Bloggere får kritikk hele tiden. Uansett hva de gjør så er det galt. Det er ikke bra å dele for mye om sykdommer, negative følelser og psykiske lidelser. Nå er det heller ikke bra å være lykkelig.
Fotballfrue har til og med fått bekjed via Dagbladet om at hun er et problem. Hun er et problem fordi hun i følge artikelen i Dagbladet gir andre dårlig samvittighet fordi de ikke er like perfekte som henne eller like lykkelig som henne eller like tynne som henne.
Caroline viser ekstrem styrke (pluss gir en god forklaring på hva bloggen hennes er – et livstilsmagasin) når hun skriver innlegget sitt: «Et problem å ha det bra«
«Selvfølgelig finnes det dager som er dårlige for meg også, eller dager hvor jeg og Lars-Kristian diskuterer og er uenige. Faktisk krangler vi nesten aldri, men de gangene vi krangler, er det med stor K. Likevel ser jeg ingen grunn til å dele disse sjeldne kranglene på bloggen min. Det er en privatsak, og bloggen er ikke ment å være såpass privat.»
Men det er andre som er mindre private. Mange av disse har fått kritikk for at de deler for mye negativt. Bilder av oppripede armer etter selvskading, bilder av at man kaster opp mens man skriver spiseforstyrrelsesbloggen, eller mødre som legger ut bilder av ungene på lekeplassen, mens de sover, mens de spiser osv osv.
Jeg fikk en kommentar på mitt forrige innlegg om lykke, som jeg synes dro debatten over på en intressant vinkling av denne blogg trenden som vi har fått over oss:
«Problemet er nok at det blir litt «mye» for folk med alle disse som tilsynelatende skriker «lykke» overalt på nett til enhver tid. Man er nok ikke mer negativ om man ikke liker akkurat det.
I tillegg har jo cirka en av fire et eksponeringsbehov godt over snittet, og liker oppmerksomhet(som deg og andre bloggere, ikke negativt ment), og når de da i tillegg kan ha en dominerende personlighet(ledertype), så blir det fort konflikter.»
Alle mennesker har behov for oppmerksomhet og anerkjennelse, og jeg er enig i at man nok må like oppmerkomhet hvis man skal blogge. Det jeg ikke er så sikker på er at folk klarer å skille mellom hva man ønsker oppmerksomheten rettet mot når man velger å blogge. Selv selv, eller meningene sine? Og er man ute etter anerkjennelse eller har man et eksponeringsbehov?
Det er noe med eksponeringsbehov som er negativt ladet. Man tenker automatisk ( jeg gjør i allefall det) at her er det en person som ønsker å være midtpunkt og som ønsker å ha hovedfokuset rettet mot seg. Man har behov for å være eksponert, rett og slett. Fotballfrue går i mine øyne inn under den kategorien. Hun liker å være i fokus og å få oppmerksomhet for utseende sitt, stilen sin, huset sitt, kroppen sin osv. (Sorry Caroline for at jeg bruker deg som eksempel, men du er tross alt Norges største blogger! ) Det samme gjør motebloggerne som har dagens antrekk og forteller om fester de har vært på. Eller kjendissbloggerne som ingen kan betvile at har et eksponeringsbehov fordi de tross alt har søkt etter kjendistilværelsen ved å eksponere seg selv. Noen mammabloggere havner nok også under denne kategorien, når hovedvekten i bloggen er bilder av seg selv og barna, huset, utstyr de har kjøpt eller ting de gjør, uten at det handler om deling av informasjon.
For min del (og jeg kan jo bare snakke for meg selv) så ble det litt for mye for meg når jeg ble i fokus og ikke meningene mine. Når jeg følte at jo flere bilder av meg selv jeg la ut (gjerne av kropp og antrekk og spesiellt bikini bilder ) jo flere lesere fikk jeg. Jeg har jo gjort det i noen perioder gjennom bloggtiden min, og resultatet er det samme hver eneste gang. Jo mer jeg utleverer meg selv og hverdagen min, jo flere faste lesere får jeg. Jeg trenger ikke ha noen dype innlegg eller dele informasjon om noe jeg synes er viktig. Det er ikke DET som gir meg flere lesere, det er bilder av meg selv og hverdagen min.
Vi er et nysgjerrig folkeslag og det vises godt når man ser hvem som har flest lesere i bloggsfæren. Det vises også godt når man ser på hvilken effekt aktivitet på sosiale medier har på bedrifters synlighet og markedsføringsanalyser.
