TwitterFacebookGoogle

Monthly Archives: september 2011

formats

Er han pedofil? Eller han?

Posted on by

For 25 år siden ble jeg kjent med en fantastisk mann. Han var en eldre mann som hadde mistet konen sin noen år tidligere, og som av en eller annen grunn begynnte å få besøk av ungene i nabolaget. Jeg ble kjent med han via ei jente jeg var en del sammen med, og det første til et dypt og godt vennskap mellom meg og han.

Fordi mamma jobbet i barnehage og det ikke fantes SFO på den tiden, ble han mitt SFO. Neste hver dag etter skolen dro jeg til han og vi leste bøker, så på video fra gran canaria turene han og kona hadde hatt, spilte kort og rett og slett koste oss.

Han var tryggheten min på den tiden. Det var han som tok de som mobbet meg pga vekten min, og det var han som alltid hadde en dør åpen hvis det var noe jeg trengte.

Han var min ene!

Det jeg lurer på er om jeg i dag ville kunne hatt det vennskapet som jeg hadde til Georg? Hvordan hadde samfunnet taklet det vennskapet? Hadde det blitt akseptert som det vakre vennskapet det var, eller ville det gått rykter om pedofili og faenskap?

Jeg synes det er så trist at samfunnet vårt har blitt som det har blitt. Ja, det er mange triste skjebner der ute, og ja det er mange ting som har foregått bak lukkede dører som vi ikke har hatt informasjon om, men nå som informasjonen er der ute virker det som om det bare blir mer og mer av det.

En bestefar som går og leier sitt barnebarn er noe av det vakreste jeg vet, og jeg blir så sint fordi media og pedofili sakere ødelegger disse vakre bildene i hodet mitt og gjør de om til mareritt. Hva om? Hva hvis?

En muslim er en terrorist, en lettkledd jente er en hore, en kjærlig bestefar er en pedofil. en mørkhudet kunde er en tyv, en søt jente fra Tailand med feit mann blir behandlet dårlig, osv

Jeg har ofte automatiske tanker i hodet mitt jeg skulle ønske jeg ikke hadde, og jeg skammer meg over at jeg har de. Det er heldigvis ikke alltid de detter ned i tankene automatisk, men innimellom så gjør de det. De dårlige erfaringene dytter vekk uskylden i hodet mitt og tvilen setter inn.

Jeg er glad jeg ikke er 9 år i år. Jeg er glad jeg fikk oppleve en barndom hvor jeg ikke måtte bekymre meg så mye som barn i dag må. Hvor mobbing av vennener var mitt største problem. Det var krig i verden også da. Det var barn som sultet også da. Men det var ikke så nært som nå. Vi var skånet for bekymringer som jeg ikke orker tenke over hvordan det er å ha. Bekymringer for å ikke kunne stole på mennesker i sitt eget land. I sitt eget nabolag. For det kan være en pedofil på hvert eneste hjørnet. Det virker i allefall slik når man ser hvor mange slike saker som dukker opp i det lille samfunnet norge er.

Jeg håper det fortsatt finnes Georg¨’er der ute. Snille genuine menn som har mye tid til over og som kan bidra med positivitet som barnevakt i nærmiljøet.

Men helt ærlig. Ville du latt barnet ditt være alene med en mann du ikke kjente så godt, i ditt nabolag? Helt ærlig?

 

formats

Happy Day!

Posted on by

I dag strålte sola om kapp med humøret til stavangers befolkning. Jeg var så heldig at det flotte været falt på min tidlig uke. Dermed var jeg ferdig på jobb kl 16.00 og kunne forte meg hjem for å ta med meg guttungen på stranden.

Først måtte siste regnestykkene gjøres, og det var en ekstremt lykkelig gutt når han endelig var ferdig! Flinke gutten min! <3

Så hadde vi en fantastisk ettermiddag med pølser, legoleking og graving i sanden. Pluss at jeg nøt utsikt og forrige ukes KK.

Håper du også har hatt en fantastisk Torsdag i det flotte sommerværet!

formats

Kvinnfolk!! -burde anonyme mammaforum forbys?

Posted on by

Som forumvanker både under svangerskapet for 10 år siden, og også i noen år etter at guttungen ble født har jeg sett det meste. Jeg forstår menn som rister på hodet når det snakkes om kvinnfolk som rakker ned på hverandre, lager grupperinger mot de med andre meninger, eller som baksnakker den av veninnen som ikke er tilstedet.

Jeg var en av de som skrek høyest mot ytringsfrihet og høy takhøyde for 10 år siden. Nå er jeg klok av skade, og mener slike anonyme nickbasserte nettsteder er en arene for drittslenging og negativitet, og helseskadelig for en del usikre kvinner.

En leser av innlegget mitt «Det er ikke meg, det er deg» har tatt seg nær av innlegget mitt og startet en drittslengingstråd inne på babyforumet hun vanker. Man kan merke fra måten innlegget er skrevet at her er hun ute etter sympati, og det får hun så absolutt.

Hun er «populær» fordi hun er billig. Tøm og røm. Så enkelt som det.

