Etter å ha stresset med karriereliv og målsetninger i 15 år, føler jeg at jeg kanskje for første gang i mitt voksenliv lever helhjertet. Jeg har behagelige arbeidsoppgaver uten det store ansvaret og når jeg går ut døra så tenker jeg ikke mer jobb.
Jeg har ingen bekymringer for hva jeg skal gjøre videre, hvordan jeg skal få meg en bedre betalt jobb, eller bli noe som jeg kan være stolt over.
Det som har endret seg er min egen tankegang om hva som blir forventet av meg for at jeg skal være verdt noe. Hvilken status jeg vil få i andres øyne på bakgrunn av hva jeg gjør, eller har fått til, og ikke hvem jeg er.
Jeg har aldri vært fornøyd med meg selv, og alltid hatt store krav til meg selv. Nå har jeg en jobb jeg mestrer når jeg er på jobb, og jeg har et hjem som fungerer fordi jeg har energi og tid til å ta meg av de oppgavene som hjemmet krever. Det er følelsen av å mestre det å være mamma og kjæreste som styrker selvbildet mitt.
Hadde kjæresten min tjent nok for oss begge to, tror jeg ikke jeg hadde tenkt to ganger om å være hjemmeværende, få flere barn og ta meg av disse og mannen min. Ha orden i hjemmet og oppdragelsen som hovedoppgave.
Jeg vet at for noen så er det som å banne i kirken. Men trenger egentlig det å være hjemme med barn være så selvdestruktiv som enkelte mener?
For i tillegg til å ta meg av huset og ungene har jeg i 2011 vanvittig mange flere muligheter ved å være hjemmeværende.
Man kan utvikle seg med studier, ta kurs, skrive bøker, holde foredrag, trene eller nyte andre hobbyer.
Det å være en god kjæreste og en god mor er for mange den viktigste oppgaven man kan ha, og kan man ikke føle seg suksessrik når man lykkes med den oppgaven?
Jeg mener ikke at man ikke kan lykkes med den oppgaven samtidig som man er i en fulltidstilling og jobber med sin egen karriere. Det finnes mange kvinner og menn som har bevist at det er fullt mulig å oppdra ungene, ha et godt familieliv og ha sitt eget firma i tillegg.
Men er det ett must for at man skal ha lykkes i livet? Kan man ikke velge vekk noe for at det andre skal fungere litt bedre? Eller at man selv skal ha det bedre?
Mestringsfølelsen må komme i fokus, både for oss selv og med tanke på barnas selvfølelse. Vi trenger ikke å klatre mount everest for å bli elsket og akseptert.
Hvis vi tidlig får følelsen av å være bra nok akkuratt slik vi er, så vil mange flere kanskje nyte livet og føle at de har lykkes på tross at de har en normal jobb og et normalt familieliv. Den gode gamle hverdagen i fokus.
Når jeg ser hvor mange som har matblogger og som koser seg på kjøkkenet, eller som har blitt flittige med symaskinene, så lurer jeg litt på om det ikke er flere som kunne tenkt seg å vært hjemmeværende på heltid. Dyrket hobbyen sin innimellom hverdagens gjøremål i huset.
Noen menn også kanskje?
Men et barn som vokser opp med to arbeidende foreldre blir kanskje bedre rustet til arbeidslivet enn et barn hvor en av de to er hjemmeværende?
I følge artikkelen «Hjemmeværende mor ikke alltid best» er ikke det beste for barnet at det har en hjemmeværende mamma.
En hjemmeværende mor med god tid er ikke alltid det beste for barna. Det er nemlig de barna som har yrkesaktive foreldre som klarer seg best.
Artikkelen starter med et pang, og så handler den i hovedsak om avskaffelse av kontantstøtten.
I debatten om kontantstøtten har mors tid med barnet vært holdt fram som det mest barnevennlige. Det ble fokusert mye på bildet av den dårlige moren som alltid hadde det travelt. Men den romantiske forestillingen om mødre med mye tid er ikke alltid ensbetydende med barnas beste, sier Bungum til forskning.no.For det er en sterk sammenheng mellom de mulighetene mødre har på arbeidsmarkedet, og de framtidsmulighetene barna deres får.
- Kontantstøtten motiverer kvinner med svak tilknytning til arbeidslivet fra før til å holde seg unna jobb. Men vi ser at en svak yrkestilknytning kan være med på å gjøre foreldre til mindre kompetente veivisere når barna skal ut i storsamfunnet, sier Bungum.
Jeg er helt enig i at svak yrkestilknytning er med på å gjøre yrkeslivet mindre attraktivt og skape en negativ trend i samfunnet. Men sammenhengen mellom en hjemmeværende mor, eller far og latskaps-samfunnet som vi desverre ser tendensene til ser ikke jeg. Jeg mener det er individuelt ut i fra hvilke moraler du lærer ungene dine. Å ha en yrkesaktiv og en hjemmeværende foreldre kan i mine øyne være en trygghet som også gir gode forbilder for barna.
Det handler i bunn og grunn om hvilke forbilder foreldrene er, uansett hvordan de bruker tiden sin.
En som går hjemme og slabber på arbeidsledighetstrygd og som ikke har noe motivasjon i livet, kan ikke samenlignes med en person som går hjemme og bruker tid på oppdragelsen, kulturtilbud og skapelsen av trygge rammer for ungene.
Ingen relaterte innlegg å vise.
God morgen Ane
Igjen, kjenner jeg meg selv igjen. Er og typen til å kunne være hjemmeværende. Iallefall 50%. Er jo godt å jobbe, men vil og kunne holde ett pent hjem og være mer med barna mine, noe som igjen innebærer mer tid med mannen min. Dessverre tillater ikke økonomien det, enda, men vi jobber mot dette. Sånn sett har vi det ikke SÅ travelt, vi er bare knappe 29 år begge to, og har alt på plass sett bort fra en stabil økonomi. Joda, vi får betalt regninger og slikt, men vil kunne ha det slik økonomisk at dersom jeg ser noe jeg har lyst på; ei bukse, nye gardiner, eller om oppvaskmaskinen ryker, så vil jeg at vi bare skal fikse det. Når vi er der, og jeg kan jobbe 50%, da har jeg alt jeg ønsker meg.
Nå skal jeg bare få påpekt at jeg har absolutt alt jeg TRENGER!
Det er dessverre slik at mange kvinner føler at de ikke kan realisere seg selv uten å ha karriere. Skjønner at man vil ta en utdannelse, men det karrierejaget skjønner jeg ikke.
Vi er skapt som kvinner og menn – ergo forskjellige. Med fare for å pusse på meg en horde med kvinner, så er det nå en gang slik at vi kvinner er de som føder barn av en grunn! Vi er ment å ta vare på barna. Akkurat der har jeg ett svært tradisjonelt syn.
Klart, ønsker man noe annet, så er jo det greit, for all del. Det er ikke snakk om at man absolutt skal være «husmor», men at det ikke er noe å frykte, og at man virkelig kan føle man oppnår noe med å være hjemme…
Like or Dislike:
0 
0
God morgen Tigresse. Alltid like hyggelig med besøk fra deg. Har puttet på litt ekstra på notatene mine disse morgentimene, men det er de samme meningene som henger igjen. Det er så mange som er motstandere av at kvinner skal jobbe 50% eller mindre enn heltid. Jeg er supertaknemlig for at jeg kan jobbe 80% og bruke 20% ekstra på å motivere poden, og ikke minst gi oss en litt mindre stressfull hverdag med tanke på husarbeid.
Jeg har trodd at karriere var det jeg trengte for å føle meg stolt over meg selv og livet mitt. Men hvem er det jeg egentlig skal leve livet mitt for? Meg selv, eller alle andre? Jeg bryr meg ikke om hva samfunnet mener er best for meg og familien min. Det viktigste for meg er at vi nyter livet på best mulig måte og at barna får det beste utgangspunktet til å kunne få et flott liv videre.
Like or Dislike:
0 
0
Hei Ane, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget som dagens anbefaling på Lesernes VG.
Like or Dislike:
0 
0
Hei Magne og tusen takk! Alltid hyggelig når man kan engasjere litt.
Like or Dislike:
0 
0
Takk for en så fin refleksjon over temaet.
Jeg er selv en forhenværende hjemmemamma siden mine tre håpefulle har flyttet ut. Jeg var hjemmeværende i mange år da de var små, den eldste er 25 og den yngste er 19, og den dag i dag påstår jeg at avgjørelsen min mann og jeg tok midt på 80-tallet, er den klokeste vi har gjort. Å være barn og få lov til å utvikle seg i sitt eget tempo, med fravær av klokker, ukeplaner og rivalisering om alt fra leker til et fang å sitte på, gjør de trygge. En trenger da slettes ikke å ha førskoleutdannelse for å gi sine egne barn tilstrekkelig «pedagogisk riktig aktivisering»??? Jeg kan å synge og lese og det kommer en langt med i det daglige
Ikke misforstå, førskolelærere, barnehage- og skolepersonell er noen av de viktigste personer for barn og unge, men barn som IKKE går i barnehage klarer seg vel så bra i livet som de som har vokst opp i institusjoner. Dersom det ikke er tilfelle, er mine tre unike. Alle tre er i ferd med å fullføre tunge (5 års) studier som de har valgt selv, uten vår påvirkning fra oss(bortsett fra at det har vært helt klart fra starten, at å bli dagdriver er ikke aktuelt). Så selv med en mor helt uten utdannelse utover grunnskolen, har de klart seg godt gjennom lange skoleår og studier.