De bloggerne som velger å eksponere seg selv vil ha en større synlighet for bloggen, enn de som gjemmer seg bak meningene sine, uten å legge ut noe om seg selv. Kostnadden er altså at man må selge seg selv for å få frem meningene sine, og man må få det til på en måte som gjør at man ikke trenger å fylle bloggen med dagens antrekk og hverdagsinnlegg for å trekke leserne til bloggen.
Skal man ha en blogg hvor meningene skal være i fokus, som også skal være synlig, må eksponere seg selv men på en annen måte. Man må være politisk aktiv, delta i debattprogram og skape omtale om seg selv som igjen fører til at meningene kommer frem.
Det er der vi må skille mellom å ha et eksponeringsbehov for seg selv og meningene man har. De to forskjellene er ganske så store i mine øyne, og selv om det handler om anerkjennelse uansett så handler det om anerkjennelse på to forskjellige plan.
Noen vil ha anerkjennelse for hvordan de ser ut, andre vil ha anerkjennelse for hvordan de er som person, mens andre igjen vil ha anerkjennelse for meningene sine.
Det blir for enkelt i mine øyne å si at en person som blogger er oppmerksomhetssyk, har et stort eksponering eller anerkjennelsesbehov. Alt handler om hva slags blogg man skriver og hva man prøver å ha i fokus. Når innlegget mitt om kontantstøtte hadde 7500 besøkende mens innlegget mitt om hvordan jeg gikk ned 20 kilo hadde 37.000 besøkende ( begge disse havnet på VG nett) sier det sitt om hva leserne er mest opptatt av å lese om. Jeg ble både sint og skuffet og lei meg, men aksepterte at hvis jeg vil ha mange lesere så må jeg eksponere meg selv. Jeg gjorde det i en periode, men det ble ekstremt slitsomt og i forrige måned ble jeg rett og slett dritt lei av å skrive om meg selv og hverdagen min.
Jeg anser ikke meg selv som blogger lenger. En blogger er i mine øyne en person som blogger på heltid og som har det som inntektskilde og som ikke har en annen jobb ved siden av. Om de har overgangstønad, er sykmeldt eller student går egentlig under heltid det også, fordi de gjør det hele tiden og hver eneste dag. Slik som jeg har gjort det siste halve året. Når noen spurte meg hva jeg jobbet med så svarte jeg at Jeg blogger. Til min store overraskelse ble det mer og mer status over den jobb beskrivelsen jo flere måneder som gikk. I dag blir man sett på som en person som tjener gode penger hvis man klarer å leve av å blogge, jeg kunne ikke leve av det, men noen kroner til melk og brød det fikk jeg, og jeg gjorde det på heltid.
For meg ble det viktig å trekke meg vekk og få meningene mine i fokus, men samtidig har jeg bygget meg opp en merkevare på mitt eget navn som jeg selvfølgelig utnytter for å knytte meningene mine (og min nye karriere) opp mot merkevaren. Det betyr ikke at jeg har et eksponeringsbehov for meg selv, men jeg benytter meg selv for å få ekspontert meningene jeg har.
På samme måte så har Fotballfrue benyttet seg av sitt eget navn og leserantall til å skape sin egen arbeidsplass og en voksende nettbutikk. Andre har fått skrevet bøker, eller blitt kjente medierådgivere, nettopp fordi de har blogget eller twitret seg til å bli et kjent navn blant folk.
Eksponeringsbehovet er altså der for alle, men jeg synes vi skal være forsiktige med å dømme alle som blogger for å være oppmerksomhetssyke eller for å ha et anerkjennelsesbehov. De fleste har faktisk bare lyst til å dele erfaringer, få frem meningene sine eller inspirere til positive livsendringer.
**********************************************************************************************
Innlegg verdt å lese angående «lykkebloggere» eksponering, jantelov og andre ting vi bloggere får kritikk for:
EgeDenne : Never Forget this, and if you do, take a reality check again, please.
Lammelåret: Mamma er mamma verst.
Lammelåret: Mammablogging er ikke bra!
Nooria: Livets lyse sider og bloggdebatt.
June Pune: Er det egentlig intressant?
Legger link til denne inn i mitt innlegg
Jeg må fundere mer over det du skriver her. Eksponeringsbehovet du nevner, for meg er det å endelig anerkjenne meg selv. At jeg faktisk KAN noe. At jeg faktisk får til noe. Og at jeg har ett liv verdt å leve. Jeg sier at jeg har en blogg, ikke at jeg er blogger. At jeg er en kreativ sjel som har en blogg.
