AneHagen.com | Monthly Archives: juli 2012

Intervju med meg i ukens KK.

Posted on 24/07/2012 by Ane

www.kk.no

For noen måneder siden ble jeg intervjuet av KK i sammenheng med en artikkel de skulle lage om det å være ny på datefronten.

Artikkelen «NYSINGEL? Slik møter du Ham!» tar for seg hvordan datemarkedet har forandret seg de siste 10 årene og også tips om hva som er lurt å gjøre når man skal date noen.

Det er en stund siden jeg har vært i en avis eller ett magasin, og det er første gang mine meninger og mine erfaringer vektlegges og ikke bedrften min, så jeg må inrømme at jeg har vært ganske nervøs. Man vet jo aldri hvordan artikkelen kommer til å se ut på trykk og om meningene mine kommmer godt frem. Det gjorde de føler jeg, og jeg er kjempe fornøyd med hvordan hele artikkelen er satt sammen.

Mange andre fine artikkler i magasinet også så LØP og KJØP sier jeg bare

Størst av alt er kjærligheten, 1 år etter.

Posted on 21/07/2012 by Ane

Det er ett år etter hendelsen som gjorde noe med oss, i allefall for en stund, forhåpentligvis for alltid.

Det er ikke første gangen mennesker blir offer for en terrorhandling, men det var første gangen det skjedde i det lille landet der alle kjenner noen som ble rammet av det.

Det er noe som skjer med en når man opplever det så nært. I nabolaget. For mange opplevde at mennesker i sitt eget nabolag hadde blitt rammet. Det var ikke et barn i Afrika som hadde død av sult eller aids, det var et barn i vårt nabolag som hadde blit skutt på Utøya.

Det lammet oss, samtidig som det knyttet oss nærmere hverandre. De drepte ungdommene ble offer for en terrorhandling, men hvis vi veger det, så offret de seg ikke for gjeves. De ofret seg ikke for at en mann skulle få spre hatet sitt, men for at vi skulle finne tilbake til kjærligheten for hverandre.

Vi viste oss frem som en knyttet og omsorgsfull nasjon. En nasjon som ikke bare har rike mennesker som lever godt og har det bra, men som en nasjon med medmenneskelighet og kjærlighet.

Vi er ikke kalde normenn som har latt den selvsentrerte egoismen overta våre holdninger og verdier etter at Olje eventyret startet. Vi har ikke glemt at det finnes andre mennesker her enn oss selv. Vi har ikke glemt betydningen av å være der for hverandre når man trenger det. Men vi trengte muligens en påminelse. Jeg tror de fleste vil si at ja, vi trengte en påmindelse.

Nå handler det om å ikke glemme. Det handler om å fortsette å stille opp, ikke bare når en nasjonal katastrofe inntreffer, men også når fru Matsen mister mannen sin, og når Familien Hansen opplever at den ene sønnen får kreft.

Det handler om å støtte opp om lokalsamfunnet, men det handler også om å se barna rundt oss selv om de ikke er våre egne.

For dette er ikke bare en vekker når det kommer til det å ta vare på hverandre i sorgen, men det er også en vekker når det kommer til å ta vare på de som har behov for å bli tatt vare på og sett.

Jeg vil ikke at vi skal la flere barn vokse opp og bli som ABB. Jeg vil ikke at vi skal lukke øynene flere ganger og la barn som trenger oppfølging og kjærlighet bli oversett. Jeg vil ikke at vi som er et så lite samfunn i den store vide verden skal være så opptatte av oss selv at vi lar flere slike katastrofer inntreffe.

Størst av alt er kjærligheten, og med den kan man beseire både hat og vonde følelser, hvis vi lar den. Det er vi som sitter med makten, hver og en av oss. Hvis vi velger å gi av oss selv og dele den kjærligheten vi alle er født med, vil vi kunne gjøre en forandring.

Mine tanker går til alle de etterlatte og også foreldre, venner og kjente av terroristen som også trenger omtanke og kjærlighet pga de grusomme handlingene som ble utført av en de kjente og elsket.