Jeg er en husmor med mann og barn, men er hverken grå mus eller usexy, tvert i mot. Ser av bildet hennes at jeg er mye penere, så hadde min mann av en eller anner grunn følt for å være utro, så hadde det garantert ikke blitt med henne, han har da tross alt en viss standard å leve opp til ;)

Nå vil vel ikke jeg akkuratt kalle meg populær bare fordi jeg får henvendelser fra gifte menn om å treffes på et hotellrom neste gang de er i byen pga jobb. Men det er ikke det som er poenget heller. Poenget er at kvinner hisser seg opp og rakker ned på andre kvinner med stygge ord og stygge meninger, uten at de hele tatt tar seg tid til å se på hva dette gjelder.

Innlegget som ble skrevet i går er nå slettet (sikkert pga linking hit) og en del av de stygge kommentarene er også borte. Det vitner om at det er noen som passer litt på der inne i allefall. Men er det nødvendig med slike anononyme forum?

Gjør egentlig slike mammaforum mer skade enn godt?

Det er lover og regler mot alt i landet vårt, og staten syr puter under armene på oss hele tiden. Men når det gjelder den usikkerheten som blir utnyttet på slike forum, så er det ingen som kommer med pekepinn eller regler.  Jeg er sikker på at det hadde gått mye fredeligere for seg hvis man måtte registrere seg med fullt navn, slik som på facebook. Det hadde plutselig ikke vært noen som turte si de stygge meningene sine lenger.

Burde vi kvinner kanskje ha en egen arena hvor vi kunne vært anonyme og slengt dritt til hverandre og om hverandre? Et eneste sted hvor alle sladrekjerringene kunne truffet hverandre og fått utløp for den frustrasjonen de tydeligvis føler?

For inne på slike forum får du sympati, og du får svar på spørsmål du kanksje har om det å være mamma, men den negative undertonen som ligger der inne, tror jeg er mer skaderlig enn nyttig. Stikker du deg ut, er positiv eller får mange som liker deg, så skal du jammen få passet ditt påskrevet!

Hva er det som gjør at vi kvinner oppfører oss på denne måten? Hva er det som gjør at vi har et behov for å snakke nedlatende og respektløst overfor kvinner vi ikke kjenner? Har vi rett til å oppføre oss på denne måten? Nei det har vi ikke, mener nå jeg.

Jeg har vært der selv. Jeg har også sittet bak PC’en og hakket på andres meninger, uten å egentlig sette meg dypere inn i hva de EGENTLIG mener.Jeg bestemmer meg for hva jeg tror personen mener, og setter i gang personangrepene.

Jeg hadde det ikke bra med meg selv, følte meg stygg og feit. Jeg hadde en mann som ikke elsket meg og en ikke eksisterende morsfølelse blandt overlykkelige mødre med perfekte liv og perfekte hus. Jeg hatet verden og jeg hatet alle som var bedre enn meg. Lykkeligere enn meg. Og verste sorten var de som faktisk sa noe som traff meg. Noe som fikk meg til å måtte kjenne på mine følelser. De skulle tas. Ingen skulle komme inn under huden min.

Dette var også en av grunnene til at jeg meldte meg ut av forumverdenen i sin tid. Jeg taklet ikke motgangen mine meninger fikk innimellom. Selvfølelsen min ble bare dårligere og dårligere og jeg følte at jeg levde to liv. Ett i virkeligheten, som jeg hatet, og ett på nettet som gjorde at jeg hatet livet mitt enda mer.

Jeg måtte få livet mitt tilbake og bruke tid utenfor nettet. Ikke bare snakke om at oppvasken var tatt, men faktisk ta den.

Noen år senere, brøt jeg også opp med et veninnemiljø hvor baksnakking og negative holdninger var en del av hverdagen. Jeg innså at jeg måtte ta tak i de problemene med meg selv jeg skjulte bak baksnakking og jeg fant ut at det beste er å feie for min egen dør og ikke høre på alle som prøver å feie forran min.

Og jeg fikk endelig styrke til å ta tak i meg selv og få tatt den oppvasken som fortsatt stod der å ventet.

I dag, hvor jeg har mer selvinnsikt enn noen gang, tar jeg meg heller ikke nær av slike diskusjoner som den jeg fant i dag. Disse damene kjenner ikke meg og de har tydeligvis ikke engang lest gjennom bloggposten de diskuterer med forrakt i tastetottene.

Ikke var hun fin og ikke kan hun skrive(verken fengende eller gramatikalsk) Og hvorfor får hun så mange mailer fra mannfolk? Hun må jo ha lagt seg ut for salg på et sted, eller?

Jeg blir så flau over å være kvinne når jeg kommer over slike tråder. Pinlig lesning rett og slett. Samtidig tenker jeg at det kanskje er snakk om ømme punkter som man ikke vil snakke om. At man leser det man vil lese og tar seg nær av ting som egentlig ikke har noe med en selv å gjøre, bare fordi man er usikker på seg selv?

