AneHagen.com | Category Archives: Kjærlighet

Hva vi sier, hva vi mener og hva vi føler.

Posted on 13/05/2013 by Ane

En av mine laster har alltid vært sårbarheten min. Frykten for å feile, frykten for å ikke bli likt, fryktet for å bli avvist. Jeg tror ikke jeg er alene om å føle det slik og jeg tror også at dette er en av tingene som skaper så mye ubalanse i oss. Pga denne frykten velger vi ofte å ikke utlevere følelsene våre når vi er såret, eller når vi ikke vet hva slags følelsesmessig reaksjon vi vil få tilbake.

Hvorfor er det så vanskelig å bare si hva man føler?

Jeg personlig tror mange konflikter kunne vært avviklet hvis vi hadde vært mer åpne om hva vi føler. Ikke dratt på oss skallet for å virke så tøffe og sterke alltid, men vært ærlige om hvordan vi har det og hvordan vi takler en situasjon. Jeg f.eks taklet ekstremt dårlig et brudd jeg hadde for en stund siden. Det gjorde skikkelig vondt, men fordi han gikk videre med en gang så ville jeg være like sterk. Jeg følte at mine følelser og det vi hadde hatt, ble så betydningsløst og dermed ville jeg ikke vise han hvor mye han hadde betydd for meg.

Det varer heldigvis aldri i lengden med meg. Behovet mitt for å si det som det er, og være ærlig vil alltid komme, og det er jeg faktisk veldig stolt over. Å vise mennesker at man er såret og lei seg burde være en naturlig del av livet. Det er befriende selv om det ikke alltid er gøy å få avslag på følelsene man utleverer. Jeg klarer ikke å gå med ting inni meg. Har jeg ting jeg lurer på så trenger jeg svar. For meg er det så mye bedre å vite enn å tro, selv om det ikke alltid er gode nyheter man får i retur.

Det er lov å føle!

Mange av de som kontakter meg, kontakter meg fordi de har vært gjennom et brudd som de ikke kommer over. De har hatt vanskelig brudd, med mye følelser og bitterhet og sårhet, og lurer på om jeg har noen råd. Etter mitt siste forhold føler jeg at jeg har mye mer å bidra med enn tidligere, og det er nesten så jeg føler at det var derfor jeg skulle oppleve nettopp det forholdet. For forholdet vårt var egentlig veldig fint, det var bruddet som var unødvendig stygt. Det er ingenting man lærer mer av enn sine feil, og jeg føler at det var mange feil å lære av nettopp der.

1. Sett dere ned og snakk sammen.

Ikke ta ting over telefon eller sms. Møt hverandre og snakk ut om følelser og hvorfor dere ikke fungerer sammen som kjærester. Vis forståelse for den andres følelser selv om du ikke føler like mye selv. Ofte er det jo slik at den ene vil og den andre ikke, og da er det viktig å ta hensyn til følelsene som skapes av å føle seg avvist.

2. Ikke prøv å «ta» hverandre.

Når følelser er såret og man ikke har avsluttet på rett måte kan man få behov for å ta motparten. Man drar opp alt det negative om hverandre for å verne om egne følelser, og med det så svartmaler man noe som kanskje egentlig var veldig fint. Å avslutte ett forhold ved å vise seg fra sin dårligste side er ikke noe sjakktrekk. Spesielt hvis man fortsatt har følelser for personen. (noe man mest sannsynlig har.) Ikke prøv å se negative ting hos den andre, bare for å slutte å føle. Aksepter heller følelsene og sårheten som kommer og sett pris på det fine dere hadde mens dere var sammen.

3. Ikke bli barnslig.

Å snu ryggen til, ignorere, gå omveier etc for å ikke være i nærheten av en person er noe man gjorde på barneskolen. Oppfører man seg på den måten, er det fortsatt følelser som burde bli snakket om, og ting man må bli ferdig med. Ofte kan det løses ved at man heller forteller hvordan man har det og hva man føler om personen og ha en samtale som man kanskje ikke har hatt.

4. Bli ferdig.

Det å hate, eller ikke like noen er en belastning for følelseslivet. Bitterheten kan skape så stor ubalanse i deg at du ikke klarer å komme deg videre, eller være den beste versjonen av deg selv. Du kan ikke kontrollere hva den andre føler, gjør og sier, men du kan kontrollere dine egne følelser og være det bedre menneske i den situasjonen dere har kommet opp i. Du kan velge å tilgi de tingene som er vonde, se det gode dere hadde sammen og forstå at det ikke er noe som kan fikses. Hvis en person endrer seg veldig etter at det har blitt slutt, er det heller ikke noe du skal bruke tid på å irritere deg over. Det har ikke noe med deg å gjøre lenger. Du er ikke en del av den personens liv og hvordan han/hun velger å oppføre seg må være opp til han/henne!

Husk at mye kan løses ved å si unnskyld. Det å vise at man tar hensyn til andres følelser og forstår at man har såret noen kan bety så mye for den andre personen. Det kan være alt som må til for å få en avslutning og komme seg videre.

Ikke bare når det kommer til kjæresteforhold, men også venneforhold og familieforhold.

Den tingen som skaper mest ubalanse i oss, er følelsen av at våre følelser ikke er viktige. At det vi føler ikke har betydning. Det handler ikke om hvem som har rett eller hvem som har galt, det handler om de følelsene som skaper i oss, som ikke blir tatt hensyn til.

Hvis man ikke forteller hvordan man har det, vil ikke andre kunne ta hensyn til følelsene dine heller. De vil ikke kunne vite hva som gjør deg lei deg, eller hvor sårbar du er på enkelte ting. Vi skal være så sterke og takle alt, og det ødelegger veldig mye for oss, mener jeg. Fordi det å være menneske innebærer å ha følelser og tanker. Det innebærer at man får reaksjoner ut i fra hvordan andre oppfører seg mot en. Det er normalt å kjenne på følelsene man har, og det burde ikke være så vanskelig å dele disse med andre heller!

