I dag kom jeg over ett debattinnlegg skrevet 2 August av Barbara Kelly i Aftenpostens «Debatt» seksjon. Barbara Kelly er frivllig/kirkevert ved Kirkens Bymisjon i Trondheim og det var i etterkant av en tur i hovedstaden hun skrev dette innlegget.

Oslo er blitt en tøffere by!

Og jeg er helt enig. Etter å ha tilbragt tid i en leilighet i Oslo sentrum, nær operakvartalet, kjenner jeg igjen tankene til Barbara fra mitt eget sinn. Uroen i kroppen,  samtidig lysten til å få en forandring, og spørsmålet: -Hva kan vi gjøre??

Han  jeg dater, skrev for noen uker siden en kronikk til Aftenposten som tok opp de samme tingene, men som ikke kom på trykk. Jeg ble derfor glad når NOE kom på trykk om det som nå har skjedd med hovedstaden vår.

«Dop, hjemløshet og tigging. Å komme til Oslo kan gi den som har et våkent øye og hjerte for det som rører seg på gatene i Oslo intet mindre enn posttraumatisk stress-syndrom.

Folk er oppgiret med eller uten rus, og som min sønn på ni år sa på vei hjem på flyet: «Løsningen mamma, er å gå rett frem som alle andre om man ikke vil bli tråkket ned.»

Å komme til Oslo denne gangen fikk meg til å innse at hovedstaden sliter med seriøse problemer knyttet til dop, hjemløshet, tigging og alt det andre man ikke ser. Mange vil ha sagt registrere, la det passere, men det er ingen løsning på de økte utfordringene knyttet til narkotika som vår hovedstad sliter med.»

Hva gjøres?

Vi undres: Hva er det politikere og borgere av Oslo har tenkt å gjøre med den økte narkotikaen og de sosiale problemene, den stadig økende volden og fremmedfrykten vi fornemmer i Oslos gater?

Bilde fra Aftenposten. Foto: Storfjell Ingar

Stadig flere mennesker i vårt samfunn bruker rus og stadig flere samles i Oslo for å ruse seg på sommeren. Stadig flere doper seg med farlige stoffer og stadig flere blir fanget av rusen og kommer seg ikke ut av det. Stadig flere unge rammes og stadig flere familier dras inn i et forferdelig traume. Stadig flere er hjemløse og bor på gaten, og stadig flere tigger. Stadig nye grupper og mennesker fra andre land skaper nye utfordringer som vi ikke synes å håndtere med nevneverdig kløkt.

Jeg stiller de samme spørsmålene som Barbara stiller: Hva skal vi gjøre? Hva blir gjort??

Kjøttetende «krokodille» dop funnet i trondheim.

Som mor til en gutt på snart 11 år, frykter jeg for fremtiden hans. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er glad for at han vokser opp på en øy utenfor Stavanger, med innblikk på hovedstadsproblemene, men uten daglig innsyn. For det er virkelig ikke bare i Oslo problemene øker. Rus, tigging og prostitusjon er blitt et mer synlig problem også i Stavanger.

Jeg visste ikke hvor ille situasjonen i hovedstaden var før jeg så det selv, og det er det jeg kjenner igjen fra Barbara sitt debattinnlegg:

«Økt dehumanisering

Det vi registrerer er en farlig utvikling som synes å akseptere den økte dehumaniseringen som sprer holdninger som ikke er et demokrati verdig. Det er ekstra farlig med tanke på den økende sosioøkonomiske korrumperingen vi ser i Europa og i verden for øvrig. Nasjoner går bokstavelig talt til grunne, og folket gjøres til syndebukker.

Som besøkende ville jeg og min sønn finne ut om det virkelig var slik vi observerte og følte det på vårt besøk i Oslo. På hotellet vi bodde snakket vi med flere hotellansatte. De kunne bekrefte våre observasjoner. Oslo er hardnet til de siste tre årene, og det er flere narkomane, tiggere, bostedsløse og sosiale problemer i hovedstaden enn noen gang.

Ulmende stemning

Det både jeg og sønnen reagerte på var den ulmende stemningen i hovedstaden. Vi så politi og vakter overalt, hotellet vi bodde på hadde sikkerhetslås og dørkort på absolutt alle dører. Sikkert helt nødvendige tiltak alle sammen, men det fikk oss til å kjenne utryggheten i enda større grad. Hotellansatte passet på, og det var helt uaktuelt å legge fra seg bagasje eller annet.

