevelser som beriker livet vårt. Jo mer vi dveler over fortiden og vektlegger de negative opplevelsene vi har hatt, jo tristere blir også livet vårt totalt sett. Det som er gjort, er gjort, og det som er spist er spist. Det er så mye mer å gjøre og så mye mer å spise!

Med blanke ark og fargestifter til.

Ikke kast bort tid på å savne mennesker som ikke vil ha deg i livet sitt.
Ikke kast bort tiden din på å irritere deg over jobbintervjuet du føler ikke gikk bra.
Ikke kast bort tiden din på å angre på ting du har gjort, fordi det ikke gav deg det resultatet du var ute etter.
Ikke kast bort tiden din på å tenke bakover, men se fremover og skap din egen lykke med blanke ark og fargestifter til!

Ha en fantastisk Onsdag!

<3 Ane

Uærlighet. Hovedgrunnen til at mange ikke finner kjærligheten.

Posted on 22/04/2013 by Ane

Det er mange som sender meg mailer og lurer på hvorfor de gang på gang går på disse smellene når det kommer til kjærligheten. De er jo seg selv, lærer av sine feil, endrer radarens utgangspunkt osv osv. De føler selv at de har gjort det som skal til, men skuffelsen kommer likevel.

Vi tilpasser oss, for mye.

Jeg sier jo ofte at man skal være den beste versjonen av seg selv, men med det mener jeg ikke at man skal late som om man er noen man ikke er. Alt for mange tilpasser seg det man føler at den andre ønsker seg, og det blir utrolig slitsomt over tid. Hvis du som menneske har lyst til å oppføre deg på en annen måte enn du må gjøre for å være i ett forhold, så er forholdet feil for deg. Jeg har ofte sett store endringer i de jeg har datet, når vi ikke dater lenger. Personen endrer seg enormt og jeg kjenner ikke igjen den mannen som jeg hadde blitt kjent med og delt deler av livet mitt med. Det gir meg en tilfredstillende følelse av at bruddet eller enigheten om å ikke treffes mer var rett. Ingen skal starte ett forhold med feil utgangspunk, eller når man ikke helt vet hvem man er og hvordan man ønsker at livet skal leves.

For det er jo faktisk uærlighet når man holder på sånn. Man er uærlig mot seg selv, og man er uærlig mot den man har involvert seg med. Å leve ett dobbeltliv for å ha i både og pose og sekk vil uansett bli utmattende til slutt.

Moralen er at man må vite hvem man er og hva man ønsker seg, før man eventuelt involverer seg med noen. Kjenne på følelsene og vite at dette er noe man ønsker å prioritere og engasjere seg 100% i. Bare hvis man er ærlig med seg selv, kan man være ærlig mot andre. Ærlighet er grunnmuren i kjærlighet. Det sier jo ordet i seg selv!

Vi som vet hvem vi er og hva vi søker etter, må bare belage oss på å treffe på disse uvitende menneskene underveis. Det er ikke noe vi skal ta skylden for, eller som skal gi oss følelsen av å ikke være bra nok/strekke til. En dag så dukker det opp en person som er like bevisst og like sikker som vi selv er, og da, da blir det fyrverkeri på ekte! <3

Ha en fantastisk kjærlighetsfyllt uke. Om ikke til en partner, eller til barna dine, så til deg selv! Du er den viktigste personen i livet ditt, glem det ei!

<3 Ane

Skal barna dine bli en av disse?

Posted on 19/04/2013 by Ane

For mange år siden satt jeg meg ned og tittet på sønnen min. Så på han mens han lekte og tenkte over hvordan livet hans skulle bli. Ikke bare med tanke på hva han skulle ta utdannelse i, hva han skulle ønske, men også hvem han skulle være. Jeg begynte å tenke over hvem han var, og hvem som påvirket han til å være den han var. Svaret var meg.

Den dagen skjedde det noe i meg. Noe som gjør at når jeg oppdager negative sider ved meg selv, så tar jeg tak i de. Fordi jeg ønsker å bli et bedre forbildet for sønnen min.

Jeg ville det beste for sønnen min, og det vil vi vel alle for våre barn. Gi dem det beste utgangspunktet slik at de ha det beste grunnlaget for å ta verden med storm. Vi kan se i speilet for å se hvem vi er, men vi kan også se i våre barn. For de bruker oss som speil, gjennom hele livet. De sammenligner seg selv, med oss, for å sjekke om noe er ok eller ikke.

Den dumsnille.

Du sier alltid ja. Selv om du ikke har lyst. Du sier ja, fordi du har et stort behov for å bli likt, og takler ikke at noen skal kunne si noe negativt om deg. Du prøver alltid å være høflig og korrekt, og skape det beste inntrykket av deg selv mot andre. Problemet er at andre ser hvor lett påvirkelig du er og kan utnytte det til sin fordel.

Den usikre.

