AneHagen.com | Category Archives: Blogging

Følelsene er de beste rådgiverne du har.

Posted on 27/03/2013 by Ane

Du kan gå til så mange dyre psykologer, coacher, livsveiledere, etc etc, men ingen vil kunne lære deg mer om deg selv enn følelsene dine.

Hvorfor reagerer jeg slik i den situasjonen? Hva trigger de følelselsene som kommer nå? Hvorfor føler jeg det sånn, nå som jeg trudde jeg skulle følt det sånn? Hvorfor er jeg lei meg, når jeg burde være glad? Hvorfor, hvorfor hvorfor?

Enkelt, men vanskelig på en gang.

Vi mennesker er kompliserte, det er det ingen tvil om. Vi kan krangle og diskutere om at kvinner er fra Venus og menn er fra Mars (eller hvordan det nå var) så mye vi vil, men sannheten er at enkeltindividet fortsatt er et enkelt individ. Hvordan et menneske reagerer til en situasjon varierer ut i fra hvordan den personen velger å håndtere sine følelser. De som er flinke til å lytte til sine følelser og være ærlige til seg selv om hvordan de har det og hva de føler, og tar tak i det de føler, har en større mulighet for å virkelig bli lykkelige tror jeg.

Følelsene mine og reaksjonene mine pga følelser, er det som har lært meg aller mest når jeg bestemte meg for å bli lykkeligere. Den kunnskapen jeg får om meg selv, ved å virkelig lytte til følelsene mine er så ekstremt lærerik. Det er fortsatt ting jeg må jobbe med, og det vil det alltid være, men jeg er nå flinkere til å se hva jeg må jobbe med, enn tidligere. Jeg ser mine egne feil lettere enn jeg gjorde før, og er flinkere til å innrømme disse. Dermed ser jeg også hva jeg må jobbe med videre. Ingen er perfekte og vi skal ikke være perfekte heller, men vi skal være gode mennesker som er rettferdige og ydmyke og vi skal ha det bra med oss selv, ikke bare late som eller tro det selv.

De vanskelige valgene.

Noen ganger må man gjør valg som man ikke har lyst til å gjøre. Valg som virker så merkelige å ta, men som følelsene gir beskjed om at burde tas, for egen lykke. Jeg føler meg noen ganger egoistisk når jeg tar enkelte av valgene mine, men etter å ha kjent på følelsene før og etter valget, ser jeg at jeg har gjort det rette allikevel. Kjenner jeg at jeg har gjort noe feil så vil følelsene mine fortelle meg det også. Muligheten for å rette opp i feil kommer raskere fordi det tar kortere tid på å forstå at dette ble feil. Lettelse eller økt stressnivå er en av de faktorene som spiller inn. Følelser som skaper noe i meg og som viser meg hvordan jeg har det, her og nå.

Ikke bare egne følelser.

Når du har blitt flinkere til å lytte til dine egne følelser, er du også flinkere til å sette deg inn i hva andre føler. Noen ganger glemmer du dette og tar kun hensyn til deg selv, men som regel vil du få en følelsesmessig reaksjon som viser deg at du nå må se mer på situasjonen. Men blir flinkere til å ha forståelse for hvorfor mennesker reagerer som de gjør, fordi man selv har lært seg hva slike reaksjoner egentlig stammer fra. Det handler om å tilgi og forstå og ikke ignorere. Alle følelser betyr noe, også de som er vonde og krevende. Hvis man ikke lytter til de følelsene som kommer får man ingen positiv endring heller.

Vær egoistisk og medmenneskelig.

Tar man tak i egne følelser og eget liv, kan man ofte bli veldig selvsentrert. Man blir rusa på gode følelser og glemmer å ta hensyn til mennesker som er rundt en og tenke over hva de føler og hvordan de har det. En viktig ting i prosessen er å skape balansegangen mellom egne behov og behovene til de man er glad i og som er glad i deg. Man skal ikke overkjøre andre mennesker mens man leter etter egen lykke, fordi lykken er aldri fullkommen når man er alene. Ensomheten skaper aldri gode følelser over tid, og har man brent alle broen på veien mot et bedre liv vil man til slutt sitte med et liv man ønsker seg, men ekstremt ensom.

Hvordan bruke følelsene for å forstå?

Jeg lytter til følelsene mine hele tiden. Når jeg står opp om morgenen, før jeg gjør ting jeg kanskje gruer meg til å gjøre, etter at jeg har gjort det jeg måtte, osv. Jeg lytter ved hver situasjon jeg er oppe i og analyserer følelsene mine i ettertid for å forstå hvor godt eller vondt den situasjonen gjorde for meg. Det kan nok bli litt mye følelser i perioder, men man må tross alt analysere seg selv og følelsene for å finne ut hva som gjør en lykkelig og hva som ikke gjør det. Samtaler man har, hvordan man føler det når man er der og der, hvordan klærne man har på seg påvirker følelsen, hva andre sier, hva du selv sier. Alt skaper en følelse som er enten god eller vond, i deg eller i andre.

Etterhvert lærer man seg hva som skaper gode følelser og da trenger man ikke lytte lenger fordi man vet.

Er jeg usikker setter jeg meg ned og har en samtale med meg selv og følelsene mine. Da finner jeg raskt ut om det er noe jeg må endre eller gjøre, og ikke minst snakke om.

Deler du ikke, får du ikke.

Selv om du jobber masse med dine egne følelser og lærer deg å lytte til disse, vil du ikke få resultatene du ønsker uten å tørre å dele hva du føler. Kommunikasjon mellom mennesker er vesentlig for at man skal kunne ha et godt og solid forhold og hvis man holder følelsene inne og skjuler seg bak masker blir det aldri noe autentisk og ekte. Tør du ikke snakke om hvordan du har det vil du hele tiden gå med en klump i magen.