Ikke vet jeg, det jeg vet er at jeg har hoppet over til den andre siden når det kommer til hvordan kvinner og menn oppfører seg i slike situasjoner. Der vil jeg være med gutta.

For gutter holder ikke på slik, gjør de???

formats

94 dager igjen!

Posted on by

I dag er det 94 dager igjen av dette året. Det betyr også at jeg har 94 dager igjen på å forme kroppen min til nyttårsaften 2011/2012.

Meg som overvektig

Det er 10 år siden jeg ble mamma i år, og det er også 10 år siden jeg nådde min toppvekt på 97 kilo.

Dette skal jeg markere ved å være en sunnere meg, en slankere meg, og en bedre meg, når jeg ved inngangen av 2012 skåler i fin kjole!

Jeg blir fortsatt sjokkert når jeg ser på bikinibildet av meg selv fra sommeren 2004, for jeg følte meg virkelig ikke SÅ stor som jeg er på bildet.  Jeg hadde til og med gått ned en del kilo når det bildet ble tatt, men det var selvfølgelig fortsatt en stor jobb igjen. Det er det fortsatt.

I dag veier jeg 68 kilo. Det er 6 kilo ned fra når jeg startet i April, og 10 mer enn jeg har som match vekt. Jeg håper at jeg nå ved å sette inn høygiret skal klare å få vekk de siste kiloene.

Tro meg jeg er veldig fornøyd med «jobben» så langt, men jeg har satt meg et mål og det skal jeg nå. Dette er min siste sjanse for å få den kroppen jeg alltid har drømt om, og da stopper jeg ikke når kroppen er grei, men tar den helt ut!  Det er bare prikken over i’en å få en fastere figur og kanskje få vekk strekkmerkene og den løse huden som fortsatt vitner om et svangerskap.

Speilet på badet må i allefall vaskes!

Nå har jeg altså 94 dager på meg til å bli en kjolestørrelse mindre (kjolen henger allerede i skapet) og til å føle meg fab! Og så er der bare å jobbe videre mot videoen som jeg og Helene skal lage neste sommer. Vi synes nemlig kvinner skal få lov til å vise frem de flotte kroppene som de er fornøyd med uten å dømmes av rødstrømpene.

For meg er denne forandringen beviset på at det eneste som nytter når man skal ned i vekt er å  spise sunnere og trene mer! Jeg er stolt over det jeg har fått til selv om det har tatt mange år og selv om jeg har vært ekstremt lat innimellom. Den jobben jeg har gjort siden April viser at man kan hvis man vil! :D

2012 here I come! :D

formats

Kle deg som du vil, eller kle deg for resultatet?

Posted on by

Helene Drage tar opp tema om oppførsel og klestil med tanke på voldtekter i sitt nyeste blogginnlegg. Det handler om at man kanskje bør være litt forsiktig med alkohol og ikke minst klestilen som innimellom kan provosere kåte gutter. For er det vits med lårkorte kjoler og utrigninger ned til magen for å få oppmerksomhet på byen? Og den oppmerksomheten man får, er det egentlig den oppmerksomheten man er ute etter.

Som du kanskje forstår så ønsker jeg å ta debatten videre når det kommer til klær, og hvordan vi representerer oss selv med disse.

Det er ikke å komme bort i fra, at hvis man har kløft på byen så får man oppmerksomhet. Man får halvdrita menn hengende mellom puppa, mens de prøver å heve blikket mot øynene dine fo å fortelle deg hvor vakre de er. Øynene altså. Ikke puppene.

Mulig får du med deg en kar hjem også. Dere har dere og du hører aldri noe fra han igjen. Og du lurer på hvorfor. Gjør du virkelig det?

Lurer du virkelig på hva slags tanker han har om deg ut i fra de klærne du hadde på deg dagen før, og hvor lett du var å få til sengs? Ærlig talt jenter! Det er opp til dere hvordan dere vil bli oppfattet av guttene, og det er dere som har makten og bruker den feil.

Det hjelper ikke at feministene roper ut om likestilling og seksuell frigjøring, når man fortsatt dømmes på bakgrunn av når man velger å ha sex med partneren sin. Av en eller annen idiotisk grunn blir menn mer intressert i ett forhold med deg om du avstår fra sex de første 2-3 datene. Du kan treffe på en av de få som ikke bryr seg om slikt, men er du villig til å ta sjansen?

Men tilbake til klær. Klær gir utrykk av hvem man er. Personligheten kommer ofte frem ut i fra hvordan vi kler oss. I tillegg så kan vi benytte vår bekledning til å oppnå ønskede resultater hos andre mennesker. Vi gir dem ett inntrykk om hvem vi er, ut i fra måten vi kler oss på.

Om det intrykket stemmer med virkeligheten er ikke det viktige. Det handler om hva vi ønsker at de skal tenke om oss. Som når vi damer kler oss utfordrende. Eller når du tar på deg en pen drakt før et jobbintervju. For hver jobb, hver stilling, jakter på en egen personlighet og den personligheten kan du vise at du har ut i fra det du kler deg i.

