Søkeordene som vitner om hverdag igjen.

Posted on 31/07/2011 by Ane

For en uke siden var bloggen min invadert via søkeordet «Anders B Breivik» eller navnet hans i forskjellige former. Jeg var en av de bloggene som nok var sjappest ute med å ha navnet hans på bloggen, etter nøye vurdering om jeg burde eller ikke.

Fra å ligge på mellom 150 opp mot 250 treff pr dag, fikk jeg i løpet av en natt 1600 treff, bare pga søkeordet.

Fra å kunne se brukte søkeord som «ulykkelig forelsket» «bli slank» «store pupper» «jogging» osv så var alle søkeordene på listen en versjon av navnet hans. Innimellom dukket det opp «ane hagen blogg» men utendom det var det bare han. Slik har det vært hver eneste dag, i går begynnte det å komme noen andre ord opp på listen, og i dag var det bare et av «hans» navn som hadde gitt 2 besøk. Og 2 andre søkeord kommer over han på listen.

Det føles godt. For jeg synes det er intressant å se hva som fører folk til bloggen min etter at de har søkt på noe.

Her er Lørdagens søk:

anders b breivik	4
ane hagen blogg	3
anders b. breivik	2
tag anders breivik	2
«anders b. breivik»	1
evig hvile bjørn eidsvåg	1
støvletter for høsten 2011	1
en gud	1
før det står i blomst kan det være over	1
engelsk hage	1

Her er dagens:

trender høst 2011	3
ane hagen blogg	3
anders b breivik	2
active collagen 2	2
jogge hver dag	1
innrede små leiligheter	1
evig hvile herre bjørn eidsvåg	1
støvletter høsten 2011	1
ane	1
trender høst	1

Jeg synes jo det er fascinerende og hyggelig at folk faktisk søker etter bloggen min. Jeg vurderte lenge om bloggingen var over for min del, og det var godt med en pause en liten stund. At folk har lyst til å følge meg gjør at jeg blir trygg på beslutningen min om å fortsette å dele. Fortsette å gi av meg selv, til de som måtte ha lyst til å lese mine tanker og meninger omkring ting som skjer.

Søkeordene som benyttes er også fascinerende, og nå er det heldigvis flere nye som jeg kan lure på hvordan førte til akkuratt meg.

Jeg jogger meg lykkelig!

Posted on 31/07/2011 by Ane

Nå er det 4 måneder siden jeg begynnte å jogge. Jeg begynnte for å få en sunnere og finere kropp. Først og fremst fordi jeg følte at jeg kanskje ville få litt mer oppmerksomhet av min daværende kjæreste, at jeg ville bli bra nok for han når jeg ikke hadde denne dvaske magen og de 10 kiloene for mye. At det kanske ville gjøre at vi gikk fra venner til kjærester igjen.Ja du vet, med de aktivitetene det innebærer.

Men jeg gorde det også fordi jeg kjente at jeg ville gå de siste stegene mot den kroppen jeg alltid har drømt om. For min egen del. For en gangs skyld hadde jeg lyst til å være stolt over kroppen min. Føle meg fin. Vise meg frem i bikini.

Bildet over er tatt i Tyrkia, og jeg synes jo at jeg ser råflott ut, men det er jo også fordi jeg ligger på, og dermed skjuler, problemområdet mitt.. magen Så dette FØR bildet er jo egentlig bare juks.

Men det var ikke bare utseende på kroppen som fikk meg til å sette i gang. Jeg ønsket også å få en sunnere kropp innvendig. En sunnere kropp med mer energi.

Og energien kom. Det var som om jeg våknet fra dvale. Så rundt meg på hvordan livet mitt var og satt ned foten. Hardt. Hvorfor aksepterte jeg de tingene jeg hadde akseptert? Hvorfor lot jeg meg selv bli behandlet på den måten jeg ble? Var ikke jeg verdt mer? Var ikke jeg pen nok og bra nok akkuratt som jeg er? Hvem prøvde jeg å forandre meg for og hvorfor?