Snakker man ikke om hvordan man har det eller er ærlig med mennesker man burde være ærlige med, så kommer ikke lykkefølelsen uansett hvor mye man jobber med seg selv.

For lykken er å være ærlig med seg selv og menneskene man har i livet sitt. Det å kunne ta konflikter og løse opp i disse skaper gode broer mellom vanskelige følelser og komplikasjoner som oppstår i menneskelige relasjoner. Ingen har det bra hele tiden og ingen har mennesker rundt seg de alltid synes er fantastiske. Mennesker har alltid noe å jobbe med også når det kommer til samspillet seg i mellom.

For de som klager over at de ikke har råd til å gå til psykolog er dette virkelig verdt ett forsøk. Men da må man også takle den ærligheten man får av egne følelser og være ærlig med seg selv underveis i prosessen.

GOD PÅSKE!

<3 Ane

Velkommen til Norge. Der mobberne bor.

Posted on 11/01/2013 by Ane

Når vi tenker på norge så ser vi for oss fjell og fjorder, vakker natur, økonomisk stabilitet og trygge mennesker. Sannheten er vel at landet vårt inneholder mennesker som ikke er så trygge som vi tror. Mennesker som har små monstre inne seg som dukker opp når muligheten byr seg.

Det er to ting du ikke skal gjøre i Norge:

Tro du er noe (hvis du ikke er idrettsutøver eller har fått positiv respons fra utenlandske medier, da er du norsk merkevare og det er vi drit stolte over)
Uttale deg om hva andre skal gjøre (hvis du ikke har vært i deres situasjon og har kjempet deg frem i livet med blod, slit og tårer)

Det er nemlig folket som bestemmer i Norge, når det kommer til hvordan du skal oppføre deg, hva du skal mene og hva du skal bli. Stikker du nesa di frem bør du var ganske så bevisst på at du har en hel hær med beskuende mennesker som skal gi deg «liker» eller «ikke liker» Alt du gjør i offentlighet kan brukes mot deg. Det blir litt som når du blir arrestert. Du får bare ikke advarselen først. Du burde jo egentlig bare vite at det er sånn.

Jeg kjenner presset.

Jeg kjente presset veldig når jeg hørte Vår Staude som snakket om tittelen min før jeg skulle på God Morgen Norge på Onsdag. «Daterådgiver! Ja det var tittelen sin det.. he he he» . Selv om jeg er bevisst på hva jeg har begitt meg ut på så kjenner jeg alltid suge i magen når jeg tenker på kritikken som kan komme. Takler jeg det? Har jeg nok peiling til at jeg kan gjøre dette? Vil jeg kunne motbevise skeptikerne?

For det er det det handler om. Å komme seg over barrieren. Forbi kritikermuren og få porten åpnet. Da har du bevist at du fortjener å tro du kan noe bedre enn andre. Da har du bevist at du har lov til å mene noe om hva andre bør gjøre.

Jeg forstår at vi ikke liker at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre, hvis de ikke har det samme utgangspunktet som oss, men er det virkelig nødvendig å ta det steget som vi tar hver gang vi har muligheten? Først fikk Trude gjennomgå, nå var det Marthe sin tur. Er det virkelig nødvendig å åpne mobbedøra og vrenge av oss det vi måtte komme over av skjeldsord bare fordi vi mener vi kan?

Det er mobbing når vi prøver å latterliggjøre noen, og det er vi ekstremt flinke på i dette landet. Bruke negative betegnelser på hverandre, for å prøve å vekke en følelse i noen fordi vi er misunnerlige eller vil dra noen ned fra sin høye hest. Kvinner er verst, men menn har det jammen meg i seg de også!

Jeg blir flau over menneskene som bor i landet «mitt» når slike saker dukker opp, og jeg lurer på hvorfor vi har blitt sånn. Hvorfor det er greit å mobbe i flokk! Jeg har ikke noe i mot kritikk. Kritikk er et verktøy man kan benytte seg av for å bli bedre, men mobbing og drittslenging er noe annet. Og det er DET vi bedriver med alt for mye i dette landet. Marthe kom med kritikk til seg selv og andre, hun fikk ikke bare kritikk igjen hun fikk hele pakka. Den pakka vi burde være voksne nok til å ikke benytte oss av.

Er det ikke flere enn meg som reagerer på hvordan vi normenn oppfører oss mot hverandre??

Mitt ønske for 2013.

Posted on 31/12/2012 by Ane

Jeg har tenkt lenge på hva jeg ønsker for 2013. Hvordan jeg ønsker at året skal forme seg og hvordan jeg skal utvikle meg videre. 2012 har vært et innholdsrikt år for mange av oss. Vi har kjempet noen kamper, både mot oss selv og mot samfunnet, og jeg vet at mange med meg har følt at de har seiret noen seire.

Tilbakeblikk på mitt år.

Jeg har skrevet det før, og jeg skriver det gjerne igjen. Dette året har vært det mest begivenhetsrike jeg har hatt i mine 35 år. Den kunnskapen jeg har fått i dette året om meg selv, om mennesker rundt meg, og samfunnet generelt betyr mer enn noe annet. Det å starte året med et smell, bokstavelig talt og nå sitte her med verdens beste følelser i sjelen er nok til at jeg må klype meg selv i armen.

Mye i livet mitt har alltid handlet om jakten på kjærligheten. Slik har det også vært i 2012.

Jeg har datet, og jeg har erfart og jeg har lært. En smell i ny og ne måtte til for at jeg skulle ha enda større forståelse for hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg skal få nettopp dette. Så ble jeg «oppdaget» og livet fikk en helt ny vending.