Jeg håper alle får en fin minnemarkering rundt om i landet, selv tenner jeg lys og sender ut all kjærlighet jeg har til de som trenger det.

Nysgjerrige lesere, og bloggernes eksponeringsbehov.

Posted on 19/07/2012 by Ane

Bloggere får kritikk hele tiden. Uansett hva de gjør så er det galt. Det er ikke bra å dele for mye om sykdommer, negative følelser og psykiske lidelser. Nå er det heller ikke bra å være lykkelig.

Fotballfrue har til og med fått bekjed via Dagbladet om at hun er et problem. Hun er et problem fordi hun i følge artikelen i Dagbladet gir andre dårlig samvittighet fordi de ikke er like perfekte som henne eller like lykkelig som henne eller like tynne som henne.

Caroline viser ekstrem styrke (pluss gir en god forklaring på hva bloggen hennes er – et livstilsmagasin) når hun skriver innlegget sitt: «Et problem å ha det bra»

«Selvfølgelig finnes det dager som er dårlige for meg også, eller dager hvor jeg og Lars-Kristian diskuterer og er uenige. Faktisk krangler vi nesten aldri, men de gangene vi krangler, er det med stor K. Likevel ser jeg ingen grunn til å dele disse sjeldne kranglene på bloggen min. Det er en privatsak, og bloggen er ikke ment å være såpass privat.»

Men det er andre som er mindre private. Mange av disse har fått kritikk for at de deler for mye negativt. Bilder av oppripede armer etter selvskading, bilder av at man kaster opp mens man skriver spiseforstyrrelsesbloggen, eller mødre som legger ut bilder av ungene på lekeplassen, mens de sover, mens de spiser osv osv.

Jeg fikk en kommentar på mitt forrige innlegg om lykke, som jeg synes dro debatten over på en intressant vinkling av denne blogg trenden som vi har fått over oss:

«Problemet er nok at det blir litt «mye» for folk med alle disse som tilsynelatende skriker «lykke» overalt på nett til enhver tid. Man er nok ikke mer negativ om man ikke liker akkurat det.
I tillegg har jo cirka en av fire et eksponeringsbehov godt over snittet, og liker oppmerksomhet(som deg og andre bloggere, ikke negativt ment), og når de da i tillegg kan ha en dominerende personlighet(ledertype), så blir det fort konflikter.»

Alle mennesker har behov for oppmerksomhet og anerkjennelse, og jeg er enig i at man nok må like oppmerkomhet hvis man skal blogge. Det jeg ikke er så sikker på er at folk klarer å skille mellom hva man ønsker oppmerksomheten rettet mot når man velger å blogge. Selv selv, eller meningene sine? Og er man ute etter anerkjennelse eller har man et eksponeringsbehov?

Det er noe med eksponeringsbehov som er negativt ladet. Man tenker automatisk ( jeg gjør i allefall det) at her er det en person som ønsker å være midtpunkt og som ønsker å ha hovedfokuset rettet mot seg. Man har behov for å være eksponert, rett og slett. Fotballfrue går i mine øyne inn under den kategorien. Hun liker å være i fokus og å få oppmerksomhet for utseende sitt, stilen sin, huset sitt, kroppen sin osv. (Sorry Caroline for at jeg bruker deg som eksempel, men du er tross alt Norges største blogger! ) Det samme gjør motebloggerne som har dagens antrekk og forteller om fester de har vært på. Eller kjendissbloggerne som ingen kan betvile at har et eksponeringsbehov fordi de tross alt har søkt etter kjendistilværelsen ved å eksponere seg selv. Noen mammabloggere havner nok også under denne kategorien, når hovedvekten i bloggen er bilder av seg selv og barna, huset, utstyr de har kjøpt eller ting de gjør, uten at det handler om deling av informasjon.