Jo mer jeg jogget jo mer jeg tok vare på meg selv, jo mer våknet jeg fra dvalen min. Illusjonen jeg befant meg i, som du også kan lese mer om i mitt forrige innlegg her inne.

Så jeg jogget meg selv lykkeligere, mer selvsikker, mer bevisst.

For snart 5 uker siden tok jeg en utfordring fra Helene og skulle se hvor mye man kan endre kroppen sin ved å spise sunt og trene jevnlig i løpet av 8 uker.

Målene mine når jeg startet var:

Arm : 30 cm
Lår : 60 cm
Legg: 38 cm
Liv : 78 cm
Hofter : 99 cm

Nå, snart 5 uker senere har jeg:

Arm : 29 cm ( minus 1)
Lår : 58 cm (minus 2)
Legg 36 cm (minus 2)
Liv : 75 cm (minus 3)
Hofter: 93 cm (minus 6)

Jeg er SUPERFORNØYD! og enda er det 3 uker igen før jeg skal samenligne før og etter bilder.

Uken som kommer skal jeg være enda flinkere med treningen og bytte ut brød i lunsjen med rugbrød. Vil prøve å ha ekstra push på magen denne uken for det er den jeg vil se enda større resultater på, men over 1 cm i uken på hoftene er bra synes jeg

Årlig markering for ettertanke, kjærlighet og omsorg.

Posted on 31/07/2011 by Ane

I følge VG ønsker over halvparten av norges befolkning at 22 Juli blir en minnesdag.

Jeg synes det er en fin tanke. En årlig markering ikke bare for å minnes ofre fra den datoen, men også for ettertanke og for å minnes alle vi har mistet i løpet av livet vårt. Familie som har gått bort, mennesker som har blitt revet fra oss pga sykdom, ulykker eller terror. Mennesker som hadde noen som var glad i dem og som savner dem.

For det skjer forferdelige ting hver eneste dag og det er viktig at disse ikke blir glemt også.

Jeg tror vi trenger en dato i året hvor vi husker følelsen vi hadde denne forferdelige dagen. Hvor vi minnes de som på tragisk vis ble drept, og også de som ble sittende igjen med savnet. Dermed vil vi også huske på den omsorgen vi viste for hverandre og ta den med oss i hverdagen.

Neste 17 mai håper jeg vi feirer landet vårt litt ekstra. Menneskene i det. Demokratiet. At vi fortsetter å benytte 17 mai som en gledens dag, hvor vi feirer det fantastiske landet vi bor i, og den friheten vi har.

Så kan 22 Juli bli dagen hvor vi minnes. Hvor vi tenker, omfavner og minnes. Hvor vi går på gravstedene til de vi har mistet og savner og tenner lys og legger blomster.

En dag hvor vi kan ta en pause og sørge men også vise kjærlighet for hverandre.

For i en travel hverdag er det vanskelig å minnes, huske, ta vare på de gode øyeblikkene vi hadde sammen med de som ikke lenger er her. Nå kan vi få en dag hvor vi kjenner på følelsene og savnet sammen med resten av landet vårt.

Jeg håper det blir slik. At 22 Juli blir en minnedag.

En minnedag over sorgen, men også omsorgen.

Trender høst 2011

Posted on 30/07/2011 by Ane

Jeg har shoppet høstklær i løpet av de siste ukene. Hver sesong bytter jeg ut basisplaggene i garderoben min og tilpasser dermed garderoben de trendene som jeg har lyst til å følge.

Dette har jeg handlet fra H&M til høstens garderobe:

I tillegg har jeg en sort gjenomsiktig bluse med knytesløyfe i halsen, trange mørke blå jeans fra Gina Tricot (kun 199) og den beige genseren har jeg også i mørk brun, sort og marine blå.