Skal du jobbe i barnehage så er de ute etter en sporty blid og omgjenngelig person, som ikke er redd for skitt og lek med ungene. Du kommer ikke på jobbintervju til en barnehage i dress. Skal du søke på en jobb som pilot, så kommer du ikke i slitte klær og lukter gammel fyll. Bare for å ta noen ekstreme ekspempler.

Du kan også velge jobb ut i fra den du er og den stilen du allerede har, hvis den skiller seg ut fra mengden.

Ja, for det er de som vil gå mot strømmen. Være seg selv, og drite i hva andre mener når de ser på dem og stilen de har valgt å føre. Og det må de få lov til, men de må også forstå tankegangen hos de som treffer på dem, og forstå at de kan dømmes på bakgrunn av det utseende de har valgt å ha.

De fleste ungdommer går gjennom en tid hvor de utforsker seg selv og omgivelsene, gjerne ved bruk av klær og stil som virkemidler. Man er rockere, pønkere, hip hop’ere, skatere osv osv.

Flesteparten glir tilbake til de normene som er satt av samfunnet, mens noen blir værende i sine små bobler og forventer at samfunnet skal tilpasse seg deres syn på livet og godta de som de er. Eller som de kler seg.

Noen utrykker også sinne fordi de blir diskriminert i arbeidslivet på bakgrunn av klærne de går med. Men har de egentlig rett? Eller har de galt? Bør man tilpasse seg arbeidsplassen man vil jobbe på, eller bør man finne seg en arbeidsplass som er mer egnet for den stilen man fører?

Jeg er helt sikker på at man kan oppnå det man ønsker, ved at man kler seg til anledningen. Man bruker klærne som en ekstra påvirkningskraft for å nå det målet man har satt forran seg. Om det er en flott dame eller mann, eller en jobb. Et godt inntrykk på svigerforeldrene eller etablering av god tone med naboene.

Det er opp til deg om du vil følge de normale kleskodene som samfunnet skaper, eller ha din egen stil og følge hjertet ditt hvis det skiller seg ut fra mengden.

Jeg mener at man skal få være som man vil, men man må også ta konsekvensene av det man gjør og den stilen man velger å ha.

Du må rett og slett tilpasse livet ut i fra de valgene man tar om hvordan man vil se ut og hvordan man vil leve. Du kan ikke forvente at du skal bli sett på som en seriøs jente som er klar til å slå seg til ro, når du bretter ut pupper og lår på byen. Og det er ingen som vil ansette deg som butikkansatt på en av de mest eksklusive klesbutikkene hvis du har piercinger og tatoeringer over hele deg. Du kan heller ikke klandre mennesker som får tanker om deg, som kanskje ikke stemmer med virkeligheten, når du kler deg på en måte som gir assosiasjoner.

Tar du det i betraktning når du kler deg? Tenker du over hvilke tanker andre får om deg ut i fra de klærne du bruker, og den stilen du har? Og bryr du deg om det?

formats

Det er ikke meg, det er deg!

Posted on by

Det er et evig tema i hjernen, hver eneste gang jeg er singel. Disse mennene som på både arrogant og desperat vis, er på utkikk etter det de (i følge dem selv) ikke får hjemme.

Jeg er horen de ikke vil betale for, men alikevell betale for. Tilbyr hotellrom, middager, weekendturer. Det virker kanskje mer ordentlig for dem, når de skal skaffe seg sex på den måten, men egentlig kunne de bare betalt den kostnadden en luksushore koster. For det er jo det de ber meg om å være, i mailene sine. Mailer som enten er korte og presise om et hemmelig møte, eller lange og forklarende med såre følelser og udekkede behov.

I følge Stavangeravisen vil jeg kunne anmelde slike henvendelser selv om det ikke blir noe handel, og det skal jeg se mer konkret på. Får man blomster etter at man har hatt sex med en person, så tolkes det som betaling ifølge Justisdepartementet.

Jeg har ingen interesse å være noens hore. Jeg ønsker ikke å ta del i en affaire noen ikke vet eksisterer, eller ikke ønsker å tenke over.

Ja, for jeg tror at veldig mange damer der ute vet at mennene er utro, men de velger å overse det. De velger å fortsette det livet de lever med den lykkelige rammen rundt det hele, og lure seg selv og omverdenen med den «perfekte» familien de leker at de har. Spesiellt de hjemmeværende, som har menn som gir dem en økonomisk trygghet. De har fått et liv de er blitt vant med og velger å ofre en del av de verdiene de egentlig har for å opprettholde det livet.

Noen ganger når jeg får slike henvendelser og jeg gidder ( les kjeder meg) ta diskusjonen og spørre de spørsmålene jeg har, får jeg en del svar som overrasker meg. Som f.eks at de ikke ser hvorfor jeg reagerer, og om jeg ikke helt lever i 2011 siden jeg er så prippen.

At det tydeligvis er noe galt med meg siden jeg ikke er mer åpen når det kommer til sex, spesiellt hvis det kan gi meg et rikere liv, materalistisk sett, fordi han jo vil køpe flotte ting til meg siden jeg tilfredstiller hans behov. Jeg må jo føle meg beæret siden han tar kontakt med meg og ønsker mitt selskap, når han kan få mange andre og bare ha sex med dem. Meg ønsker han jo å treffe på jevnlig basis.