Men hva med mor oppi dette?
Jo, hun følte i alle disse årene at hun hadde verdens viktigste jobb. Hun hadde ansvar for «den daglige driften» av AS Familien, og var STOLT av hva hun gjorde. Hun bøyde ikke nakken og så i gulvet dersom hun ble spurt om hva hun gjorde. Og travlere hadde hun det ikke enn at hun kunne dyrke hobbyer som håndarbeid og baking. Og gleden over å ha god tid til å lage skikkelig mat fra grunnen av, som vi kunne nyte i fred og ro, var stor. Det spilte ingen rolle om det ble sen middag, ungene og mor skulle jo ikke opp etter klokka morgenen etter uansett.
Men mor merket også de skrå blikkene som sa «hun har ikke skjønt noen ting», og syntes synd på de som ikke klarte å stå imot det uskrevne kravet om å ha en karriere for å være «vellykket».
Den beste belønningen for disse årene i AS Familiens tjeneste, er tilbakemeldingen fra mine «arbeidsgivere»; barna. De var ikke så veldig gamle før de ga uttrykk for at de syntes de var heldige som kunne gå hjem til mor etter skoletid, istedet for til SFO. Dermed var det god tid til å gjøre lekser før middagen kom på bordet, og resten av dagen var til fri disposisjon, så sant det ikke var håndball-, fotball- eller svømmetrening for en av de.
Hva mor ofret?
Jo, hun ofret mange hundre tusen kroner i inntekt i løpet av de årene. Hun fikk ikke nye, fine møbler, men måtte ta til takke med fine brukte, som andre hadde råd til å bytte ut. Hun og far tok med barna sine på telttur istedetfor sydentur, men jammen hadde vi ikke råd til et par turer til Kristiansand Dyrepark. Ikke hadde vi ny bil heller. Klær kjøpte hun når hun trengte, og ikke nødvendigvis når hun hadde lyst på. Dessuten satte hun egne interesser til side (så sant de ikke kunne dyrkes fra hjemmet) i mange år.
Disse «ofrene» var for meg og oss helt naturlige og problemfrie. Vi hadde valgt å få tre barn i relativt ung alder, og prioriterte de så lenge de trengte oss.
Derfor nyter vi nå den nye tilværelsen som «barnefrie» og gleder oss stort over at alle tre kommer hjem med jevne mellomrom. Dette er fortsatt deres hjem og rommene deres er fortsatt deres.
Jeg har tatt utdannelse i voksen alder og økonomien er nå romslig. Noe jeg lurer på om jeg hadde satt like stor pris på dersom jeg ikke hadde opplevd å måtte prioritere innkjøpene i tidligere år……
Så Ane, vær STOLT av ditt valg. Nyt å ha bedre tid, du vil aldri angre på den prioriteringen!!! Lykke til videre i livet!
Klem fra en medsøster
Like or Dislike:
1 
0
Tusen tusen takk for en flott tilbakemelding med din erfaring Niina. Jeg håper det igjen vil bli slik at vi mødre kan gå med hodet hevet i samfunnet fordi vi har valgt vekk karrieren og prioriterer familien. At vi føler at vi vinner på det og ikke taper, slik som mange mener at vi gjør. Tiden vil vise. En ny tid er i allefall i ferd med å komme ser det ut som.
Ha en fortsatt flott Onsdag.
Like or Dislike:
0 
0
Som et barn av en annen mor som gjorde det samme som deg, så ble det jo folk av meg og:)
Dog littegranne eldre, så var du nok en av de siste som gjorde det. Men samme som min mor, skal du ha all ære og klapp på skulderen.
Like or Dislike:
0 
0
Ja, Ane, det håper jeg også. Gi oss muligheten til å ta vare på våre egne barn med verdighet!! Barn trenger sine foreldre, ingen kan gi kjærlighet til et barn som en mor og en far. Vi taper i kroner og øre, med du verden som vi vinner på andre områder
Like or Dislike:
0 
0
Hei Niina.Din historie er nesten helt lik min.Fikk tre barn fra 1985 til 1991 og alle tre har tatt og er under utdannelse.Jeg selv ventet til de ble store før jeg gikk ut i jobb.Min mann og jeg har nå god økonomi og kan gjøre ting som vi måtte vente med da barna var små.Jeg har aldri angret på det valget selv om vi var ganske «fattige»Jeg kunne ikke få meg til å sende fra meg barna da de var små til dagmamma eller barnehage.Skulle ønske at flere av de unge kunne tenke litt mer på verdien av å være hjemme med barna når de er små og sette sine egne behov for materielle ting til side.De ville få en fredeligere hverdag og bedre samvittighet overfor barna.Dessuten lærer man barna bedre å kjenne sånn at det blir lettere å fange opp om de skulle ha et problem.
Like or Dislike:
0 
0
Hei!
Takk for et fantastisk flott innlegg. Jeg har selv vært innom samme tema og fått enorme reaksjoner. I enkelte kretser er det som å banne i kirken å komme med slike synspunkter, og ikke alle liker å svelge at noen faktisk synes det er fantastisk å være hjemmeværende, langt mindre å sette det på trykk, som her på bloggen din. Jeg har selv en datter som har vært hjemme med fem barn, som i dag søker universitet og høyskoler og er flotte unger. Alt det de gjør i dag har de valgt av egen fri vilje. Jeg er utrolig stolt av både dem og min datter. Lykke til, og takk for at du delte dette med oss!
Like or Dislike:
0 
0
Hei Tin
Ja jeg er forberedt på reaksjoner, men jeg tror kanskje flere og flere har andre behov eller målsetninger enn de vi startet med for 30 år siden. Jeg føler vel kanskje at likestillingen endelig begynner å komme der jeg ønsker at den skal være. Den gir oss muligheten til å velge selv uten å bli dømt av andre pga våre valg. Jeg føler meg i allefall ikke som en sviker av likestillingen selv om jeg har valgt å trekke meg ut av karriere jaget og tilbake på kjøkkenet.
Hvorfor skal jeg egentlig bry meg om hva andre mener, når valgene jeg tar gjør meg lykkeligere?
Takk for gode ord, og tusen takk for historien om datteren din og hennes valg
Like or Dislike:
0 
0
Hva skal du/dere gjøre den dagen samlivet ikke står og du/dere sitter der som minstepensjonister?
Like or Dislike:
0 
0
Noen ganger så lurer jeg på om det er den holdningen der som gjør at det er så mange forhold som sprekker. Man ser på et forhold som to adskilte personer som sikrer sitt eget liv i stedenfor å bygge opp et godt liv sammen.
Jeg har tenkt som deg i mange mange år, skulle sikre meg når jeg ble pensjonist. Ha et godt liv som gammel. Men jeg er ikke intressert i å bli gammel og ikke føle at jeg har levd mens jeg hadde mulighten.
Livet er til for å nytes ikke for å ta sorgene på forskudd og skape negativitet og stress.
Like or Dislike:
1 
0
Og det er jo godt å tenke tilbake på den dagen du sitter der og nyter manglende tilknytning til arbeidslivet, manglende pensjonspoeng og manglende muligheter til lån til bolig – men den hele og fulle omsorgsjobben som aleneforsørger…
Hurra for den.
Like or Dislike:
0 
0
Nå er det jo ikke som om det er garantert at olja varer så lenge at pensjonen faktisk består heller, da… Håper du sparer i fond, for det kan være at det venter en lite trivelig overraskelse om du satser alt på pensjonen.
Like or Dislike:
1 
0
kjempebra,, E så enig så enig,, Skulle absolutt ønske eg kunne vært mer hjemme ,, Stortrives hjemmeværende Men desverre så motarbeider staten mye av at mammaer skal kunne være hjemme,, der de kutter i kontant støtten og barnetryden har… støttt på stedet hvil.. ja vet ikke hvor mange år. Den likestilling debatten kan virke llitt sterk, der de vil og trur at alle kvinner absolutt skal ut å gjøre karriere og jobb.. Jeg er absolutt ikkje slik.. Bjørnar er nå 13 mnd, Og heldigvis har me fått det til at eg er hjemme til aug. Kjempeheldig er jeg, men gruer meg da han begynner i barnehage til høsten og vårt travle hverdagsliv begynner,… Men heldigvis, så håper eg å jobbe 60 % . Takk for ditt innlegg Ane, og at det ble igjen anbefalt av VG ) .. Der det vises at mange skulle ønske de kunne vært mer hjemme med barna…
Ungene har det veldig godt og trygt av å være hjemme med mammaen de 3 første årene,, hverfall de to.. Alt etter hva mammaen (eventuelt pappen) gjør i det daglige med sitt barn. Det finnes mange kjekke miniklubber åpne barnehage som er kjekt å gå på der barna og den voksne får sitt sosiale behov.