Marine, brunt og engelsk stil er mine tips for høsten. Patches er stort både på herre og dame fronten.

Jeg handler MYE på H&M og det er fordi jeg da kan shoppe oftere og ikke ha så dårlig samvittighet når jeg er lei av plaggene. De er som regel blitt ferdig oppbrukt alikvell. For ingen skal overbevise meg over at kvaliteten på H&M er god. Sømmer rakner, knapper spretter og det meste nupper mye raskere enn andre merker.

En god del sesongvarer handler jeg også hos Benetton. Da investerer jeg i plagg som kan kombineres og som jeg vet jeg kommer til å bruke mye. Kåper, støvletter, dressjakker, kjoler, ull.

Her er noen høstfavoritter fra Benetton:

Har holdt av noen brune støvletter som er helt råå! Det blir min belønning for å ha jobbet hver lørdag i 7 uker

Jeg er ikke av de som følger moten slavisk. Jeg følger mitt eget hjerte og kombinerer ut i fra det jeg føler ser bra ut selv. Classisk og sexy i god mix. Jeg er heller ikke av de som vet hva de forskjellige designerne har laget de forskjellige sesongene. Ikke holder jeg meg oppdatert på vesker og sko heller, men selvfølgelig enkelte ting går man ikke glipp av.

Rolfsen i Stavanger bugner av Mulberry vesker og hvis det er en type veske du vil investere i til høsten, og du liker den stilen jeg har vist her, så løp og kjøp. Jeg har en Alexa mini og den bruker jeg til alt, men velg gjerne en av de litt større veskene også. Mellom brune er mine favoritter fordi de passer til så mange av beltene og skoene som er nå.

God shopping!

Kom hverdag, men la oss ikke glemme.

Posted on 28/07/2011 by Ane

Hverdagen har akkuratt begynnt å komme tilbake. I går, på fridagen min fortsatte jeg med omøbleringen jeg har holdt på med de siste dagene. Jeg har blitt ferdig med å fylle opp hyllene, og omorganisere kleskapene mine. Det har vært godt for sjelen og tenke på noe annet. Fikse det som jeg følte ikke stemte helt.

Elsker det «nye» soverommet mitt!

Spesiellt hyllen som jeg har plass til blader og bilder og favorittskoene. Godt møblene fra butikken min kunne gjøre nytte for seg etter at jeg la den ned

Og stuen er blitt større og luftigere. Mørk og koselig når det rengs og lys og fin når solen titter inn fra både kjøkken og hage.

Jeg var en liten tur innom jobben i går også, og så tok jeg en tur til Ikea for å kjøpe dilldall.

Skuffene på badet hvor jeg har sminke og smykker og alt dilldall trengte å bli organisert. Ikea kan dette med organisering og de små gjennomsiktige oppevaringsdingsene til skuffene gjorde susen.

Etter at jeg var ferdig satt jeg med ned, med popcorn og så på en romantisk komedie. Det var herlig å nyte alenetiden med noe som fikk meg til å smile igjen. Fornøyd med omøblering og fornøyd med livet.

Men i dag opplevde jeg noe på jobb som gjorde at tankene ble dypere igjen.

Einar Gelius forteller i Se & Hør på nett at vi har kommet til et metningspunkt. Det er viktig å la de pårørende få sørge. Slippe å se katastrofen i store bokstaver overalt de ser. Jeg er veldig enig. Men jeg er også enig i det andre han sier:

«Vi skal ikke glemme at mennesker opplever katastrofer hver eneste dag. «

Jeg håper det er noe av det vi tar med oss fra dette som har rammet landet vårt. Enkeltmenneskenes smerte som vi ikke legger merke til og tenker over fordi vi ikke ser det i store bokstaver overalt hvor vi ferdes.