Jeg har skrevet bok, jeg har blitt brukt i flere magasiner og jeg har vært på TV. Jeg har fått mitt første par som skal gifte seg neste sommer, og jeg har hjulpet både meg selv, venninner og 10 talls andre til å finne det de virkelig søker etter og fortjener når det kommer til kjærligheten. Det å bidra med noe positivt til andre på bakgrunn av min dårlige erfaring er ganske så fantastisk!

Jeg har fulgt mine egne råd (som jo ofte er det vanskeligste av alt) og jeg har oppdaget kjærligheten på en ny måte enn jeg tidligere har gjort. Uten stress, uten mas, fremtidsplaner og forventninger. Befriende, rett og slett!

Min nyttårsfeiring 2012/2013:

I kveld når jeg skal feire det nye året med verdens beste 11 åring, er det med et stort smil om munnen og gode følelser i kroppen fra topp til tå. Ekte gode følelser. Ingen falske smil eller falsk lykke som i fjor. Ingen forvirring og tankekjør. Bare glede og stor tro på at 2013 vil bli et like godt år som 2012 har vist seg å bli.

Så til mine ønsker for 2013:

Å Nave har blitt et ord. Godkjent. Jeg grøsser med tanken over hvilket klasseskille vi er i ferd med å skape i samfunnet vårt. Hvordan vi måler hverandres verdi ut i fra hva slags utdannelse vi har, hva vi jobber med, hvor mye penger vi tjener og hva vi eier. Det er også noe av det som fører til mine ønsker for 2013.

Jeg håper vi i 2013 begynner å se verdien i MENNESKENE!

Et menneskes verdi skal måles ut i fra hvordan menneske velger å leve livet sitt og hva menneske tilfører samfunnet, ikke at personen er lik alle andre eller velger det som blir akseptert av alle andre. Det handler om at vi som medmennesker må bli flinkere til å ikke dømme mennesker vi treffer på bakgrunn av våre erfaringer med de tingen vi assosierer mennesker med.

Alle Muslimer er ikke terrorister, selv om noen er det.
Alle som Nav’er er ikke latsabber, selv om noen er det.
Alle fra Vestkanten er ikke kleine champagnedrikkende skrytepaver, selv om noen er det.

Osv osv osv…

Jeg er lei av folk som lager unnskyldninger for seg selv fordi de plasseres i en kategori av andre mennesker, men jeg er også lei av menneskene som kategoriserer.

Vi er alle mennesker med følelser, tanker og muligheter. Det handler om verdien vi velger å ha og det handler om verdien vi får fra andre. Et menneske som får følelsen av å ikke ha noen verdi, mister også troen på seg selv. Vi har dermed alle ett ansvar for å ikke dømme mennesker vi ikke kjenner og få dem til å føle seg verdiløse eller mindre verdt enn andre. Vi vet ikke hva slags kamper mennesker har med seg selv. Vi vet ikke hva de har opplevd som har gjort at livet deres har fått et slikt utfall. Vi kan tro, men vi vet ikke, og da bør vi heller ikke uttale oss.

Når noen ber om hjelp så bør de få hjelp.

Det skal ikke være sånn i Norge i 2013 at mennesker som ber om hjelp ikke får hjelp. Det skal ikke være slik at «Desverre men vi har allerede gitt kvoten til noen andre så du får ikke» Det skal være like rettigheter for alle, og alle skal behandles på samme måte, uansett kjønn, hudfarge, nasjonalitet, religion. Alle skal ha de samme rettighetene og alle skal bli sett på som like verdifulle.

Nei til janteloven, nei til misunnelse.

Vi må bli flinkere til å være stolt av oss selv og det vi har fått til her i livet. Kanskje er det betydningsløst for andre, men så lenge det betyr noe for oss selv, kan vi fint klappe oss selv på skulderen og si -nå var du flink! Dette skal du være stolt over.

Janteloven har fortsatt makt i Norge og vi benytter enhver anledning til å trekke andre ned for å heve oss selv. En ting er at det skaper dårlige følelser hos en person som ikke fortjener det, men en annen ting er at det skaper dårlige følelser hos den som rakker ned på andre også. Hvis en person har gjort noe bra så har ingen noen rett til å prøve å negativisere det som er blitt gjort. Har man et problem med seg selv og egne følelser skal man jobbe med seg selv og sine følelser og ikke prøve å få alle andre til å føle seg like jævlig.

Det er mye å ta tak i men også mye å være glad for.

Vi har vist at vi bryr oss mer og forsøker å bli enda flinkere på de områdene som betyr noe. Omsorgen for andre mennesker og omsorgen for oss selv. For meg er kjærlighet det største vi har. Kjærlighet er våpenet mot ondskap og andre negative følelser vi har i oss. Når vi blir elsket for den vi er, vokser vi som mennesker og ser oss selv med snillere øyne.

Godt Nytt År og takk for et fantastisk samarbeid i året som har vært!

<3 Ane

Kvinner, fortsatt det svake kjønn?

Posted on 06/12/2012 by Ane

Jeg stiller spsmålet som jeg vet kan provosere, men som jeg mener det er på tide at vi tør å ta stilling til! Er vi kvinner fortsatt det svake kjønn, når det kommer til våre egne følelser? Har vi kvinner kjempet mer mot mennene for å «ta» de karrieremessig, og glemt å styrke oss selv som mennesker og individer i prosessen?

Vi sitter i timesvis å diskuterer cupcakes, mammablogger, karriere og barn. Uviktige ting i likestillingsdebatten hvis du spør meg. Hva betyr det om noen liker å bake og andre liker å klatre på karrierestigen? Dette sitter vi å diskuterer opp og ned i mente, men å ta tak i vår tids viktigste problem, det bruker vi ikke tid på.

