AneHagen.com | Monthly Archives: mai 2011

R.I.P norsk folkeskikk.

Posted on 27/05/2011 by Ane

Når så du sist en ungdom reise seg for en eldre på bussen? Og hvis du ser det, tenker ikke du at:

-Oj, foreldrene har virkelig vært flinke! Det der var en skikkelig oppdratt unge!

Det er jo ofte på hvordan ungene oppfører seg, vi tenker tanker om hvordan foreldrene oppdrar ungene. Selvfølgelig vil noen si at barn kan oppføre seg når foreldrene er tilstede og være ufordragelige egentlig, men er det ikke sunt å lære barna normal folkeksikk uansett?

Si takk når de får noe
Takke for maten
Ikke rape og fise høylytt, og unnskylde seg hvis det skjer
Ha respkt for andre mennesker og spesielt de som er eldre.
Håndhilse å si navnet sitt når de hilser på noen første gang.
Spørre om noen trenger hjelp.
Ta del i hverdagslige ting som dekke på bord, ta av bordet, vaske opp, re opp sengen sin.
Lære seg om hva som er akseptert i forksjellige tilstelninger.

photo credit: U.S. Embassy New Delhi

Er folkeskikk utgått på dato?

Desverre er det slik at barn ikke får opplæring i normal folkeskikk lenger. Vi glemmer de viktige tingene som vi fikk tildelt av våre foreldre, og ungene våre oppfører seg som bortkjemte drittunger. Spesiellt de som har liten tid med foreldrene og som får gjøre som de selv ønsker. Jeg tror mangelen på grenser hos foreldrene gjør at de skaper seg ute blant folk. De ønsker en reaksjon fra foreldrene, for å se at de bryr seg og er glad i de.

Overskriften har jeg stjålet fra ett innlegg i BT:

Kopiert fra ©bt 27.4.2011 – http://www.bt.no/meninger/kommentar/bjerkestrand/R.I.P.-Folkeskikk-1790969.html

Det er med en viss sorg vi må melde at Vanlig Folkeskikk er gått bort.

Publisert: 30.des. 2010 (05:00) Oppdatert: 30.des. 2010 (10:13)

BUDSKAPET er ikke uventet. Det føles knirkete og tørt og gammelmodig som en T-Ford. Men det er likevel med et visst vemod vi vinker Folkeskikk farvel, og god reise til hedersbegrepenes ulmende skraphaug – der han skal gjenforenes med sine fjerne slektninger Vennlighet og Solidaritet.

Solidaritet led en brå og smertefull død på 1980-tallet en gang, Vennlighet stupte i graven et tiår etter. Begge uvitende ofre for ideologienes konkurssalg og tidsåndens spisse albuer.

VANLIG FOLKESKIKK var en fin fyr, en mild og mjuk og underlig anakronistisk skapning, som smøg seg rundt i samfunnet med tøfler og frosne tær – velvillig og frivillig stående bakerst i køen. Folkeskikk var de siste årene mer og mer preget av tiltakende benskjørhet, krum rygg og uhelbredelig pessimisme. Alvorlige skuffelser hadde satt sitt ubotelige preg på ganglag og stemmevolum.

Slitasjen var vanskelig å håndtere. Vi så det spesielt under oppveksten av nye begreper som Valgfrihet og Personlig Frihet. Plutselig ble det viktigere å kreve sin rett til å drikke seg dritings og spy i det offentlige rom enn å børste sine egne smuler av bordet etter lunsj. Rett ble mye viktigere enn plikt, og Vanlig Folkeskikk tok dette usedvanlig tungt.

Folkeskikk ble sist sett omtrent midt i julestrien. Det sies at han dro sitt siste sukk i et kjøpesenter omringet av uomvendelig aggressive shoppere væpnet med mobil i øret og kredittkort mellom tennene.

AT VANLIG FOLKESKIKK er borte kunne vi allerede lese i avisenes kommentarfelter nå i romjulen – der en viss fylkesmann ble kalt idiot og utskjelt av en rabiat folkemasse som behendig skjulte sine heftige argumenter bak en skingrende feig anonymitet.

Mobb som mentalitet ser ut til å være tilbake. Og det er synd dersom fraværet av Vanlig Folkeskikk fører til at de med kompetente, faglig begrunnede og vel beleste argumenter velger å holde seg hjemme – fordi verden uten Vanlig Folkeskikk er ubehagelig og vrang, og konsekvensene ved det å involvere seg er for uavklarte.

