Det er mange ganger jeg lurer på hvem som går under betegnelsen alenemamma. Er man alenemamma når man blir skilt, selv om eksmannen stiller opp for ungene? Selv om han har ungene en dag i uka og annehver helg? Eller selv om han har dem annehver uke?
I mine øyne er man alenemamma når man har det fulle ansvare for ungene. Når ungene ikke har en omsorgsperson til i livet. Jeg forstår at det er tungt og krevende. Jeg husker selv hvordan det var når jeg hadde hovedomsorgen for guttungen og mer barnefri enn annehver helg. Men jeg hadde alikevell tid for meg selv annehver helg. Jeg hadde tid til å pleie meg selv når han var hos faren sin, og den alenetiden har man ikke når man er i ett forhold.
En ny tid, og nye samlivsformer?
På toget i går satt det en ung herremann bak meg som snakket høylytt i telefonen om meglingen han hadde vært på i Stavanger og hvordan han i morgen skulle kontakte advokat og hvordan han hadde kontaktet barnevernet. Han ville bare forsikre seg om at sønnen hadde det bra hos morra. Jeg fikk en sønn trist følelse når jeg overhørte samtalen. Ett brudd som har vært vanskelig og vonde følelser som man sentrerer mot det som kan såre mest. Hvordan man er som foreldre. Det er trist. Det er faktisk noe av det tristeste jeg vet, og noen ganger tror jeg at den bitterheten som kommer frem i slike saker handler om at det fortsatt er sterke følelser der.
Før i tiden var det en skam at man gikk fra hverandre, nå er det ingen som rynker på nesa av det lenger. Det har nok gjort terskelen for å gå fra hverandre lavere. Noen ganger litt for lav. Jeg har alltid hatt sterke meningen når det kommer til den jobbingen med forholdet, som hos mange er fraværende med ett brudd, og den meningen har jeg fortsatt. Jeg mener bestemt at hvis man går inn for å være et par å skaffe barn sammen så må man også gjøre den jobben man kan for å forbli ett par. Gresset er som regel ikke grønnere på den andre siden, og man må ofte tenke litt over at man faktisk forelsket seg i hverandre på ett tidspunkt. Det er noe der som man må prøve å finne tilbake til.
Samtidig så ser jeg at samfunnsutviklingen gjør at man muligens må akseptere endringer i samlivsformene, eller se fordelene ved å faktisk ha delt omsorg.
Jeg ser en ekstem fordel for både sønnen min og meg etter at pappa’n hans og jeg ble enige om 50/50. Jeg som jo er en grunder, uansett hvor mange ganger jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke er det, har en utrolig stor frihet nå som jeg har en uke av gangen med bare meg. Når han kommer til meg så er jeg klar for å bruke energien min 100% til han.
Er man i «vanlig» jobb og ønsker å kunne utnytte situasjonen til det beste kan man velge seg en jobb hvor man kan jobbe masse den uken man har barnefri og heller jobbe mindre den uken man har barna. Tidsklemmen trenger ikke være så stram bare man prøver å utnytte fordelen kontra å fokusere på bakdelene.
Hos faren får han stimulering i andre ting enn han får hos meg og jeg ser kun fordeler med den fordelingen vi nå har. For han.
Hvorfor syter så mange mødre som egentlig ikke burde syte? De kaller seg alenemødre men de har faktisk en far til barnet. De får bidrag hvis faren ikke stiller opp halvparten av tiden og de har avlastning. Trur de virkelig at de har lov til å syte fordi de i 2012 ikke bor sammen med barnefamilien og leker lykkelig familie? Livet er ikke enklere når man er to lenger. Det ser man hele tiden.
Det er jammen meg blitt sånn at det er (slik jeg ser det) enda tøffere i 2012 for de som lever i et parforhold og som har barn. De må få kabalen til å gå opp seg i mellom, og med ungene. Alenetiden (som vi jo forventer at vi skal ha) blir en psykisk belastning fordi den fylles med dårlig samvitttighet. Media, blogger, forum forteller oss at vi må prioritere ungene, samtidig som vi leser gang på gang at hvor viktig det er at vi er selvstendige, jobber og tar vare på rettighetene våre selv om vi er i ett forhold. Samtidig som vi skal ta vare på oss selv for å være en god kjæreste og en god mamma.
Det er jo synd hvis løsningen for å ha gode stabile og sunne forhold, er at man må flytte fra hverandre, eller i det minste ha en ekstra leilighet hvor man kan ha alenetid. Men kanskje det ikke er så synd alikevell, men sunt?
2012 har i allefall vist seg å være året der diskusjonene rundt mammarollen, perfeksjonisme, og lykke har fått nye bein å gå på. Og det liker jeg. Jeg liker at vi tenker og funderer og kanskje kommer med nye løsninger som sjokkerer men som fungerer.