Jeg tror mye kunne vært løst med ærlighet og kjærlighet. Forståelse for hva andre føler og det å ta hensyn til disse, selv om man selv ikke ville reagert eller følt på samme måte. Det koster så lite, men betyr så ekstremt masse for den andre.

Ha en fantastisk ny uke, og gjør det beste ut av egne følelser og livet du lever!

<3 Ane

Kan du se kritikk som kjærlighet?

Posted on 03/05/2013 by Ane

For at vi mennesker skal vokse og bli den beste versjonen av oss selv, må vi tørre å se på oss selv litt utenfra. Vi må tørre å være ærlige med oss selv om hvordan vi oppfører oss, og hvordan vi oppfattes av andre mennesker. Vi må tørre å lytte til det folk sier til oss, også når det ikke faller i smak, eller når det sårer oss. Mange av oss, takler ikke kritikk. Når vi får kritikk får vi behov for å kritisere tilbake og bygger opp et hat mot personen som kritiserte oss. Hvorfor ser ikke personen helheten? Hvorfor har personen behov for å kritisere? Hvorfor skal den personen som er så uperfekt selv, fortelle meg at jeg er uperfekt? Hvilken rettigheter har den personen til å fortelle meg disse tingene? Mulig fordi personen er glad i deg og bryr seg og synes det er trist at du gjør ting som ikke er positive for deg?

Før jeg klarte å se på kritikk som kjærlighet, så hatet jeg de som kritiserte meg. Mitt dårlige selvbildet og usikkerheten min gjorde at jeg ikke taklet negative ting om meg selv. Egentlig så hatet jeg jo meg selv, for at jeg ikke ville jobbe med de tingene jeg ble kritisert for, men istedenfor å gjøre noe med det, så bygde jeg opp en mur rundt personene som kritiserte meg og hatet dem for det.

Jeg hatet fordi jeg hadde blitt såret, eller følte meg urettferdig behandlet og misforstått. Så innså jeg at den eneste det går ut over er meg selv. Jeg kan ikke hate mennesker som ikke liker meg, eller som ikke forstår meg. Eller det verste, mennesker som egentlig bare forteller meg sannheten om meg. Mennesker som egentlig er glad i meg og vil mitt eget beste, men som jeg stenger ute av livet mitt fordi de kritiserer meg.

Det å høre noe negativt om seg selv, kan være ekstremt vanskelig å takle, og det kan skape konflikter og hat rettet til den som bringer budskapet. Det er synd, for egentlig bør man være takknemlig overfor de menneskene som tør være ærlig. De som tør si de tingene til deg, som andre bare sier om deg, bak ryggen din.

Selvfølgelig handler det jo også om hvordan kritikken kommer. Ofte kritiserer vi mennesker vi er glad i, når de har gjort noe som sårer oss, og da kommer kritikken veldig negativt ut og forsvarsmekanismer settes i gang. Jeg har iallefall lært at det er viktig å puste, tenke og ikke kritisere før jeg selv har funnet roen i meg og tenker rasjonelt. Når man er følelsesmessig engasjert og såret har man de skarpeste tungene. Dessverre. Men man lærer av sine feil og ber man om unnskyldning kan alt løses, så fremt personen man har kritisert er villig til å se sine egne feil og mangler, slik som man selv gjør. Ingen er perfekte, men vi kan jobbe med å bli litt bedre der det trengs!

Jeg er iallefall blitt veldig takknemlig for vennene jeg har som ikke bare duller og daller med meg, men som gir meg beskjed når jeg oppfører meg på en ufin måte. De som får meg til å se negative egenskaper i meg, slik at jeg kan jobbe med disse og bli et bedre menneske. Selvtillit kommer ikke bare av fine ord og flotte fraser fra andre, det kommer i hovedsak av de gode følelsene man skaper i seg selv, når man gjør den jobben man må gjøre, for å være lykkelig.

Ha en fantastisk helg kjære lesere!

Tilgi, elsk og gled – deg selv og andre! <3

<3 Ane <3

Uærlighet. Hovedgrunnen til at mange ikke finner kjærligheten.

Posted on 22/04/2013 by Ane

Det er mange som sender meg mailer og lurer på hvorfor de gang på gang går på disse smellene når det kommer til kjærligheten. De er jo seg selv, lærer av sine feil, endrer radarens utgangspunkt osv osv. De føler selv at de har gjort det som skal til, men skuffelsen kommer likevel.

Vi tilpasser oss, for mye.

Jeg sier jo ofte at man skal være den beste versjonen av seg selv, men med det mener jeg ikke at man skal late som om man er noen man ikke er. Alt for mange tilpasser seg det man føler at den andre ønsker seg, og det blir utrolig slitsomt over tid. Hvis du som menneske har lyst til å oppføre deg på en annen måte enn du må gjøre for å være i ett forhold, så er forholdet feil for deg. Jeg har ofte sett store endringer i de jeg har datet, når vi ikke dater lenger. Personen endrer seg enormt og jeg kjenner ikke igjen den mannen som jeg hadde blitt kjent med og delt deler av livet mitt med. Det gir meg en tilfredstillende følelse av at bruddet eller enigheten om å ikke treffes mer var rett. Ingen skal starte ett forhold med feil utgangspunk, eller når man ikke helt vet hvem man er og hvordan man ønsker at livet skal leves.

For det er jo faktisk uærlighet når man holder på sånn. Man er uærlig mot seg selv, og man er uærlig mot den man har involvert seg med. Å leve ett dobbeltliv for å ha i både og pose og sekk vil uansett bli utmattende til slutt.

Moralen er at man må vite hvem man er og hva man ønsker seg, før man eventuelt involverer seg med noen. Kjenne på følelsene og vite at dette er noe man ønsker å prioritere og engasjere seg 100% i. Bare hvis man er ærlig med seg selv, kan man være ærlig mot andre. Ærlighet er grunnmuren i kjærlighet. Det sier jo ordet i seg selv!