Du er usikker på om du er bra nok, hele tiden. Du bruker lang tid på å ta avgjørelser, og hva andre mener er enda mer i fokus enn for den dumsnille. Det er ikke dine meninger som er viktige, men hva de du ser opp til mener. Din lykke består av at de synes du er tipp topp, og du baserer alle dine avgjørelser ut i fra det. Du kan virke selvsikker, når du oppfører deg som de gjør, men sannheten er at konflikten i deg er stor, for du vet ikke egentlig hvem du er og hva som gjør deg lykkelig. Du tør ikke finne ut av det, fordi du ikke tør følge ditt eget hjerte.

Den baksnakkende.

Du har et behov for å snakke nedlatende om andre, bak ryggen deres, for å føle deg bedre selv. Du kan gjerne sitte å drikke kaffe og snakke «shit» om folk du kjenner i flere timer, og nyte hver eneste setning. Spesielt hvis det er noen som har sagt noe kritisk til deg. Noen som skiller seg ut, eller vil noe mer. Noen som gjør det du ikke tør gjøre. Være seg selv, og gjøre det som føles rett for dem. Barna dine lyter til deg, og ser deg. Hele tiden. De blir som deg. Husk det!

Den konfliktskye.

Du har egne meninger, men du ønsker ikke å skape konflikter. Du skyr drama, og er veldig opptatt av å fortelle andre det, selv om du har drama med deg hele tiden. Inni deg. For det irriterer deg jo, men du sier ingenting om det, til den det gjelder. Jo flere mennesker du har stille konflikter med, jo verre blir det for deg. Sinnet og bitterheten er bestevenner med den konfliktskye og står klar til å ta over, når begeret renner over.

Den sinte og bitre.

Du er sint på alt og alle. Verden er forferdelig og det har du behov for å vise. Men du gjør ikke noe med det. Du klager bare. Du hater alle mennesker som lykkes med noe. Som har det bra med seg selv. Fordi du selv ikke klarer å få den ekte lykken du skulle ønske du hadde. Du har kanskje gjort noe feil og tenker at nå er løpet kjørt. Det er aldri for sent å snu, er det noe som heter. Og det er det heller ikke. Livet blir hva man gjør det til, og hvis du har gitt opp, vil barna dine gi opp før de i det hele tatt har begynt!

Den illojale.

Du bryr deg ikke om så mange andre enn deg selv. Du kjører ditt løp og du tråkker gjerne over så mange mennesker på veien som du får til. Du har ditt mål og sikter mot det, og det er greit. Det handler bare om å ha litt selvrespekt og ikke glemme å ha respekt for andre også. Respekt for regler og normer. Å gå bak ryggen på andre mennesker for å oppnå egen vinning kan plutselig slå tilbake. Hardt og brutalt. Er man ærlig og følger spillereglene vil man også ha en bedre smak i munnen når man vinner.

Den medjattende.

Du baksnakker, men på en annen måte. For du sier deg alltid enig med den du snakker med. Uansett hvem det er. Du har egne meninger, og du går kanskje over i den baksnakkende og forteller dem, men kanskje tier du bare stille om dem også. Du vil jo bare være venner med alle, og vise forståelse. Problemet er at det kan såre mennesker du er glad i, hvis du ikke står opp for dem, på samme måte som den konfliktskye gjør.

Den kritikkskye.

Du takler ikke at noen kritiserer deg. Du takler heller ikke at noen forteller deg noe om deg selv, som du er klar over, men ikke liker. Det ignorer du og velger heller å miste den vennen, enn å endre det du vet du burde endre. Du liker bare mennesker som forteller deg hvor fantastisk du er, og det er disse du løper etter og vil leke med. Og de fleste snakker så fint om deg, akkurat som du vil. Men ikke bak ryggen din, eller til andre. Der sier de sannheten de også. Den samme sannheten som har kostet deg gode vennskap fordi de har gitt deg beskjed, til deg, og ikke bak ryggen din, om noe du burde endret.

Den pågående.

Du tror du har rett til å fortelle alle andre hva de gjør feil. At det å fortelle andre hva som er feil med dem, vil hjelpe dem til å bli et bedre menneske. Noen ganger har du rett, andre ganger burde du ikke sagt noe. Balansegangen her er syltynn og noen ganger er det bedre å holde kjeft enn å si noe. Ofte får du behov for å si noe, når du selv er såret, og du snakker i affeksjon, og det hele eskalerer seg fordi det er bygget opp av følelser. Kritikk er bra, men ikke i situasjonen, der og da. Har jeg lært. Håper jeg. Bruk speil først og så kan du snakke om hva andre skal gjøre.

Litt av alt.

De fleste av oss har litt av alt. Vi glemmer oss ut, eller vi har ikke innsett hvordan vi er. Det er helt normalt, fordi vi trenger opplevelser som vi må lære av. Lære om hvordan andre reagerer og hvordan vi reagerer.

