Det er ett år etter hendelsen som gjorde noe med oss, i allefall for en stund, forhåpentligvis for alltid.
Det er ikke første gangen mennesker blir offer for en terrorhandling, men det var første gangen det skjedde i det lille landet der alle kjenner noen som ble rammet av det.
Det er noe som skjer med en når man opplever det så nært. I nabolaget. For mange opplevde at mennesker i sitt eget nabolag hadde blitt rammet. Det var ikke et barn i Afrika som hadde død av sult eller aids, det var et barn i vårt nabolag som hadde blit skutt på Utøya.
Det lammet oss, samtidig som det knyttet oss nærmere hverandre. De drepte ungdommene ble offer for en terrorhandling, men hvis vi veger det, så offret de seg ikke for gjeves. De ofret seg ikke for at en mann skulle få spre hatet sitt, men for at vi skulle finne tilbake til kjærligheten for hverandre.
Vi viste oss frem som en knyttet og omsorgsfull nasjon. En nasjon som ikke bare har rike mennesker som lever godt og har det bra, men som en nasjon med medmenneskelighet og kjærlighet.
Vi er ikke kalde normenn som har latt den selvsentrerte egoismen overta våre holdninger og verdier etter at Olje eventyret startet. Vi har ikke glemt at det finnes andre mennesker her enn oss selv. Vi har ikke glemt betydningen av å være der for hverandre når man trenger det. Men vi trengte muligens en påminelse. Jeg tror de fleste vil si at ja, vi trengte en påmindelse.
Nå handler det om å ikke glemme. Det handler om å fortsette å stille opp, ikke bare når en nasjonal katastrofe inntreffer, men også når fru Matsen mister mannen sin, og når Familien Hansen opplever at den ene sønnen får kreft.
Det handler om å støtte opp om lokalsamfunnet, men det handler også om å se barna rundt oss selv om de ikke er våre egne.
For dette er ikke bare en vekker når det kommer til det å ta vare på hverandre i sorgen, men det er også en vekker når det kommer til å ta vare på de som har behov for å bli tatt vare på og sett.
Jeg vil ikke at vi skal la flere barn vokse opp og bli som ABB. Jeg vil ikke at vi skal lukke øynene flere ganger og la barn som trenger oppfølging og kjærlighet bli oversett. Jeg vil ikke at vi som er et så lite samfunn i den store vide verden skal være så opptatte av oss selv at vi lar flere slike katastrofer inntreffe.
Størst av alt er kjærligheten, og med den kan man beseire både hat og vonde følelser, hvis vi lar den. Det er vi som sitter med makten, hver og en av oss. Hvis vi velger å gi av oss selv og dele den kjærligheten vi alle er født med, vil vi kunne gjøre en forandring.
Mine tanker går til alle de etterlatte og også foreldre, venner og kjente av terroristen som også trenger omtanke og kjærlighet pga de grusomme handlingene som ble utført av en de kjente og elsket.
Jeg håper alle får en fin minnemarkering rundt om i landet, selv tenner jeg lys og sender ut all kjærlighet jeg har til de som trenger det.