Vi som vet hvem vi er og hva vi søker etter, må bare belage oss på å treffe på disse uvitende menneskene underveis. Det er ikke noe vi skal ta skylden for, eller som skal gi oss følelsen av å ikke være bra nok/strekke til. En dag så dukker det opp en person som er like bevisst og like sikker som vi selv er, og da, da blir det fyrverkeri på ekte! <3

Ha en fantastisk kjærlighetsfyllt uke. Om ikke til en partner, eller til barna dine, så til deg selv! Du er den viktigste personen i livet ditt, glem det ei!

<3 Ane

Skal barna dine bli en av disse?

Posted on 19/04/2013 by Ane

For mange år siden satt jeg meg ned og tittet på sønnen min. Så på han mens han lekte og tenkte over hvordan livet hans skulle bli. Ikke bare med tanke på hva han skulle ta utdannelse i, hva han skulle ønske, men også hvem han skulle være. Jeg begynte å tenke over hvem han var, og hvem som påvirket han til å være den han var. Svaret var meg.

Den dagen skjedde det noe i meg. Noe som gjør at når jeg oppdager negative sider ved meg selv, så tar jeg tak i de. Fordi jeg ønsker å bli et bedre forbildet for sønnen min.

Jeg ville det beste for sønnen min, og det vil vi vel alle for våre barn. Gi dem det beste utgangspunktet slik at de ha det beste grunnlaget for å ta verden med storm. Vi kan se i speilet for å se hvem vi er, men vi kan også se i våre barn. For de bruker oss som speil, gjennom hele livet. De sammenligner seg selv, med oss, for å sjekke om noe er ok eller ikke.

Den dumsnille.

Du sier alltid ja. Selv om du ikke har lyst. Du sier ja, fordi du har et stort behov for å bli likt, og takler ikke at noen skal kunne si noe negativt om deg. Du prøver alltid å være høflig og korrekt, og skape det beste inntrykket av deg selv mot andre. Problemet er at andre ser hvor lett påvirkelig du er og kan utnytte det til sin fordel.

Den usikre.

Du er usikker på om du er bra nok, hele tiden. Du bruker lang tid på å ta avgjørelser, og hva andre mener er enda mer i fokus enn for den dumsnille. Det er ikke dine meninger som er viktige, men hva de du ser opp til mener. Din lykke består av at de synes du er tipp topp, og du baserer alle dine avgjørelser ut i fra det. Du kan virke selvsikker, når du oppfører deg som de gjør, men sannheten er at konflikten i deg er stor, for du vet ikke egentlig hvem du er og hva som gjør deg lykkelig. Du tør ikke finne ut av det, fordi du ikke tør følge ditt eget hjerte.

Den baksnakkende.

Du har et behov for å snakke nedlatende om andre, bak ryggen deres, for å føle deg bedre selv. Du kan gjerne sitte å drikke kaffe og snakke «shit» om folk du kjenner i flere timer, og nyte hver eneste setning. Spesielt hvis det er noen som har sagt noe kritisk til deg. Noen som skiller seg ut, eller vil noe mer. Noen som gjør det du ikke tør gjøre. Være seg selv, og gjøre det som føles rett for dem. Barna dine lyter til deg, og ser deg. Hele tiden. De blir som deg. Husk det!

Den konfliktskye.

Du har egne meninger, men du ønsker ikke å skape konflikter. Du skyr drama, og er veldig opptatt av å fortelle andre det, selv om du har drama med deg hele tiden. Inni deg. For det irriterer deg jo, men du sier ingenting om det, til den det gjelder. Jo flere mennesker du har stille konflikter med, jo verre blir det for deg. Sinnet og bitterheten er bestevenner med den konfliktskye og står klar til å ta over, når begeret renner over.

Den sinte og bitre.

Du er sint på alt og alle. Verden er forferdelig og det har du behov for å vise. Men du gjør ikke noe med det. Du klager bare. Du hater alle mennesker som lykkes med noe. Som har det bra med seg selv. Fordi du selv ikke klarer å få den ekte lykken du skulle ønske du hadde. Du har kanskje gjort noe feil og tenker at nå er løpet kjørt. Det er aldri for sent å snu, er det noe som heter. Og det er det heller ikke. Livet blir hva man gjør det til, og hvis du har gitt opp, vil barna dine gi opp før de i det hele tatt har begynt!

Den illojale.

Du bryr deg ikke om så mange andre enn deg selv. Du kjører ditt løp og du tråkker gjerne over så mange mennesker på veien som du får til. Du har ditt mål og sikter mot det, og det er greit. Det handler bare om å ha litt selvrespekt og ikke glemme å ha respekt for andre også. Respekt for regler og normer. Å gå bak ryggen på andre mennesker for å oppnå egen vinning kan plutselig slå tilbake. Hardt og brutalt. Er man ærlig og følger spillereglene vil man også ha en bedre smak i munnen når man vinner.

Den medjattende.

Du baksnakker, men på en annen måte. For du sier deg alltid enig med den du snakker med. Uansett hvem det er. Du har egne meninger, og du går kanskje over i den baksnakkende og forteller dem, men kanskje tier du bare stille om dem også. Du vil jo bare være venner med alle, og vise forståelse. Problemet er at det kan såre mennesker du er glad i, hvis du ikke står opp for dem, på samme måte som den konfliktskye gjør.

Den kritikkskye.

Du takler ikke at noen kritiserer deg. Du takler heller ikke at noen forteller deg noe om deg selv, som du er klar over, men ikke liker. Det ignorer du og velger heller å miste den vennen, enn å endre det du vet du burde endre. Du liker bare mennesker som forteller deg hvor fantastisk du er, og det er disse du løper etter og vil leke med. Og de fleste snakker så fint om deg, akkurat som du vil. Men ikke bak ryggen din, eller til andre. Der sier de sannheten de også. Den samme sannheten som har kostet deg gode vennskap fordi de har gitt deg beskjed, til deg, og ikke bak ryggen din, om noe du burde endret.

Den pågående.

