Det er tidlig morgen hjemme hos Kari og Ola Nordmann. Kari har plassert de minste barna på hver sin stol og står med håndkleturban rundt hodet mens hun roper på tenåringsdatteren.

Ola er ferdig pyntet til jobb og tar en slurk av kaffekoppen før han fyker ut døra i hui og hast. Han har et møte på jobben og derfor må Kari ta ungene.

Chocopops kastes på kjøkkenbordet og 7 åringen kles på mens han spiser. De spiser i allefall på kjøkkenet i dag. Ofte plasseres de bare forran tv’en for at det skal spares tid. Eller for at de skal sitte stille mens andre ting gjøres heter det vel egentlig.

Kari løper opp og føner håret og banker hardt på døra til eldstedatteren. Nå må hun komme seg avgårde!

Hun ser til at hun er oppe før hun har minstemann under armen og skoleungen i hånda. Et siste raskt overblikk før hun smeller igjen døra og hiver ungene i bilen. Hva skulle de gjort uten 2 biler? Greit det koster men med to jobber har de råd.

Klokken nærmer seg skolestart når de ankommer barnehagen så minstemann kastes inn i armene på barnehagetanten og får et suss på kinnet før Kari er ute av synet og på vei til bilen.

Skoleungen får sekken på og tusler inn. Hjem går han selv. Sammen med noen kamerater. Han må klare seg selv i 3 timer før noen kommer hjem, men ofte er storesøster der. Hun skulker mye, men det er ikke blitt tatt opp enda. Eller de skulle ha en samtale for noen uker siden, men noe kom i veien. Styrevervmøte på jobben til Ola og korpsmøte for Kari.

Så kommer Kari hjem og hiver seg over grytene. Det skal lages mat fra bunnen av slik at de viktige næringstoffene blir intatt.

Etter middag er det gjenomgåelse av lekser og etterhvert kommer også Ola hjem. Han har vært på spinningtime med jobben etter jobb. HMS greier som er innført fra nyåret.

De lurer begge på hvor tenåringen er, men et kjapt ring på mobilen så får de navn på venner de ikke har peiling på hvem er. De har ikke møtt halvparten og snakker aldri med foreldrene deres.

Kari får minsten i seng, kysser skoleungen på pannen og suser avgårde på treningsenteret eller symøte eller noe annet. Hun har 2 kvelder i uken, Ola har det samme. Helgene prøver de å ha sammen, men ofte er det ting man skal ut på da og. Vennskap skal pleies.

………………………………………………….

Jeg sitter å tenker på barnehagedebatten som nå raser igjen. Det får meg til å tenke på barnas oppvekst fra dag en og gjennom både barnehage og skole. Oppfølging, trygghet, omsorg.

Får barna våre stress inn med morsmelken? Har vi tid til å se de forskjellige behovene de har? Føler barna våre seg hørt og sett?

Jeg bare spør, og så får vi som foreldre gi oss selv et ærlig svar. Et svar som omhandler vårt eget barn og vår egen hverdag.

Undersøkelser sier at tidlig barnehage og den hverdagen vi lever i norge ikke er noe barn tar skade av, men er barna våre lykkelige? Og vil vi si det samme om 30 år når barna våre er voksne. Når de forteller oss om hvordan barndommen deres var. Hvordan påvirker vårt stressende liv egentlig barna våre?

Stress og depresjoner er blitt de nye folkesykdommene. Hos meg blinker varsellampene.

I dag under frokostbordet kjente jeg klumpen i magen, som bare har vokst seg større og større de siste ukene. De økonomiske ringvirkningene fra firma mitt er heldigvis ikke så store lenger, men de er der, og det dukker stadig opp nye kostnadder som jeg hadde lagt til side eller rett og slett ikke var klar over. I tillegg har jeg tatt vann over hodet med andre prosjekter som også har kostnadder.

Så i tillegg til blogginnlegg som løper rundt i hjernen, er det også konstant hoderegning over de neste måneders kostnadder. Utgifter og inntekter.Slike bekymringer er død over godt humør!

