AneHagen.com | Author Archives

Å nei, ikke den dagen igjen!

Posted on 14/02/2013 by Ane

Så var den her. Valentine’s day! Dagen som skaper forvirring, forventninger og prestasjonsangst hos så mange, men som også gir mulighet for å uttrykke følelser man kanskje ikke tør uttrykke ellers.

Dagen i dag har mest dater på en enkelt dag, året rundt, over hele verden. Både etablerte og uetablerte benytter dagen til å tilbringe tid sammen og kjenne på følelsene eller muligens skape noen nye. Samtidig så er det også den dagen hvor det nok faller flest tårer for den kjærligheten som mange mangler i livet sitt. Ensomheten blir større når man blir påminnet om hva man ikke har.

Problemet med Valentine’s day er våre egne forventninger, og de følelsene vi skaper i oss selv og hos andre på bakgrunn av disse forventningene.

Når noen kontakter meg og lurer på hvordan de skal komme seg gjennom dagen så prøver jeg å forklare mine egne følelser rundt disse datoene som skaper sorg. Forståelsen av at det er vi selv som skaper negative følelser og at det er vi som må ta kontroll over disse følelsene.

Selvfølgelig er det alltid hyggelig å få oppmerksomhet, men oppmerksomhet på en slik dag skapes ofte av forventinger og ikke lyst til å gi eller glede.

Får du ikke oppmerksomhet av kjæresten på Valentine’s day?

Det er alt for mange som skaper ubalanse i kjærlighetsforholdene sine fordi de måler kjæresten ut i fra visse ting andre vil måle de ut i fra. Hvis en venninne kommer å forteller at mannen hennes kom hjem med blomster og sjokolade, blir de andre automatisk skuffet over sine menn som ikke har gjort noe spesielt eller i det hele tatt husket dagen. Men tenker de egentlig over hva de får ellers i året? Av handlinger, og fine ord, eller andre kjærlighetserklæringer?

Det handler ikke om denne dagen, det handler om hverdagen.

Kjærligheten handler ikke om de spesielle dagene som er fastsatt. Det handler ikke om at vi skal huske bursdager, dagen vi traff hverandre, valentine’s day etc etc, det handler om at vi ser hverandre og bryr oss om hverandre og gjør små ting hele tiden for at den andre skal ha det litt bedre. Tar vare på hverandre når vi er syke, henger opp klesvasken så den andre slipper, overrasker med middag bare fordi den ene har jobbet litt ekstra, tar med ungene ut en tur så den andre kan sove etc etc. Det handler om at vi dekker hverandres behov for at hverdagen skal være bedre.

Jeg har lært meg å sette pris på de viktige tingene i ett forhold, og dagen i dag er ikke en dag hvor jeg har behov for å sitte i en sofa og kline, eller gå ut å spise, bare fordi det er DEN dagen. Jeg skal på trening og kose meg med flere av de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt, på en gang. DET er for meg en herligere måte å feire kjærlighetsdagen på enn noe som kanskje forventes av samfunnet.

Jeg synes det er viktigere at man setter pris på de andre menneskene man har følelsesmessige bånd med. Mennesker man bruker tid med, men som man kanskje ikke er like flink til å fortelle hvor mye man setter pris på.

Feirer du Valentine’s day?

Det er ikke meg, det er faktisk deg!

Posted on 11/02/2013 by Ane

Når du har behov for å snakke om meg, i negativ forstand på bakgrunn av noe jeg har gjort.

Når du har behov for å rakke ned på meg fordi andre gir meg oppmerksomhet.

Når du har behov for å få meg til å føle meg liten, redd og utrygg bare fordi jeg mener noe.

Jeg vekker følelser i deg, som du ikke takler. Men det er ikke min skyld at du føler som du gjør.

************************************

Det er en gjenganger i debatter, i vennekretser, på arbeidsplasser, eller andre steder hvor det er mange mennesker som samles og snakker. Vi snakker om andre. Hva andre har gjort. Hva de har sagt. Vi gjør det alle sammen. Han gjør det, hun gjør det, du gjør det og jeg gjør det. Vi snakker om hverandre. Det er en del av hverdagen vår, alltid.

Det i seg selv trenger ikke være noe negativt. Vi mennesker er glad i å dele informasjon og fortelle hverandre hva som skjer i livene våre, og også i andres liv. Det vi deler er informasjon som vi synes er morsom, nyttig eller bare underholdende. Men noen ganger kan det være lurt å tenke over hva vi deler og hvem vi deler det med.

Når en venninne forteller meg at hun overhørte en samtale om meg, mellom ansatt og en kunde, i en klesbutikk, så tenker jeg at folk har lite å ta seg til. At ting jeg gjør, får folk til å himle med øynene det er jeg vant med, men jeg blir liksom aldri helt klok på hvorfor de har det behovet. Får de det bedre inni seg når de får snakket litt negativt om andre?

Kvinner og menn og behovet for å «ta» andre.

Det er ikke få ganger jeg har fått hat mail av kvinner og menn fordi jeg har hatt en mening de kanskje ikke liker. Det å si ting som de er, og føles for meg, er noe jeg vet kan koste en bit av privatlivet i ny og ne. Jeg vet det kan provosere og jeg vet hva provoserte mennesker er i stand til å gjøre. Det er ikke greit, men det skjer uansett.

Sven Egil Omdal har skrevet en kommentar for Aftenbladet som jeg synes er så fin. «Da er du en mann», er en kommentar alle bør lese. Den omhandler truslene kvinnelige journalister har fått av menn. Bitre sure menn. I kommentaren moderniserer han Rudyard Kiplings dikt «If» (mest kjent for noen er oversattelsen av André Bjerke ) og modernisert det til å passe dagens samfunn og dagens menn.