Har du det bedre ved å bo alene, enn sammen med noen?
Hei. Jeg er uenig med deg i at det ikke stort sett er lettere å være to. Selv om det selvfølgelig finnes unntak.
Jeg har vært alenemor i mange år, og er nå gift.
Selv om jeg i perioder hadde fri hver andre helg, var det allikevel mye mer slitsomt.
Nå har jeg en som kan lage middag og hjelpe med alt som trengs de gangene jeg er syk og egentlig ikke klarer å stå opp.
Økonomien er bedre. Det er lettere å betjene boliglån/ husleie og andre faste utgifter med to inntekter enn en. Ja, jeg fikk bidrag, men minstebidraget ifra staten var ikke så enormt stort. (900 og noe i mnd.)
Jeg har noen å dele alle de fantastiske øyeblikkene med hvor ungene bare er helt utrolig skjønne. Venninnene mine forsøkte å dele gleden min, men det ble langt ifra det samme.
Jeg kan ofte reise ut spontant om kvelden om jeg vil. Ikke alle har venner og familie som kan og vil stille opp som gratis barnevakter.
Jeg slipper å savne barna deler av uken, og lure på hvordan de har det. For alle klarer ikke å være gode foreldre, selv om de er glad i barna sine.
Jeg får mere overskudd av å dele livet med en som jeg elsker, og som elsker meg, selv om ekteskapet ikke er perfekt.
Jeg kan fremdeles få masse alenetid om jeg ønsker, selv om jeg ikke har huset for meg selv en hel helg lenger. Enten planlegger vi så mannen tar med seg barna, eller jeg kan dra. Men oftest sier jeg bare ifra om at nå vil jeg være litt alene i dette rommet, og er det en stund imens mannen ordner med barna. (Selv om jeg må låse døren for å være i fred for barna.)
Jeg både trenger og nyter det. Uten dårlig samvittighet.
Om jeg ønsker å jobbe mye kan jeg fritt gjøre det også som gift. Så lenge begge partene er enige kan jeg jobbe så mye jeg klarer.
Logistikken blir ofte lettere. For de som har flere barn blir det lettere å få kabalen til å gå opp når det er to som kan hente og bringe innimellom middagslaging og lekser.
).
Jeg følte sterkere press på å være superkvinne som alenemor, enn som gift. Det er svært mange som kan fortelle om det samme. «Ingen skal kunne komme og si at barnet/ barna mine ikke har det like bra som barn med samboende foreldre. Og at jeg ikke er like bra på alle andre områder også.» Jeg så stadig i media at barn av skilte foreldre hadde dårligere utgangspunkt enn barn av gifte foreldre, så jeg strevde enormt for å rette opp dette.
Jeg blir sett på med mere respekt i møte med skole/ barnehage. Jeg trodde ikke det var sant når andre fortalte om lignende opplevelser, før jeg opplevde det selv.
Så selv om det krever mye å velikeholde ekteskapet, gir det utrolig mange fordeler som jeg ikke hadde som alenemor (med fri hver annen helg.
Noen har det bedre som aleneforeldre, andre synes det er best å være to. Begge deler har sine utfordinger og fordeler.
Og uansett hvor mye vi forsøker vil vi aldri oppnå alt. Vi vil ikke få nok tid med barna, masse alenetid, trene, lage all mat ifra grunnen av, holde hjemmet strøkent til enhver tid, være an god venninne, kjæreste, stille opp for skrantende foreldre og se vakre, slanke og velstelte ut hele tiden samtidig som vi gjør en god jobb på den arbeidsplassen vi har.
Ingen, hverken de som er gift/ samboende eller enslige klarer det. Noe må ofres.
Jeg tror ikke løsningen er å strekke seg etter det media sier at vi skal klare, men å finne ut hva som er viktig for meg, og hva kan jeg droppe.
Svaret vil være ulikt. Noen synes det viktigste er å leke sjørøver med barna i hagen, og snekre trehytter med dem. Andre vil mene at et vakkert hjem er det viktigste. Eller mye alenetid.
Så får hver enkelt legge opp livet etter det de velger, og godta at de må velge bort noe annet.
Vennlig hilsen Jeanette
Like or Dislike:
0 
0
Heisann Jeanette og takk for flott kommentar. Det er flott å lese om en familie som har funnet en balanse som fungerer, men som du selv sier så er det ikke lenger slik at en oppskrift fungerer for alle. Selv om du forteller at du vet om mange andre som har,det på samme måte så forteller statistikken desverre noe annet. Det er ekstremt mange som sliter når de er i ett parforhold og som får det bedre alene. Økonomisk sett burde det være slik du beskriver men for mange blir det vanskeligere økonomisk fordi de ikke finner en god fordeling eller prøver å ha alt alle andre har.