Du tror du har rett til å fortelle alle andre hva de gjør feil. At det å fortelle andre hva som er feil med dem, vil hjelpe dem til å bli et bedre menneske. Noen ganger har du rett, andre ganger burde du ikke sagt noe. Balansegangen her er syltynn og noen ganger er det bedre å holde kjeft enn å si noe. Ofte får du behov for å si noe, når du selv er såret, og du snakker i affeksjon, og det hele eskalerer seg fordi det er bygget opp av følelser. Kritikk er bra, men ikke i situasjonen, der og da. Har jeg lært. Håper jeg. Bruk speil først og så kan du snakke om hva andre skal gjøre.

Litt av alt.

De fleste av oss har litt av alt. Vi glemmer oss ut, eller vi har ikke innsett hvordan vi er. Det er helt normalt, fordi vi trenger opplevelser som vi må lære av. Lære om hvordan andre reagerer og hvordan vi reagerer.

Forskjellen på folk er hva de velger å gjøre med kunnskapen de får. Endre det som bør endres, eller overse det hele og fortsette i samme bane. Hvis vi tenker at det vi gjør, det vil ungene våre også gjøre, ville vi da gjort det samme som vi gjør?

Jeg endrer meg for min egen del, men jeg endrer meg også for sønnen min sin del. For at han skal slippe å gå gjennom alle de smellene som jeg har gått gjennom her i livet. For de er tunge, og de har gjort at jeg har mistet mange mennesker jeg er glad i, fordi jeg har vært som jeg har vært. Hvorfor skal våre barn gå igjennom de konfliktene og de vonde opplevelsene vi går gjennom, bare fordi vi ikke selv tok tak når vi burde??

Hvem lytter du til når du skal leve livet ditt?

Posted on 16/04/2013 by Ane

Når du skal ta små eller store avgjørelser i livet ditt, hvem lytter du til da?

Hvem er det som påvirker din mening om det livet du lever og hvordan det livet bør leves? Akkurat nå. Hvem skaper livet ditt og hvem lytter du til når du skal gjøre ting i livet ditt? Er disse menneskene egentlig de du bør lytte til? Vil de egentlig at du skal ha det bra, eller at du skal ha det som dem?

De fleste samlivsbrudd er unødvendige.

Mange forhold ryker fordi en av partene lar seg påvirke av venner/familie etc som skaper usikkerhet om hvem dem er og hva de selv ønsker. Vi lytter og skaper en mening i oss selv, om hva vi går glipp av eller hva som burde vært bedre for oss, uten at vi egentlig vet hvordan realiteten er. Det er bare vi som lever i det forholdet vi lever i, på godt og vondt og det går ikke ann å la seg påvirke av utenforstående som kun ser en side. Den vi formidler. Vi er ikke flinke nok til å formidle helheten, fordi vi benytter oss av venner og familie til å klage.

Når vi klager, skaper vi ett negativt syn på den vi klager om, som er veldig vanskelig å få snudd igjen med noe positivt. Sånn er det egentlig med alt vi sier om noe. Det negative om noe har av en eller annen grunn større styrke enn det positive. Det er som om vi tror det positive er løgn, for å rette opp i ting, mens det negative er sannheten.

-Du lager bare unnskyldninger for han!

-Du må ikke glemme alle de gangene han har fått deg til å gråte!

-Husker du ikke hvordan han oppførte seg den gangen mot deg?

Så blir man sittende å veie opp og ned i mente, og analysere for å finne ut hva som er verdt det, og hva som ikke er det. Mange velger å lytte til alt det negative allerede før de tar tak i det med den det gjelder, og det er der jeg føler vi feiler, gang på gang.

Jeg sier ikke at man ikke skal kunne klage til venner og kjente, men venner og kjente må bli flinkere til å støtte og ikke være nedbrytende. Man må kanskje hjelpe til med å se helheten og ikke mate det negative.

Tåler vi ikke at andre har det bra?

Jeg stiller meg selv det spørsmålet veldig ofte. Spesielt etter at Facebook statuser ble noe vi snakket om som en måte å vise falsk lykke.

-Det kan umulig være noen som har det så bra som hun har det!

-Hvis de er så forelska, hvorfor bruker de så mye tid på å være på Facebook da?

For, ja, selvfølgelig er det mange der ute som later som om de har det bedre enn de har det, for å føle seg bedre selv. Det betyr ikke at vi skal putte alle under en kam, og igjen mate den negative tankegangen i oss, ved å tro det om alle. Hvorfor har vi i det hele tatt behov for å kommentere, snakke om, og reflektere over slik ting?

Jeg tror det er veldig viktig å lytte til, og ta i mot råd, fra mennesker som har det bra med seg selv. Som jobber med det de må jobbe med, for sin egen lykke, og som egentlig bare ønsker at andre skal ha det like bra med seg selv, som de har det.

Disse menneskene har en positivitet rundt seg, som smitter og som overkjører den negative ladningen man kan få fra andre mennesker. Disse menneskene er flinkere til å si «Hey, nå tror jeg du må ta deg sammen litt, og se hva som er reelt og ikke.» De som ikke bare jatter med når du går inn i en negativ bølgedal og synes synd på deg og holder deg nede. Mennesker som tør være ærlige, men rettferdige og som noen ganger sårer deg fordi de sier det som det er, ikke sånn som de vil det skal være.

Vi trenger alle mentorer i livene våres. Kloke mennesker som holder oss oppe når vi trenger det, og som fører oss på rett spor, når vi er i ferd med å spore av, eller dra tilbake til gamle vaner. Disse menneskene som dytter deg fremover bør du lytte til. Ikke de som holder deg fast, og hemmer deg fra å nå ditt eget potensiale.

Ha en forrykende Tirsdag! <3 Ane

Vårens følelsesmessige berg og dalbane.