Jeg hadde en gripende episode på jobb i dag. Et møte med et menneske som rørte ved sjelen min og som tok meg et steg videre i meningen med livet. Som satte tankne mine i sving. Er det en gud der ute? Kan det være en gud der ute? Når slike forferdelige ting skjer? Når ondskapsfulle mennesker får utføre sine handlinger uten å bli stoppet. Handlinger som er planlagt over tid. Gud må ha sett det. Hvorfor stoppet han det ikke? Hvordan kan noen si at han finnes?

Personen jeg møtte hadde kreft. Uhelbrederlig kreft. Han hadde opplevd å miste en av sønnene sine i ung alder, og nå han hadde fått uhelbrederlig kreft. Men han trudde på Gud. Han trudde fortsatt på Gud. Han var blitt frelst etter at sønnen døde. Og han snakket fortsatt med Gud selv etter at han fikk bekreftet kreften.

Han delte så personlig med oss. Rett fra hjerte om personlige tragedier som det er ubegriperlige at man overlever.

Det oste av positiv energi av han fra første stund. Jeg kunne aldri tenke meg at han hadde en slik forhistorie og en slik sjebne når han kom inn i butikken. Det var umulig å se på han den smerten han bar med seg. Ikke før han begynnte å dele. Når vi fikk se den smerten vi også. Når vi fikk se tårene. Høre historiene. Høre smerten hans.

Hvis han fortsatt tror på Gud, så må det være en Gud tenkte jeg. Men jeg tror fortsatt ikke. Jeg klarer det bare ikke. Jeg skulle ønske jeg klarte, at jeg hadde noen å henvende meg til når jeg ikke forstår noe. Men jeg har prøvd og jeg fikk aldri svar. Kanksje han bare svarer noen. De som virkelig virkelig trenger det. Vi andre som klarer oss selv, selv om vi ikke alltid tror det, vi trenger ikke å høre han.

Mannen i dag minnet meg på at hver eneste dag er det mennesker som opplever ubegriperlige hendelser. Sykdom, skilsmisse, død. Ting som gjør at livet ikke er det samme lenger. Ting som gjør at livet går fra godt til vondt på bare et øyeblikk. Ting som vi ikke ser fordi det ikke er store oppslag om smerten deres i media.

I disse dagene har vi fått sett smerten hos de som har blitt pårørt av tragedien. Vi har fått sett hvor vondt de har det og vi har kjent på smerten deres. Vi har vist omtankte og kjærlighet og blitt et bedre samfunn.

Nå må vi gå videre med livene våre. Hverdagen må komme for oss alle. De pårørende må få slippe å bli påminnet på smerten sin overalt de ser. Vi må gå videre, men vi må ikke glemme.

Vi må ikke glemme de følelsene vi har hatt disse dagene, og vi må ikke glemme å spørre andre om hvordan de har det, og virkelig mene det. Ikke bare for høflighetens skyld, men fordi vi bryr oss. Fordi vi vil dele smerten med dem hvis de har det vondt, og fordi vi vil dele gleden med dem hvis de har det bra.

Livene våre må gå videre, og vi må nyte hver eneste dag vi lever uten smerte og uten sorg. For plutselig en dag så skjer det oss.

Jeg skal nyte hver eneste dag slik jeg har gjort de siste ukene. Nyte livet og kjenne på alle de gode følelsene og skape masse gode minner. Når jeg blir gammel skal jeg minnes alle de gode dagene jeg har hatt, fordi jeg ikke lot det vonde bli altoppslukende.

Åpne synsvinkelen Norge! Åpne synsvinkelen.

Posted on 27/07/2011 by Ane

Inspirert av en kommentar diskusjon i innlegget mitt «Med kjærlighet og omsorg» har jeg en apell til alle som leser dette om å åpne synsvinkelen sin. Ikke bare fortsette å se rett frem, men også til sidene. Se verden fra nye vinkler slik at vi blir mer tollerante og forståelsesfulle.