Hvis… (for en ny tid)

Hvis du kan møte en kvinne i debatt og stille glede deg over
hennes hår, munn og myke former, men likevel høre hva hun sier,
hvis du kan kjenne duften av henne, men også merke at
resonnementene hennes henger sammen, innse at hun har lest mer enn deg,
men også med polemisk fryd slå ned på inkonsistens i hennes argumentasjon,

Hvis du kan tåle trykket fra engasjementet hennes uten
å bli skremt, og ikke tolke ivrigheten hennes som aggresjon,
hvis du kan makte å bli kritisert av en kvinnelig kollega
for et arbeid som burde vært gjort bedre, uten at du trekker
to andre menn bort i kaffekroken og gjentar den gamle vitsen
om at hun menstruerer to ganger i uken,

Hvis du har mot til å være den første som stopper avdelingssjefen når han nok engang drar historien om nonnen som ble voldtatt, selv når det ikke er kvinner i rommet, og selv om det er mindre enn en uke til søknaden din om forfremmelse skal vurderes, og også aksepterer at en kvinne får jobben uten å antyde at hun lå seg til den,

Hvis du kan prate muntert med en kvinne du treffer på et kurs, og dele et glass vin med henne i baren, uten å mene at det gir deg rett til å beføle henne i heisen, eller sende henne melding med romnummeret ditt, vedlagt et bilde av det kjæreste du har, i oppreist tilstand,

Hvis du kan tåle at en representant for Kvinnegruppa Ottar får bruke NRK til å argumentere for et kommunalt forbud mot strippeklubber, og klarer å tenke at de bare har et annet politisk syn enn deg, ikke at de protesterer fordi ingen vil se dem nakne,

Hvis din tro på Allah som den eneste gud og Profeten som hans sendebud gir deg kraft til å heve stemmen og gå i rette med dem som kaller Louiza Louhibi for kuffar (en vantro som fortjener dødsstraff) og fordømme dem som misbruker Profetens navn til å hevde at hun fortjener å bli voldtatt på nytt,

Hvis du er redaktør og innser at du må ofre litt trafikk på nettstedet for å hindre at menn som hater kvinner får forurense debatten, og sørger for en redigering som ikke støter kvinner ut av den offentlige samtalen,

Hvis du klarer å lese en artikkel som denne helt til siste punktum, uten en eneste gang å ha blitt grepet av en sterk trang til kalle forfatteren for en «jævla homo»,
og hvis du i tillegg kan høre noen bli kalt en «jævla homo» og tenke at det var da rart, det er jo omtrent som å bli kalt en «jævla venstrehendt» eller en «jævla mellomblond»,

Det er langt fra bare menn som er stygge i kjeften. Kvinner kan være like stygge om ikke verre. De bruker ikke like kraftige ord, men de har kraftigere midler. Ryktespredning og utsestengelser. «Størrelsen på resultatet kommer an på hatet i sjelen» pleier jeg å si. Jo mer hat du har inni deg jo mer skade har du lyst til å gjøre.

Jeg blir ikke sint, jeg blir bare veldig veldig skuffa, hver gang noe slikt skjer meg. Jeg ønsker bare å formidle det jeg tror på, og det jeg føler kan skape en endring hos andre mennesker og kanskje samfunnet vårt. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.

Hvis vi alle har det bra med oss selv, og tar ansvar for våre egne handlinger tror jeg mye ville vært bedre rundt oss. Bitterhet skaper bare så utrolig mye ondskap og det er virkelig noe som låser fast følelsene i ett mørkt mørkt sted der solen ikke slipper inn.

Kjærlighetens martyr.

Du ser meg ikke lenger og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Hvordan skal jeg bli sett nå?

Hvordan skal min smerte formidles?

Jeg hater deg fordi du sluttet å elske meg.

Du sviktet meg når jeg trengte deg mest.

Det er ingen som bryr seg om meg.

Hvorfor skal jeg bry meg om andre da?

De som forteller meg at de har mistet troen på kjærligheten skaper noe i meg. En trishet og håpløshet som jeg kjenner meg igjen i, men som jeg ikke unner noen andre å føle.

De årene av livet mitt hvor jeg var bitter var mine verste. Hatet i meg var på sitt største. Jeg kjenner virkelig klump i halsen når jeg tenker tilbake på den tiden og hvor vondt jeg hadde det inni meg og hvor ekkel jeg kunne være når jeg tenkte på andre. Andre som hadde det bedre enn meg. Jeg er så lite stolt over den jeg var da, men så stolt over at jeg fant tilbake til kjærligheten i meg selv, og dermed kunne se hvor mye kjærlighet jeg egentlig hadde rundt meg. Når ser at du blir sett og hørt og akseptert for den du er, har du lyst til å gi glede videre. Du har lyst til å bidra, du har lyst til å dele.

Når vi hater noen er det virkelig ikke dem det er noe problem med, det er oss. Det er vi som må ta tak i de følelsene vi har og bearbeide det som skaper hatet i oss. Det er vårt ansvar, ingen andres. Vi kan velge å være martyrer og spre hatet, men verden blir vakrere hvis vi blir flinkere til å ta tak i oss selv og spre kjærlighet istedet!

***********************************

Ha en fantastisk ny uke! Sol i Stavanger i dag og jeg skal straks nyte kaffe med en av de vakre menneskene jeg har i livet mitt. Jeg elsker disse flotte menneskene som er rundt meg, hver eneste dag, og som bidrar til at livet mitt er så godt å leve. Heldig er jeg! Kjempe heldig!