Vi fikk alt grumset rett fra gaten midt i fleisen, og det fikk oss til å reagere. På veien fra hotellet over jernbanetorget til Operaen møtte vi en rekke tiggere og rusmisbrukere som var ruset eller som tigget eller prøvde å tjene en skilling på annen måte.

Da vi var på operataket opplevde vi å bli overrumplet av en rusmisbruker. Ikke engang der fikk vi være i fred, og hadde jeg ikke vært observant kunne vi med letthet blitt offer for dop i drikken vår. Det ødela mye av stemningen for oss, og det fikk oss til å forlate operataket og dra hjem til hotellet. På kvelden ulte det fra ambulanse og politisirener, og vi kommenterte at nå er noe alvorlig skjedd. Neste morgen fikk vi via TV høre at en mann var knivstukket.

Vi sjekket oss ut av hotellet og ble sittende og se på byens borgere i gatene. Så skjedde det utenkelige! Et lite barn på to-tre år dro ned buksen, satte seg ned og tisset på åpen gate rett foran oss, på høylys dag, i en av Oslos hovedgater. Jeg prøvde å få kontakt, men ungen reagerte ikke og løp inn i butikken igjen og forsvant. Mange så opptrinnet, men gikk bare forbi med skylappene på. En dame som reagerte som oss, ropte: «Vi skulle dra hjem dit vi kom fra, for Oslo er ikke noe blivende sted for noen.» Det ble helt absurd.

Litt tidligere hadde vi vært vitne til en kvinne som ble påkjørt av en syklist som ikke sa unnskyld engang. Hun var meget opprørt, så jeg pratet med henne og hun kunne også bekrefte at Oslo var blitt en tøffere by å leve i.

Vårt korte besøk i Oslo ble en svært lærerik tur. Ingen av oss hadde tenkt at det skulle bli en slik oppvekker. Jeg og min niårige sønn som kom for å se Ping Pong på Operaen, fikk samtidig oppleve det på åpen gate og vil neppe glemme dette besøket med det første. Vi oppfordrer alle mennesker i Oslo til å våkne opp!

Lærdommen er: Det vi har observert i Oslos gater kan ramme den beste. Ikke vent med å gjøre noe til det rammer deg selv, dine barn eller familie, da kan det være for sent.»

Og Barbara har helt rett! Noe må gjøres!

Jeg tok noen øl med pappa’n min i går før jeg reiste hjem til Stavanger, og vi snakket om Romfolket og problemstillingen rundt det hele. Det var han som fortalte meg at hovedproblemet med romfolkene var at de rett og slett gjorde fra seg overalt. Parker i Oslo bli benyttet som toaletter. Under en barnefestival som han selvfølgelig jobbet som frivillig for, måtte de henge opp skilt med tegninger rundt om i buskene, slik at romfolk skulle forstå at de ikke kunne gjøre fra seg der, fordi det tross alt var en barnefestival i parken.

Nå har det blitt satt opp offentlige toaletter som er gratis, men det er så mye mer enn det som må gjøres. Vi snakker om at de skal utnytte systemene våre, men de er faktisk mennesker uten tilknytning til noen plass. De reiser og tjener penger ved å tigge, og det er det de kan. Det er deres kultur.  Vi kan protestere så mye vi vil, men det løser ikke den kulturkonflikten som pågår akkuratt nå.

Men hva skal man gjøre, og hvordan skal man gjøre det?

Jeg synes det er viktig at skylappene hos Oslo’s befolkning fjernes først og fremst og at vi bidrar til fellesskapet ved å diskutere og skape debatt rundt dette. Romfolk, rusmisbruk, holdninger fra andre kulturer som har negativ påvirkning på vår kultur osv.

Har du interesse av å engasere deg, eller velger du å ha skylappene på og konsentrere deg om ditt eget?? Vi snakker om kærlighet og omsorg og hvor stolte vi er av hverandre etter 22/7, men jeg tror desverre at det som nå skjer rundt oss beviser at vi i bunn og grunn egentlig bare bryr oss om oss selv.