-Jeg gleder meg sånn til jul, for da får jeg kanskje ny sykkel!

Ordene treffer morshjertet mitt som et spark i magen. Jeg setter kaffen i halsen og prøver å ikke virke hverken stressa, negativ eller positiv.

Jeg prøver å forklare at han fikk dyr gave til bursdagen sin og at det ikke er sikkert han kan få dyr gave også til jul. Han forstår, men skuffelsen er til å ta og føle på. Jeg ser at øynene hans blir triste selv om han tappert smiler og viser forstårelse.

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det slik. Kreditkort som kanksje må maxes ut, for å få en tung måned til å gå rundt og budsjettene som sprenges med flyreiser og uforutsette utgifter. I tillegg så har mange presset med julegaver til store familier. Det har ikke jeg. For vi gir ikke gaver til hverandre. Bare til ungene.

Men selv om andre har det verre, betyr ikke det at det er lett når man står midt i det hele.

Klærne jeg kjøpte meg brukte jeg et gavekort på, men de nye skoene, trengte jeg de nye skoene, egentlig? 700 kroner der kunne dekket en god del. Men så visste jeg ikke at telefonregningen jeg fikk i går skulle være så stor heller, når jeg handlet. Den dårlige samvittigheten er verst.

Dumme valg som jeg har tatt som jeg nå må betale for. Når han kanskje ikke kan få det han ønsker seg tenker jeg over alle pengene jeg har brukt på meg selv og blir irritert på meg selv.

Min økonomiske situasjon er en god situasjon nå kontra før. Jeg fikk hjelp når jeg trengte det som mest og er evig takknemlig for den hjelpen.

Men jeg har ikke økonomisk sans. Jeg bruker det jeg har og tenker ikke over konsekvensene. Jeg har aldri hatt så mye penger at jeg kan ha en bufferkonto eller kreditkort. Jeg lever fra måned til måned og det har jeg gjort siden jeg var 19 og flyttet ut hjemmefra. 2012 skal bli mitt økonomiske år, det bestemte jeg meg for allerede i sommer. Treningsåret 2011 skal gi energi til økonomi året 2012. Budsjettene er satt og det er vel kanskje derfor jeg har latt meg rive litt med de siste månedene.

Det blir som når man vet man skal på slanker’n og spiser alt man kommer over før mandagen kommer og det er slutt på godsakene.

Dette er ikke verdens undergang. Guttungen har det han trenger, og han trenger ikke få alt han ønsker seg.  Jeg synes ikke synd på oss, men jeg synes det er vanskelig innimellom fordet. Negative tanker gir negative følelser og innimellom blir jeg litt stressa og litt lei meg. Selv om jeg vet det ikke bedrer situasjonen.

Jeg står ofte og titter inn på Ilse Jacobsen som er nabobutikken og drømmer om at jeg var en av de damene som bruker formiddagen sin der inne på shopping. Som drar kortet og ikke har bekymringer for at det kjøpet går ut over noe annet. Kjøper seg et par støvletter som for andre er en barnebursdag. Jeg forstår at folk med dårlig råd kan bli bittre, men der har jeg aldri vært selv. Jeg husker selv bitterheten når jeg måtte legge ned butikken min fordi jeg ikke hadde råd til det lenger, mens det åpnet nok en interiørbutikk av en kone med for mye tid til overs og en mann med for mye penger som han ikke vet hva han skal bruke på.

Men sånn er verden. Den føles urretferdig noen ganger.

Jeg får nok ordnet dette og det skal gå fint å leve med de strenge budsjettene jeg har satt opp fra Januar. Jeg gleder meg til å begynne å studere og har det jeg trenger ellers i livet.

Man vil bare som mor og som far alltid ha et ønske om å gi barna det de ønsker seg, og jeg vet at når julaften kommer så har jeg ordnet også dette.

Når to mennesker går fra hverandre, blir man ofte veldig selvsentrert i prosessen og ser ting bare fra sin side. Spesiellt hvis det er barn med i bildet.