God Mandag!

Vi snakker så mye om det, men gjør vi noe med det?

Posted on 08/02/2013 by Ane

Ei lita tulle går inn i barnehagen spent og stolt og klar for karneval. Har gledet seg i lang tid og synes hun var kjempefin i antrekket sitt. Når man er liten er det stort å være med på slike tilstelninger man ikke har opplevd før. Så kommer noen av de større barna og lurer på hva hun er. Hun forteller og de kritiserer. Ja men hun er jo ikke sånn og sånn?? Hun har ikke DET på seg?? Hun har ikke den fargen i håret??

Skuffelsen er til å ta å føle på. Stoltheten synker i brystet og tårene pipler i øynene. Gleden hun utstrålte når hun kom inn døra i barnehagen er med ett forsvunnet og hun har ikke lyst til å være der lenger. Føler seg ikke bra nok.

I ettertid er det to ting som går galt.

Barnehage personalet tar ikke hendelsen alvorlig nok. Avfeirer det hele med å fortelle jentungen at hun var så fin og at det ikke er noe å bry seg om. Reaksjonen som jentungen hadde og følelsen hun nå sitter med blir altså ikke tatt alvorlig. Dette blir nok en episode som havner i hennes «jeg er ikke bra nok» boks. Den kommer til å fylle seg opp raskere enn «jeg er mer enn bra nok» boksen. Det vet vi. Det ser vi, ut i fra hvor mange som får depresjoner og selvtillit problemer i voksen alder.
Barna som mobbet får ingen oppfølging på holdningen sin. Det er ingen som tar tak i det som har skjedd og stiller spørsmål om hvorfor disse jentene har denne holdningen som de har. Hvor kom den fra og hvordan kan vi fjerne den. Det å mobbe og snakke nedlatende om andre i en alder av 5 år er ikke greit og det er DER det må tas tak i.

Lille speil på veggen der!

Våre barn gjenspeiler oss som er foreldre. De lærer av oss og de tar etter oss. Vi er deres forbilder og det er vår oppgave å vise dem hvordan man skal oppføre seg mot andre mennesker og lære dem rett fra galt. Når vi som er voksne sitter å snakker nedlatende om andre mennesker mens ungene våre hører på, formidler vi at det er greit. Vi gir beskjed til barna våre (uten at vi tenker over det) at det er greit å mobbe andre. Ett barn på 5 år forstår ikke konsekvensene av det som skjer, ei heller hvordan det påvirker følelsene til personen de snakker slik til. De har bare hørt andre som gjør det og tror at det er normalt og greit.

Hvis vi skal ta tak i mobbingen må vi begynne med oss selv og våre holdninger. Vi må gå foran speilet og tenke over hvordan vi oppfører oss og om vi ønsker at våre barn skal oppføre seg på den måten både mot seg selv og mot andre. Bare tenk etter hvor stor interesse vi har i å diskutere hvordan andre mennesker ser ut, kler seg, oppfører seg og ikke minst sier. De fleste av oss har ett behov for å kritisere hva andre gjør, kontra å ta tak i våre egne problemområder og få det bra med oss selv. Ungene våre lytter til det vi sier, selv om de holder på med lekene sine og vi tror de er opptatte. De fanger våre samtaler og de kopierer oss og vår væremåte.

Det nytter ikke lenger å snakke om mobbing i aviser, på konferanser, og i storsamlinger på offentlige kontorer, eller skoler. Det nytter ikke å lage kuule «ikke mobb kameraten min» sanger hvis ikke barna forstår hva mobbing er, eller hva slags følelse det skaper hos andre. Hva som er greit å si og hva som ikke er greit.

Det hjelper ikke å klikke på ett «jeg er mot mobbing» bilde på VG nett å tro at du nå har gjort ditt. Du har ikke gjort noe mot mobbing før du er AKTIV. Ikke før du tar tak i egne holdninger og gjør det du skal gjøre, nemlig snakke med barnet ditt om hva som er greit og hva som ikke er greit.

Vi må stå opp mot de som skaper mobbingen, om det er oss selv, eller noen vi kjenner eller ukjente. Vi må tørre å innrømme våre egne feil, se hva vi kan endre på og ta tak i det som kan tas tak i. Det er ikke greit at barn på 5 år kritiserer andre barn for deres kostymer. Det burde være en automatikk i alle barn at de forteller hverandre hvor fine de er og hvor flotte kostymene de andre har er.

Å glede seg på andres vegne er blitt en mangelvare. En mangelvare det er på tide at vi begynner å produsere igjen!

God Fredag sier jeg, litt sint men enda mer bevisst. Det håper jeg du også er nå!

Tid med pappa. Like verdifull som tid med mamma!

Posted on 07/02/2013 by Ane

Vi er inne i ett år hvor likestilling nok vil få enda flere diskusjoner enn tidligere. Det er 100 år siden kvinnene fikk stemmerett og det skal feires. Det bør feires. For vi skal ha de samme mulighetene som det menn har. Vi er like mye verdt og vår stemme skal være like betydningsfull som mennenes stemme. Vi lever i ett samfunn sammen og selv om vi som mennesker kanskje har forskjellige meninger og prioriterer annerledes er vi likevel like mye verdt alle sammen.

Vi krever fortsatt mer likestilling og vi har fortsatt mye å gjøre før likestillingen er slik den bør være, sier kvinneforkjemperne, men hva med de tingene hvor VI må trekke oss litt unna? Når skal vi begynne med de tingene?

