Jeg står overfor en ny epoket i livet mitt, og akkuratt i det jeg følte meg lykkelig og sikker på hva jeg vil videre så tar panikken tak i meg.

Hva hvis jeg mislykkes igjen?

Vil jeg takle ett til nederlag? Jeg har fortsatt ikke noe sikkerhetesnett, ingen som står der å tar meg i mot hvis jeg mislykkes, som kan fortelle meg at det ordner seg og jeg var flink som prøvde. Eller jeg har vel egentlig det. Alle vennene mine. Men i mitt hode tenker jeg at de må vel være lei av alle prosjektene mine som jeg aldri lykkes med.  Lykkes jeg ikke med dette heller så blir det jo bare for dumt!  Så derfor gjør jeg to ting på en gang! En ting som jeg vet jeg vil lykkes med, og en ting som jeg håper jeg vil lykkes med.  Jeg blir bare litt sliten og det krever litt mye tid. Det er så typisk meg!

At jeg aldri lærer?? Jeg må liksom bare….

Kan jeg ikke bare være som alle andre? Tenker jeg, og så tenker jeg litt over hvordan alle andre er. De er jo ikke like de heller. Kommer i alle farger og fasonger og velger forskjellige levemåter. Noen blir lege, noen jobber i barnehage, noen er kunstnere, noen er hjemmeværende.  Så hvorfor har jeg da alltid ønsket at jeg ikke var anderledes, når alle andre er anderledes de også?

Det er rart med det. Tankene i hodet som man skaper så langt fra realiteten som mulig, men som kjennes så realistiske ut alikevell. Spesiellt den følelsen av å skille seg ut. Være litt rar. Gjøre dumme ting.

Jeg føler meg vel fortsatt litt anderledes, men jeg føler meg ikke like alene om å være sånn jeg er lenger. Jeg har funnet ut at det er andre som tenker som meg og det er andre som griper mulighetene som dukker opp uten å tenke for mye over konsekvensene.

Jeg har møtt mange like sjeler gjennom bloggingen og det er jeg så utrolig takknemlig for. Selv om de ikke fysisk er tilstedet vet jeg at det er medsøstre og brødre der ute som tenker som meg og gjør som meg. Som prøver og faller og reiser seg igjen.  Det er liksom lov og prøve og feile, men det hadde jo for pokker vært greit å prøve å lykkes også en gang!

Har jeg funnet nøkkelen til å lykkes denne gangen?

Denne gangen tenker jeg mye før jeg tar avgjørelser. Ingenting gjøres lenger uten at det er nøye gjennomtenkt og kalkulert. Jeg har lært av tidlige impulsiviteter når det har gått til helvete. Det meste ordner seg, men det er  faktisk slik at det kan være lurt å vite at ting går i orden også.

Så her står jeg altså. På stupet. Fortiden bak meg og fremtiden forran meg.  Jeg ser ned i dypet. Fremtiden. Jeg vet jeg må hoppe i det. Ta sjansen og slutte å holde meg fast til det som har vært. Men jeg er livredd. Hva hvis? Hva om?

Jeg har en fallskjerm så jeg vet jeg vil lande trygt, men veien opp igjen blir jævlig tung å klarte hvis jeg må opp til fortidsfjellet igjen.  Det orker jeg ikke en gang til. Jeg er ferdig med alt det der bak meg.

Åhhh i dag er en sånn dag hvor jeg bare trenger en skikkelig god klem! Kanskje en hånd å holde i mens jeg hopper også. Det tror jeg hadde vært det beste. Da hadde jeg i det minste visst at jeg hadde noen å klarte opp sammen med igjen hvis det ikke var noe spennende der nede

1.          2.        3.       hopp!!!!

Mammmaaaaaa…..

bilde fra: http://klistremerkekongen.blogspot.no