Vi ser skaden av å ikke bli sett, hørt eller bli satt pris på overalt rundt oss. Hver eneste dag opplever vi tragedier vi ikke kan forstå oss på. Handlinger vi ikke kan forstå er mulig å utføre. Impulsive eller godt planlagte handlinger som oser at sårhet og sinne.

Det er folk rundt oss som lider. Hver eneste dag. De lider med sine egne tanker om seg selv. De har det vondt inni seg fordi de ikke føler seg verdig til å delta i samfunnet. Verdig til å leve. Verdien de har for oss, ser de ikke selv, for de har ikke blitt fortalt hvor mye verdi de har.

Alle har en verdi. Alle gjør samfunnet vårt bedre. Vi er forskjellige, vi har forskjellige bakgrunner, men vi bidrar alle til å få samfunnet vi lever i til å fungere.

Bussjåføren vi glemmer å sette pris på og si hei til når vi går på bussen. Damen på NAV kontoret som får kjeft hver eneste dag pga vanskelig system og trege utbetalinger. De barnehageansatte som tar vare på det viktigste vi eier, når vi er ute å tjener landet vårt.

Ja, for når vi er på jobb så gjør vi en innsats for landet vårt. Vi bidrar til det puslespillet som det er å få et samfunn til å fungere. Utvikle seg og være et godt samfunn å bo i. Vi må sette pris på det hver og en gjør for samfunnet vårt.

Dette er ikke en tid å klage over det som ikke er bra. Dette er ikke en tid å klage over det som ikke fungerer. Det vi ikke liker og det vi ikke ønsker. Dette er ikke tiden å fortelle hva folk ikke skal få mene eller tenke. Bare fordi de ikke har en doktorgrad eller er kvalifiserte. Så lenge tankene viser positivitet og forandring.

Norge er stillere i disse dager. Stemmer blir hørt. Tanker blir belyst. Vi ignorerer ikke menneskene rundt oss på samme måte som vi gjorde før 22.07.11. «Norge vil ikke bli det samme etter denne dagen» ble det sagt. og det er helt rett. Man hva slags norge vil det bli? Hvilken positivitet kan vi få ut av det forferdelige som har skjedd.

Vi kan åpne synsvinkelen vår. Åpne armene og ta mer hensyn til menneskene rundt oss. Se de. Snakke med de. Vise at de betyr noe, for noen.

Fremhev det positive med deg selv og med de som er nær deg. Gi av det resurssterke i deg slik at andre også kan se hvor resurssterke de er.

Ta tilbake samfunnet som det engang var. Hvor vi jobbet sammen for et inkluderende og rikt samfunn med trygge ordninger og trygge omgivelser. Et sted hvor man skal føle seg verdsatt, uansett hvilken bakgrunn man har. Uansett hva man jobber med, og uansett hva man eier. Med mennesker som har videre synsvikler som gjør at de tørr å se ting med nye øyne. Se ting litt anderledes. Tørre å gi nye ideer en sjanse og sammen finne ut hva som fungerer best for samfunnet vårt.

Mitt lille land synges ut over landet vårt. Vårt lille land. Det lille landet med det store hjertet. Det landet som kan bli satt som et eksempel for hvordan et land inkluderer menneskene sine. Ser de. Tar vare på de. Uansett hvilken bagrunn de har.

Vi er et lite land. Vi har mindre innbyggere enn de fleste andre land. Det gir oss også muligheten til å se hverandre lettere. Vi er ikke så mange, det er ikke så mange som må bli sett.

22.07.11 forandret landet vårt, men det kan også forandre hele verden. Hvis vi åpner synsvinkelen og ser menneskene rundt oss.

Vi kan vise verden at den kan bli en bedre plass å bo på, hvis vi bare ser hverandre og tar vare på hverandre.

*******************************************************************************

Benytt hendelsen som har skjedd til å takke de som betyr noe for deg. De som har sett deg. De som har tatt vare på deg når du trengte det mest. Gi dem beskjed om den viktige rollen de har gjort for ditt velvære.