HØYT VAR DU, og dypt er du borte. Og måtte du komme tilbake i en eller annen form – når vi minst venter det.

Er du enig med Frode Bjerkestrand om folkeskikkens død?

Og er du som foresatt/foreldre flink til å fortelle barna dine om hvordan de skal oppføre seg?

Jeg vil også veldig gjerne høre fra dere som synes at folkeskikk er noe gammeldags som man ikke har behov for lenger. Bli gjerne provosert, men jeg synes mangelen på folkeskikk og samfunnsengasjement, gjør landet vårt et dårlige sted å bo enn tildigere.

Glemmer vi kjernefamilien i kaoset?

Posted on 23/05/2011 by Ane

I løpet av helgen har jeg gjort meg noen tanker om familieforhold i Norge og hvordan utviklingen har blitt de siste 30 årene.

Vi flytter lengre fra hverandre, snakker mindre med hverandre, er for opptatte til å høre på hva ungene våre holder på med, og vi er mer sammen med veninner og kompiser enn vi er sammen med den vi deler livet med.

Vi reiser på helgeturer til Riga, på Spa og på gourmet restauranter, mens ungene ikke lenger vet hva en lefse er. Vi skal ha nye møbler, nyeste bilen, være oppdatert på tekniske ting og ha alt mulig av dubeditter.

Hvilken mobiltelefon du har sier noe om hvem du er.

Ja, jeg setter ting på spissen, og ja, jeg vet ikke alle har det slik, men dere forstår hva jeg mener!

Mobbing er blitt et samfunnsproblem. Vi mobber på arbeidsplassen og vi mobber i skolegården. Mobbing er ikke ett nytt fenomen, men det er et større problem nå enn det var før. Vi ønsker ikke at andre skal ha det som vi ønsker oss. Teknikken for at vi skal føle oss bedre er at vi skal få andre til å føle seg dårlig! Hvor er moralen vi lærte når vi var små? Hvorfor er det ikke mulig å glede seg på andres vegne lenger??

Samfunnsutviklingen går fremover når det kommer til tekniske løsninger og vi blir flinkere og flinkere til å løse praktiske problemer. Vi bruker tiden vi har så godt som det lar seg gjøre. Vi skal rekke så masse og vi skal lære så mye.

Men snakker vi med hverandre?

Jeg har skrevet mange innlegg om det å snakke med hverandre og se hverandre. Viktigheten med å roe ned og være familie.

Lammelåret har noen gode tanker om det å dele og det å sladre. Mine tanker glir automatisk til oss foreldre. Hvordan vi oppdrar ungene våre og hvordan vi oppfører oss selv.

At vi har mistet kjærnefamilien og ikke setter familien like høyt som før tror jeg har ødelagt samfunnet vårt.

Vi glemmer de gode verdiene i stresset hverdagen bringer med seg. Karrierejag, økonomiske friheter, status og facebook oppdateringer. Har vi litt problemer i forholdet bytter vi bare ut partneren. Fordi VI fortjener å være lykkelige!

Det er det argumentet som oftes dukker opp når man i frustrasjon forteller om hvor dum partneren er.

-Fortjener ikke du bedre? Fortjener ikke du å være lykkelig?

Ja, for det handler ikke lenger om OSS, det handler om MEG. JEG skal ha det bra, og dermed klare å yte for andre. Pisspreik og unnskyldninger vi gir oss selv for å gi opp ekteskapet.

Gresset er i 90% av tilfellene ikke grønnere på den andre siden, og det er faktisk viktigere at de ungene som du har satt til verden får en trygg og god oppvekst med mamma og pappa, enn at livet ditt skal inneholde alt du ønsker at den skal inneholde. Reiser og opplevelser alene eller med gode venner.

Hvis du ikke er klar for å værne om familien din, og barna dine og ta vare på den personen du en gang var stormende forelsket i, så burde du vært alene fra første stund. Man kan ikke få i pose og sekk, man må velge.

Egoismen er for stor i landet vårt. Vi bryr oss ikke lenger om andre enn oss selv!