For det er vel ikke til å komme bort fra at vi fortsatt tviholder på tittelen «barnas beste». Når det kommer til fordelingen av omsorgen for barn etter et brudd er det fortsatt mor som ofte får staten på sin side fordi barna har det best med mamma. Men har de egentlig det? Er det virkelig slik at vi tror det fortsatt?

Dette med svangerskap og fødsel har alltid vært et av mine argumenter når det kommer til forskjellen på kjønn. Så lenge vi er skapt som vi er for å kunne reprodusere, er det forskjeller i oss som aldri vil kunne fjernes. Vi blir aldri like, fordi vi er skapt til å være forskjellige. Våre kropper er bygd forskjellige for at vi skal mestre de oppgavene vi i bunn og grunn skulle mestre. Kvinner skulle føde barn og menn skulle skaffe mat.

Men det er IKKE et argument for at barn har det best med mor! Barn har det best hos foreldre som tar omsorgsoppgaven alvorlig og som prioriterer barna når de har de. Så lenge et barn er ferdig med å trenge puppen til mor er det ingenting som tilsier at barnet ikke kan ha en like sterk tilknytning til far som til mor. Hva med homofile som adopterer? Vokser disse barna opp med mangler siden de ikke har en mor som de knytter seg til? Jeg tror ikke det. De får like mye kjærlighet og omsorg fra to fedre som de ville fått av en mor og en far, ikke sant?

Det er vel litt derfor likestillingen skal gå ut på at far også skal ta sin del av permisjonstiden for å knytte bånd, men jeg tror at permisjonstiden bør fordeles slik at det kommer familien til gode og at den bånd knyttingen som skjer i permisjonstiden er mer ett lokkemiddel for at menn som ikke er så veldig engasjerte skal se mer hva det går i. Jeg tror ikke det har noen betydning for hvordan et barn knyttes til faren sin, da det tross alt er hverdagen i flere år som betyr noe og ikke noen uker eller måneder i startfasen.

Jeg forstår ikke hvordan det er en automatikk i barnefordelingsaker om at barnet først skal være hos mor mest og så skal man tilpasse etterhvert. Det er ingen regel som tilsier at bare fordi man er mamma så er man mest egnet til å ta seg av barnet.

Har et barn vært mest med mamma når foreldrene har bodd sammen, vil det selvfølgelig bli en overgang til 50/50 eller andre ordninger, men en slik overgang er ikke noe som vil skade barnet for alltid, det vil heller bidra til at barnet kan få det beste av begge to. Det blir på samme måte som når barn blir plassert hos fosterforeldre. Overgangen blir alltid tung, men det går seg til når man har det som faste rutiner.

Jeg tror vi kvinner ofte argumenterer ut i fra det vi tror og ikke det vi vet, når det kommer til fars betydning for barna våre. Jeg har aldri hatt noe problem med å overlevere min sønn til faren sin i ferier og samværstid på tross av at han hadde vært mest hos meg. Tror dere at han i en alder av 2 år satt å grein hos faren fordi han savnet mamma’n sin? Nei han gjorde ikke det. Han var glad for å se pappa og det var vel heller når han kom hjem til meg etter helgen at han grein. Han har vokst mye på de gangene han har vært lengre perioder hos pappa’n sin, selv fra han var liten, og jeg er glad for at jeg ikke var en slik kvinne som tror at barnet blir dårlig av å ikke være med henne. Skal vi ha likestilling bør vi jammen meg begynne å gi mennene innpass på de områdene vi fortsatt kontrollerer og det bør meklere begynne å gjøre også.

Mamma er ikke best på barneoppdragelse og har ikke førsterett på omsorgen bare fordi hun er kvinne og mamma.

Vi får ikke bonuspoeng bare fordi vi er laget til å bære frem ett barn. Oppdragelse og omsorg handler om helt andre ting enn fødsel og amming.

Kroppens reaksjon på dine følelser.

Posted on 29/01/2013 by Ane

Noen ganger fører en ting i en samtale til noe annet, og i går ble det en veldig fin og litt dyp samtale mellom noen av oss etter treningen. Tankene rundt hvordan kroppen reagerer ut i fra hvilken livssituasjon vi er i og hvordan vi føler oss er ganske så utrolig.

Selv hadde jeg jo 30 kilo for mye etter mitt første svangerskap og de kiloene de hang igjen år etter år etter år. Man skulle kanskje tro at denne dama her bare spiste dritt mat og så på TV hele dagen, men fakta var at jeg trente på Sats flere dager i uka og var bevisst på kostholdet mitt.

Det jeg ikke visste da, og som heller ingen andre tenkte over var at jeg hadde fødselsdepresjon. Når jeg kom og gråt på helsestasjonen etter fødselen fordi jeg synes det var vanskelig å være mor, så ble jeg sett på som ung og uerfaren og fikk en klapp på skulderen fordi det jeg opplevde var noe mange opplevde. Men er det grunn nok til å ikke ta min situasjon alvorlig?

Jeg fikk ikke til ammingen og sønnen min hadde kolikk. Han ville ikke være i armene mine og bli roet ned som andre barn, for han var dagen best hvis han fikk ligge i vogna si og bli trillet frem og tilbake.

Følelsen av å ikke være bra nok, som jeg jo hadde båret med meg helt siden barndommen ble selvfølgelig tilbakeført til de grader og jeg presset meg gjennom de 2 første årene av livet hans.

Hvis noen spør meg om detaljer fra den tiden så husker jeg svært lite. Jeg er glad for at jeg har bilder av oss sammen hvor vi har det bra og han er fornøyd. De bildene forteller meg at jeg på tross av vanskelige følelser og depresjon gjorde en god jobb som mamma.