Eg har jobbet i barnehage og ofte ser eg de minste barna må vente på sin oppmerksomhet og de voksne ikkje får tid til de minste, Pga av regjeringen spikker og sparer i barnehage sektoren. Jeg vet nå at f eks stavanger kommune øker barnehage plassene ved å ta inn flere små barn i smågruppene uten å øke voksentettheten,. Da mener eg at de minste barna har det bedre med sin mamma eller pappa, der de kan få sin fulle oppmerksomhet, mot at den voksne kan være flink å oppsøke flere hjemmeværende med barn,,
Like or Dislike:
1 
0
Ja du har vært kjempe heldig Karen og jeg håper virkelig dere kan få det til slik at du kan jobbe 60% Det er ikke bare bare å få ting til å fungere når man har 3 herlige barn! Jeg har jo bare en og det er kaos nok!
Jeg er for barnehage, som jeg har skrevet i «ja til lovpålagt førskole» men det gjelder fra 4 år og frem til skolestart. Da tror jeg alle barn har godt av å være sammen med andre barn og lære seg å forholde seg til andre voksne enn mor og far. Men som du sier, de små trenger oppmerksomhet og støtte
Takk for kommentaren din Karen og nyt siste månedene hjemme med gullgutten
Like or Dislike:
0 
0
Hei.
Ganske enig med mye av det som står her. Selv ønsker jeg den dagen jeg får barn,å ha en jobb ja,men da er det snakk om en deltidsjobb eller en helgejobb.
Idag så kan det være svært vanskelig å leve fullt ut på en lønn.Å ha familie med 3 barn,hus,bil og hund(en vanlig a4 familiedrøm)kan bli svært dyrt på kun en inntekt.Enten så får man bli en golddigger som finner seg en rik mann,eller så får man flytte inn på en liten leilighet og «glemme»drømmen om det fine familielivet.
Staten og samfunnet gjør det vanskelig for oss,på 1950-tallet var det vanlig med husmødre,men det var fordi det var mulig.Men samfunnet ville ikke at bare 50 prosent av befolkningen(menn)skulle være skattebetalere,de ville ha alle 100!
Grunnen til at jeg også vil ha en jobb,dog deltid er mange.
a.)Økonomisk sikkerhet for meg selv(ja jeg skrev meg selv,Gud så ego jeg er)poeng: Hva hvis jeg har bodd med mannen min i 15år og vi skilles?Og jeg da må finne en jobb?Lurer på hvordan det intervjuet vil gå «så hva har du gjort de siste 15årene?»-»jeg har vært husmor jeg»…..og hva med pensjonssparing?Dette er da i verste tilfelle,men skilsmisse er faktisk utrolig vanlig i 2011.I tillegg så er det greit med «egne»penger sånn generelt sett,jeg ville ha følt meg ganske mindreverdig hvis jeg måtte ha spurt mannen min «Kan jeg få 20kr til å kjøpe meg en eyeliner?»….
b.)Idag har vi det enkelt når det kommer til rengjøring ol,man setter på en oppvaskmaskin,har robot støvsugere osv,så man trenger virkelig ikke å bruke hele dagen på slikt.da blir det nærmest slik at å være husmor er synonymt med latskap,»ja hva gjør du egentlig hele dagen da?sitter hjemme og pludrer med ungene dine,og tørker støv i ny og ne?»
c.)Det er faktisk greit for barn å være i barnehage,og da tenker jeg på sosialt sett,men jeg vil kun ha ungen min der maks 4-5t pr dag,kanskje t.o.m ikke hver dag,det er for galt at folk putter ungene der i 8-10 t for at de skal tjene titusener av kroner,arbeidslivet skal tilpasses familielivet,ikke omvendt,skal vi få døgnåpne barnehager?det er fullstendig galt,de som støtter det burde ikke ha barn for det beviser at de ikke er istand til å ta vare på dem,det er min oppgave som mor å oppdra ungen min,ikke staten sin oppgave.
Det handler om en balanse,idelle for meg personlig er feks jobbe fra 09-14 og ha ungen(e)i barnehage i den tiden,deretter dra hjem,rydde,vaske og lage hjemmelaga måltider til lykkelige unger og en lykkelig mann:-)(ok,kanskje andre ting enn bare å vaske og rydde da tross alt hehe)
de karrierekvinnene forstår jeg meg ikke på,ikke karrieremenn heller,hva er målet deres?hva har de å se frem til?å tjene 500 000kr i året?er det meningen med livet?jeg trodde familie,venner og kjærlighet var det som gjaldt ikke å sitte på et kontor fra 08-17…
drit nå i hva samfunnet sier,vil du være fulltids husmor,be it,vil du ikke,nei så ikke gidd,drit i merkelapper og andres meninger og finn ut i felleskap med den du elsker hva dere vil sammen,hva dere verdsetter,det er det som betyr noe,ingenting annet:)
Like or Dislike:
0 
0
Hei Lene og takk for kjempe bra personlig innlegg
Det er akkuratt det det handler om. Å finne sin egen balanse og leve det livet som gjør en lykkelig, ikke det alle andre mener er rett.
Like or Dislike:
0 
0
«på 1950-tallet var det vanlig med husmødre,men det var fordi det var mulig».
Vel.. Da huset jeg vokste opp i ble bygd rundt 1950 ble det bygd som tomannsbolig med utedo. Det er en vanlig norsk enebolig med stue, kjøkken, bad og tre soverom i dag. Da mine besteforeldre flyttet inn i 1960 var de sju stykker: mor, far, farmor og fire barn. Da jeg vokste opp var vi to voksne og to barn og klarte oss fint. I dag vil ikke samboeren min vurdere et sted å bo uten at han får et eget rom som kontor.
Min far hadde ikke vært utenfor Norge før han i en alder av 36 år tok oss med til Danmark, og hadde ikke sittet i et fly før han var 42.
Begge mine bestemødre var hjemmeværende, og de fleste klærne var hjemmesydde.
Skal vi først glorifisere 50- og 60-tallet, må vi ta med hele bildet. Og er vi villige til å leve slik i dag, går det sikkert fint med én inntekt nå også:)
Like or Dislike:
0 
0
Det som har forandret seg siden 50 tallet er nettopp det som er normalt og ikke normalt. Som du sier så vil ikke mannen din bo noe sted hvis han ikke har eget kontor i huset. Jeg synes absolutt ikke det var bedre på 50 tallet, men det var mer normalt å velge å være hjemme, og det var ingen som reagerte på at husholdnignen hadde en inntekt.
Jeg skrev for noen månder siden et innlegg om soverommet vårt hvor både jeg og sønnen min bor. Det er på hele 25 kvm og vi har god plass til oss begge to. Jeg fikk en kraftig salve i en kommentar om hvordan det var mulig å dele rom med sønnen min på 9 og at ikke han fortjente litt space. Jeg ble rett og slett følelsen av at jeg ble sett på som en dårlig mor fordi jeg hadde prioritert en fin leilighet med to soverom ( broren min bor også sammen med oss) kontra en mindre med 3 sånn at mini kunne få sitt eget rom.
Forventningene til levestandar er anderledes nå enn da. Med valgene man tar kan det også følge reaksjoner. Når jeg skrev det innlegget stakk det i meg når jeg leste kommentaren og jeg ble lei meg. Nå har jeg blitt styrket av det og bestemt meg for å ikke bry meg om hva andre mener eller forventer.
Det viktigste er jo at vi har det godt, og det har vi
Like or Dislike:
0 
0
Jeg forstår ikke denne nedlatende tonen enkelte har mot det å være hjemme. Greia må selvsagt være at man gjør dette fordi man ønsker, ikke fordi man føler man må. Og ingen skal fortelle meg at ikke barna har godt av det-uten at det dermed er sagt at de som har barna i barnehage fra 6mnd og til skolegang trenger ha dårlig samvittighet…
Like or Dislike:
0 
0
Jeg er så enig Metallian. Man må få lov til å velge selv. Jeg er for barnehage jeg også, men ikke fra så tidlig som 10 måneder, og også når de er i førskolealder trenger de ikke være 8 timer i barnehage/førskole. Men det er jo også bare min mening. Jeg synes andre skal få gjøre det de synes er best for sine barn.