For min del (og jeg kan jo bare snakke for meg selv) så ble det litt for mye for meg når jeg ble i fokus og ikke meningene mine. Når jeg følte at jo flere bilder av meg selv jeg la ut (gjerne av kropp og antrekk og spesiellt bikini bilder ) jo flere lesere fikk jeg. Jeg har jo gjort det i noen perioder gjennom bloggtiden min, og resultatet er det samme hver eneste gang. Jo mer jeg utleverer meg selv og hverdagen min, jo flere faste lesere får jeg. Jeg trenger ikke ha noen dype innlegg eller dele informasjon om noe jeg synes er viktig. Det er ikke DET som gir meg flere lesere, det er bilder av meg selv og hverdagen min.

Vi er et nysgjerrig folkeslag og det vises godt når man ser hvem som har flest lesere i bloggsfæren. Det vises også godt når man ser på hvilken effekt aktivitet på sosiale medier har på bedrifters synlighet og markedsføringsanalyser.

De bloggerne som velger å eksponere seg selv vil ha en større synlighet for bloggen, enn de som gjemmer seg bak meningene sine, uten å legge ut noe om seg selv. Kostnadden er altså at man må selge seg selv for å få frem meningene sine, og man må få det til på en måte som gjør at man ikke trenger å fylle bloggen med dagens antrekk og hverdagsinnlegg for å trekke leserne til bloggen.

Skal man ha en blogg hvor meningene skal være i fokus, som også skal være synlig, må eksponere seg selv men på en annen måte. Man må være politisk aktiv, delta i debattprogram og skape omtale om seg selv som igjen fører til at meningene kommer frem.

Det er der vi må skille mellom å ha et eksponeringsbehov for seg selv og meningene man har. De to forskjellene er ganske så store i mine øyne, og selv om det handler om anerkjennelse uansett så handler det om anerkjennelse på to forskjellige plan.

Noen vil ha anerkjennelse for hvordan de ser ut, andre vil ha anerkjennelse for hvordan de er som person, mens andre igjen vil ha anerkjennelse for meningene sine.

Det blir for enkelt i mine øyne å si at en person som blogger er oppmerksomhetssyk, har et stort eksponering eller anerkjennelsesbehov. Alt handler om hva slags blogg man skriver og hva man prøver å ha i fokus. Når innlegget mitt om kontantstøtte hadde 7500 besøkende mens innlegget mitt om hvordan jeg gikk ned 20 kilo hadde 37.000 besøkende ( begge disse havnet på VG nett) sier det sitt om hva leserne er mest opptatt av å lese om. Jeg ble både sint og skuffet og lei meg, men aksepterte at hvis jeg vil ha mange lesere så må jeg eksponere meg selv. Jeg gjorde det i en periode, men det ble ekstremt slitsomt og i forrige måned ble jeg rett og slett dritt lei av å skrive om meg selv og hverdagen min.

Jeg anser ikke meg selv som blogger lenger. En blogger er i mine øyne en person som blogger på heltid og som har det som inntektskilde og som ikke har en annen jobb ved siden av. Om de har overgangstønad, er sykmeldt eller student går egentlig under heltid det også, fordi de gjør det hele tiden og hver eneste dag. Slik som jeg har gjort det siste halve året. Når noen spurte meg hva jeg jobbet med så svarte jeg at Jeg blogger. Til min store overraskelse ble det mer og mer status over den jobb beskrivelsen jo flere måneder som gikk. I dag blir man sett på som en person som tjener gode penger hvis man klarer å leve av å blogge, jeg kunne ikke leve av det, men noen kroner til melk og brød det fikk jeg, og jeg gjorde det på heltid.

For meg ble det viktig å trekke meg vekk og få meningene mine i fokus, men samtidig har jeg bygget meg opp en merkevare på mitt eget navn som jeg selvfølgelig utnytter for å knytte meningene mine (og min nye karriere) opp mot merkevaren. Det betyr ikke at jeg har et eksponeringsbehov for meg selv, men jeg benytter meg selv for å få ekspontert meningene jeg har.

På samme måte så har Fotballfrue benyttet seg av sitt eget navn og leserantall til å skape sin egen arbeidsplass og en voksende nettbutikk. Andre har fått skrevet bøker, eller blitt kjente medierådgivere, nettopp fordi de har blogget eller twitret seg til å bli et kjent navn blant folk.