Slik er det vel for de fleste som er foreldre. Vi presser oss til det ypperste for barna våre og glemmer å ta hensyn til våre egne følelser. Når vi i voksen alder får vite hva foreldrene våre har vært igjennom mens vi var små skjønner vi ingenting. Vi kunne ikke se noe på dem, eller kunne vi det??

Når Christopher var 2 år gikk jeg og pappa’n hans fra hverandre. Det var en vanskelig tid med fordeling av omsorgen og komplikasjoner i både følelser og lite alenetid. Selv om det var vanskelig, var det også en tid hvor jeg merket store endringer på både meg selv og guttungen. Vi begynnte å finne roen. Sammen. Når vi fikk en avklaring på hvordan fordelingen skulle være og jeg fikk litt alenetid igjen skjedde det store kroppslige reaksjoner ved meg. På to måneder gikk jeg ned 18 kilo. Det tilsvarer nesten 2.5 kilo i uka! Jo mer depresjonen slapp taket og jo bedre jeg fikk det jo bedre så jeg også ut.

Og jo bedre fikk vi det sammen også! Det var ikke bare på meg jeg kunne se endringer men også på guttungen. Han strålte på en helt annen måte når jeg fikk det bra med meg selv.

Når en person trener 3 ganger i uka og spiser sunt og kroppen ikke reagerer så bør det lyse en eller annen rød lampe et sted på et legekontor eller på en helsestasjon. Det bør være en grunn til å stille spørsmålet: Hvordan har hun/han det egentlig inni seg? Hvordan er følelsene i denne personen nå?

Følelser er noe som påvirker oss i større grad enn vi tror. Det er ikke bare hodet som styres av våre følelser, eller hjertet for den saks skyld, men også hele kroppen vår. Måten kroppen vår håndterer en depresjon ved å låse seg totalt er noe jeg ikke fatter at det blir lagt mer vekt på. Hvor mange ganger kan vi ikke se at en person har vært gjennom noe vanskelig når personen endelig blir seg selv igjen? Hvor mange ganger har vi ikke sett mennesker forandre seg totalt slik at vi uten å vite hva som foregår forstår at det er noe som skjer?

Det hjelper ikke med medisiner eller trening eller nytt kosthold, hvis psyken ikke er med på laget. Hvis følelsene er for vanskelige og ikke blir snakket om og bearbeidet er det ikke noe vits å prøve å gjøre noe rett. Følelsene styrer kroppen vår, og det er det jammen meg på tide at vi begynner å innse!

Noen ganger er det kanskje hvordan kroppen reagerer etter at vi har tatt tak i vanskelige ting i livet, som viser oss hvor rett den vanskelige avgjørelsen egentlig var! <3

Presser du barnet ditt litt for mye i bestemte rammer?

Posted on 22/01/2013 by Ane

Hva er det som gjør at mange barn i dag er redde for å gjøre feil? Hva er det som gjør at mange barn i dag sliter med konsentrasjonsproblemer og stress? Hva er det som gjør at mange barn ikke tør bevege seg ut på noe nytt i frykt av å bli mobbet eller ikke mestre? Hva er det som gjør at mange barn ikke lenger er kreative og har den samme fantasien som vi hadde før?

Har vi glemt sammenhengen mellom hvordan vi utvikler oss og hva vi gjør mens vi utvikler oss?

Hvordan møte med det ukjente gir oss verdifull kunnskap som gjør at vi blir tryggere på oss selv og mer rustet til å takle farer som måtte dukke opp underveis. Hvordan lek og morro er med på å utvikle sosiale antenner og glede i livet vi ikke kan få ved å kun ha faste rutiner og rammer rundt livet vårt? Hvorfor det kanskje ikke er så farlig å la barn klatre i trær og slå seg?

I dag skal alle barn være med på organiserte fritidsaktiviteter. Det er noe vi har fått inn med t-skje om hvor viktig er med tanke på kunnskapen rundt regler, hensyn, det sosiale osv. Jeg er ikke i mot lagspill, absolutt ikke, men balansegangen i det å la ungene ha det gøy og det å presse ungene til å delta er vanskelig. Det blir en ekstra pott som skal fylles av tiden vår. Har vi tid til det? Gjør vi det fordi ungene har lyst eller fordi vi føler det blir forventet av oss?

Og når ungene våre trives med noe, presser vi de litt ekstra for å utnytte potensiale de har?

Er virkelig ungene så talentfulle som vi skal ha det til og dermed er enda mer pågående med tanke på treninger osv?

Viktigheten med frilek.

Barn må få lov til å være barn i mine øyne. De må få lov til å ha tid med vennene til å leke i gata og bruke fantasien slik at de utvikler evnen til å se løsninger og muligheter. Slik det er blitt nå, så setter vi ungene forran PC eller TV for å få litt tid for oss selv, og forteller hverandre at det er greit fordi ungene jo har vært på fotball eller håndball. Viktigheten med frilek er ikke bare den fysiske aktiviteten men utfoldelse av fantasi.

Det å skape historier, leker, og en fantasiverden gir hjernen mulighet til å utvikle seg raskere og skape flere muligheter for tankegangen i hver og en av oss.

Jeg anbefaler alle å se dokumentaren «Lost adventures of Childhood» og få innblikk i de viktige tankene rundt lek og utforsking når det kommer til best mulig oppvekst og utviklingsmuligheter for barna våre.

