I helgens Magasinet kan man lese om «Lykkeknuserne» Barna våre som kommer til verden og som gjør oss ulykkelige.

photo credit: Dark Dwarf

Man kan lese om hvordan man har ofret så mye for å gjøre hverdagen med barn lettere. Man ofrer TV titting, magasinlesing og personlig internettbruk. Men hvorfor? For å ha tid til å trene eller møte venner etter at barna har lagt seg. De personlige behovene er grunnen til at rutiner endres, ikke fordi man heller kan nyte tiden med barna mer.

Når Magasinet spurte bruker av forum som Din Baby, Tett intill og Mammanett og hva de synes var verst med småbarnslivet raste det inn nærmere 130 svar. I en tid da facebook fylles opp med bilder av rødkinede barn i pulk og statusoppdateringer om hjemmebakte kaker og trilleturidyll, gir svarene et hudløst innblikk i de mer underkommuniserte sidene ved morsrollen:

«Det desidert verste med å bli mor var å miste følelsen av at «jeg» ble utslettet. Hele den maslowske behovspyramiden ble bombandert sønder og sammen. Før jeg ble mor var jeg et selvstendig menneske med evner og interesser som jeg kunne la styre hvordan jeg bruker tiden min, Da ungen ble født var jeg plutselig redusert til en funksjonær hvis eneste oppgave vr å holde ett annet menneske a) i livet b) fornøyd.

Mine egne grunnleggende behov, som å sove når jeg var trøtt eller spise når jeg var sulten, var totalt underordnet. Det tok ganske lang tid før jeg trivdes med morsrollen – jeg syntes ungen var skjønn, selvsagt, men å være mamma synes jeg var ille» – Mor til to åring

Jeg som selv ble en ulykkelig mamma, kjenner meg utrolig igjen i denne beskrivelsen og jeg skammer meg over at jeg har hatt disse følelsene. Ikke fordi det er feil å føle negativitet om det å bli mor, men at vi velger å utsette oss selv for det å få barn når vi ikke er klar over hva det innebærer.

Det å bli mamma er ikke en feil avgjørelse man kan endre hvis man ikke likte det alikevell!

Når man blir mamma skal det ikke føles som om man må ofre noe, det skal føles som om man vinner noe. Det å ikke ha tid til seg selv skal ikke være ett problem!  Hvis det føles som et problem så er man ikke en god mamma akkuratt nå. Kanskje man aldri vil bli det?

Når jeg fikk opplevd drømmen min om å endelig være mamma ser i ettertid at dette ikke har noe med barna å gjøre. Eller tiden barna krever. Det har med ens egne holdninger og hvordan man forventer at livet med barn skal være.  Det handler ikke om at barn gjør oss mer ulykkelige, det handler om at vi kanskje ikke er laget for å ha barn lenger. Vi er blitt for selvopptatte og bruker for mye tid på selvutvikling og engasjement i den sosiale helheten av voksenlivet, og kanskje er det å få barn for mange noe de føler at de må gjøre, selv om de egentlig ikke passer til å være foreldre? I allefall ikke akkuratt NÅ.

Jeg blir kraftig provosert over at vi skal ta den lette veien ut av dette samfunnsproblemet ved å skylde på at det bare er sånn og at alle andre også føler det sånn. Det er lov å være sliten fordi det er slitsomt å være mamma.

Det blir som å dra støvet vekk fra gulvet og gjemme det under stueteppet i stedenfor å sope det opp.  Det tar ikke lengre tid å fjerne støvet for alltid, det er bare noe vi tror. Fordi vi lever i ett samfunn hvor vi forventer at alt tar så mye mer tid enn det egentlig gjør.

Vi lever i ett samfunn hvor vi setter høye krav til oss selv og hvor vi bruker mer energi på å prøve å gjøre det vi tror alle andre forventer av oss, enn å bare gjøre det vi selv ønsker. Det vi føler er rett for oss. Det som i andres øyne er pedagogisk riktig kan være pedagogisk feil når det kommer til DITT barn.

For det er DITT barn du skal bruke energien din på. Du skal ikke forholde deg til regler og annet som andre mener du skal følge. Du må lære deg å konsentrere deg om den omsorgen du skal gi til dine barn og la verden surre sin egen gang en periode.

Vi stresser opp ungene og vi stresser opp oss selv. Vi skal rekke barnehage vi skal rekke treninger vi skal rekke møter med jobben, sosiale begivenheter med vennepar, vi skal klatre i fjellet med ungene på slep og vi skal reise til syden fordi det er det naboen gjør. Gjerne på en litt dyrere tur enn det vi egentlig har råd til for det er jo belønningen vår for at vi begge jobber og stresser hver eneste dag. Vi kan nyte to uker på det beste hotellet som er mest barnevennlig og ikke bry oss om at halve norge også er der og at vi står i milelange køer og irriterer oss over solsenger som alltid er opptatte.

«I denne fasen handler alt om å komme seg gjennom dagene. Om å survive» -Stina Nordeng, 36, trebarnsmor.

«Når kvelden kommer og ungene sover, er jeg så utslitt at jeg bare klarer å tenke på hvor mange timer det er til førstemann vokner igjen. Da er det ikke akkuratt sex som frister» Anne Lishaugen 22 , tobarnsmor.

Vi setter for høye krav til oss selv og vi glemmer å kose oss. Barna blir produsert som et produkt som skal fremme vår lykke og blir ofte til et problem fordi det ikke passer inn i de drømmene vi hadde for den nye tilværeslen. Man blir sliten av den praktiske hånteringen som man ikke tenkte over når gleden over å bli foreldre eksisterte.

Kanskje er vi kommet til det punktet hvor flere av oss må tenke seg om to ganger når det kommer til det å få barn. Kanskje det å få barn ikke er det rette for akkuratt oss? For hvis man går gjennom barndomsårene med små unger og gleder seg til tid for seg selv og dagen hvor barna flytter ut så har man virkelig ikke tenkt over livssituasjonen som oppstår når man blir foreldre.

Når du får barn er du først og fremst mamma og pappa. Du har 18 år med en skapning som du ikke får tilbake. 18 år som glir fort og som du plutselig ikke forstår hvor ble av. De 18 årene får man ikke tilbake og hvis du skal bruke 18 år av livet til ditt barn på å klage over hvor sliten du er og hvor vanskelig dette er det absolutt på tide at du setter deg ned å tenker over priorieringene dine.

Hvor mye tid bruker du SAMMEN med barnet ditt og hvor mye tid bruker du på sosiale medier, på jobben eller sammen med venner?