Når det i 2012 dukker opp nok en sak om seksuell trakasering, hvor kvnnene som har opplevd dette, har tiet, så har vi et større problem enn Cupcakes og julestress. Spesiellt når alle disse sakene bunner i kvinners ønske om å utmerke seg i politikken og føle seg verdifull i jobbsammenheng.

Hvorfor er vi svake når det kommer til våre egne følelser kontra våre karrieremessige målsetninger? Hvorfor er vi så lettpåvirkelige at vi ikke tar hensyn til hva vi egentlig selv har lyst til, bare fordi vi er redde for at konsekvensen vil være utsestengelse fra politiske grupperinger? Eller at noen ikke skal like oss lenger? Hvorfor setter vi ikke ned foten når noe skjer med oss som vi selv føler er galt? Hvorfor er vi svake i øyeblikk hvor vi burde vist at vi er like psykisk sterke som menn?

At vi sier NEI og tar anvar for vår egen kropp og eget liv i det øyeblikket noen prøver å utnytte oss, bude være 1 bud i likestillingsdebatten. Det er DER vi taper kampen og blir sett på som det svake kjønn. Vi ser ikke konsekvensene av våre handlinger fordi vi er for opptatt av å bli likestillte med menn på andre plan.

Jeg sier ikke at mennene som har lekt med kvinners svake punkter er uforskyldte, her er det to sider som det må tas et kraftig oppgjør med. Det er ikke greit å utnytte andre mennesker for egen lyst eller begjær, spesiellt når man er eldre og klokere. Når man innleder ett seksuelt forhold til et barn har man hovedansvaret. Kvinnene som har vært under seksuell lavalder har intet ansvar i den saken. Kvinnene som har blitt utnyttet seksuelt over seksulle lavalder er også ofre. Det betyr ikke at vi som kvinner ikke har ansvar for å sette ned foten når noen prøver å utnytte oss seksuelt eller når vi føler at vi HAR blir utnyttet seksuelt i ettertid.

At slike ting skjer er noe vi må ta alvorlig som kvinner og prøve å hindre at skjer nettopp fordi det finnes voksne menn som ikke eier moral eller selvkontroll.

Har ikke vi kvinner ett ansvar overfor hverandre å informere hverandre om hva som er rett og hva som er galt? Har ikke vi kvinner ett ansvar om å styrke hverandres selvbilder og psykiske stabilitet ved å gi hverandre støtte og klare regler fremfor å rakke ned på hverandre for å heve oss selv?

Hvis du ikke har lest hvordan kvinnen følte det etter å ha blitt utnyttet seksuelt så anbefaler jeg at du gjør det nå:

Låste seg inne på badet og gråt hele natten.

Fra VG:

«- Angrer du i dag på at du ikke gikk videre med saken selv?

- Jeg står for avgjørelsen om at jeg ville forsvare min politiske karriere. Denne saken angikk bare meg, og jeg følte meg sterk nok. Men jeg skulle ønsket det fantes en annen kultur i partiet, at det var lettere å si ifra.»

Hun følte seg sterk nok til å ikke gå videre med det pga sin politiske karriere, samtidig som hun følelsesmessig hadde låst seg inne på badet og gråtet hele natten. Ser dere det jeg ser? Ser dere den psykiske ustabiliteten vi kvinner har gitt oss selv ved å skulle vise styrke? Når vi egentlig har opplevd noe forferdelig? Fordi der ute i verden ser folk hva vi gjør, der ute ser de at vi gir klare politiske beskjeder og formidler våre budskaper på lik linje med mennene. Og frykten for å ødelegge den karrieren gjør at vi lar oss selv nedverdiges i enkelthendelser hvor vi burde vist like mye styrke som i karrierevalgene våre.

Jeg tror det som skjer nå, det vi er vitne til, er noe vi må gripe tak i med begge hendene og gjøre til vår tids kvinnekamp. Kampen om å bli bli likestillte psykisk i tillegg til karrieremessig, er noe vi kanskje har glemt i prosessen og noe vi som har fått alt gratis fra våre mødre og besteforeldre nå må ta del av. Vi som kvinner har ett ansvar for at vi ikke lenger skal være det svake kjønn, og det ansvaret tar vi ikke ved å gå inn lederstillinger eller hogge ved. Det ansvaret tar vi ved å håndtere våre egne følelser og egne psykiske begrensninger og ta ansvar for vår egen kropp og egen psyke. Vi vet hva vi selv ønsker å ta en del av og hva vi ikke ønsker å ta en del av, og vi vet hva som er rett og hva som er galt, og det er dermed vårt ansvar å bli klar over at vi høyrøstet kan fortelle akkuratt hva vi mener og avverge situasjoner som er ubehagelige og psykisk påkjennende, pga fryk for vår karriere.

Er karrieren virkelig viktigere enn at vi skal ha det bra med oss selv???

Hvis vi vil bli respektert og «fryktet» slik at ingen kvinner eller menn tør å utnytte oss følelsesmessig eller karrieremessig må vi bygge opp vår egen styrke innefra og ut. Det går ikke ann å late som om vi er likestillte, hvis vi ikke er det. Og at vi ikke tørr gjøre ting som vi liker i frykt av å bli sett på som svake er bare bevis på hvor svake vi egentlig er.

Kvinne, ta ansvar og stå opp for hva du mener og ønsker å gjøre med ditt liv og din kropp. Hva andre mener skal ikke være avgjørende for dine daglige avgjørelser! Det er DU som bestemmer, det er du som er sjefen over ditt eget liv. Det er ditt ansvar å ha det best mulig og være mest mulig lykkelig!

Hvem eier deg, din hverdag og følelsene dine?

Posted on 05/11/2012 by Ane

En ny uke står for tur. En ny uke full av muligheter og kunnskap.