Er du en av de foreldrene som stesser opp ungene med alt for mange fritidsaktiviteter, eller en av de som ikke lar barna gjøre noe som helst i frykt for at de skal skade seg?

Se dokumentaren! Den kan bety mye for ditt barn og deres liv sammen.

Jeg har prøvd å få tak i hele, men sliter litt med det men her får dere noen innblikk iallefall:

http://realscreen.com/2009/09/29/lostadventures-20090929/

Dokumentaren viser hvor forvirra ungene var når de måtte leke på egenhånd og bruke fantasien og hvordan de utviklet seg når de fant tilbake til frileken og fantasien.

Ha en fortsatt flott uke!

Frykten for å gjøre feil og bli mobba.

Posted on 16/01/2013 by Ane

Vi snakker mye om mobbing. Viktigheten med å ikke gjøre det. Samtidig er det en av våre aller største fritidsaktiviteter.

Vi mobber så fort vi får muligheten til det, og føler at vi får lov til det. At vi mobber / snakker negativt om mennesker som har stukket seg frem med meningen sin er en ting, men hvordan oppfører vi oss mot hverandre, eller de nye generasjonene? Barna våre?

Guttungen har samlet melkekartonger i en uke nå. De skal ha de i ett prosjekt på skolen. Jeg har skylt og tørket og vi har sikkert drukket litt mer melk enn vanlig også. I dag tok han med seg posen med 6 kartonger, men når han så at de ikke var åpnet la han de igjen. Hvorfor? Fordi han måtte ha de åpnet og ikke bare skylt gjennom hullet. Redd for at læreren skulle bli sint fordi han hadde gjort det feil. Hun har visst en tendens til å gjøre det. Kjefte på dem når de gjør noe feil. Men hun er visst snillere mot A klassen. Forskjellsbehandling i tillegg ja. Flott!

Sønnen min har en fantastisk klasseforstander som jeg vet jeg har skrytet av før. Personen over er en annen lærer. En jeg ikke kjenner til, men som jeg nå absolutt skal bli kjent med.

Jeg aksepterer ikke at lærere, barnehageansatte eller andre omsorgspersoner i våre barns liv skaper dårlige selvbilder og frykt for å gjøre feil.

Å forsøke noe fortjener ros og ikke ris, og at min sønn heller ville droppe å ta med kartongene han hadde samlet i frykt for å få kjeft gjør meg trist. Han burde få ros for å ta med, uansett om de ikke var åpnet eller noe annet som ikke levde opp til forventningene til denne læreren. Man skal ikke forvente noe annet fra barn enn at de prøver.

Mail sendes til skolen! Selvfølgelig! Jeg jobber mye med selvfølelsen til guttungen min og ikke pokker om noen andre skal få bryte ned det jeg bygger opp!

Min egen kamp mot mobbing, baksnakking og frykt for å gjøre feil:

Jeg ble 34 år før jeg klarte å håndtere baksnakking og mobbing. 34 år før jeg var sterk nok til å stole på meg selv og akseptere at ikke alle liker meg slik som jeg er. Når man blir mobbet som liten for hver minste ting man gjør, så sitter det i kroppen. Jeg klarte ikke å bare reise meg opp når jeg hadde tryna og alle stod å pekte på meg og lo. Jeg ble bare liggende å gråte. Når jeg ble mobbet fordi jeg var stygg eller feit så klatret jeg ut vinduet på skoletoalettet og dro hjem med «magevondt». Jeg var livredd for å gjøre noe som noen ville synes noe om. Og hver gang jeg tok mot til meg så kom det en eller annen negativ kommentar som sloknet gnisten i meg.

Utad virket jeg som en selvstendig og flink kvinne, men inni meg hadde jeg angst og frykt som holdt meg våken om nettene.

Jeg har selvfølgelig fortsatt litt frykt for å gjøre ting feil, men forskjellen fra da og nå er at jeg prøver. Jeg prøver ut nye ting og synes ikke det gjør noe hvis jeg ikke får det helt til. Ingen skal være flink i alt, men ingen skal bli mobba eller få kjeft fordi de gjør noe feil. Dessuten så har jeg en god posjon selvironi i dag og det hjelper veldig på.

I går kjente jeg på frykten og angsten:

I går var jeg på boksing for første gang. Jeg hadde faktisk gledet meg til boksing fra jeg fikk vite at timen skulle settes opp. Når det imidlertid nærmet seg, kjente jeg hvordan angsten begynte å ta meg. Frykten for at jeg skulle se skikkelig dum ut og ikke forstå noen ting kom over meg. Jeg kjente etter overalt i kroppen og prøvde å finne unnskyldninger for å slippe unna. Ved middagsbordet spurte jeg guttungen om han ikke syntes mamma trente litt vel mye og kanskje bare skulle være hjemme og ha en liten mor-sønn dag sammen?

-Eh, nei eg vil til Torgeir! Du har godt av å trene mamma!

*pokker*

Når jeg kom frem satt det en trening venninne der og hun hadde det på samme måten. Dermed var vi to som gruet oss, og da blir jo ting mye enklere med en gang! Kanskje det er det som er kluet. Å forstå at andre gruer seg til ting også? At andre også frykter ting de ikke har gjort før og er redd for det som er nytt? At selv om man føler seg som den eneste i verden som ikke kan noe, så er det mange andre som ikke kan den samme tingene også!

Vi hadde en knall morsom time, og det har absolutt blitt noe vi skal gjøre fast, sammen!

Bytte ut frykten med ønske om å oppleve mer!