Like or Dislike:
0 
0
jeg har prøvd både å være hjemmeværende,jobbe deltid,jobbe heltid,og nå jobber jeg turnus,dvs 14 dg jobb,hbor jeg bor borte,og 14 dager fri,som jeg er hjemme;) syns jeg har det best nå! å være hjemmeværende med små barn ble kjedelig,for meg…jeg ble litt lat og tiltaksløs,gjorde ikke mer enn jeg måtte,hadde jo hele dagen,og kunne jo allltids gjøre i morgen det jeg ikke fikk gjort i dag…kjekt mens ungene var baby,men når de ble 2-3 år,merket jeg at de trengte mer stimulans,de ble mer aktive og fikk behov for å leke og være sammen med andre.så da ble det deltids barnehage på dem,og deltidsjobb på meg.det var fint,men vinninga gikk opp i spinninga,og er jo ikke gøy å omtrent betale for å jobbe heller….så da ble det etter en stund heltids jobb,og heltids barnehage,og en på SFO.da ble det stresss!! opp tidlig hver dag,ordne matpakker,klær,frokost,kjøre,levere,kjøre ,jobbe,hals over hode tilbake,hente 2 ulike steder,,evig kamp mot klokka,hjem,lekser,mat,husarbeid….aldri vært så sliten i hele mitt liv som det halvannet året dette sto på….så fulgte noen fine,men magre år,med begge på skole,og jeg på deltid igjen….før det ble turnus jobb på anlegg,der jeg har vært i 5 år nå;) får det beste av begge verdener nå;) kun meg selv og jobben her,fri når jeg er hjemme,til å pleie meg selv og familien;) og de lærer å klare seg selv,samt at de setter mer pris på meg når jeg er hjemme;) slik har jeg det bra,er nok en person som har behov for både familieliv,og ensomhet/alenetid…summa sumarum,finn det du trives best med,det vil både du og familien tjene på.ei fornøyd mamma er ei mamma er ei bra mamma,og kjærste;)lykke til!
Like or Dislike:
0 
0
Flott artikkel.
Jeg føler meg priviligert som fikk vokse opp med en hjemmeværende mor. Det var alltid noen hjemme når vi kom fra skolen, og stort sett alltid hjemmelaget middag til fast tid. Helt åpenbart mindre stress også.
Jeg er selv far til to voksne unger som ikke fikk det slik. Der var det det vanlige stresset med å få dem avgårde til barnehage, og så forsøke å lage mat så fort som mulig når vi kom hjem. Da var vi slitne, og ungene var slitne. Og maten ble nok ikke så sunn som den jeg fikk da jeg var barn, desverre.
Jeg skjønner at kvinner også har lyst på en yrkeskarriere, og jeg skjønner selvfølgelig argumentet om pensjon og skilsmisse. Men det er åpenbart for meg at vi har tapt noe ved at husmoren ble borte. Hun gjorde en viktig og verdifull jobb. Det synes jeg vi må kunne diskutere åpent og ærlig uten å bli beskyldt for å ønske kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Jeg tror det å kvitte oss med husmoren har en kostnad som vil komme tilsyne etterhvert. Feks. i dårligere helse. Ære være dere som gjør dette tross feministenes utskjelling. Jeg er hovedforsørger og hadde slikt sett ingen mulighet til å gå hjemme på heltid. Men jeg jobbet i hvertfall 4-dagers uke ett år, og det var et fint år. Jeg vet 100% sikkert at jeg ikke kommer til å angre på de timene jeg brukte på barna mine, men jeg er ikke sikker på at jeg kan si det samme om de timene jeg brukte ekstra på jobben min.
Like or Dislike:
0 
0
Tusen takk for en flott refleksjon om tema «Far»
Jeg ser hvordan sønnen min har vokst på disse siste uken etter at jeg tok avgjørelsen og livet nytes på en helt annen måte. Vi koser oss mer!
Like or Dislike:
0 
0
Ja,man kan jo jobbe politisk fra kjøkkenbenken også i disse datatider….nok av saker å ta tak i hvis man orker.
Like or Dislike:
0 
0
Ja det er sikkert og visst! Ha en flott dag!
Like or Dislike:
0 
0
Da min første er født svært sent på året, måtte jeg søke barnehageplass fra før han fylte ett. Han startet med noen timer i uka fra han var 8 måneder. Hadde ikke noe valg! Jeg MÅTTE ut i jobb. Da jeg hadde hatt kun 60% før mammaperm, måtte jeg da ta 100% lønn på 80% permisjon. Når høsten nå kommer så starter poden på tredje året i barnehage. Enda har han ikke hatt en eneste full uke, og kan jeg unngå det så vil jeg gjøre det. Nå ser jeg bare ikke helt hvordan få det til. Vi har ikke dårlig økonomi, vi har skrapa økonomi! Kemneren trekker 10.000kr pr måned fra mannen min sin lønn, og jeg har utbetalt knappe 12.000 i mnd. Jeg har brukt 300.000 på en utdannelse jeg ikke får brukt, og mannen min har hatt nettbutikk han måtte selge me tap. Vi satset begge to, men det ble ikke slik vi tenkte og ønsket. Det må vi, og våre barn dessverre ta konsekvensene av i dag. Jeg håper at vi skal være ute av gjørma innen ett år, og at barna da kun må ha ett halvt år i full barnehage.
Nå må jeg og si at jeg trives med å ha poden i barnehage. Han har lært utrolig mye der, og får utløp for mye han ikke får hjemme. Det er ikke like gøy å bare leke med mamma hele tiden. Så 4 timer i barnehagen er sunt for han. Vil ikke ha ett barn som ikke kan leke sammen med andre barn, eller er redd andre voksne. Dessverre ser jeg at mange som er 100% hjemmeværende i 3-4 år, blir slik.
Iallefall er målet til meg og mannen min at jeg skal jobbe det jeg ønsker, ikke det jeg må. Så får vi se hvor lang tid det tar å nå det målet.
Like or Dislike:
0 
0
Kjempeflott innlegg, deilig å lese av vi er forskjellige, og mange sånn som deg, finner stor mening med å være mor og kjæreste på fulltid. Jeg er en annen type menneske, som kjeder seg ihjel hjemme og hater husarbeid – dvs jeg gjør ikke mer enn jeg må. Jeg hadde 6 i snitt på videregående, og synes det blir litt bortkastet hvis jeg ikke får utnyttet potensialet mitt. Derfor tok jeg høyere utdanning. Jeg var lykkelig gift, med hus, hund, bil og barn. Prioriterte barna ved å lese mye hjemme i løpet av studietiden, så jeg også fikk tid med dem.
I løpet av bare noen måneder forandret det hele seg, og jeg ble nødt til å være alene. DA var det godt å ha yrkeserfaring og utdanning. Jeg trenger ikke å vente på at NAV betaler stønaden og få panikk hvis den er forsinket, jeg kan gi mine barn fint hus å bo i, trygg bil å kjøre, et par små norgesferier i året, de deltar på aktiviteter som de ønsker å delta på, og spiser sunn mat, uten at jeg må snu på hver krone. Muligheten til å gi mine barn alt dette hadde jeg aldri hatt uten utdanning og yrkeserfaring, selv om mine barn i dag må benytte seg av barnehage- og SFO-tilbud.
Da jeg ble alene (noe som var helt nødvendig for min og mine barn sin skyld), hadde jeg verken nettverk eller familie, og måtte flytte for å få jobb. Da jeg allerede var vant med å studere/jobbe og ha små barn samtidig, var det ikke stor overgang for meg å bli alene, og livet er ganske så lett om dagen. Jeg har tidvis dårlig samvittighet overfor barna fordi jeg ikke får den tiden jeg ønsker sammen med dem, men desto mer prøver jeg å utnytte feriedagene, helgene og kveldene for å få kvalitetstid med barna.
Jeg har stor respekt for deg som velger å være hjemmeværende, og lever i nuet uten å ta tusen «forholdsregler» om «hva hvis» forholdet sprekker, man ikke opparbeider seg pensjon osv. Jeg ville bare komme med et innspill som er litt annerledes. Synes forresten det er utrolig viktig at det blogges om familieverdier og til dags utradisjonelle måter å tenke på når det gjelder yrkeskarriere.
Like or Dislike:
0 
0
Wow! Dette ble jeg veldig glad for å lese!
Kudos! Verden trenger flere slike som deg, som ikke er redd for å være hjemme, og å se hva for en utfordring, og hvilke frukter det kan gi å ta seg av familien på den måten!
Jeg håper mannen din vet å sette pris på slikt mot og ståpåvilje!
hurra!
Like or Dislike:
0 
0
Hei, flott og engasjerende innlegg. Jeg har siden minsten (ei jente på fire) omtrent vært heltids husmor. Når jeg sier omtrent, er det fordi jeg det ene av disse fire årene jobbet. Det året var jeg totalt utslitt, det er krevende å mestre alt; full jobb, to barn, familieliv, hus, trening, hobbyer og venner. Timene i døgnet var utilstrekkelige. Vi måtte ta et valg. Så de neste tre årene valgte vi, mannen og jeg, etter en lang sykemelding, at jeg skulle være hjemme; husmor. I starten føltes det så nedverdigende, som om jeg ikke var like god som alle andre siden jeg ikke mestret alt. Men etterhvert lærte jeg meg å se på husmorrollen som jobben min. Og den mestret jeg jo godt! I dag kan jeg si, uten å ville gjemme meg bort samtidig som ordene renner ut av meg, at jeg er stolt av å være husmor og at dette er jobben min i dag. Om jeg vil jobbe med noe annet, halvt (aldri mer fullt så lenge barna er små), etterhvert, tar jeg det når det kommer.