Jeg vil rette en stor takk til min familie og spesielt til Tante Anne. Takk for at du alltid ser menneskene rundt deg, tar vare på oss og fremhever det gode i oss på tross av våre negative egenskaper. Du er mitt forbilde Tante. Takk for at du alltid har vært der for meg.

Hvem vil du takke??

Multiculturalisme med Tall Ships Race.

Posted on 26/07/2011 by Ane

I stavanger gjør vi nå klar for Tall Ships Race. Mange lurte på hva som skulle skje pga det vi har opplevd i helgen, men etter en klok avgjørelse ble det bestemt at Tall Ships Race skal gå som normalt.

For mange blir Tall Ships Race assosiert med glade dager i vågen, utepils og flotte båter, men egentlig handler det om så mye mer.

Multiculturalism.

Et ord som mange av oss har prøvd å forstå betydningen av siden Fredag. Ordet som er brukt med hat i stemmen. Ordet som noen mener motarbeider integreringen. Har vi glemt hvoran vi prøvde å undertrykke samene. Fjerne roten deres. Kreve at de måtte legge vekk sine tradisjoner og merkevarer? Har vi virkelig lyst til å kreve det samme av alle andre som kommer inn i landet vårt? At de skal glemme hvor de kommer fra og miste de kulturskattene som deres forferdre har gitt videre til nye generasjoner år etter år?

Vi skal tilpasse oss samfunnet vi lever i, men vi skal ikke måtte glemme hvem vi er. Hvor vi kommer fra, og det særpreget våre røtter inneholder.

Det er nettopp forståerlsen for andre kulturer og det å leve sammen med folk fra andre kulturer som er ideen bak Tall Ship Race.

Ideen til regattaen kom opprinnelig fra London advokaten Bernhard Morgan og sammen med flere andre høytstående engelskmenn ville de arrangere en regatta for å markere den endelige slutten for seilskutetiden, men ville samtidig at regattane skulle fostre godt vennskap og forståelse blant unge mennesker fra ulike land.

Dette håper jeg blir lagt større fokus på under årets Tall Ships Race. Vi trenger det fokuset nå. Det positive fokuset på alt vi kan lære av hverandre på tross av religion og kulturforskjeller.

Jeg håper de unge som er med i årets regatta får fortelle om de herlige opplevelsene de har ved å dele skute med andre unge fra mange forskjellige land. Jeg heier på kulturforskjellene etter 22.07.11. De positive kulturforskjellene. Forståelsen på forskjellene og større sidevinkler.

Og så heier jeg på litt fint vær og smil. Vi trenger å smile igjen, vi trenger å være glade, sette pris på hverandre og livet. Vi glemmer ikke, for vi er rikere nå. Rikere på kjærlighet og omtanke, og vi må ikke la sorgen bli altoppslukende.

God Tall Ships Race Stavanger!

Med kjærlighet og omsorg.

Posted on 26/07/2011 by Ane

Jeg er en av de som ville vite mer om han. Barndommen hans, oppveksten, forholdet til foreldrene, venner, om han hadde noen kjærste osv. Jeg brydde meg ikke om nåtiden, den han var blitt, men den han var. Engang.

Jeg har fått svar, og jeg er glad for at jeg spurte. Glad for at jeg nå forstår mer. Ser det ansvaret vi ALLE har i det som har skjedd.

Vi har hjulpet han på veien hans mot den han ble. Fordi vi glemte å se han når han trengte det som mest.

Faresignalene kommer når en person lukker seg inne. Når personen gir opp samfunnet rundt seg og ser etter likesinnede. Likesinnede misforståtte personer. De som har blitt sett på som anderledes av samfunnet. Anderledes er ikke bra. Anderledes gir mulighet for mobbing.

Tenker man over konsekvensene når man mobber noen? De ringvirkningene som man kanskje setter i gang.