Ege Denne har nylig skrevet..Never forget this, and if you do, take a reality check again, please..
Like or Dislike:
0 
0
Takk for link Ege! Skal legge link til ditt i mitt også
Jeg tror dette innlegget må synke litt for en og hver for eksponeringsbehov og anerkjennelse kan ofte mixes. Jeg har et behov for anerkjennelse ( det har vel alle) men jeg får ikke det behovet dekket fordi jeg blogger. Jeg må skape noe større som jeg faktisk lever av først føler jeg. MEn det er vel fordi jeg lider av litt høye krav til meg selv. Jeg burde føle anerkjennelse når noen sier det jeg skriver er bra, og jeg gjør vel egentlig det, men samtidig er ikke målet nådd.
Jeg husker første gang jeg opplevde at noen ukjente kom bort til meg og lurte på om jeg var hun bloggeren Ane Hagen. Det var rart og jeg følte at jeg hadde blitt sett, men jeg følte hverken anerkjennelse eller fikk en følelse av seier. Jeg tenkte bare at blogging var blitt stort og synlig i landet vårt, og at folk leste blogger.
Like or Dislike:
0 
0
Et spennende og interessant innlegg dette, Ane!
Du er inne på noe viktig når du skriver om forskjellen i antall treff fra VG-eksponeringen på de to innleggene. Denne erfaringen kjører jeg sammen med kritikken mot kroppsfokuset, som nærmer seg betingelse. Hvorfor er det slik at kvinner ikke kan være «bare» hjerne, men må vise lår eller kløft i tillegg? Hvorfor må man gjøre seg selv til et produkt for å bli hørt? Hørt heller enn å bli sett.
Alle som har en naturlig plass i media, som media kontakter, bør bevisstgjøres på hvilke signaler de sender ut. Å stille opp lettkledd er ikke lenger en privatsak når det gjøres i landsdekkende medier. Det sender signaler og det bidrar til seksualisering av samfunnet og det gjør kvinnekroppen til enda mer objekt enn den allerede er.
Det holder ikke å bare mene, jeg begynner å skjønne den. Jeg har likevel problemer med å akseptere det, for jeg tenker at det ikke trenger å være hele sannheten. Jeg tenker at vi som blogger eller som er aktive i sosiale medier kan påvirke ved å lenke til gode innlegg. Vi har påvirkningskraft og det må vi huske på. Jeg ser at jeg får flere besøk når noen lenker til meg og jeg ser at folk bruker lenkene jeg legger inn i innleggene mine. Jeg synes det er bra, for det øker gjennomtrekken og forhindrer at den enkelte blogger blir sittende i sin egen krok for seg selv.
Jeg tar hintet; jeg må gi mer av meg selv og bli synlig på flere arenaer dersom jeg skal nå ut til flere, som jo er det jeg ønsker.
Takk for et godt og gjennomtenkt innlegg!
lammelaaret har nylig skrevet..Mamma er mamma verst – om mindreverdighetskomplekser
Like or Dislike:
0 
0
Takk for god kommentar og trekkingen mellom kropsfokuset og eksponeringen. Jeg har insett at det å ha et vakkert yrke er en fordel som er medfødt og også noe vi ikke kan protestere mot. Noen er smarte, noen er pene og noen har fått litt av begge deler. Det nyter ikke å protestere og prøve å gjøre endringer på den arenaen fordi sånn har det alltid vært og det vil alltid være slik. Helena av Hellas, Afrodite, Cleopatra, osv osv. Kvinner som er vakre har makt i utseende sitt, enda mer enn vakre menn har faktisk. Vi har en fordel som vi ikke ser, fordi vi er så opptatt av rettferdighet. Fokuset vårt må være på å få like makt som menn når vi er pengesterke eller har lederstillinger og er smarte. Vi bør bruke energien der det er verdt å bruke den fordi vi faktisk har muligheten til å gjøre en forandring der.
Før ble jeg forbanna når jeg ble sett på som dum og blond, og jeg ble deprimert av at kroppen min gav flere lesere enn meningene mine (som jeg jo ser på som viktige!) Nå bryr jeg meg ikke lenger, fordi jeg vet at jeg er så mye mer enn bare utseende mitt.