Posted on 09/04/2013 by Ane

Våren skaper så mange følelser i så mange av oss, og også i meg. Jeg har blitt så skuffa over mennesker jeg hadde blitt så glad i, og jeg har blitt skuffet over egne reaksjoner og egne følelser. Det gjør meg både trist og matt og litt oppgitt. Samtidig gir det meg muligheten til å lære enda mer av meg selv og hvordan vi mennesker fungerer, og det er jo DET som gir livet mitt mening. Forståelse for hva følelser skaper i oss og hvordan vi mennesker reagerer pga følelser er det mest spennende jeg vet om.

http://www.ithinkifeeliam.com/

Hvordan kan man ha så mye kunnskap om noe, og likevel feile gang på gang når det kommer til stykke? Mine reaksjoner og min usikkerhet som dukker opp innimellom, skaper så stor ubalanse i meg. Ting jeg følte jeg hadde bearbeidet og lært av tidligere, men som jeg fortsatt ser at jeg trenger mer jobbing med. Forskjellen på da og nå er at jeg ser det. Følelser, tanker og opplevelser er så mye mer synlig enn før, og jeg klarer å se mine feil og mangler slik de er, uten å pakke det inn for å virke bedre.

Derfor ser jeg også lettere når andre mennesker gjør det samme og desverre ignorerer det de burde jobbet med. Det skuffer meg, fordi jeg vet hvor godt det føles når man gjør jobben.

I dag la jeg ut følgende status på den offentlige facebook profilen min:

Hvis jeg kunne få ett ønske oppfylt om hva vi alle skulle inneholde hadde det vært ærlighet. Det å være tro mot seg selv, ærlig om sine feil og mangler og ekte mot mennesker man omgås er for meg det som gjør mennesker til gode mennesker!
Når jeg møter mennesker som ikke innehar disse kvalitetene blir jeg trist på deres vegne og lar meg ofte påvirke av det negative de skaper rundt seg, ved å baksnakke og snakke usant om seg selv og andre. Jeg har så lyst til at alle skal være tro mot seg selv og kunne stå for det de mener, og jeg blander meg noen ganger inn for å få dem til å forstå den skaden de påfører seg selv og andre. Det er ikke mitt ansvar, jeg vet, men det er noe i meg som gjør at jeg ser det beste i andre mennesker og blir skuffet og lei meg når de ikke ser på seg selv med samme øyne.

Ta vare på mennesker rundt deg som du er glad i, men ta avstand når du kjenner at energien de gir skaper ubalanse og dårlige egenskaper i deg selv! ♥

Den sier så mye om hva jeg føler og hva jeg ønsker, for meg selv og for andre. Men det er opp til hver og en av oss hvem vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å oppføre oss mot andre mennesker.

Selv finner jeg ny energi i å tilgi, men noen ganger sitter tilgivelsen langt langt inne. Denne gangen vil jeg nok trenge tid til å bearbeide følelser og komme meg videre, og kunne tilgi, men hjertet mitt krever det av meg, og jeg vil nok klare det litt etter litt.

Ha en fantastisk Tirsdag, og har du ting du sliter med som meg, så kom deg på trening! DET hjelper! Iallefall på meg! ;)

Hva prioriterer du i ditt liv?

Posted on 08/04/2013 by Ane

For meg handler alt om prioriteringer. Hva jeg skal velge fremfor annet. Både når det kommer til ting jeg skal gjøre, mennesker jeg skal bruke tid med og hva jeg skal velge å ta hensyn til når det kommer til følelsene mine.

Jeg føler at vi nå har så mange muligheter at vi ikke klarer å bestemme oss helt. At det blir så masse vi kan velge at vi ikke vet hva vi egentlig vil eller hva som er best for oss. Vi får så mange råd, og vi får så mange meninger. Verden er blitt så mye mer nær, fordi tilgjenngeligheten er så ekstrem. Vi skal gjøre sånn, og så skal vi opppføre oss sånn, og så skal vi ha det og det. Men har vi glemt at vi alle er forskjellige og dermed har forskjellige behov? Det som gjør MEG lykkelig trenger ikke å gjøre DEG lykkelig.

Det eneste rette er det som føles rett for deg, her og nå. Det som sjelen ønsker seg og det som befrir en fra tankekjør og kaos.

Hvis vi ikke lytter til hva vi selv egentlig ønsker oss, hva er egentlig vitsen med å leve? Hva er vitsen med å leve et liv som man lever for andre, eller som skaper gode følelser i andre, hvis man ikke selv har det bra.

Hvis noe ikke gir meg den gleden og livsgnisten jeg søker etter, så legger jeg det vekk. Det er ikke noe jeg vil prioritere fordi min tid og mine følelser er så verdifulle at de skal benyttes på det som føles rett. Å forstå dette og virkelig leve etter det krever enormt mye av hver og en av oss, fordi det ikke ligger i vår natur. Det ligger ikke i vår natur å prioritere oss selv først og fremst. Men det burde virkelig bli slik, fordi vi fortjener det og fordi det er det eneste som gjør oss virkelig lykkelige.

Hvor flink er du til å prioritere det som gjør deg lykkelig?

Følelsene er de beste rådgiverne du har.

Posted on 27/03/2013 by Ane

Du kan gå til så mange dyre psykologer, coacher, livsveiledere, etc etc, men ingen vil kunne lære deg mer om deg selv enn følelsene dine.

Hvorfor reagerer jeg slik i den situasjonen? Hva trigger de følelselsene som kommer nå? Hvorfor føler jeg det sånn, nå som jeg trudde jeg skulle følt det sånn? Hvorfor er jeg lei meg, når jeg burde være glad? Hvorfor, hvorfor hvorfor?

Enkelt, men vanskelig på en gang.

Vi mennesker er kompliserte, det er det ingen tvil om. Vi kan krangle og diskutere om at kvinner er fra Venus og menn er fra Mars (eller hvordan det nå var) så mye vi vil, men sannheten er at enkeltindividet fortsatt er et enkelt individ. Hvordan et menneske reagerer til en situasjon varierer ut i fra hvordan den personen velger å håndtere sine følelser. De som er flinke til å lytte til sine følelser og være ærlige til seg selv om hvordan de har det og hva de føler, og tar tak i det de føler, har en større mulighet for å virkelig bli lykkelige tror jeg.