Veldig engasjerende å lese dette som du har skrevet. Ønsker deg en god dag! Tonje
Like or Dislike:
0 
0
Tusen takk for herlig svar Tonje og for at du turte å gjøre det som føltes rett for deg og dine. Det krever faktisk guts, så det skal du være veldig stolt over
Ha en flott dag du også.
Like or Dislike:
0 
0
Hei! Wow for et fantastisk og innspirerende innlegg! Jeg er i samme situasjon som deg, og du har nesten åpnet øynene mine på nytt! Jeg måtte facebook’e innlegget ditt jeg, dette var et skikkelig motiverenede å lese om morgen!
Like or Dislike:
0 
0
Så herlig å lese Fiva!
Det handler i bunn og grunn om å gjøre seg selv lykkelig. Finne den måten å fordele arbeidslivet og familielivet som gjør at man gleder seg over begge deler 
100% kan jo deles opp på mange forskjellige måter. Jeg føler meg veldig heldig som har en inspirerende arbeidsplass å gå til uten at jeg må ha en lederstilling for at jeg skal føle meg motivert 
Ha en flott Torsdag!
Like or Dislike:
0 
0
Kunne du tenkt deg å blogge litt om det ensidig stereotype kvinnebildet vi finner i avisene? Omtrent hver eneste notis hvor en dame er omtalt handler om kropp,hjem og barn. De fleste er halvnakne. Ingen intervjuer damer over 60 med mindre de har en «se-så-godt-hun-holder-seg»-kropp. Om du har døtre,så må du fortelle dem at de blir manipulert av media om hvordan de «skal være». Det er jo en helt tragisk utvikling.
Like or Dislike:
0 
0
Vet du? Nå inspirerte du meg på en Torsdagsmorgen. Jeg skal absolutt vinkle bloggen min i den retningen! Hver gang jeg har litt skriveglede så skal jeg titte tilbake på kommentaren din og bli inspirert!
Tusen takk, og ha en flott Torsdag.
Like or Dislike:
0 
0
Ps. H jem og barn er forsåvidt greit,sålenge man også kan lese seg til at kvinner også har andre ting de er opptatt avher i livet,vi er foreksempel mange som ikke har hjem eller barn.Puppe og kroppsfikseringen er ikke grei.
Like or Dislike:
0 
0
Så herlig å se en kvinne som satser på å være hustru og mor.
Like or Dislike:
0 
0
Mye fokus på hjemmeværende MØDRE her. Hva med fedrene? Det er ikke noe veien for at også gutta skal ta seg av hjem & barn. Faktisk tror jeg vi kan se mer av dette fremover, med alle de guttene som dropper ut av videregående. Jentene står på og skaffer seg en karriere, mens gutta «gamer» og gjør minst mulig. Da er det jentene som må jobbe og sørge for inntekter, mens gutta går hjemme med barna. Eller?
Like or Dislike:
0 
0
Jeg synes det er viktig at både gutter og jenter får seg en god utdannelse, først og fremst. Og jeg synes det er en ukultur at man skal dytte den som har dårligst betalt jobb, eller ikke noe jobb, hjemme mens den andre gjør karriere. Den som har lyst har lov, mener jeg. Og det å være hjemme med barn passer ikke for alle.
Jeg er en mor og derfor skriver jeg ut i fra meg selv og det livet jeg har valgt å leve akkuratt nå, men jeg skal absolutt prøve å snappe opp en hjemmeværendre pappa som har valgt det selv og få noen innspill!
Ha en flott Torsdag
Like or Dislike:
0 
0
Hei, å for en fantastisk start på dagen og lese dette innlegget på bloggen din! Jeg har vært yrkesaktiv i 20 år, gikk på en smell og vi tok noen grep som familie og nå har jeg vært hjemmeværende i snart 4 år. Selvfølgelig savner jeg kollegaer etc alt det gode som følger med å jobbe. Det første 1,5 året var «verst» men etter det har alt bare vært fryd. Mann og barn er storveis fornøyd med å komme hjem til en mamma som er frisk og opplagt og har masse energi til å måtte hjelpe dem med lekser, fritidsaktivteter etc. Jeg synes jeg er veldig priviligert som kan være hjemme. Selvsagt må man tenke mer «økonomisk» når den ene er hjemmeværende men det går seg til. Hjemmelaget mat fra bunn av nesten hver dag og har dere kjent hvor mye bedre det smaker enn halv-fabrikat? Mye billigere er det og! Den eneste skyggesiden med å være hjemme er at man ikke opparbeider seg noe pensjon. Så husk alle dere hjemmeværende mødre (noen fedre?) og få spart ett fast beløp hver måned. Ingen vet hva fremtiden bringer.
Like or Dislike:
0 
0
Tusen takk for flott innblikk Lisbeth. Og ikke minst gode råd. Mat er viktig, og det å lage hjemmelaget mat må komme i fokus. Ikke minst når man har små barn. De elsker jo å være med mamma eller pappa på kjøkkenet og kokkelere. Det øker virkelig mestringsfølelsen og de blir så stolte.
Vi har som mål å lage enda mer hjemmelaget og jeg skal absolutt gi innblikk i matlaginngen også.
Takk for inspirasjon.
Like or Dislike:
0 
0
Denne bloggen har vært en av de flotteste jeg har lest på lenge! Fornuftige og reflekterte innlegg med respekt for andres meninger og valg. Sånn skal det være
Jeg kjenner meg sånn igjen i det dere skriver. Selv jobber jeg fullt og har to barn, en mann som jobber skift, hus og et såkalt A4-liv. Men jeg har aldri ønsket å jobbe fullt, og har hatt 2 arbeidsgivere som har nektet meg å gå ned i stilling der jeg har hatt et brennende ønske om å jobbe litt redusert mens ungene er små. Jeg tjener bra og vi har god økonomi, men det hjelper ikke på en dårlig samvittighet over å ikke strekke til i hverdagen. En hverdag preget av stress, være på bestemte steder til avtalt tid, stå på på jobben og oppfylle kravene dine der, skynte seg hjem for å hente i barnehage og SFO, skynde seg å lage middag før det er blitt så sent at minsten skal legge seg, gjøre lekser med den eldste mens minsten krever din oppmerksomhet, få de i seng og bruke resten av kvelden til å gjøre de viktigste gjøremålene i heimen. Helgen må brukes til en del husarbeid, handling osv. Hadde noen sagt til meg før jeg fikk barn at det var slik hverdagen skulle bli, hadde jeg valgt annerledes tror jeg.
Selv vokste jeg opp med hjemmeværende mor og hadde en fantastisk barndom hvor det var noen der når jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde god tid og hjelp med lekser, middag laget fra bunnen av og lite og intet stress å spore hos mor eller far. Jeg skulle ønske jeg kunne gi det samme til mine barn. Lurer på om de føler at jeg ikke har tid nok til dem. Og ikke minst hadde jeg en mor som var STOLT over å være hjemmeværende! Hun hadde nok mange venninner som misunte henne den tilværelsen, men ikke turde si det..
Jeg har også, og funderer vel fortsatt på om vi skal tørre å hoppe av karusellen og klare oss på èn inntekt, men synes det er så usikkert, det er en trygghet i å ha en trygg økonomi, samt å være sikret en god pensjon. Det er et toegget sverd, kjenner jeg. Man må kanskje tørre å tenke; hva er best for barna? Hva blir foreldrene mest lykkelige av? Lever jeg det livet jeg ønsker?
Det er ikke til å legge skjul på at mange «lider» under sosialdemokratenes ønske om at alle skal være like og alle skal betale sin skatt med glede og jobbe til 67 år. Det passer ikke for alle å ha det slik, vi er alle ulike og har ulike ønsker og behov. Dersom du tror at du kan tenkte utenfor boksen, tar du feil. Samfunnet vårt er lagt opp til at alle skal jobbe, og ungene skal institusjonaliseres fra de er 10-12 mnd gamle slik at vi er sikker på at de blir gode sosialdemokrater som ikke kan tenke selv og ta egne valg fordi de er blitt fortalt av autoriteter hva de skal gjøre til en hver tid! Dette er selvsagt satt på spissen. Men vi må være klar over at de barna som vokser opp nå vil ha et større ønske om individualisme enn det vi har hatt. Vi har latt oss føye og lede i altfor lang tid. Det er snart på tide å snu og lytte til oss selv. Hva ønsker vi for å få det livet vi innerst inne ønsker oss?
Jeg ønsker alle mine medsøstre og brødre lykke til! Håper på et lite opprør om ikke så lenge
Like or Dislike:
0 
0
Heisann Roma, og takk for ett flott innlegg!