Jeg klarer ikke å dy med med tanken om at disse mennene virkelig må ha fått lite kjærlighet når de var små. De må virkelig ha manko på omtenksomhet og har tydeligvis ikke fått empati inn som en del av følelsesespekteret sitt. Egoisme derrimot, det har de i bøtter og spann.

-Det er ikke meg det er noe galt med, det er deg! Skriver jeg, og oppsummerer det hele med feil verdigrunnlag når man går inn for å stifte en familie.

-Er du hårsår også? Lyder det i svaret.

Ja, jeg tar meg nær av slike henvendelser,  fordi de setter meg i en bås jeg ikke ønsker å være i, men også fordi de overtramper det jeg ser på som noe av det helligste. Nemlig ekteskapet.

For det er mange som ikke får det de ønsker seg hjemme, og jeg tror det ofte handler om at de ikke ønsker det de ønsker seg hjemme. De lider av Hore og Madonna komplekset og dermed blir konen (som de såvisst elsker) ikke noen de ønsker å «skitne til» med lidenskap i sengen.

Her finner du et godt blogginnlegg om akkuratt dette:

Hore/Madonna komplekset.

Jeg blir sint hver gang jeg får en slik mail. Sint fordi jeg vet at halvparten av disse mennene egentlig ikke har noe å sutre over. De vil bare ikke gjøre den jobben som trengs for å opprettholde lidenskapen i ett forhold. De ønsker et fristed utenfor eksteskapet hvor de kan leve ut sine fantasier, istedenfor å la kona delta i disse og dermed skape et godt ekteskap uten hemmeligheter og utroskap.

I 2011 synes jeg vi jenter bør bli sett på som en totalpakke og ikke puttes inn i en Hore eller Madonna bås, ut i fra hvor en mann mener vi hører hjemme. De fleste av oss har litt av begge deler i oss, og behovet for å betale for sex (enten i form av middager, eller direkte betaling) burde ikke være nødvendig.

Jeg forstår meg forøvrig ikke på jenter som lar seg kjøpe av utro menn heller. Har de ikke respekt for sin egen kropp? Har de ikke respekt for seg selv?

For innerst inne er jeg sikker på at de føler seg helt jævlig, selv om de prøver å fremstå som frigitte kvinner anno 2011.

formats

Jeg er mest fiolett, hva er du?

Posted on by

I dag på jobb har det surret mange tanker om livet, følelser, stadier og målsetninger, mens jeg har brettet jeans til den store gullmedaljen.

Det er slik i denne bloggsfæren at man suger til seg av meninger og tanker fra andre bloggere, og disse romsterer rundt i ens egen lille tankeboks og utvikler nye innlegg.

 

For meg er livet som en regnbue på himmelen, hvor fargene representerer følelsene vi har til enhver tid. Noen dager er fargen rød, full av kjærlighet, andre ganger er den gul, full av livslyst og innimellom er dagen så full av vonde tanker, følelser og minner at fargene går inn i hverandre og maler dagen svart.

For selv om det til tider kan virke sånn, så er det ikke slik at jeg tror livet er lett å leve, selv om man bestemmer seg for å utnytte sitt potensiale. Det vil alltid komme dårlige dager med følelser, eller hendelser man ikke har kontroll over som gjør en både trist og lei, oppgitt og sliten.

Man skal ha lov til å føle sinne. Man skal ha lov til å være lei. Man skal ha lov til å synes synd på seg selv, og man har lov til å synes verden er den mest urretferdige plass som finnes.

Det er viktig å omfavne alle følelser man får, og virkelig kjenne på de og hvorfor man føler det som man gjør. For så å gi slipp på følelsene når de er bearbeidet, og lete i sjelen etter gode følelser og positive farger som fjerner det svarte man befinner seg i.

Jeg lar regnbuens farger fylle livet mitt i små og store doser:

Det røde står for følelsene i meg. Røde dager er dager hvor jeg har mye mer følelser enn andre dager. Kanskje litt mer sårbar, kanskje litt mer følsom, kanskje litt mer forelsket.

Det oransje står for engasjementet i meg. Oransje dager er dagene hvor jeg er eventyrlysten og engasjert og gleder meg til nye opplevelser eller skaper noen der og da.

Det gule står for livsgleden i meg. Gule dager er dagene hvor livet bare nytes. Solen er en av mine energi ladere og på gule dager er jeg full av energi og livslyst.

Det grønne står for kroppen og sjelen min. Grønne dager er dager hvor kroppen og helsen får fokus. Hvor jeg kjenner hvor godt det er å være i fysisk aktivitet og gi kroppen det den ønsker av næring. Grønne dager jeg nærmere naturen enn andre dager.

Det blå står for tankene mine. På blå dager tenker jeg litt ekstra og bruker tid på å finne ut av ting jeg lurer på.Jeg kan virke helt fjern til tider og også bli litt sjokkert over mine egne holdninger som kan endres totalt ved at nye tanker svever inn i hjernen.