Eksponeringsbehovet er altså der for alle, men jeg synes vi skal være forsiktige med å dømme alle som blogger for å være oppmerksomhetssyke eller for å ha et anerkjennelsesbehov. De fleste har faktisk bare lyst til å dele erfaringer, få frem meningene sine eller inspirere til positive livsendringer.

**********************************************************************************************

Innlegg verdt å lese angående «lykkebloggere» eksponering, jantelov og andre ting vi bloggere får kritikk for:

EgeDenne : Never Forget this, and if you do, take a reality check again, please.

Lammelåret: Mamma er mamma verst.

Lammelåret: Mammablogging er ikke bra!

Nooria: Livets lyse sider og bloggdebatt.

June Pune: Er det egentlig intressant?

Lykken er… å kjenne på lykken!

Posted on 16/07/2012 by Ane

Det er mange ting som kan gjøre oss lykkelige, selv om vi kanskje glemmer å kjenne på de små lykke øyblikkene som suser forbi oss i den travle hverdagen.

Et smil
En klem
Et hyggelig ord

Små opplevelser som gjør at dagen blir litt bedre. Litt mindre trist og grå. Jeg tror det handler om de gode tingene og fokuset på de kontra fokuset på alt det andre, og sånn sett har vel egentlig en del mammabloggere og interiørbloggere funnet oppskriften til å være litt lykkeligere enn mange andre? Fordi de nettopp fremhver det positive i hverdagen og prøver å bruke mindre energi på det som er trist og leit.

Har vi ett ansvar om å gi andre en bedre følelse ved å fortelle om hvor dritt vi har det?

Når mammabloggerne nok en gang får kritikk fordi de skaper en glamourisering av det å være hjemmemamma, så handler det kanskje om at vi ikke tåler å se at andre har det bra med de valgene de har tatt?

Eller fordi enkelte av oss står frem og forteller at du faktisk MÅ ta et valg når det kommer til oppdragelsen av ungene dine eller karriere. Du kan ikke være like god i begge deler SAMTIDIG! Du må velge hvilke perioder av livet ditt du skal prioritere hva!

Jeg merker det selv når jeg har hivd meg ut i nye karrierevalg. Den dårlige samvittigheten som rager over meg fordi jeg vet at jeg tidligere ble dårligere som mor jo bedre jeg ble i arbeidslivet. Jeg vet at balansen er i min hånd, og det er jeg som må klare å balansere slik at de tingene som er viktigst blir prioritert.

Det er MITT ansvar å konsentrere meg om lykkefølelsen og se det positive i det som omfatter livet mitt. Jeg kan ikke kreve at andre skal fortelle meg hvor vanskeligt livet er sånn at jeg skal føle meg litt bedre og ikke ta grep om det som ikke er bra.

Er det virkelig slik at de som sier de er lykkelige juger?

Debatten handler nemlig ofte om det. At de som forteller om lykkefølelse og viser bilder av perfekte hjem, egentlig må være super deprimerte eller slite med noe annet. De som er stormforelsket på bilder er det egentlig ikke, de skal bare vise uttad at de har det bra mens de fortsetter å krangle så busta fyker i det private rom.

De sure meggene er egentlig bare sure.

Det er sånn jeg har begynnt å tenke når jeg leser alle de innleggene fra negative feminister, som skal fortelle andre hvor dumme de er. Mennene er dumme fordi de har et kvinnesyn disse damene ikke liker, og damene er dumme når de velger andre valg enn de selv ville valgt.

Jeg takler ikke rødstrømpene nettopp fordi de ikke evner å se og akseptere at folk har forskjellige behov for sitt eget liv. At det de ser på som feil ikke er feil for alle.

Vi har et ansvar overfor hverandre sier de.

Jeg er helt enig. Vi har et ansvar om å informere, men vi har ikke noe ansvar om å tvinge noen til å ta de valgene vi selv synes er best. Så lenge man følger norsk lov har man selv ansvar for å velge det som kjennes rett, og man har også et ansvar for å finne sin egen lykkefølelse.