Samtidig prøver jeg å utnytte det faktum at utseende mitt gir meg muligheter. Jeg vil se bra ut fordi det gir meg fordeler i tillegg til at det gir meg en god selvfølse. Vil andre kvinner kjefte på meg fordi jeg utnytter ALLE mine potensialer så får de gjøre det. Det er MITT liv og jeg velger å gjøre det beste ut av de mulighetene jeg får og har.
Like or Dislike:
1 
0
Like or Dislike:
0 
0
Den forrige facebook-kommentaren
må du gjerne slette altså, skulle dele og så ble det kommentar.. Ikke så teknisk anlagt jeg kanskje 
Ville iallefall si at jeg er enig med deg, selvom det ikke ville falt meg inn å vise meg i bikini for å få flere lesere
Kjenner jeg blir livredd av tanken egentlig 
Og det virker jo, for de innleggene havner raskt opp blandt de mest populære i statistikken min.. Kanskje jeg må begynne å mene mer om betente temaer? 
Ikke mener jeg så mye alltid heller, for det meste er det hverdagstrivialiteter som deles, og så når jeg blir irritert kommer skrivekløen og eddiken frem
June har nylig skrevet....: Kjøkkenbordmakeover :..
Like or Dislike:
0 
0
Jeg hadde heller aldri trudd at jeg noen gang skulle vise meg frem i bikini til leserne mine, men etterhvert som kiloene gikk av og mine mannlige lesere ba på sine knær så forsvant frykten gitt. Egentlig ganske befriende å vise en kropp som er langt fra så slank som mange andre er før dem viser seg frem. Samtidig hadde jeg også ett innlegg hvor jeg viste meg selv både i en slik pose som på bilde over, og også et bilde av meg på stranden hvor valkene var synlig og appelsinhuden storkoste seg. Bare for å vise at vi bloggere legger ut bilder vi er fornøyd med, som ikke alltid viser helheten
Det var også da jeg begynnte å bli mettet på meg selv. Er du klar over hvor mye tid det tar å knipse bilder av seg selv forran speilet? Yuck og blææh sier jeg bare. Been there done that, tjent noen 1000 i reklame og nå er jeg ferdig med det. Nå vil jeg spre meningene mine igjen og konsentrere meg om det jeg er født til å gjøre, nemlig dele erfaringene mine og gi råd til de som er i samme situasjon som meg, uten at det handler om meg!
Like or Dislike:
0 
0
Kjempe bra innlegg som virkelig fikk meg til å tenke litt i forhold til eksponeringsbehov.
De siste årene har jeg nok anerkjent for meg selv at jeg har et stort eksponeringsbehov, jeg har alltid vært opptatt av å få oppmerksomhet og jeg er det enda, men jeg har tidligere ikke turt å innrømme det verken overfor meg selv eller andre. Jeg føler likevel ikke jeg er den personen som tar masse plass og som overkjører andre for å få oppmerksomhet, men i situasjoner hvor jeg føler meg trygg så kan jeg nok tak litt mer plass enn vanlig!
Jeg har alltid hatt en liten drøm om å bli kjent. I mine yngre dager så ønsket jeg å bli sanger, jeg hadde også en forfatter drøm, men det turte jeg aldri å si høyt for det virket så «nerdete» syns jeg da. Nå derimot er jeg ikke flau over denne drømmen.
Jeg fikk kom over blogg fenomenet noe som også var veldig flaut for meg å begynne med, da ingen av vennene mine interesserte seg for slikt, jeg har aldri vist andre enn lærerne mine hvordan jeg skriver og det å skulle eksponere seg på nett var skummelt. Ikke følte jeg det var interessant å skrive en hverdagsblogg, for hvem bryr seg om min hverdag? Jeg ville skrive en blogg med mening, hvor jeg kunne få utløp for meninger og tanker, noe jeg også har gjort. Bloggen har faktisk gjort meg mer åpen!
Nå drar jeg det litt langt før jeg kommer til poenget mitt – men det du sier ang eksponeringsbehov kjenner jeg meg veldig igjen i. Den ene delen av meg vil få eksponering for mine meninger, tanker og noe som gir mening. Mens en annen del av meg ønsker å få eksponering for MEG, utseende og den overfladiske delen av meg. Jeg har mange ganger tenkt at jeg bare skal gi opp disse meningsytringene mine og bare skrive en hverdagsblogg om meg og mitt liv, poste mange bilder av meg selv etc. Det er jo tydelig det folk vil ha og man kommer seg nok fortere opp og frem hvis man velger den veien. Men så er det en stor del av meg som ønsker å bidra med noe, ønsker å få anerkjennelse for mer enn bare utseende og det overfladiske.