Vi snakker om familietragedier når vi skal samles med familien og spise middag og se hverandre. Det å være med familien er ikke lenger en flott begivenhet med oppdateringer om hvordan man har det, men mas og stress fordi det går ut over så mye annet. Vi bryr oss ikke om Tante Magda er stolt over sønnen som har kommet inn på juss studiet fordi vi aller helst ville vært på Spa i Riga som vi måtte ofre pga dette treffet.

Jeg mener med hånden på hjertet at verden var en bedre plass før i tiden. Uten stress og mas. Vi prioriterte livet med familien og med kontakt med kjænefamilien. Vi dro på middager til hverandre så fort det passet seg, og man pusset opp huset når man overtok det fra foreldrene.

Vi visste hva ungene våre holdt på med på skolen og vi var med på fotballkamper og turneringer uten at vi måtte sjekke jobbmailen 14 ganger i halvtimen.

Ting var ikke lett før heller, men vi brukte pengene fornuftig og var ikke like kravstore. Nå bor vi oss i hjel, og bruker penger vi ikke egentlig har til dyre ferier som vi egentlig ikke trenger.

For det viktigste når man er på ferie er jo egentlig bare det å få vært sammen og slappet av. Det er ungene husker. Latteren og leken med familien som de er så glad i!

Mitt råd til alle dere som skal gå på selvutviklingskurs for å takle stresset som familielivet og spesiellt småbarnslivet fører med seg:

Flytt ut av det store huset med 5 soverom, lovftstue og kjellerstue. Si opp en stressende jobb med alt for mye ansvar og finn noe som gir grei inntekt men mindre stress. Få flere fridager sammen med ungene og bruk feriepengene på herlige ferier som ikke koster skjorta men som alikevell er behagelige og flotte.

Det handler ikke om å finne seg selv for å bli mindre stresset. Det handler om å sette seg selv litt til side og se hvor heldig man egentlig er. Bare man ikke MÅ ha det som alle andre har!

Den store påvirkningskraften i oss.

Posted on 11/05/2011 by Ane

Tenker du noen ganger over hvor stor påvirkningskraft du har? Veier du dine ord før du sier de, med tanke på de konsekvensene det kanskje medfører?

De siste to årene har jeg gått dypt inn i meg selv. Jeg har gavd i hvorfor jeg er som jeg er, og hva som egentlig gikk galt på livsveien min. Hvor kom denne usikkerheten min fra? Hva var det som gjorde at det mennesker sa til meg det tok jeg sånn til meg?

Fra jeg var liten var vekt ett problem. Eller ikke et problem for meg, eller for mange andre, men for noen. Og de informerte meg om at jeg var feit. De sa ikke direkte feit, men det var det jeg plutselig satt å tenkte om meg selv.

For hvorfor kunne jeg ikke spise mer når jeg var sulten? Hvorfor fikk jeg beskjed om å passe på hva jeg spiste, når ingen andre rundt bordet fikk det? Og hvorfor fikk jeg beskjed om at «åh så fin og slank du har blitt» når jeg ikke visste at jeg hadde vært så mye styggere før. Ei heller feit!

For noen år tilbake drev jeg barneavdelingen til JC i Asker. En mormor kom inn med barnebarnet sitt og fortalte meg høylytt at

-Du får se om du finner noe som passer. Hun er så mye større enn alle andre i sin alder at det er vanskelig for oss å finne noe som passer uten å måtte gå i dameavdelingen. bukser er helt mare. Magen er litt stor ser du!

Jeg kjente jeg kokte inni meg. Jeg så på denne flotte jenta som stod forran meg med det lange lyse håret sitt og jeg så meg selv med en gang. Det VAR meg når jeg var 10 år. Rundt som ei bolle men blid som ei sol, helt til noen slukket solen i meg.

Kom, sa jeg og så tok jeg henne med meg inn i ungdomsavdelingen og dro frem ett par Miss Sixty bukser.

Disse er det så mange jenter på din alder som ønsker seg, men de passer de ikke. Jeg legger de opp for deg så vil de sitte kjempefint!Og jeg har masse flotte topper passer kjempe fint til. Jeg var også mye større enn de andre i min klasse når jeg var på din alder, men det jevner seg ut om noen år Når jeg ser på deg så er det faktisk akkuratt som jeg ser meg selv på bilder fra når jeg var på din alder

Jentungen strålte der hun stod. Så på meg og så sa hun – Men du er jo så pen!

Ja men det er jo du også! Du er kjempe pen!