Det har vært fantastisk å se hvordan vanskeligstillte sjeler har fått vist sitt ansikt i mitt forrige blogginnlegg. Jeg håper at mange har lest kommentarene som har kommet, som vitner om vanskelige tanker og alikevell godt mot hos så mange.

Gjenganger er selvfølgelig forventningspresset vi alle føler. Løpet som er lagt opp forran oss når vi entrer verden og de forskjellige båsene vi blir plassert i ut i fra hva andre tenker om oss.

Det å se at man ikke er alene om å tenke som jeg gjør, er godt. Det motiverer og det får meg til å føle at livsendringen min var enda mer viktig enn jeg trodde. Det handlet om mine tanker og mine følelser. Følelser som er i meg som jeg er den eneste som kan endre. Jeg må ville endre. Jeg måtte ønske å ha et annet liv enn det jeg hadde for å få det livet jeg har nå. Når man ønsker noe så sterkt og finner ut at det eneste man kan gjøre er å be om hjelp så har man tatt første steget.

At folk rundt deg vil dømme deg fordi de ikke har forståelse for hva som foregår i deg, er ikke ditt problem det er deres.

Du har kun ansvar for deg selv og dine barn. Du må gjøre den jobben som du må gjøre for å få det bedre. Mer kan man ikke forlange og mer kan man ikke forvente. Jeg forstår frustrasjonen hos mennesker om ikke vet hvordan det er å være psykisk syk. Jeg forstår frustrasjonen hos mennesker som aldri har hatt det vanskelig økonomisk, eller har måttet ty til løsninger de ikke ønsker for å kunne få hverdagen til å fungere. De vet ikke bedre, de kan aldri forstå.

Det betyr ikke at du skal la deres følelser dra deg lengre ned. Det betyr ikke at du skal la deres tanker påvirke deg slik at du bare gir opp. Det er du som bestemmer til syvende og sist, det er du som eier deg selv og følelsene dine.

At noen velger å lukke synsvinklene sine og dømme mennesker på bakgrunn av hva de tror og ikke hva de vet, skal ikke gjøre ditt liv enda vanskeligere. Samfunnet i sin helhet endres ut i fra hva vi mennesker velger å gjøre med livene våre. Det er vi som har ansvaret for å være sterke og målbevisste med det utgangspunktet vi har. Du utnytter ikke systemet når du trenger mer støtte enn andre mennesker fordi ditt utgangspunkt er dårligere enn andres.

Vi kan alle gjøre dårlige valg her i livet, og noen koster oss livet. Men har man en mulighet til å endre valget og få det bra igjen så bør man få lov til å gripe den muligheten. Uten dømming og uten klaging over bruk av andres skattepenger.

Hvis du sliter, stå på! Gjør det du kan for at livet ditt skal bli bedre og skrik ut om den jobben du gjør og hvor tøft det er for deg. Vi trenger kunnskapen i Norge, slik at man ser hvordan virkeligheten egentlig er.

Ha en fantastisk ny uke, med nye muligheter og forhåpentligvis mange gode dager.

Har du sett dette fantastiske SKANDINAVISKE produktet?

Posted on 09/10/2012 by Ane

Hvis du ikke har sett nettsiden Indiegogo er det jammen meg på tide. En av de mest populære prosjektene du kan gi et bidrag til, er for tiden prosjektet BRIGHT solar lamp, med norske Kristian Bye som frontfigur. Jeg regner med at de har fått Invasjon Norge sin største pott allerede (hvis ikke så er det nok en Invasjon Norge skandale) men de trenger altså enda mer for å få finansiert og satt i gang sitt flotte prosjekt.

Jeg MÅ bare legge ut info om dette fantastiske SKANDINAVISKE profuktet her også:

The ultimate solar lamp and phone charger – for the world

BELL - in Norwegian Woods

BRIGHT Products is a start-up company on a mission to turn the world on to smart, simple and sustainable power solutions. Our first product – The BELL solar lamp and mobile phone charger can replace weak and polluting kerosene lamps in developing countries – but also serve the needs of campers and hikers across the world.

It has been developed over 3 years by K8 Industrial Design in Norway, and is already awarded with the International Design Award and as winner of the Common Pitch in Colorado US 2011.

The unique design lets you turn the product into a reading light, a ceiling light or a portable light – depending on what you need. It takes 8-10 hours of good sunlight to charge the batteries full. It can also be charged with a wall adaptor or 12V car adaptor. The light can be regulated from low (50 hours) to medium (8 hours) to high (4 hours). You can also use it to charge mobile phones, and on top of that the bell lampshade works as a great sound amplifier when you insert your mobile phone into it for music or radio. It´s like the Swiss Army Knife of solar lamps!

Over the last 4 months we have travelled the world to test 10 prototypes. In the deep Norwegian woods and rural villages in Kenya, Tanzania and Bangladesh. And people really love it! CARE Norway and CARE local field workers in Tanzania and Bangladesh has helped us out with the prototype testing. THANKS!

NOW we need your help to fund the production tools needed for mass production. The cost for this is $50.000.

Rural women of Bangladesh

By supporting our project you can contribute to improved education, health, income and prosperity of millions of people. Through our close collaboration with CARE Norway, we will reach out through women groups and local entrepreneurs for long term, sustainable distribution models in East Africa and Asia. Even if you just want one of the very first models for yourself, you will contribute to this goal.

«The lamps from Bright Products give poor women, who do not have access to ordinary electricity, the opportunity to study or work well after the sun has gone down. The fact that it can also be used as a flash light allows women to move more freely around after dark, without compromising their safety. We are excited about our partnership with Bright and the opportunities and improved quality of life these lamps bring to poor women and girls.» Torild Skogsholm – Country Director, CARE Norway

What We Need & What You Get

Up to this stage, we have funded the development, prototyping and travels with the help of families and friends. The next big investment is production tools for injection molding of all the plastic parts of the product. We have quoted this in both Europe and China, and our best bid at this stage is $50.000 for single cavity tools that will last for up to 1 million units produced. Tooling will start as soon as the funding is in place.