Jeg tror også at om jeg hadde vært mer selvsikker og glad i meg selv, så ville nok min blogg blitt mere preget av den overfladiske meg.
Jeg tror det er en naturlig del av oss mennesker og ønske oppmerksomhet og anerkjennelse, noen trenger det mer enn andre.
Ble inspirert av innlegget ditt og kommer nok til å skrive noen linjer om det selv også;) Er det greit om jeg henviser til innlegget ditt og mulig låner noen avsnitt av deg`?;)
Like or Dislike:
1 
0
Takk for personlig og flott svar Stine! Jeg ble litt omvendt av det du nevner med selvtlitt. Jo bedre selvtilitt jeg fikk jo mindre behov for eksponering av meg selv fikk jeg. Jeg ble rett og slett dritt lei av å skrive om meg selv og hverdagen min. Men jeg trives med å dele bilder via instagram så litt behov har jeg jo
Gleder meg til å lese innlegget ditt og selvfølgelig kan du ta så mye du vil fra mitt
Like or Dislike:
0 
0
Plutselig ble fenomenet blogging interessant for meg. .
Etter å ha hektet meg så vidt på bloggingverdenen, som så vidt jeg kan se har stor overvekt av kvinner, tror jeg du er godt inne på noe i dette innlegget!!
Alle mennesker har et medfødt, grunnleggende behov for anerkjennelse. Vi leter etter det allerede fra vi slår øynene opp for første gang. Hvordan vi blir møtt av omverdenen, er avgjørende for hvordan vi etterhvert former oss selv og hva vi gjør eller hvordan vi må være for å bli sett og få positiv respons fra omgivelsene.
Kort fortalt, oppfyller blogging et av de grunnleggende behov vi har for å bli sett, for å være oss selv (men ikke for mye), for å motta tilbakemeldinger på oss selv og gi til andre og å være en del av et fellesskap. Det er rett og slett sosiale mediers versjon av den virkelige verden.
Jeg tenker at behov for anerkjennelse, vipper over til eksponeringsbehov hvis man gjør eller skriver ting man egentlig ikke er komfortabel med for å få tilbakemeldinger og kommentarer. Hvis man føler man har kastet seg selv ut på «for dypt vann» og blir liten og usikker dersom de ønskede tilbakemeldingene ikke kommer. Da blir kommentarene – eller de ytre tilbakemeldningene og hva andre mener – viktigere enn hva man selv mener, står for og tror på.
Vi ønsker alle å bli sett, verdsatt, godtatt akkurat sånn som vi er – sensurert eller usensurert. Men hva som er meg, eller hvem jeg er – det er det bare jeg som vet. Hvor mye jeg deler eller hva som er motivasjonen – bare at jeg har lyst til å dele eller at jeg trenger positiv respons tilbake – er det bare jeg som vet. Når det man deler og skriver står så fjellstøtt at det ikke «er avhengig» av kommentarer, da mener jeg man framstår som tryggere enn om antall følgere og respondenter er motivasjonen.
Jeg tror hver enkelt kjenner på om man er bloggen sin i «sunn» eller «usunn» forstand. Hvis blogging og kommentarer blir viktigere enn det virkelige livet, da trenger vi kanskje et alternativ til blogging; nemlig å møtes rundt et bord, dele med hverandre hva man har tenkt om livet siden sist og respondere på hverandres tanker. .
Like or Dislike:
1 
0
Heisann Anne Hilde og velkommen til bloggsfæren! Flott kommentar som på en måte fyller innlegget mitt med det jeg har glemt. Spesiellt den biten med lesere/kommentarer, for det er akkuratt slik jeg føler det også. Når jeg endret bloggen min ut i fra hva flertallet av leserne ville ha og hvor jeg fikk mest respons så ble det helt feil. Jeg skal ikke utlevere mer av meg selv enn det som føles komfertabelt, samtidig så var det viktig for meg at ikke de gode innleggene som var viktige for meg druktnet i fjas.
Nå har jeg fjaset andre steder, og de som vil se på meg og livet mitt kan følge meg på blant annet instagram eller facebook gruppen.
Jeg tror det i bunn og grunn handler om å finne sin bloggmåte og holde denne vedlike, for sin egen del og ikke andres.
Like or Dislike:
1 
0