Vi er flinke til å utstøtte de som ikke oppfører seg som oss. Vi er flinke til å mobbe noen som lukter svette istedenfor å forklare personen om deodorant. Gi den nødvendige informasjonen for at de ikke skal eksluderes av samfunnet vårt. Bli mobbet.

Jeg vet ikke hvorfor han ble mobbet, det er heller ikke noe man skal henge seg opp i. Det viktige er at han ble det. Det fikk han til å føle seg anderledes. Han hadde ingen som var så anderledes som han selv. Så han søkte de opp. Ble inkludert av feil mennesker.

Det som har skjedd hos oss, viser at hat, hevn og drap ikke er noe løsning. Det styrker bare ondskapen rundt oss. Den onsdskapen som kan bekjempes med en ting som vi alle har i oss. Kjærlighet.

Sitatet som går verden over er nydeligt:

«Hvis én mann kan skape så mye hat, kan man bare forestille seg hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen.»

Og det er så sant så sant. Vi kan forandre verden ved å vise kjærlighet. Vi kan forandre verden ved å være mer inkluderende og mer omsorgsfulle. Ikke snu det andre kinnet til, men se menneskene rundt oss uten å dømme. Inkludere de bedre ved å vise forståerlse og få frem en god dialog.

Han følte seg truet av et annet folkeslag. Han følte troen deres og menneskene som tilhører den religionen ville overta verden. Det er begrunnerlsen hans. Jeg tror ikke det egentlig handlet om det. Jeg tror det handlet om å ha et mål. Noe å bruke hatet han følte inni seg på. Noe som gjorde at han følte seg betydningsfull.

At han var verdt noe. At noen ville se opp på han og ikke ned på han.

Jeg ville vite om han fordi jeg ville se om det var noe jeg som mor kunne gjøre for mitt barn. Noen signaler jeg kunne oppfatte og gjøre noe med.

Den informasjonen har jeg nå fått. Faresignalene er registrert. Nå gjenstår det bare å fortsette jobben mot mobbing og ekskludering og vise den nye generasjonen hvor stor forandring verden kan få hvis man viser kjærlighet og omsorg.

Vi er alle mennesker. På tross av kjønn, bakgrunn og religion.

Vi trenger alle å bli sett, respektert og veiledet.

Hadde vi sett og hørt han tidligere, er det ikke sikkert behovet hans for å bli sett og hørt, hadde skapt den katastrofen vi nå opplevde.

Jeg fordømmer handlingen hans, men jeg hater han ikke. Jeg synes synd på han og alt det hatet han bærer med seg.

Manifestets dobbelteffekt.

Posted on 24/07/2011 by Ane

Det snakkes om hvordan han får viljen sin nå, terroristen. Han som hadde som mål å få ut meningene sine. Nå ut til likesinnede og starte krigen mot det samfunnet han ikke var fornøyd med.

Det ropes om å stoppe å spre budskapet hans. Ikke la han oppnå det han ville oppnå.

Ja, han får ut sitt budskap. Ja, han får vist planen sin og resultatet av planen. Vi får lese hva han tenkte om dette, hvordan han planla dette og vi fikk se hvordan han utførte dette.

Men vi får også se resultatet. Vi ser lidelsene han har påført. Sorgen. Frykten.Og vi ser samholdet.

Han ville starte en krig mot samfunnets åpenhet til mennesker på tross at rase, religion og livstilsvalg.

Har han oppnådd det han ville med manifestet og med aksjonen sin? Har han bevist at hans oppskrift fungerer?

Rundt oss viser en hel verden omsorg. En hel verden tar avstand fra handlingene som er blitt utført. En hel verden strekker ut hendene sine og vil lindre smerten til de som er berørt.

Vi fylles med kjærlighet og omtanke og vi tar avstand fra slike hendelser.

I mine øyne har han mislykkes med det han ville lykkes med, selv om han fikk vist sine tanker og planer.

