Har du piggene ute?

Er det noe vi er dårlige på her hjemme, så er det takling av kritikk og dårlig samvittighet. Med en gang noen kommer med noe nytt, har gjort noe bra, eller retter søkelyset mot endring, så drar mange frem den negative holdningen og argumenterer mot endring, eller mot den ekstra jobben som kreves av oss, for å oppnå de resultatene.

  • Når baketrenden kom ble det baluba fordi det hadde vi ikke tid til. Eller det var vel likestillingskortet som ble brukt mest  den debatten. Kvinner skal ikke være på kjøkkenet å bake. Hvorfor ikke tenker jeg, hvis det er det de har lyst til?
  • Når lykkefølelsen hos andre mennesker ble for stor, ble det behov for å sette spørsmålstegn til denne lykken, og om den var ekte. Fordi ingen kunne ha det så bra hele tiden. Hvorfor ikke tenker jeg, hvis de har fått et liv som fungerer for dem?
  • Når matpakkeboka kom ut, ble det også rabalder og det be viktig for mange å fortelle at det ikke var nødvendig å bruke ekstra tid på å pynte maten for store og små. Hvorfor ikke tenker jeg, hvis noen har tid til å gjøre maten litt mer delikat?

Har man behov for å være negativ om det andre gjør, fordi man egentlig kjenner samvitttigheten gnage? Eller man skulle ønske man selv hadde muligheten til å gjøre det andre gjør? At man rett og slett er misunnerlig når andre mammabloggere lever ett liv man selv skulle ønske man levde?

Jeg kan i allefall si JA ut i fra egen erfaring.  Når livet gikk meg i mot så taklet jeg ikke at andre var lykkelige og hadde liv som fungerte. Det var som at min følelse av å ha mislykket i livet ble dobbelt så sterk når andre hadde lykkes.

Det å ikke klare å unne andre lykke, fordi man selv er ulykkelig er en ekstremt farlig og usunn følelse.  På samme måte som det at man unner andre å ha det bra, er det beste tegnet på at man har det godt med seg selv.

 

Fra matpakkedebatten:

Forskere advarer mot fancy matpakketrend.

La matpakkemødrene være!

Hvilke forbilder er vi for våre barn?

Det som skremmer meg mest er hvordan mange takler disse flinke damene.   I stedenfor å applaudere for de som prøver nye ting og vil noe mer, så applauderer man de som er motvekt med rot og kaos og tidsklemme stess fordi de virker mer ekte.

Jeg rett og slett blir litt skremt med tanke på at disse menneskene som heller vil ha overfyllte skittentøysdunker, og kjedelige matpakker skal være inspiratorer for kommende generasjoner. Hvorfor skal det være greit å ha det helt greit, når man kan lære ungene at det er flott å tenke større og bedre?

Jeg synes det er på tide at man begynner å ta tak i seg selv, og heller blir motivert og inspirert av alle de  som kommer med nye ideer eller drar frem ting de er flinke med.  Å sette seg på bakbena å fortsette å legge med brødskive med brunost når en liten vri kan gi et stort barnesmil er vel egentlig bare dumt?

Ha en inspirerende og motiverende uke! <3

Kommenter via Facebook profilen din:
Posted in Ane om Livsendring, Ane om Mental helse and tagged , , , , , .

3 Comments

  1. Jeg sier JAAA til selvskryt, motivasjon og inspirasjon! Den beste måten å ta ansvar for andres dårlige selvtilitt og selvfølelse er ikke å holde tilbake egne styrker, men å hjelpe andre å finne sine!

  2. Jeg liker måten du har satt det. Noen ganger tar det smerter og ofre for å være vellykket, og det er så trist når du ser noen misunner en annen for den suksessen de har oppnådd.

    • Takk Reina. Det er både tris og en skremmende utvikling. Men den snur vi bare vi blir flinkere til å skryte av oss selv :D

Leave a Reply

Or

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Connect with Facebook

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>