Jeg synes ordene under her er så viktige! Å bytte ut frykten for det ukjente med følelsen av nysgjerrighet. At vi skal være nysgjerrige og ha lyst til å prøve nye ting, uansett hvordan det går. Gjør man det helt forferdelig så er det jo bare å le av det, sånn egentlig!

Hvordan er din frykt? Har du ting du har angst for å gjøre? Redd for hva andre måtte si om det du gjør, eller sier?

Livet går videre. Hver dag.

Posted on 14/01/2013 by Ane

Jeg føler at livet suser forbi om dagen, men samtidig så skjer det så masse at tidsperspektivet forsvinner. Drømmer har blitt til virkelighet i 2012 og livet fortsetter i samme bane også i 2013.

Gode minner = gode tanker!

Jeg har blitt flinkere til å akseptere ting som de er. Forstå at det er enkelte ting man ikke kan gjøre noe med, og som bare blir verre av at man analyserer og gir det mer følelser. Går livet meg i mot, så går det meg i mot, der og da, med den tingen. Men det er ikke noen katastrofe lenger. Det er ikke like altoppslukende som før. Det er EN ting av mange ting i livet mitt, og livet går videre. Hver dag.

Vi mister mennesker vi er glad i, vi sier dumme ting til media som blir store samtale emner, vi opplever smerte, vi opplever urettferdighet . Følelser i oss kommer i ubalanse hver eneste dag. Men livet går videre. Det stopper ikke opp og venter til følelser er ferdig behandlet. De må behandles underveis.

Livet blir til mens man går…. er det noe som heter, og jeg liker settingen i det ordtaket. Mens vi tusler tar vi med oss erfaringer og opplevelser som vi utvikler oss med. Plukker de ned fra grenene vi passerer og legger de i hjertet vårt. De dumme opplevelsene trenger vi ikke ta med oss. De kan vi la henge igjen på grenene. Det er vi som bestemmer hvilke hendelser i livet som skal påvirke oss følelsesmessig. Det er opp til oss hva vi skal ta med oss inn i den neste dagen, når dagen i dag slukner.

Mine tanker i dag går til alle de som opplever noe trist her og nå. Som har en sorg i hjertet og en frykt for at lykken har forsvunnet helt. Som i situasjonens mørke ikke klarer å se lyset i tunnelen. Jeg håper de klarer å henge fra seg de triste og vonde følelsene og la de bli værende i den dagen som var, og klarer å plukke ned og ta med seg de gode følelsene som venter på dem i fremtiden. For uansett hvor sårt noe er og hvor mørk fremtiden ser ut, så henger det gode minner og gode følelser på trærne i stien foran oss, som venter på å bli plukket ned og nytet.

Livet går videre. Hver dag, og vi som er her og kan oppleve det er tross alt heldige.

Velkommen til Norge. Der mobberne bor.

Posted on 11/01/2013 by Ane

Når vi tenker på norge så ser vi for oss fjell og fjorder, vakker natur, økonomisk stabilitet og trygge mennesker. Sannheten er vel at landet vårt inneholder mennesker som ikke er så trygge som vi tror. Mennesker som har små monstre inne seg som dukker opp når muligheten byr seg.

Det er to ting du ikke skal gjøre i Norge:

Tro du er noe (hvis du ikke er idrettsutøver eller har fått positiv respons fra utenlandske medier, da er du norsk merkevare og det er vi drit stolte over)
Uttale deg om hva andre skal gjøre (hvis du ikke har vært i deres situasjon og har kjempet deg frem i livet med blod, slit og tårer)

Det er nemlig folket som bestemmer i Norge, når det kommer til hvordan du skal oppføre deg, hva du skal mene og hva du skal bli. Stikker du nesa di frem bør du var ganske så bevisst på at du har en hel hær med beskuende mennesker som skal gi deg «liker» eller «ikke liker» Alt du gjør i offentlighet kan brukes mot deg. Det blir litt som når du blir arrestert. Du får bare ikke advarselen først. Du burde jo egentlig bare vite at det er sånn.

Jeg kjenner presset.

Jeg kjente presset veldig når jeg hørte Vår Staude som snakket om tittelen min før jeg skulle på God Morgen Norge på Onsdag. «Daterådgiver! Ja det var tittelen sin det.. he he he» . Selv om jeg er bevisst på hva jeg har begitt meg ut på så kjenner jeg alltid suge i magen når jeg tenker på kritikken som kan komme. Takler jeg det? Har jeg nok peiling til at jeg kan gjøre dette? Vil jeg kunne motbevise skeptikerne?

For det er det det handler om. Å komme seg over barrieren. Forbi kritikermuren og få porten åpnet. Da har du bevist at du fortjener å tro du kan noe bedre enn andre. Da har du bevist at du har lov til å mene noe om hva andre bør gjøre.

Jeg forstår at vi ikke liker at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre, hvis de ikke har det samme utgangspunktet som oss, men er det virkelig nødvendig å ta det steget som vi tar hver gang vi har muligheten? Først fikk Trude gjennomgå, nå var det Marthe sin tur. Er det virkelig nødvendig å åpne mobbedøra og vrenge av oss det vi måtte komme over av skjeldsord bare fordi vi mener vi kan?

Det er mobbing når vi prøver å latterliggjøre noen, og det er vi ekstremt flinke på i dette landet. Bruke negative betegnelser på hverandre, for å prøve å vekke en følelse i noen fordi vi er misunnerlige eller vil dra noen ned fra sin høye hest. Kvinner er verst, men menn har det jammen meg i seg de også!