Indigo er fargen som kommer frem når jeg har det litt tungt følelsesmessig. Når savnet etter kjærligheten og tankene rundt dette siger inn i hodet mitt og gjør meg litt ensom. Det er det røde og det dype blå som nesten svartmaler en del av mine dager. I allefall noen timer av dagen, til det gule kommer inn og bryter opp de vonde tankene.

Fiolett er den rake motsetningen til Indigo. Det er følelsen av å være elsket og de positive tankene rundt det å ha en mengde mennesker rundt meg som jeg setter pris på og som setter pris på meg. På fiolette dager kunne jeg nesten klemt alle som kommer min vei, for det er på disse dager at jeg føler kjærlighet og omtanke kan gjøre verden og menneskene i den litt lykkeligere. Og jeg er lykkeligere selv.

For meg er altså livet mer enn svart/hvitt. Livet består av mange fargenyanser, og jeg tror det er viktig å omfavne alle de fargenyansene hver gang de dukker opp. Kjenne på de, gode som vonde. Nyte de gode følelsene slik at de kan dras frem når de vonde overtar.

Jeg ble sint på meg selv når jeg innså at jeg svartmalte livet mitt, og jeg er glad for at den svarte fargen er sjeldnere og sjeldnere synlig i livet mitt. Det betyr ikke at den ikke er der, den får bare ikke lov til å dominere hverdagene mine lenger.

Hvilken farge har du mest av i ditt liv og i din hverdag?

Blogglisten

 

formats

Advokaten fra gata.

Posted on by

Det er søndagsmorgen og jeg har hatt en fantastisk kved med noen av mine herlige veninner kvelden og natten før. Det er mange positive tanker som følger meg når jeg vokner og jeg føler der og da at livet er ekstremt godt. At jeg er så taknemlig for alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt.

Mennesker som jeg aldri ville ha truffet på hvis jeg ikke hadde tatt mange av de vanskelige valgene i livet mitt.

På TV2 starter det et program som heter «Advokaten fra gata» som forsterker tankene jeg har utviklet de siste 5 årene mine.

Per Holter Andersen levde 15 år som rusmisbruker før han innså at han måte forandre livet eller dø. Idag er han utdannet jurist og snart ferdig utlært advokat hos Advokatfirma Sylte i Kristiansand. Han trekker fremdeles på gata – for å hjelpe andre.

Programmet viser en reflektert og fantastisk person som gjennom programmet viser sårheten i oss mennesker og samtidig muligheten vi har til å velge selv. Velge det som føles rett for oss, men også noen ganger er nødvendig for at vi skal overleve. Anbefaler virkelig alle å se den dokumentaren.

Jeg kjenner at det er så viktig å se og lese om slike menneskelige hendelser. At man ser utfallet av de valgene man kan ta for seg selv. At man ser vendepunktene som andre har gjort, som gjør at man kanskje velger å ta det valget selv.

Erfaringene du har, fra ditt liv, former deg til den du blir, mens du lever.

Det er så viktig å kunne stoppe opp, puste, og bare tenke tilbake på de erfaringene du har, gode og dårlige og se hvordan de har formet deg, og gitt deg de mulighetene du står forran i dag.

Hva kan du bruke dine livserfaringer til? Kunne du vært like dyktig i den jobben du har nå, eller de fritidsaktivitetene du holder på med, hvis du ikke hadde opplevd det du har opplevd i livet ditt?

Den du er når du går fra denne verden, bestemmes ut i fra de erfaringene du har, og de valgene du har tatt gjennom et helt liv.

«Det er rusmildene som gjør at alle de gode tingene i livet er uåpnåerlige»

Den setningen fra en tidligere rusmisbruker viser den makten vi gir midlene vi velger å bruke, fremfor å ta tak i oss selv og ta jobben vi må ta med oss selv.

For meg handler det om begrensningene i oss, som egentlig ikke eksisterer, men som vi skaper for oss selv. Vi sier til oss selv at vi ikke klarer, og gjør oss selv svakere enn vi egentlig er.

For vi kan hvis vi vil. Det er det så mange mennesker som beviser hver eneste dag. De reiser seg opp fra rus, fra spiseforstyrrelser, fra depresjoner. De reiser seg opp og velger å leve livet uten begrensningene.  De velger å oppnå de gode tingene i livet.

Så hva er de gode tingene i livet?

Det gode liv er forskjellig fra individ til individ, og det synes jeg er en av de tingene vi må være åpne for. Vi må respektere andre mennesker for de valgene de har tatt for sitt liv, selv om vi ville valgt noe eget. Så lenge de valgene de tar gir dem et godt liv de er fornøyd med og trives med.

For meg handler det gode liv om å føle at livet mitt fungerer.

  • En så god helse som mulig.
  • En jobb jeg trives i og som jeg føler gir meg noe.
  • Økonomisk stabilitet.
  • Ekte forhold med mennesker jeg omgås med.
  • Opplevelser i hverdagen og ferier som gjør at livet berikes med ny kunnskap og gode minner.