Følelsene mine og reaksjonene mine pga følelser, er det som har lært meg aller mest når jeg bestemte meg for å bli lykkeligere. Den kunnskapen jeg får om meg selv, ved å virkelig lytte til følelsene mine er så ekstremt lærerik. Det er fortsatt ting jeg må jobbe med, og det vil det alltid være, men jeg er nå flinkere til å se hva jeg må jobbe med, enn tidligere. Jeg ser mine egne feil lettere enn jeg gjorde før, og er flinkere til å innrømme disse. Dermed ser jeg også hva jeg må jobbe med videre. Ingen er perfekte og vi skal ikke være perfekte heller, men vi skal være gode mennesker som er rettferdige og ydmyke og vi skal ha det bra med oss selv, ikke bare late som eller tro det selv.

De vanskelige valgene.

Noen ganger må man gjør valg som man ikke har lyst til å gjøre. Valg som virker så merkelige å ta, men som følelsene gir beskjed om at burde tas, for egen lykke. Jeg føler meg noen ganger egoistisk når jeg tar enkelte av valgene mine, men etter å ha kjent på følelsene før og etter valget, ser jeg at jeg har gjort det rette allikevel. Kjenner jeg at jeg har gjort noe feil så vil følelsene mine fortelle meg det også. Muligheten for å rette opp i feil kommer raskere fordi det tar kortere tid på å forstå at dette ble feil. Lettelse eller økt stressnivå er en av de faktorene som spiller inn. Følelser som skaper noe i meg og som viser meg hvordan jeg har det, her og nå.

Ikke bare egne følelser.

Når du har blitt flinkere til å lytte til dine egne følelser, er du også flinkere til å sette deg inn i hva andre føler. Noen ganger glemmer du dette og tar kun hensyn til deg selv, men som regel vil du få en følelsesmessig reaksjon som viser deg at du nå må se mer på situasjonen. Men blir flinkere til å ha forståelse for hvorfor mennesker reagerer som de gjør, fordi man selv har lært seg hva slike reaksjoner egentlig stammer fra. Det handler om å tilgi og forstå og ikke ignorere. Alle følelser betyr noe, også de som er vonde og krevende. Hvis man ikke lytter til de følelsene som kommer får man ingen positiv endring heller.

Vær egoistisk og medmenneskelig.

Tar man tak i egne følelser og eget liv, kan man ofte bli veldig selvsentrert. Man blir rusa på gode følelser og glemmer å ta hensyn til mennesker som er rundt en og tenke over hva de føler og hvordan de har det. En viktig ting i prosessen er å skape balansegangen mellom egne behov og behovene til de man er glad i og som er glad i deg. Man skal ikke overkjøre andre mennesker mens man leter etter egen lykke, fordi lykken er aldri fullkommen når man er alene. Ensomheten skaper aldri gode følelser over tid, og har man brent alle broen på veien mot et bedre liv vil man til slutt sitte med et liv man ønsker seg, men ekstremt ensom.

Hvordan bruke følelsene for å forstå?

Jeg lytter til følelsene mine hele tiden. Når jeg står opp om morgenen, før jeg gjør ting jeg kanskje gruer meg til å gjøre, etter at jeg har gjort det jeg måtte, osv. Jeg lytter ved hver situasjon jeg er oppe i og analyserer følelsene mine i ettertid for å forstå hvor godt eller vondt den situasjonen gjorde for meg. Det kan nok bli litt mye følelser i perioder, men man må tross alt analysere seg selv og følelsene for å finne ut hva som gjør en lykkelig og hva som ikke gjør det. Samtaler man har, hvordan man føler det når man er der og der, hvordan klærne man har på seg påvirker følelsen, hva andre sier, hva du selv sier. Alt skaper en følelse som er enten god eller vond, i deg eller i andre.

Etterhvert lærer man seg hva som skaper gode følelser og da trenger man ikke lytte lenger fordi man vet.

Er jeg usikker setter jeg meg ned og har en samtale med meg selv og følelsene mine. Da finner jeg raskt ut om det er noe jeg må endre eller gjøre, og ikke minst snakke om.

Deler du ikke, får du ikke.

Selv om du jobber masse med dine egne følelser og lærer deg å lytte til disse, vil du ikke få resultatene du ønsker uten å tørre å dele hva du føler. Kommunikasjon mellom mennesker er vesentlig for at man skal kunne ha et godt og solid forhold og hvis man holder følelsene inne og skjuler seg bak masker blir det aldri noe autentisk og ekte. Tør du ikke snakke om hvordan du har det vil du hele tiden gå med en klump i magen.

Snakker man ikke om hvordan man har det eller er ærlig med mennesker man burde være ærlige med, så kommer ikke lykkefølelsen uansett hvor mye man jobber med seg selv.

For lykken er å være ærlig med seg selv og menneskene man har i livet sitt. Det å kunne ta konflikter og løse opp i disse skaper gode broer mellom vanskelige følelser og komplikasjoner som oppstår i menneskelige relasjoner. Ingen har det bra hele tiden og ingen har mennesker rundt seg de alltid synes er fantastiske. Mennesker har alltid noe å jobbe med også når det kommer til samspillet seg i mellom.

For de som klager over at de ikke har råd til å gå til psykolog er dette virkelig verdt ett forsøk. Men da må man også takle den ærligheten man får av egne følelser og være ærlig med seg selv underveis i prosessen.

GOD PÅSKE!

<3 Ane

Er mennene likegyldige?

Posted on 20/03/2013 by Ane

Diskusjonene rundt «hjemme med barn» og likestillingen blir aldri ferdige. Meningene er mange og kvasse og det er ofte lite rom for forståelse i mine øyne. Karianne Gamskin, aka bloggeren «Mammadamen» er aktuell med boken «Beklager, jeg må være mamma.» og historien hennes åpner nok øynene for mange. For min del er dette noe jeg selv har kjent på kroppen og som var en medvirkende årsak til at jeg fikk en skikkelig psykisk smell i 2011. Den dårlige samvittigheten. Følelsen av å ikke strekke til.

Er det bare vi kvinner som har det slik? Er det bare vi kvinner som sliter psykisk med dårlig samvittighet og dårlig selvfølelse etter at vi får barn?