Hadde det ikke vært for min fantastiske arbeidsgiver så hadde jeg ikke tatt det valget jeg nå har tatt. Jeg jobbet litt der ved siden av bedriften min for å spe på økonomien, og når jeg fikk muligheten til å jobbe 80% der ble alt så veldig klart. Vi har ikke råd til at bare en av oss jobber. Jeg har ikke fått bygget meg opp økonomisk fordi jeg fulgte drømmen min om å drive for meg selv. Jeg burde jobbet full tid i noen år for å betale ned gjeld fortest mulig, men vi valgte en annen løsning. Vi velger å bo trangere, leie ut leiligheten hans, og at jeg får muligheten til å jobbe 80% en plass jeg stortrives og ta vare på hjemmet 20%. Vi «taper» ca 2000 i måneden på at jeg jobber 80% (pga mer skatt ved mer lønn, pluss dårligere timeslønn andre steder) og det er absolutt verdt det!
Jeg tror vi begynner å se mer på Familien A/S og at den skal fungerere best for de som er i akkuratt den bedriten. Det ser i allefall ut som om flere og flere tar mer hensyn til seg selv enn til det som blir forventet av dem. Og det synes jeg er flott!
Ha en flott dag, og igjen takk for flotte innspill.
Like or Dislike:
0 
0
Mye hyggelig og fornuftig skrevet her. Noe å merke seg ved å IKKE kunne velge å være hjemmeværende:
Hvorfor i all verden må dagens middag lages rett etter at man kommer hjem med slitne barn fra sfo?
Etter flere år i sør-Europa hvor kvinnene også jobber mye, har jeg sett hvordan de organiserer sin hverdag.
Etter henting av barna blir middagen servert omtrent omgående. Den ble laget dagen før, fra bunnen. Avkjølt og dekket til. Hemmeligheten er å lage ovnsretter som varmes opp. maten settes i kald ovn og varmes mens det blir ryddet bort skolesaker, klær og dekket bordet. Etter middagen lages maten til neste dag. I tillegg spises det mye linser og bønner, m.a.o. lett og enkel mat som barn faktisk liker.
Når barna ser tv eller leker lages maten til neste dag, enten sammen eller av den som har tid.
De som velger å være hjemme burde kunne være det, naturligvis, faren er skilsmisse når den fremgangsrike mannen endelig er blitt fremgangsrik nok og tjener svært godt. Kanskje vandrer øynene over på en yngre, «heitere» og mer velstelt dame? Dessverre skjer det ofte. Det forundrer meg at ikke kvinner er flinkere til å stille krav dersom hun og manner er enige om at hun styrer Familen A/S uten inntekt. Hvorfor i all verden krever hun ikke enten privat pensjonsforsikring eller å stå som ene-eier av huset? Dette burde være en avtale da mannen vil sikre seg en bedre pensjon, og om han ikke «planlegger» å skilles vil jeg mene at dette er det minste mannen bør gå med på, selv om han betaler renter og avdrag på lån. Det bør være en avtale om at det i så fall er «pensjonen» til kona!
Jeg jobbet ikke de første 20 årene, men hus og hytte er mine. Pensjonen min blir mye lavere enn hans, men jeg eier de største verdiene.
Like or Dislike:
0 
0
Dette var virkelig ett bra innspill! Her legger du frem så mye viktig, som det absolutt er verdt å se litt mere på. Jeg er selv vokst opp i Hellas og har lyst til å begynne å innføre litt mer av den greske matkulturen i hjemmet vårt. De gode gamle greske rettene er retter som tar tid å lage, men som du sier er enkle å varme opp, og nesten er bedre oppvarmet dagen derpå enn de er når de er ferske. Dette skal jeg absolutt ta mer tak i!
Balansegangen mellom inntekt og eiendom er også noe de som er hjemmeværende må tenke mer på. Skal ta meg en prat med Jeanette som driver http://www.hjemmemamma.com og høre litt hvilken erfaring hun har fra andre rundt dette.
Tusen takk for masse inspirasjon til videre skriving og utforming av bloggen min
Like or Dislike:
0 
0
Jada, bare bli forsørget av en mann, kooos deg, ikke la barna gå i barnehage sammen med andre barn, ikke bruk utdannelsen din før den er utdatert, la mannen din slippe å ta i sitt tak med barn og husarbeid. Husk at det viktigste er å være en god kjæreste. Ikke tenk på pensjon, inntekt, skilsmisseprosenten,dødsfall. Ikke vær istand til å forsørge deg og dine barn dersom det skulle bli nødvendig.
Hilsen en som er oppvokst på 50-tallet.
Like or Dislike:
0 
0
Heisann Bente, og takk for tilbakemeldingen din
Jeg har ingen utdannelse som kan utdatteres, men jeg har 15 yrkesaktive år på bakhånd. Jeg har også drevet min egen bedrift og har gode kunnskaper som jeg kan ta med meg i hvilket som helst yrket hvis det skulle være behov. Jeg er heller ikke 100% hjemme, kun 80, men hadde jeg hatt muligheten og vi hadde hatt råd til det ville jeg vært hjemme mye mer. Det ser jeg at jeg og familien min vokser på. Og akkuratt nå så er det, det viktigste for meg
Vi fordeler arbeidsoppgavene i hjemmet akkuratt slik at det blir godt å bo og vi trives. Har også en fantastisk flink bror som bor sammen med oss og som tar mye av husarbeidet når jeg også er på jobb. Han er student så han er mye hjemme og leser og tar i ett tak når det trengs.
Jeg synes det er viktigere å ha det godt hver eneste dag i stedenfor å bekymre seg for hva fremtiden bringer. det går fint ann å sette av penger til dårligere tider og ikke minst pensjon, uten at man må være yrkesaktive hele livet.
Hvis du leser mitt andre innlegg om lovpålagt førskole, så ser du også at jeg ikke er i mot barnehage selv om jeg trives med å være hjemmeværende. Når sønnen min var liten var jeg hjemme til han var 3 år. Det var ett halvt år for lenge.
Ha en fortsatt flott dag
Like or Dislike:
0 
0
Gikk du i barnehage? I ganske mange tusen år har mennesker vokst opp, uten barnehage. I alle disse årene har verden gått fremover. Nå er det plutselig livsviktig med barnehage, om ikke annet så for å få kontakt med andre barn. Idag som vi bor tettere på hverandre enn noengang. Hva er det jeg ikke forstår?
Jeg forstår at du syntes barn og husarbeid ikke alltid var like stas i gamle dager. Men i 2011 er det ikke automatikk i at mannen ikke deltar i det.
Og i 2011 er det heller ikke slik at det kun er du som har forsørgeransvar om ekteskapet ryker. Og det finnes støtteordninger, om du er kvinne eller mann som blir sittende igjen. Ellers viser jeg til det jeg har skrevet nedenfor.
Like or Dislike:
0 
0
Heisann Jan.
Har svart på innlegget ditt lengre nede man svarer på det med barnehage også jeg.
Jeg gikk selv i barnehage, men med en mor som stunderte på kunsthøgskolen fikk jeg veldig mye flexitid. Jeg tror alikevell at jeg allerede da (på 80 tallet) hadde kjedet meg veldig hvis jeg ikke var i barnehage, fordi alle andre var jo der.
Og sånn er det i dag også. Det er mer krevende å være hjemme fordi det ikke er så mange andre som er det. Det finnes heldigvis barselgrupper og så går det jo ann å være dagmamma f.eks.
Det er litt derfor jeg er for barnehage når barna er 3 år. Jeg kjente selv at sønnen min trengte mer stimulanse enn jeg kunne gi han når han ble 3 år.
Hadde alle andre vært hjemme hadde det nok vært helt anderledes.
Like or Dislike:
0 
0
Hei
Synes innlegget ditt er fint og gjennomtenkt og jeg tror det er mange som har tanker og følelser når det gjelder dette med å være hjemme eller ikke.
Barna er jo det som betyr mest i livet og hva som gir en det beste grunnlaget for å være en god mamma eller pappa er helt individuelt. Jeg personlig har tilfeldigvis ikke hatt full jobb mens den største har vokst opp og det har fungert veldig fint. Men stort sett har hun ønsket å være i barnehagen i stedet for å være hjemme. Nå er nr to 8 måneder og jeg jobber deltid mens pappaen bruker kvoten sin deltid. Men nå er tiden inne for å utvikle meg videre med ett års studier og forhåpentligvis en jobb hvor jeg får bruk for tidligere studier.
Det viktigste for meg i forhold til min egen datter på 6 år er å vise henne hvem jeg er. Jeg er også min egen største kritiker, mest på vondt og lite på godt. Og da er det godt å leve med et lite menneske som kjenner meg så godt og gjennom sine erfaringer fra barnehage og venner faktisk er den som gir meg de mest verdifulle refleksjoner. Hun hjelper meg og vi blir begge sterkere av det, godt teamwork rett og slett.