Jeg blir flau over menneskene som bor i landet «mitt» når slike saker dukker opp, og jeg lurer på hvorfor vi har blitt sånn. Hvorfor det er greit å mobbe i flokk! Jeg har ikke noe i mot kritikk. Kritikk er et verktøy man kan benytte seg av for å bli bedre, men mobbing og drittslenging er noe annet. Og det er DET vi bedriver med alt for mye i dette landet. Marthe kom med kritikk til seg selv og andre, hun fikk ikke bare kritikk igjen hun fikk hele pakka. Den pakka vi burde være voksne nok til å ikke benytte oss av.

Er det ikke flere enn meg som reagerer på hvordan vi normenn oppfører oss mot hverandre??

Har man virkelig ikke tid til trening?

Posted on 10/01/2013 by Ane

Har vi vanlige folk det så travelt at vi ikke har tid til trening? Sånn egentlig? Hvis vi oppsummerer den tiden vi har brukt på nettet for å diskutere Marthe Krogh de siste dagene, hva får vi av tidsbruk da?

Det er for lett å avfeie noe som er ganske så viktig bare fordi personen som sier det har et annet utgangspunkt. Vi vil ikke høre om jantelov og misunnelse, det er greit. Jeg skal ikke dra det kortet. Jeg skal dra prioritering-kortet, og bittelitt samvittighet-kortet. For det må gjøre noe med oss når vi reagerer som vi gjør? At vi kjenner det litt på samvittigheten vår.

Fra magsinet Mamma.

«Livet på solsiden« som artikkelen heter, handler om ei jente som har vært heldig med tanke på hvem hun har «vanket» med her i livet. Hun har valgt et liv som består av det estetiske og som innebærer et annerledes samliv og ansvarsfordeling enn den de fleste av oss er vant med. Hun har ingen mann som vil stille opp med bleieskift eller gå trilleturer. Det har han gitt klar beskjed om offentlig og skapt rabalder om før barnet kom til verden.

I deres liv er det andre prioriteringer, men enkelte av prioriteringene synes jeg vi her «i skyggesiden» også burde vært flinkere til å prioritere!

Jeg er opptatt av å se bra ut. Jeg er som Marthe Krogh opptatt av det estetiske. Opptatt av å ha klær som ser bra ut til enhver anledning, opptatt av å ha en kropp som jeg er fornøyd med, og opptatt av å fremstå som så pen som mulig.

Når jeg ble mamma ble jeg lat. Jeg ble lat og deprimert. 30 kilo over trivelsvekt og unnskyldningene for hvorfor jeg forble slik hadde jeg klare. Jeg klagde på tidsklemma når det kom til trening og jeg skyldte på alt annet enn å faktisk se det ansvaret jeg selv har for å ta vare på meg selv.

Vi har alle ansvar for å ta vare på oss selv, uansett om det estetiske er viktig eller om vi gjør det for helsemessige årsaker. Det er tøffere å prioritere seg selv når man har så mange andre ansvarsområder, men tid til trening det har man faktisk. En time av dagen kan man og bør man prioritere for å være en bedre mor/far og ha overskudd i hverdagen. Det finnes treningssentre med barnepass, det går ann å ta hjemmetrening eller en joggetur før man starter dagen sin. Hvis man legger sammen hvor mye penger man bruker på magasiner, snop, brus, tipping, etc i løpet av en måned kan man kanskje se at man også har råd til et abonnement på et treningssenter.

Hadde vi reagert like mye hvis det hadde vært en kvinne som oss som hadde sagt dette? En kvinne som jobber i barnehage, har 2 unger med masse fritidsaktiviteter og en mann som er taxisjåfør og som jobber mye natt for å betjene huslånet? Hadde vi reagert hvis denne damen hadde fortalt oss at hun syntes mange lot seg selv forfalle når de fikk barn? At de glemte å ta vare på seg selv?

Som Sparringsmamma sier i kommentarfeltet under så handler det mye om hvem som har rett til å uttale seg og hvem som ikke har rett til det. I følge nasjonen Norge. For vi har sterke meninger når det kommer til hvem som har rett til å gi råd til andre. Jeg VET hva jeg har begitt meg ut på ved å dra på meg tittelen «Daterådgiver» med Singel som sivilstatus og haugevis av mislykka forhold i bagasjen. Hvilken rett har jeg til å uttale meg om dating og det å treffe den rette når jeg tilsynelatende ikke har truffet den rette selv?? At jeg har fått den tittelen på bakgrunn av gode råd jeg har gitt som har hjulpet andre, betyr ikke noe. Ikke før jeg selv sitter med mannen med stor M og har det perfekte forholdet og tusler lykkelig sammen med han som 90 åringer i solnedgangen.

Uttaler man seg om noe man synes andre bør gjøre i dette landet bør man ha det rette utgangspunktet, eller den rette bakgrunnen. Man må ikke være noe, tro man er noe, eller ha ønske om å bli noe, uten at man har tatt den riktige veien for å nå målene sine. Du kan ikke uttale deg om det å bli pen hvis du aldri har vært stygg. Du kan ikke uttale deg om slanking hvis du aldri har vært feit. Du kan ikke uttale deg om å spare hvis du ikke har vært fattig og sett hvor vanskelig det er å spare da, osv osv osv. Fordi du kan tråkke noen på tærne, og gjør du det i Norge, så får du tyn så det jomer etter!

Men nei dette handler jo ikke om misunnelse.

Det handler om helt andre ting.

Hva var det det handlet om igjen??

Andre om samme tema:

Liv-Inger: Hvem kritiserer hvem?

Tinteguri: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene

Sparringsmamma: Å bruke milliardrfruer som mal.

« Forrige side

Neste side »