Hva er det gode liv for deg, og jobber du for å oppnå det du ser på som det gode liv?

formats

Velger du å være en martyr?

Posted on by

Jeg sitter å ser på SinnaSnekkeren på TV2 og kjenner jeg blir irritert! Jeg blir irritert på barnas vegne og jeg blir irritert på alle de som bor slik i Norge. (all kred til familien i programmet forøvrig, som velger å la folk ta innblikk i livet deres, hvordan de har levd og den forandringen som de velger å gjøre.)

For jeg er 100% sikker på at denne familien ikke er alene om å ha det slik. Det er nok veldig mange som så på det programmet som kanskje kjente seg igjen og ble litt flau over hvordan de selv har det.

Noen har det bare ikke i seg det med å holde orden rundt seg, og det krever en større innsats enn hos andre. Noen er vokst opp med foreldre som gav blaffen i hvordan det så ut hjemme, og dermed har de blitt «opplært» til å følge den samme måten å leve livet på. Slurvete.

Jeg er selv en av de som må gjøre en innsats for at jeg ikke skal være slurvete, og jeg har hatt flere perioder i livet mitt hvor jeg gav opp og lot ting flyte rundt meg. Hvor jeg bare lot alt ligge og gjorde kun de kjekke tingene. Jeg orket ikke ta tak i rotet rundt meg eller meg selv og hadde unnskyldninger for det meste, bare for å lette på min egen dårlige samvittighet.

Det er vel også grunnen til at jeg irriterer meg over folk som ikke gidder ta tak i seg selv og livet sitt, men bare sitter å synes synd på seg selv, klager over hvordan de har det, og skaper unnskyldnger for hvorfor de har det slik.

Unnskyldnene kommer raskt, når det kommer til ting som man må gjøre en innsats for å få til:

  • hvorfor de er i dårlig form,
  • hvorfor de er overvektige,
  • hvorfor de har det rotete,
  • hvorfor de ikke har jobb,
  • hvorfor ungene ikke har de nødvendige tingene.

Unnskyldninger, unnskyldninger, unnskyldninger..

  • Du kan komme i form hvis du gidder gjøre jobben.
  • Du kan bli slank hvis du går inn for å slanke deg.
  • Du kan få ett ryddig hus hvis du gidder gjøre jobben.
  • Du kan få deg en jobb, bare du gidder søke og ikke være så kresen.
  • Du kan gi ungene det de trenger, bare du har kontroll over økonomien din og jobber som andre folk.

Jeg er så lei av mennesker som klager og syter, men som ikke gidder å gjøre en innsats for å få det bedre i livet sitt. Istedenfor å gjøre innsatsen så velger de de enkle løsningene og gir blaffen i det som burde gjøres. De gjør det også i full viten om resultatet som kommer ut av det. Det er den latskapen der som irriterer meg mest og som irriterte meg mest ved meg selv.

Du velger å ikke betale regningen din i tide, fordi du skal ut på byen i helgen. Du prioriterer å ligge på sofan med fjernkontrollen i hånda og glor på en skjerm uten at du egentlig har noe du vil se på, mens du egentlig kunne hengt opp klesvasken eller brettet sammen klærne. Du gidder ikke ta med deg skitne kopper og kar fra rommene du er i, fordi du bare er lat, og selv om du har oppvaskmaskin så putter du alt det skitne på kjøkkenbenken. Oppvaskmaskinen er jo full av rene ting.

Prioriteringene er også feil hos mange når det kommer til oppdragelsen.

De stiller ikke opp på foreldremøter, de deltar ikke i skolearbeidet til ungene. De passer ikke på at ungene har det de trenger i barnehagen eller på skolen. Ungene har ikke alltid med seg mat, penal, osv. De har ingen kontroll over hvor barna er når de er ute, hvem de leker med, hvem de er hos, og når det kommer til leggetider er ungene på selvstyr. Foreldrene gidder ikke mase, kjefte eller forklare.

Du velger selv det livet du vil leve, det er ditt liv! Det er du som bestemmer hvordan det skal være, og ingen kan fortelle deg hva som er best for deg, men er du ikke tilfreds med det du har, eller hvordan du har det så hvorfor ikke ta tak i det?

Har man barn og bor i skitt og møkk så har man ingen unnskyldning.

Unger fortjener å bo i ett rent hus, være rene, ha rene klær, få sunn og bra mat og ha det nødvendige de trenger i livet sitt. Til barnehagen, til skolen og til annet. De fortjener klare rammer rundt oppdragelsen og se at foreldrene er glad i dem fordi de bryr seg.

Klarer ikke du som mamma og pappa og tilfredstille disse kravene så fortjener du ikke å være mamma og pappa heller. Da burde noen andre ta vare på barna dine.

Mange vil lese dette innlegget og ikke kjenne seg igjen. De vil tenke at de ikke kjenner seg igjen i det jeg skriver og ikke klare å se problemet som rett og slett er ett samfunnsproblem. Arbeidsledigheten koster samfunnet i kroner og øre og det er du som skattebetaler som betaler for latskapen til mange.