Lammelåret skriver i sin siste bloggpost «Kan vi ikke bare være enige da?»

«Jeg skulle bare ønske at flere menn deltok i disse diskusjonene, menn som ikke må fordi de er partiledere, men som bryr seg og som regner seg selv som like viktig som dominante kvinnestemmer i det offentlige rom. Hvorfor trekker menn seg bort fra disse diskusjonene? Fordi deres mannsideal ikke er truet?»

Er mennene likegyldige når det kommer til likestilling og barneoppdragelse?

Jeg personlig tror ikke at menn er likegyldige når det kommer til likestilling, det er bare ikke noe de føler de må kjempe for. Det er ikke noe som opptar dem enormt i hverdagen og det er ikke noe de tenker så mye over fordi de ikke dømmes ut i fra valgene de tar, på samme måte som vi kvinner gjør. Jeg savner vel egentlig ikke menn som snakker om likestilling, men jeg savner menn som snakker mer åpent om sine følelser når det kommer til fedrerollen og livet før og etter barn. Åpenhet om de følelsene de sliter med hver eneste dag, og den utilstrekkeligheten de også føler. For det er ikke tvil om at menn også sliter.

Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB Scanpix

Som daterådgiver har jeg snakket med mange menn og deres tanker om forhold de siste 10 årene. Når de snakker om forholdene og hvorfor det ikke fungerte, innrømmer de ofte også følelser de hadde underveis som ødela mye av samlivet. Følelsen av å ikke strekke til er stor også blant dem, men de er ikke like flinke til å snakke åpent om det. De dras også hit og dit og må prioritere annerledes når de får barn. Selv om det kanskje fortsatt er slik at de beholder sine fulle stillinger og ikke får den største samvittighetsplagen pga arbeidsplassen, kan fritiden bli et moment som skaper problemer for mennene.

Spesielt de som har single kamerater kan ofte føle seg dratt mellom det livet man hadde før, og det livet man har nå. Livet som man skal ha etterhvert når man blir eldre, men som man kanskje ikke egentlig var helt klar for.

Når gutta sender sms om «kom igjen da, det blir helt rått på byen i kveld» eller «Du MÅ jo være med på den London turen som vi skal på til høsten» så kan det være vanskelig å si nei, selv om de vet at de burde prioritert å enten være avlastning for kona, tilbringe litt ekstra tid med ungene, eller heller ta en romantisk weekend for å kjempe litt for kjærligheten. Det er så mye enklere å bare hive seg ut på morsomme ting med gutta, enn å ta tak i problemene hjemme.

Ikke alle kvinner og ikke alle menn.

Jeg har det ikke slik, sitter du kanskje, som mann og tenker. Selvfølgelig sier ikke jeg at det er slik for alle. På samme måte som ikke alle kvinner sliter med å velge mellom karriere og barn heller. Vi er alle forskjellige og har forskjellige måter vi ønsker å leve livet vårt på, og hvis du har et samvittighetsfritt liv så er det jo ingenting som er bedre enn det.

Men mange menn sliter, og jeg personlig tror at skilsmissestatistikken er som den er, nettopp fordi også menn har dårlig samvittighet og ikke klarer å prioritere. Forholdene ryker til slutt pga krangling og mas og uenighet om hvordan dagene skal brukes. Kvinner føler seg oversett og nedprioritert, mens mennene føler de har mistet friheten sin og er lei av maset.

Det valget man tar når man velger å få barn, det tenker man kanskje egentlig ikke over konsekvensene av?

For det handler jo om en livsendring som er kolosal i forhold til det man skulle tro. Som Karianne også forteller om, så tror man at man vet, men man vet jo egentlig ikke. Man kan ikke forestille seg om hvordan livet blir når det kommer ett barn eller flere inn i bildet. Hvor forandret hverdagen blir og hvor mye man må velge bort seg selv i de viktigste årene av barnas liv.

Jeg tror diskusjonene som vi har rundt likestilling og hjemmeværende mødre/fedre bør dreie seg mer rundt valget man tar og bevissthet rundt hvordan livet som foreldre egentlig er. At menn ikke må være så likegyldige som de kanskje er når det kommer til det å bli pappa, før de er der, og heller være mer bevisst på hva de også må avstå fra, når de velger å stifte en familie og gå inn i den livsfasen.

Snart far – oftere edru.

Dagbladet har snakket med Frode Thuen og Sonje Mellingen, angående menn og alkoholforbruk når samboer/kjæresten/kona er gravid og de mener at norske menn er mer bevisste på hva de går til enn før:

Dagens menn stiller seg spørsmål ved hva det vil si å bli far og hvilken rolle man skal ha i barnets liv, på en helt annen måte enn hva som har vært vanlig i tidligere tider. Det at norske fedre identifiserer seg med farsrollen allerede under graviditeten kommer blant annet til uttrykk ved at man ofte hører fedre (og av og til mødre) som sier at «vi er gravid». Og ikke minst; ved at de i stor grad er med på ultralydundersøkelser og svangerskapskontroller. Når vordende fedre reduserer sitt alkoholbruk, kan altså det skyldes at de svært tidlig utvikler en identitet og sosial rolle som far, hvilke også medfører at de tar aktivt del i svangerskapsomsorgen på ulike vis.

Jeg derimot får fortsatt syting over hvor lite engasjerte de er, og hvor lite de prioriterer papparollen. Mange kvinner føler at de like greit kan være alene med ungene enn å ha en mann fordi han aldri er tilstede eller hjelper til uansett. De føler at de blir oversett i forholdet og de føler at de ikke blir satt pris på. Mennene på sin side føler at de ikke strekker til og ikke gjør ting bra nok uansett hvor mye de prøver. Kommunikasjonen og forståelsen for den andres følelser svikter og man går inn i en ond sirkel som til slutt dreper alle de gode følelsene man hadde for hverandre før man fikk barn.