Jeg synes mammabloggere skal fortsette å skrive om de lykkefølelsene de har og jeg synes folk skal få lov til å legge ut lykkestatuser å facebook hvis de føler for det. Uten at vi andre som har en dårlig dag skal måtte fortelle oss selv at de juger eller skaper en fasade som ikke er eksisterende.

At vi alle klipper tånegler og renser sluken er vel rimelig unødvendig å blogge om spør du meg. Jeg tror også at mange bør sette pris på de negative innleggene om sykdommer, lidelser, smerte, sårbarhet, depresjoner, spiseforstyrrelse osv, uten å bruke det som en unnskyldning til å ikke ta tak i livet sitt. At andre har det like vondt som deg, betyr ikke at det er greit å ha det vondt, eller at det vonde i livet skal være i hovedfokus.

Man blir rett og slett litt lykkeligere hvis man trekker frem de gode følelsene og de gode stundene, og slutter å være så negativ om alt mulig. Regningene kommer, jobbe må man, sykdom og sorg oppleves og klærne vasker seg ikke på egenhånd. Sånn er det bare og sånn er det for alle.

Men de som stikker hodet ut og jubler når sola titter frem, er litt lykkeligere enn de som tenker at sola er snart borte igjen så ingenting å juble for

Du er hva du spiser, du blir hva du tenker! Når jeg lar frykt, perfeksjonisme, og utrygghet forbli i skyggen av de gode stundene og følelsen av lykke, så blir jeg lykkeligere.

Hvorfor skal jeg dra meg selv og leserne mine ned ved å trekke frem det som ikke føles bra, når jeg totalt sett har fått det rimelig fantastiskt??

Jeg unner alle å finne den lykkefølelsen jeg har klart å funnet. Løsningen er kjærlighet. Kjærlighet til seg selv, og til de man er glad i!

Fra Roma med kjærlighet! Mette-Marit strålte!

Posted on 15/07/2012 by Ane

For noen uker siden ville et tysk sladdermagasin ha det til at Mette-Marit var deprimert, og at det var grunnen til at hun var i India.

Hun auksjonerer bort klærne, gråter offentlig og tar en pause fra det kongelige liv: Mette-Marit av Norge er åpenbart i en krise

- Schweizer Illustrierte.

Vel, jeg kan tilbakevise de påstandene der!

På flyet fra Roma tidligere i dag kunne man se en tydelig forelsket Mette-Marit som koste seg på flyet med familien sin. Jeg måtte jo snike litt og kunne se noen blikk mellom Kronprinsessen og Kronprinsen, som fikk kjærlighets-sugne meg til å bli rørt.

Ingenting kan måle seg med ekte kjærlighet mellom to voksne mennesker.

Vi hadde ikke peiling på hvilket reisefølge vi skulle ha med oss fra Roma, og tanken gikk faktisk ikke dit når vi oppdaget at Kongeskiper «Norge» lå til kai noen meter lengre borte fra der Cruise shipet vårt la til kai.

Ikke en gang når det ble litt oppstandelse før boardingen og noen «viktige» menn føyk frem og tilbake med en lokal sikkerhetsvakt forstod vi hva som foregikk. Hadde jeg sett at de var kjoleposer disse viktige mennene bar på, og ikke dressposer kan det tenkes jeg hadde lagt sammen to og to.

Det er ikke akkuratt hvem som helst som har sikkerhetsvakter som bærer på klesposer og hermes vesker

Nei vi skjønnte det når vi kom ombord og det første vi så var Mette-Marit og Marius. Så etterhvert innså vi at hele familien var samlet på de første radene i flyet.

Kronprinsessen strålte og det var virkelig varme følelser mellom henne og Kronprinsen. Når vi ankom Oslo gikk den flotte Kronprinsfamilien ned i en ventende bil og det så virkelig ut som om de hadde hatt en flott ferie og var uthvilte og glade hele gjengen.

Guri Solberg satt forøvrig og ventet på å få komme ombord sammen med oss, og det så ut som at hun og den flotte familien hennes hadde hatt noen deilige dager i solen de også!

