Baard Meidell Johannesen har skrevet ett innlegg på bloggen sin om trygdebrukere og avslutter det gode blogginlegget sitt slik:

«Et moderne, produktivt arbeidsliv krever høykompetente medarbeidere. Høye lønninger gjør at de som ikke yter fullt ut har vansker med å få jobb. Høye trygder gjør at de heller ikke alltid er like ivrige etter å søke seg til jobb. Ungdom som dropper skolen, innvandrere og eldre med lav utdanning er de som på denne måten faller ut av arbeidslivet. Den problemstillingen må vi før eller senere gripe fatt i. Inntil vi gjør det, vil utgiftssiden i statsbudsjettet øke sterkere enn inntektssiden. Og vi har ikke mer handlingsregel å gå på.»

Jeg er helt enig at høykompetente medarbeidere er viktig for et produktivt arbeidsliv. Men at høye lønninger har skylden for at de som ikke yter fullt ut, har vanskeligheter med å få seg jobb, den er jeg ikke med på. Staten har et ansvar når det kommer til å ta vare på de som ikke kan jobbe 100% av forskjellige årsaker, men arbeidsgiverne har et ansvar om å ta vare på de ansatte de har som gjør den jobben som forventes. Se potensiale og utnytte mulighetene og lønne derretter.

Det er alt for mange arbeidsgivere som vektlegger rimelig arbeidskraft kontra kompetent arbeidskraft. Selv medarbeidere som viser til gode resultater blir ikke gitt de lønningene de fortjener og de forsvinner til andre bransjer, eller de mister motivasjonen.

Enkelte bransjer, som den jeg jobber i (klesbransjen), er en bransje hvor studenter har overtatt hovedandelen av stillingene. Bransjen mister sine kompetente medarbeidere, tradisjon i faget forsvinner og det blir enda mindre status over jobben.

For en høykompetent medarbeider er i mine øyne ikke bare en som har høy utdannelse, men også de som virkelig kan faget. De som har jobbet i bransjen i flere år på forskjellige nivåer og kanskje på forskjellige avdelinger.

Jeg har tidligere skrevet ett innlegg om Bruk og kast av butikksansatte i klesbransjen som du kan lese her.

Så hvorfor mener jeg at det er arbeidsgiverne og ikke høye lønninger som er årsaken til at de som ikke yter fullt faller ut av arbeidslivet?

De første Baard Meidell Johannesen referer til er ungdommene som dropper ut av skolen. For det første synes jeg det er foreldrenes ansvar å passe på at ungdom som skal ut i verden har noe å holde på med. Enten studerer de eller så har de en jobb hvor de kan lære noe. Bli engasjerte på jobb og vokse emosjonelt fordi de føler at de bidrar med noe.

God arbeidsmoral i oppdragelsen er alfa og omega mener jeg. Det er IKKE greit å skulke skolen, det er ikke greit å skulke jobb. Mange som vokser opp i dag ser ikke viktigheten i å være i arbeid fordi de er vant med å få alt de peker på fra tidlig alder.

Vi må vise barna våre at penger ikke vokser på trær og at man skal ha respekt for skole og arbeidslivet. Når man velger å ikke stille på jobb så går det ut over andre mennesker. Det er det mange som ikke bryr seg om lenger. Alt henger sammen. Ting må gjøres for at det skal skje. Klær må henges opp, gulv må vaskes, ting må ryddes.

Arbeidsgivere som tar til seg ungdom MÅ se potensialet i dem. Jeg er en av de som tror at latskap henger sammen med dårlig motivasjon og dårlig selvbilde. Ved å vise ungdom at de duger til noe og at de kan lære mer for å bli enda dyktigere så løser man en stor andel av arbeidsledigheten og trygdemottaket. Ikke bare der og da, men også på sikt.

Når det kommer til invandrere har også der arbeidsgivere ett ansvar. De må tørre å se lengre enn navnene i søknadsbunken, og også se potensiale. Jeg ser at Coop Prix i Stavanger gjør en kjempe innsats på det området. De fleste nye ansatte der er av utenlandsk opprinnelse og lærer seg mer og mer norsk for hver dag som går. For dem er butikkjobben en flott ingangsport til de norske arbeidslivet og det virker som om det flerkulturelle miljøet gir motivasjon og arbeidsglede bladt de ansatte. De smiler i allefall mye der de sitter bak kassene, og det må jo være et godt tegn!

Staten må også ta sin del. Fra før har staten et helvetes rot når det kommer til NAV. De fleste mister motivasjonen når de kommer inn i NAV systemet og de som lider av delvis arbeidsuføre opplever så mye motgang via systemet at de rett og slett gir opp. Man blir ikke mindre deprimert av å være i det systemet, der snakker jeg av erfaring.

Den beste medisinen mot depresjon er en motiverende arbeidsplass.