Jeg hadde henne som fast kunde det året jeg jobber der og noen måneder etter at jeg hadde fått guttungen kom hun bort til meg i en matbutikk og lurte på om jeg kjente henne igjen.

Selvfølgelig gjør jeg det, sa jeg. Det smilet der glemmer jeg aldri. Hun viste meg de nye buksene sine og jeg hilste på veninnen hennes. Hun synes det var så dumt jeg ikke jobbet lenger men hun var veldig flink hun som var der nå og.

Hun minnet meg sånn om meg selv, skravlet i vei, kjempe sosial og blid som ei sol.

Jeg tenker ofte på om hun har opplevd de samme tingene som meg etterhvert som hun vokste opp. Mormoren hennes fikk jeg stoppet, men hva med alle de andre som spyr ut av seg uten å tenke over konsekvensene? Gutter som skal tøffe seg for kompisser som ikke synes hun er like pen som de synes. Voksne som er slitne og lei og som forteller henne at skravlingen hennes gir dem vondt i hue, når hun har noe engasjerende å fortelle. Osv osv.

Jeg er høyt og lavt, over engasjert hvis jeg tror noe kan skape noe godt, og med et strålende humør, som regel.

De nærmeste vet at jeg har tunge stunder, har slitet med spiseforstyrrelse og har et dårlig selvbilde. Men omverden ser for det meste på meg som en sprudlende og glad jente/dame. Leserne på bloggen min ser også den andre siden av meg. Den delen av livet mitt ikke er så bra og som jeg både har skapt selv ved å ta de valgene jeg har tatt, og som har blitt skapt av andre som har dyttet mørke tanker i hodet mitt.

Hvorfor valgte jeg å dele også den delen av meg selv på bloggen? En dag fikk jeg en lekse servert av en person som jeg trudde likte meg.

-Du tror du er så mye bedre enn alle andre. Du ønsker at verden skal dreie seg rundt deg. Du tar ikke hensyn til alle andre, og de må følge det du sier. Du tror du er så perfekt.

Tankene begynner å svirre i hodet mitt. Er det det inntrykket jeg gir av meg selv? At jeg mener at jeg er perfekt? Samtalen gikk og gikk og jeg prøvde å bare ta i mot det som kom, selv om jeg kjente at jeg så meg selv utenfra og ble skremt.

Jeg har skrevet om den episoden tidligere her. Det jeg ikke skrev om den gangen, var hvordan det påvirket meg. Hvordan det i ettertid skapte en usikkerhet i meg som gjorde at jeg gav litt opp.

«Du skal ikke tro at du er noe»

Den første setningen fra Janteloven har fulgt meg hver dag etter den dagen der.

Jeg ble flau over meg selv og over at jeg hadde fremstått som en person som trudde jeg var noe. Det var ikke det inntrykket jeg hadde av meg selv og det sjokkerte meg at det var det innrykket jeg leverte utad.

Jeg var midt i etableringsfasen, hadde satset alt jeg hadde og mer enn det på noe jeg trudde på fordi jeg trudde på meg selv, og så skjedde dette. Jeg mistet troen.

For meg har det alltid vært så viktig hva andre mener. Hva andre syns om meg. Derfor lar jeg meg også påvirke av hva andre sier og tar ting til meg. Jeg begynner å tro det folk sier om meg og til meg.

Så hvis noen forteller meg at jeg ikke duger til noe så tror jeg på det også.

Hvorfor det er slik det vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg har fått en sønn som er helt lik meg. Han blir fort lei seg og bekymrer seg alt for mye. Men han er også like omsorgsfull og har det samme strålende humøret som meg.

Når han kommer inn i rommet og fjeset hans lyser opp med verdens største smil så må man bare bli i godt humør.

Det ønsker jeg å ta vare på. Jeg ønsker å bekytte han mot janteloven og jeg ønsker at han skal vite at han er betydningsfull. Jeg ønsker å bekytte han mot de som ikke tenker over konsekvensene når de snakker.

Ved å fortelle han hvor mye det smilet betyr for meg så vil han få vite at han betyr noe for meg. Ved å fortelle han om hvor fantastisk han er og hvor flink han er til å ta vare på andre, så vil han se på det som en god egenskap som styrker han.

Det å vite at vi betyr noe, for noen er en av de tingene som holder oss oppe på dårlige dager.