Kjærligheten blomstrer altså i Roma! Og hvordan jeg har hatt det på Cruise? Det får bli Mandagsinnlegget!

Når selvtilitt og selvbilde burde være i fokus.

Posted on 04/07/2012 by Ane

Jeg har kjempet en indre kamp med meg selv siden jeg var liten pike. En kamp som har ført til både selvskading via spiseforstyrrelse og andre indre tankemønstre. Den indre kampen mot meg selv har ikke handlet om kroppen min slik man ville tro, ei heller om å bli som en supermodell. Den har handlet om aksept for den jeg er. Aksepten som man søker etter via oppmerksomhet og positive tilbakemeldinger fra omverden.

Heidi Helene Sveen har skrevet en bloggpost i hovedsak slik som jeg ser det, for å ta kvinner som fremstiller seg selv sexy. I følge henne og forskningsmiljøene er effekten av den seksualiserte kvinnekroppen dette:

Direkte klippet ut av bloggposten til Heidi Helene Sveen:

Hva sier forskningsmiljøene om effekten massekulturens seksualiserte kvinnekropper har på oss? Ganske mye, faktisk:

• Det enorme volumet av seksualiserte kvinnekropper i media underminerer det faktum at kvinner er intelligente, talentfulle, handlekraftige og autonome. Likestilling handler også om å bekjempe forestillingen om kvinner som det infantile kjønn.

• Den jevne strømmen av påminnelser om at unge jenter/kvinner aldri kan bli vakre nok , sexy nok, slanke nok – svekker både selvtillit og deres evne til å tenke på andre ting. Som jobb og skole, for eksempel.

• Unge jenter/kvinner som opplever sterkt press om å alltid ta seg best mulig ut risikerer å bli plagsomt selvbevisste. Dette kan igjen hindre dem i å utfolde seg fritt og utvunget. Aktiviteter som ikke er forenlige med et plettfritt ytre velges bort, mens det til gjengjeld nedlegges store mengder tid til å se best mulig ut. Fenomenet er også koblet til spiseforstyrrelser og forvrengning av eget kroppsbilde.

• Unge jenter/kvinner risikerer å tro at deres fremste verdi ligger i utseendet. Er du ikke pen og sexy nok, synker din egenverdi.

• Det er uheldig når unge jenter/kvinner internaliserer ideen om at de skal være seksuelt tilgjengelige på andres premisser. Selv-objektivisering gjør det vanskeligere for jenter å sette grenser. Disse jentene blir mer sårbare for seksuell trakassering og voldtekt.

Tilbake til min mening:

Jeg er så enig i at de problemene som står oppført over her er viktige problemer. Jeg mener alikevell at løsningen ikke er å gå løs på media eller fantastisk flotte kvinner som Hanne Sørvaag og Tone Damlie Aaberge fordi de er flotte. Hvorfor skal flotte kvinner måtte dempe seg eller ikke være stolte over den de er, fordi andre jenter har dårlig selvbildet?

Hvorfor skal det være slik at vi kvinner ikke kan gjøre oss sexy og ha sex appeal fordi menn da i følge rødstrømpene ser på kvinnene som objekter? Liker ikke vi kvinner å se på flotte sexy menn som drar frem de hete blikkene sine og får det til å dirre mellom bena våre?

Ta problemet fra roten og ikke overflaten.

Jeg tror vi ofte glemmer hvor langt vi faktisk har kommet, fordi vi konsenterer oss om de tingene som vi fortsatt ikke er fornøyd med. Jenter som vokser opp i dag har sett hvor viktig del av livet det er å ha kontroll over sitt eget liv. Kvinner som velger å være hjemme med barna sine gjør det ikke fordi det er forventet, men fordi de har lyst. Kvinner som har utdannelse, har skapt seg et navn og fremstår som suksessrike blir automatisk litt mer sexy, på samme måte som menn som har gjort det samme også blir litt mer sexy.

Smarte attraktive mennesker i fokus.