Det viktigste er hvordan man ER sammen tror jeg, at når man trives med livet og mestrer hva det nå enn måtte være så deler man dette med barna.
Jeg blir glad når jeg mestrer ting på jobb og kan ta det med meg hjem. Det er en del av meg og gjør meg til en bedre mamma og kjæreste. Men det som betyr mest er når jeg hver kveld sier til datteren min at hun er den beste i verden. Da svarer hun «og du er den beste mammaen i verden»
Gleder meg til å lese mer av dine refleksjoner!
Like or Dislike:
0 
0
Heisann Hanne, og takk for gode ord og flotte refleksjoner fra ditt liv. Kjenner meg selv så utrolig igjen med det å være ens største kritiker, og det er noe jeg virkelig jobber med hver eneste dag. Det å være stolt over meg selv, som mamma, som kjæreste, som veninne, som kolega.
Jeg er helt enig med deg at det viktigste er hvordan man er sammen, og at man trives slik man har det. Så får folk forvente det de forventer
Ha en flott dag videre
Like or Dislike:
0 
0
Godt sagt Bentemor….
Like or Dislike:
0 
0
Innimellom dukker det heldigvis opp slike innspill som fra bloggeren her. Tusen takk! Det får meg til tro at det er håp for oss mennesker allikevel. Selv i Norge. Det er ofte slik at tingenes tilstand må bli ille nok, før det snur. Nå virker det som om det synker inn hos fler og fler at tidsklemma og higen etter stadig mer «krimskrams» ikke har vært det helt store for familielykken. Selv om reklamebransjen er flinke til å innbille oss at vi rett og slett ikke kan bli lykkelige uten å eie det ene og det andre. F. eks. en ny sofa, en duppedings eller en eyeliner. «Det skal god rygg til å bære gode dager», heter det. Har vi rett og slett fått kjøpt oss så mye at vi (endelig) er blitt overmette?
Likeledes ser det ut til at fler og fler setter pris på «de nære ting». Det er bra.
Jeg er så gammel at jeg husker at «Mor Gro» var ute i media og etterlyste «nabokjærringa». Hun hadde tydeligvis glemt at det bl.a. var hennest eget parti som hadde jaget/lokket hun ut i arbeid. Effektivitet, må vite. Det er bedre å jobbe i barnehage og passe på 10 unger, enn hjemme og passe 2. Men «omsorgen» må ikke blir for kostbar heller. Derfor kommer det kreative løsninger på gigantbarnehager med plass til 500 unger. Og all galskap kan forsvares. Det er bare å betale en forsker, og/eller finne en med det rette politiske standpunkt. Og om ikke det er nok, tvinger vi saken igjennom lell.
Vi må heller ikke glemme argumentet om at kvinnene må være uavhengige av den fæle mannen. Han som kan finne på å skille seg, slik at den stakkars kvinnen blir stående igjen, uten hus og som minstepensjonist. Klart det finnes drittsekker blant oss menn. Men idag er det visst noen kvinner som ikke er så bra også, eller? Da hjelper det fint lite for mannen at kvinnen har særeie på huset.
Såvidt jeg vet, er det svært få som gifter seg i den tro at de nok vil skilles. Så, en skriftlig avtale vedr deling av midler og eiendeler burde være mulig å få til, ihvertfall dagen etter, eller før bryllupet. Jeg tror ingen mann vil være uenig i det. Det kunne tilogmed lovpålegges. En lovpålagt fordeling av pensjonspoeng vil også fint kunne gå an.
Men mange nok (kvinne)politikerne har ikke villet det slik. Jeg undrer hvorfor, i verdens rikeste land?
Gratis barnehage til alle vil de imidlertid. Det fører til at de med fra før god kjøpekraft, får enda mer å rutte mer. Enda mer til «krimskrams». De som tør å velge annerledes, må se på at de andre lever i sus og dus. Og unga deres må se på det. Leve med det. Og med økt kjøpekraft for mange, blir det boligprisøkning. Med alt dette tett innpå, hver dag, DA skal du være skikkelig tøff for å våge å velge annerledes. I 2011 tar det på å bo «i slummen» og ha få klær, og gammel mobil. Og riktig langt ute «på landet», der det er rimeligere å bo, der er det ikke jobb til en engang. Og om det skulle være det, er det ikke nok uteliv, må vite.
Nei, vi, og politikerne, har stelt det til for oss. Men vi får vel bare se lyst på det. Jeg har hørt rykter om at det er litt værre andre steder i verden…
Like or Dislike:
0 
0
Selv om innlegget ditt er satt ganske på spissen så synes jeg det er flott og tankevekkende.
Jeg er ikke for at alle skal gjøre som alle andre, og ha det som alle andre har, og derfor er jeg veldig glad for at vi begynner å ta mer ansvar for våre egne liv og tilpasse de individuelt.
Jeg tror vi går en spennende tid i møte, hvor status stempelet vil gå mer vekk fra det materalistiske og mer på det gode liv. Det gode liv som ikke trenger å handle om ting og penger, men det å ha det godt med seg selv og leve slik som man selv ønsker det
Like or Dislike:
0 
0
Så fint når kvinner vil være kvinner, og menn vil være menn : ) Vi er skapt til å danne familie og ta vare på hverandre. Blir veldig glad hvis (når!) trenden snur tilbake fra progressivisme og syk feminisme til empati og kjærlighet.
Like or Dislike:
0 
0
Idiot.
Like or Dislike:
0 
0
Vi trenger absolutt mer empati i verden! Vi trenger å ta mer vare på hverandre og gi hverandre en god klem i ny og ne
Like or Dislike:
0 
0
Uenig. Vi trenger ikke mer empati, dette er et luksusproblem. Kommentaren min gjaldt forøvrig de to første setningene i Anonyms innlegg.
Like or Dislike:
0 
0
Jeg synes synd på deg. At selvbildet ditt blir styrket av å være husmor ved kjøkkenbenken og en god kjæreste, viser bare hvor usikker du egentlig er. Særlig når du føler behov for å lufte det ut i full offentlighet. Du vet jo utmerket at menenskeverdet bestemmes av jobb, karriere og prestasjoner på samfunnsarenaer, ikke på hjemmebane – du er ingen uopplyst tredjeverdenskvinne, du er blond, norsk og selvgod. Samtidig lanserer du et så fordummende verdensbilde at mange menn her kommer til å le seg i hjel. Mestring av bleieskift og kakebakst har ikke gitt status til noen, noensinne. Kitschy og virkelighetsfjerne bilder fra 50-tallet (som den du illustrerer bloggen din med) er fullstendig malplassert i dagens verden. Du støtter en kvinneundertrykkende ideologi om den hjemmeværende mor som forutsetningen for en lykkelig familie, som alltid har vært en myte og ikke noe annet, om du hadde tatt deg tiden til å lese litt mer. At kvinner har vært hjemme med barn og har vært ubetalte husarbeidsslaver opp gjennom tidene, er grunnen til at kvinner har så mye å ta igjen i arbeidslivet og i nesten alle samfunnsområder. Det er grunnen til den skjeve maktfordelingen i samfunnet. Det er det du støtter, ved å skryte av din store «bragd» her i livet – å presse ut et par barn og å ha en hjernedød tilværelse ved kjokkenbenken.
Sist, men ikke minst: ingenting gir deg rett til å tråkke ned på innvandrerkvinner som sitter hjemme med barna, og på innvandrer generelt som angivelig mangler motivasjon for å arbeide. De har like mye rett til å sitte hjemme med barna som deg, og du vet ingenting om deres motivasjon for noe som helst i livet.
Like or Dislike:
0 
0
Heisann misantrop.
Jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i beskrivelsen du kommer med. Dine synspunkter skal du selvfølgelig få lov til å ha, og jeg skal ikke bruke tid på å motargumentere det du sier. Det er dine meninger, men jeg er ikke enig med dem. Jeg synes det er på tide at vi i 2011 får lov til å velge selv hvordan vi ønsker at livet skal leves slik at vi selv har det godt.
Takk for synspunktene dine, men vennligst ikke gi meg holdninger og meninger jeg ikke innehar.
Like or Dislike:
0 
0
Klart at du ikke kjenner deg igjen. Har ikke forventet noe annet. Ha en fortsatt lykkelig liv
Like or Dislike:
0 
0
Jeg håper i allefall du fikk ut litt av irritasjonen du sitter inne med. Oppdragelse er i allefall noe du skulle hatt en ekstra dose av. Kanskje foreldrene dine ikke var nok tilstedet når du var liten? Kommentaren din under til Anne var unødvendig og ikke noe jeg hadde forventet av et voksent menneske.
Like or Dislike:
0 
0
Misanrop. Snakk om å missforstå……..off
Like or Dislike:
0 
0
Haha, kjære Anne og din patetiske ortografi. Snakk om å være dyslektisk (eller bare dum?)…off
Like or Dislike:
0 
0
Stakkar kan ikke ha det gått. Hurra for glade og trivelige mennesker
!