Vi har muligheten til å påvirke mennesker rundt oss på en positiv eller negativ måte, og det tror jeg vi må bli mer bevisst på.

Det 100 stykker bygger opp hos en person, ved å fortelle personen hvor vakker hun/han er, kan EN rive ned ved å kalle personen stygg!

Er du feit og klager? Ikke klag, men Jogg..

Posted on 03/05/2011 by Ane

3 uker etter at jeg ga sunnhetsløftet mitt har jeg merket stor forskjell på både formen og kroppen.

Jeg veier meg ikke og jeg har heller ikke målt meg på 2 uker, men jeg merker forskjell på klærne og på hvor langt jeg klarer å løpe og det er jo egentlig det viktigste.

Jeg husker for et år siden eller noe slikt så skulle alle ta Kari Jaquesson som fortalte at folk som er feite er late. Vel jeg kan i allefall si at jeg har den kroppen jeg har fordi jeg er lat, og det tror jeg vel 90% av resten av de som ikke er i tipp topp form også er.

Joda, noen har dårligere forbreninng enn andre *les meg* men det betyr ikke at jeg skal la kroppen min forfalle fordet. Verden er urretferdig og noen må trene mer enn andre. Get over it!

Jeg har prøvd det meste av slankeprodukter og det har jeg mange andre veninner som også har gjort. Alt for å slippe å legge vekk fjernkontrollen og få ræva opp av stolen.Det eneste som skjer er at man klager mer. Nå klager man over alt som ikke fungerer, selv om det kanskje kunne fungert hvis man hadde:

1. Brukt det slik det skal og ikke fråtset i tillegg

2. Vært i aktivitet samtidig.

Så hva gjør jeg??

Nå har jeg jogget ca 5 dager i uka i 3 uker og spist stort sett det jeg har lyst til.

Jeg starter alltid dagen med en shot MultiChi og en Nutrillett shake som jeg også har Collagen pulveret oppi.
Så løper jeg ca 20-30 min alt ettersom hvilken løype jeg tar og hvor mange gå fort pauser jeg har.
Jeg tar 20 push ups og 60 situps etter løpingen og strekker ut før jeg dusjer og gjør meg klar til jobb.

Utenom dette spiser jeg brødskiver på jobb, middag og kvelds. Det blir 4 gode måltider om dagen. Jeg har vært på en time på treningssenteret, men det er i hovedsak joggingen som er aktiviteten min.

Og jeg får altså den kroppen som jeg ønsker meg litt etter litt.

Når jeg ser hvilke resultater jeg har fått etter 3 uker forstår jeg ikke hvorfor så mange kaster bort flere 1000 kroner på slankepulver og piller. Hvorfor jeg har vært så lat og ikke gjort dette før!

Hvorfor er det slik at vi ikke gidder bevege på oss, men ønsker lettere metoder for å bli kvitt fettet vi hater så mye på kroppen vår?

Jeg har vært enda større tidligere.

Etter fødselen fikk jeg ikke av noen av de 34 kiloene jeg hadde lagt på meg og det tok mange år før jeg begynnte å gå ned i vekt.

Jeg var lykkelig som mamma, men ulykkelig med meg selv.

Han er snart 3 og jeg veier fortsatt 90 kilo. Vi er glade for at vi har fått vår egen leilighet, men vi visste ikke hva som ventet oss.

Det ble en tung høst hvor jeg slet vanvittig med depresjoner og selvtilitten. Det ble liksom verre før det begynnte å bli bra.

Jeg fikk beskjed fra legen om at jeg måtte begynne på antidepresive. Vi hadde ventet for å se hvordan ting ble etter samlivsbruddet og når jeg kom meg for meg selv, men depresjonen ble bare sterkere. Jeg fikk beskjed om at nå synes han jeg måtte begynne på «lykkepille» og det var det som vekket meg. Jeg ville ikke ha medisiner i kroppen min og jeg begynte på MultiChi som jeg hadde hørt hadde effekt på depresjon. Det skulle virke innen 2 måneder, så lovte legen å begynne på pillene hans etter 2 måneder hvis jeg ikke ble bedre.

Multichi, pulver og aktivitet gjorde at jeg gikk ned også den gangen.

Multichien tok knekken på depresjonen og gav meg styrke til å ta tak i meg selv og aktiviteten gjorde at jeg begynnt å gå ned i vekt.