Forskjellen på folk er hva de velger å gjøre med kunnskapen de får. Endre det som bør endres, eller overse det hele og fortsette i samme bane. Hvis vi tenker at det vi gjør, det vil ungene våre også gjøre, ville vi da gjort det samme som vi gjør?

Jeg endrer meg for min egen del, men jeg endrer meg også for sønnen min sin del. For at han skal slippe å gå gjennom alle de smellene som jeg har gått gjennom her i livet. For de er tunge, og de har gjort at jeg har mistet mange mennesker jeg er glad i, fordi jeg har vært som jeg har vært. Hvorfor skal våre barn gå igjennom de konfliktene og de vonde opplevelsene vi går gjennom, bare fordi vi ikke selv tok tak når vi burde??

Hvem lytter du til når du skal leve livet ditt?

Posted on 16/04/2013 by Ane

Når du skal ta små eller store avgjørelser i livet ditt, hvem lytter du til da?

Hvem er det som påvirker din mening om det livet du lever og hvordan det livet bør leves? Akkurat nå. Hvem skaper livet ditt og hvem lytter du til når du skal gjøre ting i livet ditt? Er disse menneskene egentlig de du bør lytte til? Vil de egentlig at du skal ha det bra, eller at du skal ha det som dem?

De fleste samlivsbrudd er unødvendige.

Mange forhold ryker fordi en av partene lar seg påvirke av venner/familie etc som skaper usikkerhet om hvem dem er og hva de selv ønsker. Vi lytter og skaper en mening i oss selv, om hva vi går glipp av eller hva som burde vært bedre for oss, uten at vi egentlig vet hvordan realiteten er. Det er bare vi som lever i det forholdet vi lever i, på godt og vondt og det går ikke ann å la seg påvirke av utenforstående som kun ser en side. Den vi formidler. Vi er ikke flinke nok til å formidle helheten, fordi vi benytter oss av venner og familie til å klage.

Når vi klager, skaper vi ett negativt syn på den vi klager om, som er veldig vanskelig å få snudd igjen med noe positivt. Sånn er det egentlig med alt vi sier om noe. Det negative om noe har av en eller annen grunn større styrke enn det positive. Det er som om vi tror det positive er løgn, for å rette opp i ting, mens det negative er sannheten.

-Du lager bare unnskyldninger for han!

-Du må ikke glemme alle de gangene han har fått deg til å gråte!

-Husker du ikke hvordan han oppførte seg den gangen mot deg?

Så blir man sittende å veie opp og ned i mente, og analysere for å finne ut hva som er verdt det, og hva som ikke er det. Mange velger å lytte til alt det negative allerede før de tar tak i det med den det gjelder, og det er der jeg føler vi feiler, gang på gang.

Jeg sier ikke at man ikke skal kunne klage til venner og kjente, men venner og kjente må bli flinkere til å støtte og ikke være nedbrytende. Man må kanskje hjelpe til med å se helheten og ikke mate det negative.

Tåler vi ikke at andre har det bra?

Jeg stiller meg selv det spørsmålet veldig ofte. Spesielt etter at Facebook statuser ble noe vi snakket om som en måte å vise falsk lykke.

-Det kan umulig være noen som har det så bra som hun har det!

-Hvis de er så forelska, hvorfor bruker de så mye tid på å være på Facebook da?

For, ja, selvfølgelig er det mange der ute som later som om de har det bedre enn de har det, for å føle seg bedre selv. Det betyr ikke at vi skal putte alle under en kam, og igjen mate den negative tankegangen i oss, ved å tro det om alle. Hvorfor har vi i det hele tatt behov for å kommentere, snakke om, og reflektere over slik ting?

Jeg tror det er veldig viktig å lytte til, og ta i mot råd, fra mennesker som har det bra med seg selv. Som jobber med det de må jobbe med, for sin egen lykke, og som egentlig bare ønsker at andre skal ha det like bra med seg selv, som de har det.

Disse menneskene har en positivitet rundt seg, som smitter og som overkjører den negative ladningen man kan få fra andre mennesker. Disse menneskene er flinkere til å si «Hey, nå tror jeg du må ta deg sammen litt, og se hva som er reelt og ikke.» De som ikke bare jatter med når du går inn i en negativ bølgedal og synes synd på deg og holder deg nede. Mennesker som tør være ærlige, men rettferdige og som noen ganger sårer deg fordi de sier det som det er, ikke sånn som de vil det skal være.

Vi trenger alle mentorer i livene våres. Kloke mennesker som holder oss oppe når vi trenger det, og som fører oss på rett spor, når vi er i ferd med å spore av, eller dra tilbake til gamle vaner. Disse menneskene som dytter deg fremover bør du lytte til. Ikke de som holder deg fast, og hemmer deg fra å nå ditt eget potensiale.

Ha en forrykende Tirsdag! <3 Ane

Neste side »