Selv om du har det bra i ditt liv, kan det være nyttig å tenke over hvor mye livet krever av andre.

For det er mange i norge som ikke klarer å se hvordan andre har det og hvor mye det krever å komme seg opp av det livet de desverre lever. De sitter på sine høye hester og har tatt utdannelsen sin, har den gode jobben sin, har fått hjelp av foreldrene til å kjøpe sin første bolig,og ser rett og slett ikke hvor jævlig hardt livet kan være for de som ikke får støtte og økonomisk hjelp til å stå på gode egne ben i livet.

Når livet er skakkjørt fra første stund, er det en hard hard jobb å komme seg opp fra det livet man har levd og lever og bli en del av den fungerende delen av samfunnet vårt.

Selv om ditt liv er enkelt å leve og du aldri bekymrer deg for økonomi eller tak over hodet, så er det mange i landet vårt som gjør det.

Norge er et godt land å leve i, men mange er uvitende om hvordan de skal leve godt i det.

Jeg legger ved en kommentar fra en av mine lesere som virkelig viser et realistisk bilde om hvordan ting er:

Har selv en familie som aldri har vært langt opp i den økonomiske stigen, aldri eid et hus/leilighet og har ikke høyere utdannelse, noe som får meg som nå går på BI til å føle et høyt press på å endre fremtidige levestandarder for de neste generasjonene – og det er søren ikke lett. Med det grunnlaget mitt føler jeg ofte at jeg kanskje ikke egner meg til å gå på et så tungt studie med så mange forventninger, men i motsetning til dem har jeg en drivkraft og et ønske om å faktisk få til noe her i livet. Vi har alltid vært litt rotete av oss, men jeg vet at så fort de første eksamenene er (forhåpentligvis) bestått, kan jeg roe ned litt, innse at ting faktisk er på bedringens vei, og som du nevner; selvtillit og kontroll er viktige faktorer. Gleder meg mildt sagt til å se hvordan livet fortsetter, og jeg vet at det helt klart vil bli vanskelige tider økonomisk sett, men det har jeg gjennomgått tidligere og lever fortsatt i beste velgående.

Det står så utrolig respekt av mennesker som velger å tenke slik. Som velger å bryte mønsteret. Jeg er stolt av meg selv for at jeg valgte å bli ærlig med meg selv og ta den jobben som må tas for å bygge opp ett trygt og godt liv for meg selv og guttungen. For å gi han de beste mulighetene her i livet. Veien er fortsatt lang, men jeg har begynnt å gå, og ved hvert skritt jeg tar føles livet bedre og bedre.

Du kan du også, hvis du vil og gidder! :)

formats

Er det ikke antall stemmer som teller?

Posted on by

Jeg skjønner ikke hvordan vårt politiske system fungerer. Mandater er greit, partier og politikere er greit, men det som ikke er greit i mine øyne er hvem som skal ha kontrollen over ting som skal bestemmes?

Hvis en person har fått flest stemmer i sin kommune, burde ikke da den personen automatisk bli ordfører? Det er jo den personen menneskene som bor i den kommunen ønsker å ha på den plasseringen!

Og er en Ordfører egentlig en ordfører, eller burde personen hete Sisteordet istedenfor?

Jeg ser ikke problemet, hverken nå eller når det er snakk om Stortingsvalg. De vi velger inn skal inn. Ingen skal drive å lage puslespill å putte sine stemmer sammen med sine stemmer for å få flere stemmer enn den som egentlig har flest stemmer.

For meg handler ikke politikk om parti, men menneskene som representerer de forskjellige partiene. Menneskene som representerer de meningene jeg har og som vil gjøre norge til det landet jeg ønsker at det skal være, får min stemme. Hvilken farge de tilhører bryr meg midt i! For det er menneskene som med sin dyktighet får frem de viktige sakene. Partiprogrammer er bare fulle av lovnadder som aldri blir gjennfridd uansett. Mens en person med sterke meninger om EN sak vil kunne klare å få den saken gjennom, det er jeg sikker på.

Men når det blir slik som det blir nå, hvor vinnerne blir taperne og partier som har få representanter valgt inn i kommunestyret plutselig får ordføreren, da blir jeg oppgitt av systemet vårt, og jeg kan love at de som har stemt frem den som har fått flest stemmer vil føle seg snurt. Veldig snurt.

Hvorfor er det slik, at når vi stemmer frem mennesker vi ønsker skal representere oss i kommunestyre, så betyr ikke de stemmene vi gir alikevell?

Det er disse tingene som mitt blonde hodet ikke forstår seg på, som også gjør at jeg ikke orker engasjere meg personlig i politikken. Jeg orker ikke de systemene som er uten system, og hvor man kan lirke det frem til å få viljen sin uansett.

Jeg føler i allefall denne gangen at det ikke var noe vits å stemme, for det er ikke de med flest stemmer som får bestemme uansett.

For første gang forstår jeg hvorfor så mange ikke gidder å stemme. Det er jo ikke vi som bestemmer uansett!!

Gi meg gjerne kunnskap! Jeg trenger det!

CyberChimps