Jeg tror det er viktigere å applaudere smarte og sexy mennesker som kommer i fokus. De som viser at selv om du er i den stigmatiserte kategorien (blond med store pupper) så kan du alikevell være smart. Det er viktigere å hylle de som faktisk er begge deler fremfor å kritisere dem for å fordumme seg. Hvilket signal sender du da til alle blonde pene jenter med store pupper? At de automatisk blir sett på som dumme!

Vi må slutte med nedrakking av andre mennesker. Punktum.

Nedrakking for å få frem poenger skaper dårlige selvbilder og usikkerhet, og det må vi få slutt på. Man skal ikke sette pekefingeren på andre kvinner og snakke negativt om valg de tar, bare fordi man vil gjøre noe bedre for andre. Det blir for dumt at vi skal trokke på enkelte bare for at andre skal finne seg selv og se sin egen verdi.

For hva med vakre kvinner som ikke har den største IQ’en i verden. Har ikke de en like høy verdi som en smart og ikke så vakker kvinne? Er det bare de smarte kvinnene som skal bli fokusert på for at kvinner som Heidi Helene Sveen skal bli fornøyde? Kvinner som er smarte men ikke har et utseende som ligger innenfor den seksualiserte normen hylles når de fremstilles i media, mens kvinner som er smarte men vakre altså skal slaktes.

Kvinner kommer i alle former og fasonger og vi burde bruke mer tid på å bygge opp vårt eget selvbilde og være stolte av oss selv, fremfor å bry oss om hvilke bilde vi gir utad og hva mennene tenker om oss. For det er jo det som ofte skaper den indre konfliktene i oss. Hva andre tenker og tror og hva de vil synes om oss pga det vi gjør og det vi viser.

Konsekvenser, og egne valg.

Jeg sier ikke at vi ikke skal tenke over hvordan vi fremstiller oss selv, men jeg mener at vi ikke skal begrense oss selv bare fordi noen kan mene noe om oss. Hvis vi har lyst til å gjøre noe så må vi gjøre det så lenge vi er klar over konsekvensene. Så lenge konsekvensene ikke skader oss på noen måte. Det blir det samme som når jeg råder kvinner til å ikke ha sex på første date, hvis de ikke takler en eventuell avvisning etterpå. Mange tror det handler om at mennene skal lures til å tro at du aldri ville hatt sex med en «ukjent» mann, men fokuset mitt er på kvinnenes selvbilde og selvfølelse i ettertid av sexen. Det handler også om det fokuset sex ofte kan få i en bli kjent fase.

Hvis man skal finne den rette må man bruke tid på å bli kjent med hverandre og vekke interessen på det indre plan ikke på det seksuelle plan. At du er rå i senga har faktisk ikke noe betydning når dere skal dele resten av livet sammen. Det er ikke den egenskapen du burde legge fokus på selv om du er en frigjort kvinne i 2012.

Vår eget selvbilde vårt eget ansvar.

Jeg mener vi har gått for langt i å skylde på alle andre, når vi ser gjentatte ganger at det er vi kvinner/jenter selv som i hovedsak rakker ned på hverandre og prøve å fremstille oss selv som bedre fordi vi er sånn og sånn, mens den andre er sånn og sånn. Det er disse holdningene som skaper indre konflinker og usikkerhet. Vi burdre egentlig styrket hverandre ved å fremeve det flotte hver og en har, og gi mer av den oppmerksomhet som er ekte og verdifull nettopp fordi den kommer fra andre kvinner og ikke er bassert på seksuell tiltrekning fra det motsatte kjønn.

Vi kan ikke bestemme over hva menn synes er sexy, eller hvilken kroppsfirgur moteindustrien har bestemt seg for at er inn i år. Men det vi kan bestemme over er vårt eget syn på hverandre og fremheve de forskjellene vi har som faktsikt er unike på sin måte og som burde hylles uansett om de er mot eller for de vrangsforestillingene media og moteindustrien har.

La kvinner få være seg selv og stolte over den de er, og gjøre som de selv ønsker uten å dømmes på bakgrunn av den meningen DU har.