If you help us out – you can become one of the first in the world to get this amazing product. And if you wish to support our efforts to reach the people who need it the most – you can order products that will be distributed through our partnership with CARE. A global Non Governmental Organization, specializing in helping and empowering women.

IF YOU FIND THE PRICE A LITTLE HIGH considering the income level in parts of Africa and Asia, remember that this is a fundraising campaign for production tools and that future price in developing countries will be lower.

Proven impact for every Kerosene lamp replaced

Child doing homework after dark.

ONE kerosene lamp replaced with a BELL will have these positive effects:
BIG improvements in light quality for studies and work after 6 PM.
Increased time for studies and home businesses by 4-6 hours every day!
Reduction in toxic fumes from the kerosene lamp, equal to two packs of cigarettes a day for woman and children in a small hut.
Reduction in CO2 emissions of about 200-250 kg per year
Increased safety for the owner. Reduced fire hazard indoors. A portable light to be safe in traffic, against assaults/rape and from poison snakes.
Reduction in money spent on charging phones. To fully charge a phone in Africa will often cost USD 0,2 – 0,3. And charged phones really drive local economy!

Through our partnership with CARE Norway, we aim to support hundreds of local woman entrepreneurs with a «Solar Shop Start-up kit», making every donation support a sustainable, local way of building competence and distribution for solar energy.

If you just wish to buy one for yourself, it´s good to know that this will also help us in our ambitions to reach the whole world!

Help us share this with relevant connectors!

If you have a wide network, or know someone who does – PLEASE help us spread the word about our product and campaign. We will also be happy to receive tips and ideas about relevant communities, bloggers or media to contact directly to bring the story out to as many as possible. Big love and thanks!

We plan to launch different colors of the BELL lamp. Any preferences?

Dette er noe vi ALLE burde bidra med penger til synes jeg!

Når det kommer til nettsider som Indiegogo og Kickstarter så har de min tommel opp så det holder! Jeg synes det er fantastisk at det finnes nettsider hvor vi alle kan være med på å bidra til at noen får oppfyllt drømmene sine, og for min del trenger det ikke være slike ekstraordinære og flotte prosjekter/produkter som Kristian sitt, men også bare det å kunne bidra til at små drømmer blir virkelighet. At noen får gitt ut platen sin, boken sin, åpnet butikken sin osv osv.

Hvis du kunne fått oppfyllt din drøm hva ville det være??

Nysgjerrige lesere, og bloggernes eksponeringsbehov.

Posted on 19/07/2012 by Ane

Bloggere får kritikk hele tiden. Uansett hva de gjør så er det galt. Det er ikke bra å dele for mye om sykdommer, negative følelser og psykiske lidelser. Nå er det heller ikke bra å være lykkelig.

Fotballfrue har til og med fått bekjed via Dagbladet om at hun er et problem. Hun er et problem fordi hun i følge artikelen i Dagbladet gir andre dårlig samvittighet fordi de ikke er like perfekte som henne eller like lykkelig som henne eller like tynne som henne.

Caroline viser ekstrem styrke (pluss gir en god forklaring på hva bloggen hennes er – et livstilsmagasin) når hun skriver innlegget sitt: «Et problem å ha det bra»

«Selvfølgelig finnes det dager som er dårlige for meg også, eller dager hvor jeg og Lars-Kristian diskuterer og er uenige. Faktisk krangler vi nesten aldri, men de gangene vi krangler, er det med stor K. Likevel ser jeg ingen grunn til å dele disse sjeldne kranglene på bloggen min. Det er en privatsak, og bloggen er ikke ment å være såpass privat.»

Men det er andre som er mindre private. Mange av disse har fått kritikk for at de deler for mye negativt. Bilder av oppripede armer etter selvskading, bilder av at man kaster opp mens man skriver spiseforstyrrelsesbloggen, eller mødre som legger ut bilder av ungene på lekeplassen, mens de sover, mens de spiser osv osv.

Jeg fikk en kommentar på mitt forrige innlegg om lykke, som jeg synes dro debatten over på en intressant vinkling av denne blogg trenden som vi har fått over oss:

«Problemet er nok at det blir litt «mye» for folk med alle disse som tilsynelatende skriker «lykke» overalt på nett til enhver tid. Man er nok ikke mer negativ om man ikke liker akkurat det.
I tillegg har jo cirka en av fire et eksponeringsbehov godt over snittet, og liker oppmerksomhet(som deg og andre bloggere, ikke negativt ment), og når de da i tillegg kan ha en dominerende personlighet(ledertype), så blir det fort konflikter.»

Alle mennesker har behov for oppmerksomhet og anerkjennelse, og jeg er enig i at man nok må like oppmerkomhet hvis man skal blogge. Det jeg ikke er så sikker på er at folk klarer å skille mellom hva man ønsker oppmerksomheten rettet mot når man velger å blogge. Selv selv, eller meningene sine? Og er man ute etter anerkjennelse eller har man et eksponeringsbehov?

