Når man møter veggen slik jeg gjorde, er det ofte mange livssendringer som står i fokus under og etter behandlingen.  På epikrisen min så står det «perfeksjonist» og «flink pike syndrom» som hovedproblem.

Kreativiteten og personligheten min fikk jeg heldigvis lov til å ha i fred, så ingen psykiske lidelser annet enn at kroppen og psyken ble utslitt  og trengte hvile. Ofte er det slik at kreative mennesker som for det meste er glade og fornøyde, men som opplever en eller flere depresive perioder raskt puttes i bipolar sekken, og jeg var veldig bevisst på at min personlighet ikke skulle forveksles med symptomene til en diagnosert lidelse.

Bit for bit har jeg jobbet med de endringene det har vært behov for, underveis i prosessen, og jeg har følt at jeg takler livet mitt på en annen måte enn jeg gjorde for. Jeg fokuserer på ting i livet mitt på en annen måte. Men jeg er fortsatt ikke flink nok til å ta vare på meg selv.

I sommer hadde jeg en pause hvor jeg prøvde å ikke gjøre annet enn å eksistere. En pause hvor jeg skulle gjøre de mest nødvendige gjøremålene som spise, sove, trene, rydde, vaske klær. Jeg skulle la alle prosjekter ligge, fordi prosjektene mine er farlige for helsen min.

Jeg suger meg fast så fort jeg finner ett prosjekt jeg kan bruke tid på, selv om hovedprosjektet mitt nå egentlig skal være meg selv.

I denne pausen så trente jeg nesten ikke, jeg skrev nesten ikke og jeg var mindre tilgjenngelig for andre, trudde jeg. Jeg føler jo selv at jeg er flink til å ta vare på meg selv, men når jeg ser rundt meg på alt jeg har produsert og gjort de siste 6 månedene forstår jeg at jeg fortsatt har mye å lære.

Jeg tiltrekker meg mennesker som trenger meg.

Det har alltid vært en greie med meg, at jeg trives å ha mennesker rundt meg som har behov for meg. Mennesker som jeg kan bidra med noe postivt til. Det å glede andre og gjøre livet deres litt enklere er en av de tingene som gjør meg lykkelig. Det å se noen være takknemlig og sette pris på det jeg har gjort, gjør meg stolt over meg selv. Men når det ikke blir satt pris på innser jeg at jeg har gjort meg selv en bjørnetjeneste. Igjen!

Jeg må ikke brenne meg ut!

For meg er det et stooort skritt å innrømme at jeg ikke kan gjøre alt hele tiden. At jeg må sette prosjekter på vent og at jeg må innse at jeg trenger påfyll og egenpleie. Av meg selv. Så lenge jeg ikke har en partner som kan lette på trykket på ting som må bli gjort/betalt/fikset, så er det viktig at jeg tar pauser og forstår at helsa kommer forran både utgivelser og produksjoner. At noen dager så er det å rydde i boden faktisk nok gjøremål. At jeg ikke må ha skrevet 2 kapittler i boka mi  tillegg. At jeg faktisk er i en fase av livet hvor jeg skal bruke tid på meg selv og finne gode løsninger for å opprettholde en god helse, og være lykkelig. Ikke hvor jeg skal fullføre alle ideene jeg har, på en uke.

Jeg har innsett at hvis jeg skal ha en mann i mitt liv, så må det være en mann som ber meg om å ikke gjøre noen ting innmellom. En som ser når jeg begynner å gjøre for mye for andre og for lite for meg selv. En som er flink med å ta vare på seg selv, men som også er flink med å ta vare på meg. Rett og slett en som passer på at jeg har det bra. <3

Noen ganger trenger man en wake up call for å forstå hvordan man er og hva man må endre. Det fikk jeg i forrige uke og etter det har jeg blitt flinkere til å si nei, sette meg selv først og la andre få fikse ting selv. Jeg skal rett og slett lære meg å ta bedre vare på meg selv.

Forskjellen på å slappe av og det å late som man slapper av, er at man faktisk klarer det.

Jeg skal bruke delen under her for å minne meg selv på viktigheten ved det:

FORSTÅ VIKTIGHETEN MED Å TA VARE PÅ SEG SELV!!

Hvorfor er det så viktig at du tar vare på deg selv??

Når flyvertinna på flyet forteller deg at du først skal ta din egen maske på og så hjelpe andre, så er det mange som begynner å tenke litt. Hvorfor sier hun det? Hvorfor skal man ta på sin egen maske først og så barnets? Det mest verdifulle en har?

Fordi du må være sterk selv, før du kan hjelpe andre.

Hvis du ikke tar vare på deg selv og står opp for dine verdier og dine meninger, så vil ingen se deg og ta vare på deg.  Hvis du ikke tenker over hvordan du har det og hvordan livet er for deg,  og gjør det du kan for å ha det best mulig, så vil ingen andre gjøre noe bra for deg heller.

• Tror du at du får noe igjen for å ALLTID stille opp når sjefen din spør deg om noe?
• Tror du at du får noe igjen for å alltid ha maten klar til en mann som forventer at den skal være det?
•  Tror du at du får noe igjen for å løpe rundt og gjøre alt for ungene slik at de slipper å tenke selv?

Tror du at de setter pris på alt du gjør mens du tømmer deg selv for energi, og tror du at det er sunt for dem?

Nope, nix! Det eneste som skjer er at det blir forventet at du skal stille opp enda mer, og de som burde gjøre en større innsats selv slipper.

Skal vi slutte å være snille mot hverandre da??

Selvfølgelig skal vi ikke det, men vi må ikke glemme å være snille med oss selv, og passe på at snillheten går i balanse. At du får fyllt opp lageret like raskt som du tømmer det. Hvis du skal bidra for andre, må du ha noen som bidrar for deg.

Så er det bare å følge disse rådene da, og faktsk gjøre det som står der. Å være snill mot seg selv, før man er snill mot andre!

PS: 2 måneder før jeg innså at jeg trengte mer hjelp enn egenhjelp så skrev jeg dette innlegget:

Det er faktisk ditt ansvar!

Det viser at jeg visste hva som var problemet, jeg hadde allerede begynnt å jobbe med det, men det hadde nok gått for langt allerede. Begynn å ta vare på deg selv FØR du begynner å bli sliten.