Han viser bare likesinnede at drap ikke er løsningen. At det ikke hjelper og virker mot sin hensikt. Det styrker bare de som han vil gjøre svakere. Det gir ikke den makten som han hadde håpet på.

Det gjør bare at motstanden mot hans tankegang blir større.

Jeg savner den gode gamle journalistikken.

Posted on 23/07/2011 by Ane

I går fra det tragiske skjedde og i hele dag har jeg fulgt utviklingen via twitter og google+. Det virket til tider som om det var i de kanalene informasjonen kom først. Så i ettertid dukket det opp på VG og Dagbladet.

Sosiale medier gjør det mulig for alle å dele informasjon etterhvert som den kommer frem, og blogging gir innblikk i tanker og følelser hos ofre, pårørende, og vitner. Vi trenger ikke lenger journalistene til å grave frem informasjon, eller intervjue berørte for å få frem følelser. Til og med bilder blir knipset av vanlige mennesker, i like god kvalitet som fra journalistene. De er mange som har gode kamerar i dag, og det er mange som engasjerer seg i det som skjer og som også vil dele med verden, uten å ha en utdannelse innen journalistikk.

Så hva med journalistene? Er de bare blitt videreformidlere av den informasjonen befolkningen selv finner? Er de bare blitt noen som skriver det andre forteller og som formidler den informasjonen som dukker opp til Tv seere eller til avisleserne?

Når jeg la meg i natt, rett etter at gjerningsmannen hadde blitt navngitt så forventet jeg å finne informasjon om han når jeg voknet i dag tidlig. Jeg forventet å lese om hvem han var, hvordan barndommen hans har vært, om han har vært i noen seriøse forhold, hvordan forhold han hadde til foreldrene sine, hvordan han var når han gikk på skolen, hvordan inntrykk skolekamerater og barndomsvenner hadde av han, hvordan koleger synes han var, hvilke grupperinger han spilte med når han spilte pc spill osv osv.

Jo, det har kommet informasjon om han, men hvor har den informasjonen kommer fra? Fra twitter og google.

Når jeg var liten drømte jeg om å bli journalist. Jeg lagde aviser med liksom historier, og jeg hadde mine egne radioprogram som jeg lagde på opptakskasett, hvor jeg intrvjuet liksom mennesker, og hadde nyhetssendinger. Det var informasjonen som trigget meg. Det å kunne finne ut ting vi andre ikke klarer. Det å kunne sette nytt lys på ting og grave frem viktig informasjon. Lage gode nyhetsaker og virkelig grave frem det som egentlig ikke skal frem i søkelyset.

I denne saken, besvare de spørsmålene folk sitter inne med.

Jeg håper det sitter en gruppe journalister og jobber på spreng nå med å finne ut mer om denne personen og hvem han var, hva han tenkte og hvorfor han ble som han ble. Men helt ærlig så hadde jeg forventet å få den informasjonen allerede i dag tidlig.

Jeg vet det har vært kaotisk, jeg vet det har vært mye å ta til seg, men informasjonen må ut. Dette er årets nyhetssak i Norge, og vi trenger noen som kan grave dypere enn vi selv klarer ved å google.

PS: I dag har jeg fått over 1600 treff på bloggen min, pga innlegget jeg skrev i natt og taggen «Anders B Breivik». Vanligvis er søkeordene folk har brukt for å finne bloggen min: Ane Hagen blogg, Ane Hagen, Jogging, Jogging Ane, Store pupper, Guttetur, osv. 15 siste søkeord kommer alltid frem. I dag er det kun Anders B Breivik i forskjellige søkeformer som ligger på listen. Alle andre ord er for langt nede.

Det sier sitt om hvor intressert vi er i å lese med om HAN! Så journalister, gi oss det vi søker etter! La oss få vite hvem han var. og hvorfor han ble som han ble.

Neste side »