Arbeidsgiver? Samarbeid med NAV for et mer inkluderende arbeidsliv og samfunn.

Et samarbeid mellom NAV, kommunen og private arbeidsgivere om et inkluderende arbeidsmiljø og start-arbeidsplasser er en fantastisk måte å få motivert deltagelse i arbeidslivet. I stedenfor at de trygdede bare går hjemme blir de bli omplassert i forskjellige arbeidstillinger rundt om hvor det var ledig. De får mer betalt enn trygden ved å delta i arbeidslivet og de pengene som NAV egentlig ville utbetalt går til arbeidsgiveren i stedenfor. Jeg mener at NAV også betaler en god del av lønnen til arbeidstakeren en viss periode. Rimelig arbeidskraft for arbeidsgiverne og deltagelse i arbeidslivet med mer utbetalt for NAV brukeren.

Det krever midlertidig at arbeidsgivere er villige til å satse på de vanskeligstillte. Tore Christensen som driver SFF er nominert til Firsprangprisen for å ha gjort nettopp det.

«I SFF tilhører 10 prosent av de ansatte kategorien toppidrettsutøvere. Videre er 20 prosent i båsen for personer som har en yrkeshemming eller har hatt problemer med å komme i jobb. I to tiår har 49-åringen sluset inn og gitt sjansen til vanskeligstilte med personlige, psykiske eller rusrelaterte utfordringer, skolesluttere eller såkalte pøbler»

– Jeg foretrekker å ansette folk som har hatt vansker med å få seg jobb. Klart vi tar en risiko med å gjøre det på den måten. Det betyr mer arbeid og å ta større ansvar, sier rørmillionæren.

SFF noterte drøye milliarden i omsetning i 2008. På to år forsvant om lag 666 millioner kroner i inntekter. Tross millionunderskudd i fjor ble tobarnsfaren aldri fristet til å endre ansettelsespolicy.

– Vi har hatt to forferdelige år. Men du må kunne tåle noen uår. I denne perioden har vi vernet spesielt godt om dem som er ansatt på spesielle vilkår. Vi har tjent penger i 18 av 20 år. Du må kunne ta deg råd til å tenke litt annerledes. Langsiktighet må ligge til grunn for alt, forklarer SFF-sjefen.

– En røver

Filosofien har han mer eller mindre ubevisst fått gjennom oppveksten. Hans eneste bror, som også har hatt sine utfordringer, inngår i den sammensatte SFF-hæren av folk som utgjør et eget lite samfunn rikt på historier, utfordringer, oppturer og nedturer.

– Jeg var også en røver, men jeg har aldri prøvd noe du ikke kan få kjøpt i butikken. Når jeg først tar meg en fest, tar jeg den så mye ut at jeg ikke orker tanken på det på mange uker. Men jeg har reist og sett mye. Klart det er mange, også i forretningsverdenen, som ruser seg så mye at det blir et problem, sier Christiansen.

«To-tre» ganger har han opplevd at folk han har tatt inn i SFF-varmen har fått tilbakefall til et rushelvete som til slutt har berøvet dem for livet.

– Det er kjempevondt å måtte oppleve. At vi føler at vi da har sviktet, er egentlig enn sunn reaksjon. Den største utfordringen vi har, er å håndtere folk som har en fortid med rus. Fortiden innebærer risikoen for tilbakefall. Hvis de ikke er hundre prosent motivert for å bli ferdig med rusen, er de ikke hundre prosent motivert for å arbeide. Dette er enkeltindivider som tar sine egne valg. Vi kan ikke være en rehabiliteringsinstitusjon, sier han.

Nav-samarbeid

Rekrutteringen har eksempelvis skjedd via Pøbelprosjektet, bypresten i Sandnes og Nav-tiltak som «Arbeid med bistand» Richard Vawter (34) ble rekruttert gjennom sistnevnte tiltak etter å ha gått flere år uten å få anvende sin IT-utdannelse.

– Jeg har jobbet her i åtte år. Nå er jeg langt mer selvsikker enn jeg var før jeg kom hit. Jeg har lært masse her og fått mange ulike arbeidsoppgaver, sier Vawter, som drister seg til med litt egenreklame:

– Nå føler jeg meg etter hvert klar for nye oppgaver.

Bildet, tekst og sitat er hentet fra Rogalandsavis.

Mulighetene er mange, det handler bare om å se de. Ikke minst se menneskene rundt oss og alle de mulighetene som er i oss alle. Alle har det i seg, alle kan gjøre noe. Det handler ikke om hva eller hvor mye, det handler bare om å delta det man kan og ha lysten til å delta mer.

Jeg føler at vi er på vei og ser positivt på utviklingen. Bare man får ryddet litt opp i rotet, får frem mulighetene og får sett menneskene mer.