For første gang på 7 år var jeg tilbake på Samos, og guttungen som da var 4 år fikk for første gang hilse på den greske morfaren sin.

Jeg hadde rett og slett ikke orket å reise ned når jeg var så stor, for jeg visste at jeg ville få reaksjoner på det. Grekere sier det som det er og jeg var ikke frisk nok til å takle kritikk på kroppen min.

Jeg tror alle mennesker kan ha godt av å være i mer aktivitet enn de er.

Det handler om å presse seg selv til å oppnå det resultatet man egentlig ønsker seg. Alt for mange lar seg selv forfalle og sier at de gjør det de kan, selv om de egentlig ikke gjør det.

Det holder ikke med å gå en liten tur i gata hvis man vil gå ned i vekt. Man må gå fort MYE for å få i gang kroppen og gjerne flere ganger om dagen.

Finn en sti og øk stien litt etter litt. Sett deg mål og vær stolt over deg selv når du har klart målet ditt.

I dag tok jeg den lille runden helt uten å stoppe og da jublet jeg når jeg kom i mål. Hvis noen så meg fra vinduene må de tro jeg var gal, men hellooo jeg har vært kjempe flink og det skal jeg jammen meg feire også.

Belønningen min er den bikinikroppen jeg har drømt om i mange år, men ikke helt klart å få. Nesten mange ganger men ikke helt.

Tenk den fantastiske følelsen når jeg får den og har gjort jobben selv? Men det beste av alt er jo også den psykiske delen. Den gode selvfølelsen joggingen gir meg. Jeg mesterer noe. Dette er ikke enda en av de tingene jeg nesten får til men ikke klarer. Jeg når målene mine en etter en og kan hele tiden øke lengden på turene mine. Jeg som aldri har vært noen jogger ser hvor enkelt det er, bare man gjør jobben! ALLE kan jogge hvis de gidder!

Er du frisk men føler deg feit og har fått beskjed om at du er overvektig og burde trene? Få ræva opp av sofaen og begynn å jogg, eller gjør en annen aktivitet. Har du mye som skal av må du jobbe med det hver eneste dag. Det er opp til deg hvor raskt du vil ha resultater. Det er mange som har sagt det til deg, men du har sikkert mange unnskyldninger for hvorfor det ikke fungerer, selv om du ikke har prøvd det skikkelig.

Spis sunnere og vær i mer aktivitet. Kroppen din og helsen din fortjener det.

Har du en lidelse som gjør at kroppen ikke klarer å få effekt av trening og det sunne kostholdet? Finn det som gjør at kroppen din kommer i balanse og klarer å jobbe sammen med deg igjen.

Jeg vet helsekost og naturprodukter skremmer mange og enkelte er fantasiske om at medisiner er det beste. Men hvis medisiner ikke fungerer, hvorfor fortsette å dytte driten, inn i kroppen uten resultater.

For noen så holder det faktisk med fysisk aktivitet og et sunnere kosthold. Enkelt og greit!

Romantikken skal løse distriktsproblematikken.

Posted on 01/05/2011 by Ane

TVNorge sin nye serie er på en måte både genial og veldig søt, og hadde jeg vært singel hadde jeg ikke tvilt og meldt meg på med en gang.

Gøy på landet tar bonderomantikken ett steg videre. Bygdene som har blitt valgt ut er bygder der det er stort flertall av single menn og de 25 jentene busser fra bygd til bygd i håp om å finne den rette.

- Dette er ikke først og fremst et dating-program. I Gøy på landet, som skal spilles inn i sommer, er målet å få store deler av det norske folk nyforelsket i Norge, sier kommunikasjonsdirektør i TVNorge, Svein Tore Bergestuen.

Må sjarmere kvinnfolka

Hver bygd, hvert fiskevær og hver plass bussen stopper på, er valgt ut fordi kommunen har et overskudd av mannfolk. Kvinnfolka har rett og slett reist sin kos.

De utvalgte bygdene gjør alt for å sjarmere og lokke jentene til å bli, blant annet ved å stille opp med tre ungkarer som jentene skal bli bedre kjent med.

Finner de ekte kjærlighet og blir i bygda, eller blir de med bussen til neste sted for å se hva som lokker der? Målet er at bussen skal være tom når den returnerer til hovedstaden.

Kunne du tenkt deg å være med i ett slikt dating program, eller synes du dette var en god ide??