Det er også stor forskjell på å ha 50/50 som jeg har og som begynner å bli vanlig, enn den fordelingen som var vanlig før, som du hadde. Jeg føler selv at jeg får det beste av to verdener, og innser at vi i 2012 kanskje har behov for å si at en slik type samlivsform også er greit.
Like or Dislike:
0 
0
Og alle de tingene du nevner at man ikke har muligheten til å gjøre, de har jeg muligheten til å gjøre, fordi jeg har valgt det livet jeg har valgt.
Like or Dislike:
0 
0
Kjenner jeg blir litt smått irritert. Ikke alle alenemødre velger å være alene. Noen fedre stikker faktisk av. Jeg har datteren min 24/7 12 mnd i året. Barnefri, hva er det?
Nav har heller ikke gjort stort får å få tak i den dritten til far selv om jeg har oppgitt facebookprofil adresse telefon fødselsnummer og alt. Nei. Jenta har rekt å bli 5 år.
Jeg ønsker heller ikke at hun skal bli tvunget til å være hos en far som ikke ønsker henne så da blir jeg alene med henne da.
Om jeg har foreldre som stiller opp? Nei, det er jeg som valgte å få barn. Ikke alles liv er en dans på roser. Jeg elsker datteren min og jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha det bra. Men jeg er helvete så sliten. og det bidraget fra nav er på 750 kr.
Takk for meg.
Like or Dislike:
1 
0
Poenget med innlegget mitt er at det finnes mødre som meg, som selv om jeg er alene med barnet mitt halvparten av tiden ikke ser på meg selv som alenemor, og som i mine øyne ikke er det heller.
Jeg har vært der du er Elin, hvor jeg var alene med barnet 24/7 og aldri hadde barnefri, og hvor faren i en vanskelig periode av livet ikke kunne stille opp slik han gjør nå.
Men jeg hadde som deg valgt å få barnet og da hjelper det lite å klage, syte og synes synd på seg selv. Ja det er hardt, men vi har valgt det selv. Man bør tenke over konsekvensene ved å få barn og de mulige situasjonene man havner i FØR man får barn.
Når jeg var alene med ungen min hadde jeg overgangstønad, bidrag på 1220 kroner, jeg fikk gratis barnehageplass og når han begynnte på skolen gratis SFO. Samfunnet har lagt det opp til at de som er alene skal ha de samme mulighetene til å jobbe som andre folk så den økonomiske tryggheten skal være mulig hvis man bare jobber like hardt som andre folk.
At man ikke har fritid? Nei det har man ikke hvis man velger å få barn, men det er egentlig ikke noe å klage over for det er OGSÅ et valg man har tatt! Man skal ikke forvente at andre skal stille opp hvis man ikke VET at de vil gjøre det, men klaging i ettertid hjelper ikke. Man må gjøre det beste ut av det og prøve å finne den beste løsningen for det livet man har valgt.
Like or Dislike:
1 
0
Godt sagt, dette er det flere som burde tenkt på før de valgte å få barn.
Mange havner i vanskelige perioder enten de er en eller to, som foreldre. Det hjelper bare ikke å klage.
Bortsett fra det; hvordan var ferien?
Ventet en liten oppdatering, jeg! hehe
Like or Dislike:
0 
0
Jeg er fortsatt borte jeg
Og oppdatering kommer nok ikke her. De som vil følge hverdagen min etter 1 August må enten adde meg som venn på Facebook, eller se på små smakebiter via Instagram 
Like or Dislike:
0 
1
Fortsatt?? Holy cow….hverdagen er jo i gang igjen for lengst.
hihi
Blæh….for oss som ikke er offentliggjordt via Facebook blir jo dette kjempefeigt
Og smakebiter…tenker du som den smakebiten på solsenga du har lagt ut?
jaja, du får nå kose deg i solen, ikke tenk på oss andre i regnværet….
Like or Dislike:
0 
0
Jepp, de smakebitene for eksempel
Vel en uke her og en uke der blir vel like mye som alle andre har ferie 
Og med tanke på at jeg har jobbet 200% de siste 4 årene synes jeg det er greit å unne meg litt hverdagsfri 
Like or Dislike:
0 
0
Smakebitene faller i alle fall i smak, om jeg får være så freidig
Ferie er vel egentlig litt oppskrytt, når jeg tenker meg om….eller…
Unner deg all ferie du har/tar, så den er grei…bare (litt) misunnelig på sol og sommer og sånn.
Like or Dislike:
0 
0