Det er noe med eksponeringsbehov som er negativt ladet. Man tenker automatisk ( jeg gjør i allefall det) at her er det en person som ønsker å være midtpunkt og som ønsker å ha hovedfokuset rettet mot seg. Man har behov for å være eksponert, rett og slett. Fotballfrue går i mine øyne inn under den kategorien. Hun liker å være i fokus og å få oppmerksomhet for utseende sitt, stilen sin, huset sitt, kroppen sin osv. (Sorry Caroline for at jeg bruker deg som eksempel, men du er tross alt Norges største blogger! ) Det samme gjør motebloggerne som har dagens antrekk og forteller om fester de har vært på. Eller kjendissbloggerne som ingen kan betvile at har et eksponeringsbehov fordi de tross alt har søkt etter kjendistilværelsen ved å eksponere seg selv. Noen mammabloggere havner nok også under denne kategorien, når hovedvekten i bloggen er bilder av seg selv og barna, huset, utstyr de har kjøpt eller ting de gjør, uten at det handler om deling av informasjon.

For min del (og jeg kan jo bare snakke for meg selv) så ble det litt for mye for meg når jeg ble i fokus og ikke meningene mine. Når jeg følte at jo flere bilder av meg selv jeg la ut (gjerne av kropp og antrekk og spesiellt bikini bilder ) jo flere lesere fikk jeg. Jeg har jo gjort det i noen perioder gjennom bloggtiden min, og resultatet er det samme hver eneste gang. Jo mer jeg utleverer meg selv og hverdagen min, jo flere faste lesere får jeg. Jeg trenger ikke ha noen dype innlegg eller dele informasjon om noe jeg synes er viktig. Det er ikke DET som gir meg flere lesere, det er bilder av meg selv og hverdagen min.

Vi er et nysgjerrig folkeslag og det vises godt når man ser hvem som har flest lesere i bloggsfæren. Det vises også godt når man ser på hvilken effekt aktivitet på sosiale medier har på bedrifters synlighet og markedsføringsanalyser.

De bloggerne som velger å eksponere seg selv vil ha en større synlighet for bloggen, enn de som gjemmer seg bak meningene sine, uten å legge ut noe om seg selv. Kostnadden er altså at man må selge seg selv for å få frem meningene sine, og man må få det til på en måte som gjør at man ikke trenger å fylle bloggen med dagens antrekk og hverdagsinnlegg for å trekke leserne til bloggen.

Skal man ha en blogg hvor meningene skal være i fokus, som også skal være synlig, må eksponere seg selv men på en annen måte. Man må være politisk aktiv, delta i debattprogram og skape omtale om seg selv som igjen fører til at meningene kommer frem.

Det er der vi må skille mellom å ha et eksponeringsbehov for seg selv og meningene man har. De to forskjellene er ganske så store i mine øyne, og selv om det handler om anerkjennelse uansett så handler det om anerkjennelse på to forskjellige plan.

Noen vil ha anerkjennelse for hvordan de ser ut, andre vil ha anerkjennelse for hvordan de er som person, mens andre igjen vil ha anerkjennelse for meningene sine.

Det blir for enkelt i mine øyne å si at en person som blogger er oppmerksomhetssyk, har et stort eksponering eller anerkjennelsesbehov. Alt handler om hva slags blogg man skriver og hva man prøver å ha i fokus. Når innlegget mitt om kontantstøtte hadde 7500 besøkende mens innlegget mitt om hvordan jeg gikk ned 20 kilo hadde 37.000 besøkende ( begge disse havnet på VG nett) sier det sitt om hva leserne er mest opptatt av å lese om. Jeg ble både sint og skuffet og lei meg, men aksepterte at hvis jeg vil ha mange lesere så må jeg eksponere meg selv. Jeg gjorde det i en periode, men det ble ekstremt slitsomt og i forrige måned ble jeg rett og slett dritt lei av å skrive om meg selv og hverdagen min.

Jeg anser ikke meg selv som blogger lenger. En blogger er i mine øyne en person som blogger på heltid og som har det som inntektskilde og som ikke har en annen jobb ved siden av. Om de har overgangstønad, er sykmeldt eller student går egentlig under heltid det også, fordi de gjør det hele tiden og hver eneste dag. Slik som jeg har gjort det siste halve året. Når noen spurte meg hva jeg jobbet med så svarte jeg at Jeg blogger. Til min store overraskelse ble det mer og mer status over den jobb beskrivelsen jo flere måneder som gikk. I dag blir man sett på som en person som tjener gode penger hvis man klarer å leve av å blogge, jeg kunne ikke leve av det, men noen kroner til melk og brød det fikk jeg, og jeg gjorde det på heltid.

For meg ble det viktig å trekke meg vekk og få meningene mine i fokus, men samtidig har jeg bygget meg opp en merkevare på mitt eget navn som jeg selvfølgelig utnytter for å knytte meningene mine (og min nye karriere) opp mot merkevaren. Det betyr ikke at jeg har et eksponeringsbehov for meg selv, men jeg benytter meg selv for å få ekspontert meningene jeg har.

På samme måte så har Fotballfrue benyttet seg av sitt eget navn og leserantall til å skape sin egen arbeidsplass og en voksende nettbutikk. Andre har fått skrevet bøker, eller blitt kjente medierådgivere, nettopp fordi de har blogget eller twitret seg til å bli et kjent navn blant folk.

Eksponeringsbehovet er altså der for alle, men jeg synes vi skal være forsiktige med å dømme alle som blogger for å være oppmerksomhetssyke eller for å ha et anerkjennelsesbehov. De fleste har faktisk bare lyst til å dele erfaringer, få frem meningene sine eller inspirere til positive livsendringer.

**********************************************************************************************

Innlegg verdt å lese angående «lykkebloggere» eksponering, jantelov og andre ting vi bloggere får kritikk for:

EgeDenne : Never Forget this, and if you do, take a reality check again, please.

Lammelåret: Mamma er mamma verst.

Lammelåret: Mammablogging er ikke bra!

Nooria: Livets lyse sider og bloggdebatt.

June Pune: Er det egentlig intressant?

Kvinnekamp i en ny tid og unge gravide.