Vi må bli flinkere til å være mer bevisst på konsekvensene av de valgene vi tar, så slipper man å sitte der som store spørsmålstegn i ettertid. Hvis flere blir bevisst på hva det innebærer av både kostnader og tid å bli foreldre, hadde vi kanskje ikke måtte forholde oss til spørsmål om kontantstøtte, eller bruk av permisjonstiden. Da hadde man allerede et bevisst forhold til hvordan man selv ville fordele oppgavene og kostnadene for best mulig løsning i eget hjem og eget samliv.

Da hadde vi kvinner kanskje ikke tenkt at mennene var likegyldige og durte på med egne interesser uten noe dårlig samvittighet, og menn hadde kanskje blitt flinkere til å tenke over alle de følelsene en kvinne får når hun blir mamma.

Når det kommer til stykket, handler det nok en gang om kommunikasjon!

Min oppskrift på lykke? Elsk mer, tør mer, og gi mer faen!

Posted on 11/03/2013 by Ane

Mange som kontakter meg ønsker en oppskrift de kan følge. De ønsker å vite hvordan de kan få seg en kjæreste eller hvordan de kan bli lykkeligere generelt. Det finnes ingen oppskrift annet enn å lytte til seg selv og elske mer.

Bli flinkere til å gi litt faen.

Hvorfor noen gjør sånn og sånn er ikke noe du har noe med. Så lenge det ikke påvirker ditt liv. Det er deres liv og det er deres valg. Det handler om å stole på seg selv, se sine egne lykkeporter og skape sin egen gode hverdag. Det som ikke fungerer for deg kan du endre, men det er også det eneste du kan gjøre noe med. Hva alle andre holder på med må de selv ta ansvar for.

Å irritere seg over det du anser som belastninger hos andre er egentlig bare belastende på deg selv.

Det å akseptere hverandre som man er og overse ting som ikke har betydning i den store sammenhengen tror jeg skaper bedre menneskelige relasjoner. Hvis du ikke klarer å forholde deg til en person fordi personen er sånn og sånn, så er det ditt ansvar å trekke deg unna. Det er ditt ansvar å ikke være avhengig av andre mennesker som ikke tilfredstiller dine behov eller som skaper negative følelser i deg.

De fleste forhold avsluttes fordi man hakker hverandre ihjel. Mennesker som tidligere har elsket hverandre glir fra hverandre fordi de konsentrerer energien sin på den andres feil og mangler og ikke de gode egenskapene.

Vi må bli rausere i forholdene våre og gi mer faen. La det uperfekte være tilstedet og ikke forvente for mye av hverandre. Vi må ikke glemme at vi tross alt bare er mennesker og mennesker feiler for å lære.

Bli flinkere til å tørre mer.

Vi må tørre å feile, eller bli såret, eller blir skuffet. Vi må tørre å gjøre ting vi ønsker å gjøre eller si, på tross av de negative konsekvensene som kan komme. Det at man har turt er en seier i seg selv uansett hvordan resultatet blir, og som regel kommer man godt ut av det. Spesielt når det kommer til personlig endring er det viktig å slippe hemningene og tørre gjøre det som føles rett for en selv. Det å stole på magefølelsen og kjøre på uten å analysere det hele ihjel gir en frihetsfølelse som skaper lykkefølelse i seg selv.

De negative resultatene er som regel negative fordi vi henger oss opp i resultatet og ikke helheten.

Å feile betyr bare at man ikke lykkes denne gangen, fordi man har mer å lære først, eller fordi det rett og slett ikke var det rette å gjøre. Kunnskapen man får av å feile er så verdifull i seg selv, hvis man velger å bruke den kunnskapen.

Det å tørre å være seg selv 100% er åpningen mot lykke i mine øyne. Du åpner døren til det livet du ønsker å leve, og det i seg selv skaper enorme muligheter der du tidligere bare har sett begrensninger.

Elsk mer! Elsk masse!

Har du noen gang kjent på den følelsen du får av å si ordet Elsker? Hvor mye mer følelser det skaper i deg enn å si at du er glad i? Lidenskapen som mange savner i livet sitt tror jeg handler om nettopp det. Begrensningen i det å tørre føle større og mer for mennesker og situasjoner som egentlig gir en alt man ønsker. Det er nesten så vi har puttet ordet ELSKER inn i ett skap med så og så mange av det. Redd for å bruke det opp, tar vi det kun ut av skapet når det føles helt sikkert å si det. Når det ikke kan bli misbrukt eller skape feil reaksjoner pga bruken. Vi tør ikke elske før noen elsker først. Frykten for å bli avvist er så stor i oss at det å si at man elsker noen blir så farlig og skummelt.

Men det er bare et ord. Et ord man kan si så mye man vil og som aldri blir oppbrukt. Det er vi som skaper begrensningene i oss selv og som legger lokk på lidenskapen pga frykten for å gjøre feil.

At jeg elsker sønnen min er vel ingen bombe, men jeg elsker så mye mer etter at jeg ble obs på akkurat den begrensningen i meg selv. Vennene mine elsker jeg herfra til evigheten. Den flotte favoritten min elsker jeg hver bitte lille bit av. Jeg elsker ting ved mennesker jeg egentlig ikke har noe forhold til, bare fordi de er som de er, og jeg elsker livet på gode dager. På dårlige dager er jeg irritert og matt, men samtidig så kan jeg elske følelsen av å føle. Jeg elsker at lidenskapen i meg er tilbake der den skal være, og jeg elsker alle de gode følelsene jeg får når jeg er stormforelsket og har det skikkelig skikkelig bra.

Hva gir lykkefølelse??

Det å ta ansvar for egne følelser og eget liv og tørre å elske menneskene man velger å omgi seg med skaper lykkefølelse. Det er ikke så vanskelig som vi kanskje har trodd, men det er vel også en konsekvens av at vi kompliserer ting så veldig. Gjør livet enklere ved å sortere ut de negative følelsene og menneskene som skaper negativitet i deg, og sug til deg energien fra mennesker som får deg til å elske og nyte det du har og det du er.

Ha en flott uke med masse kjærlighet! Til deg selv, og til andre! <3

Neste side »