Hvor mange år av ditt liv har du tenkt til å kaste bort ved å være bitter og sur? Hvor mye tid og krefter skal du bruke på å irritere deg over ett menneske som ikke lenger er en del av ditt liv? Når skal du sette deg ned å se på helheten og også se din skyld i den konflikten som har oppstått. Akseptere forskjellene og se de positive fremfor det negative?

Det har tatt meg 10 år å finne en forståelse for de handlingene som har blitt utført som har såret meg. Når man er bitter og avtaler brytes er det veldig lett å svartmale en annen person fordi man har noe konkret å forholde seg til. Hvordan personen som bryter avtalen egentlig har det og hvorfor avtalen brytes har ingen betydning. Men det burde ha det.

Den  befrielsen som jeg føler når jeg endelig klarte å akseptere det som har vært og se fremover, gir meg en indre ro jeg virkelig har savnet.

Min del av skylden.

Ved å gå inn i meg selv og tenke over hvem jeg er, innser jeg jo også at jeg er en stor del av skylden for at de vanskelige situasjonene har oppstått. Hadde jeg vært mer forståelsesfull og vært mindre dømmende, hadde vi kanskje kommunisert bedre og funnet løsninger som passet for oss alle tidligere. Jeg har i stedenfor latt bitterheten stå mellom oss som en stygg hard vegg. Hver gang noe har skjedd så har jeg skrevet det på denne veggen og dyttet veggen forran han -Se her, se alle de gangene du har sviktet som far!

Det må være ekstremt vanskelig for noen å prøve å forklare seg når man ser rett på denne veggen med alle sine feil skrevet ned. Ingen har lyst til å gjøre feil, forsvarsmekanismen setter i gang og så blir det bare enda verre.

Jeg ville høre unnskyld, for noe som egentlig ikke kunne unskyldes. For ingen skal måtte si unnskyld for noe de ikke kunne noe for. Noe de aldri hadde bedt om. Det handler ikke om svakhet, det handler bare om følelser og handlinger som man ikke kan kontrollere. Som man gjør uten å tenke over hvordan man vil dømmes for det.

For hvordan har de det egenlig, disse fedrene som blir fraværende? Vet vi noe om hva de mennene vi dømmer tenker?

Jeg var i allefall så opptatt av å mate bitterheten min med nye bitterheter, at jeg ikke klarte å se ting fra hans side. Hvordan er det å plutselig bli pappa? Hvordan følte han det oppi det hele? Hvor vanskelig var det for han å både ha en kjæreste med fødselsdepresjon, takle farskapet og kjenne på sine egne følelser? Har ikke de det også vanskelig oppi det hele? Uten det morsinnstinktet som vi har i oss, men med den forsørgerollen som samfunnet forventer at de skal ha? Hva hvis de ikke klarer å forsørge oss? Hvordan får det dem til å føle seg?

Min sønn har en fantastisk pappa!

Jeg ville ikke byttet ut pappa’n til sønnen min med noen annen mann i hele verden, og jeg er lei meg for at jeg har kastet bort så mange år på å se alt det negative i stedenfor å fokusere på det positive. Alle de gode tingene guttungen får via faren sin som jeg ikke kan gi han.

Jeg kunne ikke valgt en bedre pappa for min sønn, og min sønn hadde ikke vært den fantastiske gutten han er, hvis det ikke hadde vært for at akkuratt HAN var pappa’n hans.

Så hvis du er sur og sint på faren eller moren til ditt barn, sett deg ned å se litt på hvorfor du er sint. Hvorfor føler du det slik du gjør og hvordan tror du h*n har det? Prøv å se ting fra den andres side og vær litt mer ydmyk. Du har tross alt en gang elsket denne personen fordi den personen er akkuratt som den personen er. At du forandrer deg betyr ikke at du kan kreve det samme av andre.

Og når det kommer til tidligere partnere du ikke har barn med og egentlig ikke trenger forholdet deg til i det hele tatt? Get over it! Se fremover! Du har garantert gjort dine feil du også!

Ha en fin fin Fredag og GOD  HELG!!!