Posted on 29/10/2009 by Ane

Jeg er fast leser av Kreativ mamma og også samarbeidspartner der via NettbutikkSenteret. I går ble boken «ikke bare mamma» skrevet av nettsidens redaktør lansert. Line Konstali vil formidle budskapet om at det er ok å få barn også i en ung alder. I tillegg synes jeg hun tar tak i mange viktige problemstillinger når det kommer til foreldre rollen, og kvinnerollen i dagens samfunn. Flott video intervju som traff meg rett i hjertet.

Det er viktig at vi kvinner får lov til å velge selv. Velge om vi vil ha barn tidlig eller sent, om vi vil være hjemme med barnene, eller om vi velger barnehage. Likestillingen burde absolutt blitt mer likestillt, som Line også sier, at menn følger kvinner mer i hverdagen i stedenfor at vi alltid skal prøve å bli som menn. For hvem har bestemt at det å være som en mann er det beste for kvinnen?

Du kan også lese om Line, som valgte å få barn i ung alder og som følte hun ikke fikk gledet seg over svangerskapet, pga andres negative syn på svangerskap i ung alder. Jeg er av de som kan anbefale enkelte unge om å vente med å bli gravide. Dette har både med alder å gjøre, men i hovedsak går det på livsituasjon. Det å få en liten baby blir enklere hvis alt i livet er på plass. Når det ikke er noen stressende faktorer som ødelegger den gleden det skal være å få et lite nurk. Dette gjelder både de på 18 år og de på 30. Har man inntekt, leilighet, et godt samliv, og man føler seg klar så burde det vektlegges og ikke alderen.

Men, ja det kommer også et men. Det er viktig at de i kategorien 16-25 år forstår hvor mye jobb det er med et lite barn, før de begynner å planlegge å bli gravide. Det burde vært mye mer informasjon om hva som venter når barnet er ute, i stedenfor hva som skjer med kroppen mens man er gravid. Våkenetter, kolikk, problemer med amming, sykdommer, og ikke minst den avhengigheten den lille har av foreldrene det første leveåret. Når jeg gikk gravid drømte jeg meg vekk i all kosen det skulle bli når han kom ut. Den kosen kom ikke før 3 år senere, når jeg og han endelig hadde funnet roen sammen. Jeg unner ingen det sjokket jeg fikk.

Boken «ikke bare mamma» er uansett en viktig bok som alle burde lese, for å få litt mer innblikk og sette i gang tankegangen.

Kjøpe boken på nett? Jeg anbefaler www.haugenbok.no

Mammabloggere med nettvett?

Posted on 29/10/2009 by Ane

Det er alltid en glede når nye foreldre og barn har dumpet ned i postkassen min. Som en del av hverdagen min, er det viktig at jeg holder meg oppdatert på hva som finnes der ute av barneklær og ting og tang. Samtidig så synes jeg det innimellom er noen gode artikler også. Glemmer ikke innlegget om isbilen for noen utgver siden. Hver gang jeg hører isbilen kan jeg se for meg fortvilelsen til de foreldrene som akuratt har fått ungene sine i seng, og som hopper opp av sengen for å mase om is kl 20.00 en onsdagskveld.

Denne gangen var det artikkelen om mammabloggere som fikk min oppmerksomhet. Den handler i hovedsak om mamma’r som blogger om hverdagslivet med barn, men også andre mødre som forteller om ting på facebook eller andre sosiale internett nettverk. Bilder og personlige opplysninger er i fokus. Hvor mye skal man fortelle og skal man legge ut bilder?

I utgangspunktet bør du ikke legge ut bilder av barn. Hvis du gjør det, bør du kunne stå for at bildene kan brukes av hvem som helst i hvilken som helst sammenheng til evig tid. Vær ekstra varsom når det gjelder barn, både fordi slike bilder lett kan kopieres og misbrukes av andre, og fordi barna selv ikke har mulighet til å sette grenser

Jeg er enig i at man skal være klar over at bilder kan misbrukes, men jeg personlig synes denne tankegangen tilhører 90 tallet og «sy puter under armene på folk» mentaliteten som rår landet vårt. Hvor mange besteforeldre er det ikke som sitter der på andre siden av landet og gleder seg til å følge med på utviklingen til barnebarnet på internett? Det er jo revlusjonerende det som nå har skjedd, hvor man kan gi daglige oppdateringer og legge ut bilder fra fotballkamper, turer med familien, første sykkelturen osv. For ikke å snakke om de som har mulighet for videopplastning.

Mange av mine veninner strakk pekefingeren mot meg når jeg begynnte på internett. I 1998 var dette ett nytt fenomen, og mange så på internett som en forbryterplass full av pedofile og kredittkort svindlere. Ja, de finnes der ute, men hvor mye skal man ta hensyn til kriminalitet når det er snakk om å dele gleder?

Tenk på hva du skriver. Det er ikke sikkert det er like morsomt at klassekamerater til barnet finner detaljerte kommentarer om foreldrene, eller at barnet som 8 åring kan lese om krangler mellom foreldrene.

Dette er jeg ekstremt enig i. En annen ting jeg synes er viktig er å skrive om positive ting og prøve å la det negative forbli på andre steder. Jeg har en gylden regel som jeg har brukt helt siden jeg begynnte å «vanke» på internett, og det er at det jeg skriver, skal jeg tåle å se på forsiden av VG. Jeg surfer ofte gjennom navnet mitt og nick jeg tidligere har brukt og heldigvis har jeg enda ikke funnet noe som jeg i dag ikke kan stå inne for.

Utenom disse markerte nettvett reglene, inneholdt artikkelen intervjuer med 3 mammabloggere og 1 pappalogger, og så henviste den til mammabloggere.com Kan leses i November utgaven av Foreldre & Barn.