Like or Dislike:
0 
0
Like or Dislike:
0 
0
Så lenge man har aksept og forståelse for andres valg (og ikke gjør som enkelte; kritiserer alt og alle som er uenig med seg selv for å være «tapere» og «mindreverdige») så synes jeg ikke en måte å leve livet på er bedre eller verre enn en annen.
Finner man noe som gjør en lykkelig så er det fantastisk; og hva som gjør en lykkelig er helt forskjellig fra person til person. Så bra at du har funnet ut hva som virker for deg
Bare ikke bli en av disse «menn skal være menn og kvinner skal være kvinner og familie er alt som betyr noe» – uansett hvor lykkelig man er så har man ikke svarene for hva som er ideelt for verken andre mennesker eller den mennesklige rase som helhet.. slik som enkelte av kommentatorene tror
Like or Dislike:
0 
0
Jeg er så enig så enig med deg apples
Tusen takk for hyggelig kommentar og dine innblikk.
Like or Dislike:
0 
0
Herlig å lese. Du tar skikkelig ansvar for barna. Og du er sikkert en kjempegod kone også.
Du burde vært masseklonet i minst en million eksemplarer!
Like or Dislike:
0 
0
Fant deler av et innlegg på Dinepenger.no. De har også før skrevet om hjemmeværende som ikke får spart opp til pensjon, men en løsning kan være at mannen betaler et fast beløp til kona i mnd (som skal være til pensjon eller evt skilsmisse) Dette kan være en lur ordning til de som velger å være hjemme. Fordel for begge parter;);) BRA INNLEGG:)
«Hjemmeværende får svi
Mødre som velger å være hjemme, får ikke opparbeidet seg pensjonspoeng, og det går derfor ekstra hardt ut over kvinnen hvis ekteskapet ender i skilsmisse. Pensjonsrettighetene deles nemlig ikke når ektefeller går fra hverandre.
- Statistisk sett får kvinnene flere år som pensjonister enn sine menn, mens potten som skal fordeles mellom pensjonistårene er lavere. Langsiktige spareordninger i konas navn kan være en måte å rette opp denne skjevheten på, sier Knut Dyre Haug i Storebrand.»
Like or Dislike:
0 
0
Tusen takk for gode innspill Tone. Det er absolutt noe de som velger å være 100% hjemmeverende bør tenke over. Som andre har kommentert så er det flere som tar bedre vare på seg selv økonomisk mens de er hjemme, og sikrer seg mot en eventuelt skillsmisse.
Like or Dislike:
0 
0
Hei!
Har ikke lest alle komentarene her, men vil likevel komme med noe jeg har lurt lenge på.
Jeg har problemer med å finne ut hva jeg vil med livet mitt. Har jobbet siden 2006 som sommerhjelp og etter skolen og også hatt fast jobb 1års tid.
Som ung jente på 21år, føler jeg at samfunnet setter et press på meg om at jeg skal ta en utdannelse, jobbe hardt til jeg er i midten av tredveårene for så å prøve å få barn. Så skal jeg være hjemme i under et år for så å begyne og jobbe igjen.
Ifølge meg er dette helt feil liv.
Jeg føler selv at jeg nå er klar for å få barn og være hjemmeværende til barna er voksne. Selv om det vil si at økonomien vil være dårlig i mange tilfeller. Jeg mener det er bedre for barna å ha en forelder som er der når de trenger det. Det å få et trygt og godt forholdt til foreldrene sine, burde være høyere opp på prioriterings listen til folk.
Alt handler da ikke om rikdom og suksess i arbeidslivet?
Det som er det store problemet er jo at man ikke blir hørt i samfunnet. For man skal jo ikke leve på andres skattepenger. Men det å være hjemmeværende er vel ikke det samme som å drive dank og ikke gjøre noe?
Jeg vet ikke hvordan jeg ville gått fram for å komme i den situasjonen som jeg ønsker meg. Med tanke på penger og det å bli godtatt av samfunnet som hjemmeværende mor.
Selv om jeg hadde blitt hjemme med barna, kunne jeg jo vært dagmamma og hatt flere barn innom, slik det var da jeg vokste opp. Men ser ikke at barnehage fra 1årsalderen er noe bra for barna våre.
Beklager rotette innlegg. Men det viser kanskje mer hvor frustrerende dette emnet er.
Like or Dislike:
0 
0
Hei Kristina.
Nå er jeg ingen rågiver og jeg har ikke kompetanse til å fortelle hva som er det rette å gjøre for noen andre enn meg selv, men det jeg kan gjøre er å fortelle deg litt om hva jeg har lært opp gjennom disse årene.
Jeg har lært meg at jeg skal være flinkere til å høre på hva JEG vil og ikke på hva alle andre forventer av meg. Jeg mener også at det er en tid for alt, og at livet forandrer seg og det vi ønsker i livet vårt og for livet vårt forandrer seg også.
Jeg tror alle har godt av å studere, være i arbeidslivet og skape seg en karriere. Det trenger ikke å handle om å være sjef eller bli rik, men å finne en jobb man trives i og som man føler at man mestrer. For meg var det aldri nok, fordi jeg føle at jeg ikke var verdt noe før jeg hadde en lederstilling og fikk det statustempelet som mange sikter etter. Jeg ville at gamle kjente skulle treffe på meg å si -wow, så flink du er, så mye du har klart i livet ditt.
Jeg følte alltid at jeg ikke fikk til noen ting. Jeg ble aldri fornøyd selv om jeg har vært veldig god i veldig mange ting. Når jeg fikk sønnen min fikk jeg fødselsdepresjon og startet et firma mens jeg gikk hjemme med han for å se om det fikk meg til å føle meg mere verdt. Jaget etter det perfekte liv har gjort at jeg ikke har nytet livet mens jeg har levd det.
Jeg tror det er viktig å stoppe opp og tenke på hva du har lyst til å gjøre akkuratt nå. Fullfør utdannelsen din og selv om du ikke bruker den i arbeidslivet senere så har du den der i allefall. Når du stifter familie finner du ut hvordan ting fungerer best for dere. Kanskje har du en mann som vil være hjemme, kanskje fordeler dere hjemmetiden 50/50, kanskje vil du være hjemme. Man vet ikke før man er der, hva som vil fungere best mulig.
Finner du ut at du har lyst til å være hjemme så for all del, ikke se på det som at du går hjemme å subber. Det å ta vare på barna er det viktigste man kan gjøre og det er mange ting man kan gjøre for å stimulere seg selv og barnet.
Prøv å nyt livet mens du lever det og test ut hva som fungerer for deg. Ingen sier at du i en alder av 21 år må bestemme hvordan resten av livet ditt skal være.
Lykke til
Like or Dislike:
0 
0
med mitt første barn var jeg hjemme i 6 uker før FAR tok 1 år permisjon. hjemmeFAR!! og jeg forventet rent hus og middag klart på bordet når jeg kom hjem fra jobb. akkurat som jeg tok meg av det huslige da jeg var hjemme i tre år med vårt andre barn. jeg hatet å være hjemme. istedet for å nyte tiden, gikk jeg inn i en zombie-tilværeslse. husarbeidet gjorde meg sint, jeg gjorde akkurat d samme som dagen før, dagen før der, og dagen før der og… jeg begynte i 50 % jobb da minstemann var 3, FANTASTISK!!, men litt lite jobbing… d er når man er borte fra hjemmet og realiserer seg selv litt og får sunn voksentid at man kan NYTE kvalitetstiden med unger. men barnas far stakk av med ei kjerring, så jeg satt igjen med en utdannelse og jobb som ikke forsørget meg og ungene. tilbake på skolebenken og en bedre utdanning. elsker det. jeg føler jeg får mestret, lært, være sosial og ha overskudd og tid til ungene. aldri mer skal jeg være hjemmeværende. en mer ensformig og deprimerende tilværelse kan jeg ikke tenke meg. man kjenner hjernen visne sakte… selvfølgelig tror jeg det er trygt og godt for ungene å ha noen å komme hjem til. om min evt framtidige ektemann vil at barna skal ha en hjemmeværende mor, så kan han finne seg i å ta den jobben. tror alle menn skulle prøvd d et år for å se hvordan det EGENTLIG er, uten denne glorifiseringa mange hjemmeværende har, med blogger og bilder av kaker og håndarbeid…
Like or Dislike:
0 
0
Men kan det ikke hende at enkelte synes det er helt fantastisk å blogge, bake kaker og drive med håndarbeid? Jeg forstår ikke hvorfor det skal være en glorifisering av det å være hjemme? Andre bruker tiden på videreutdannelse eller andre ting mens de er hjemme med sine. For noen er det like fantastisk å være hjemme som det for deg er å være i arbeid.
Vi er alle forskjellige og vi har forskjellige ting som gir oss gleder i livet. Det synes jeg bare er flott! Jeg håper at det blir akseptert at man kan være forskjellige uten at man dømmes pga de valgene man tar. Det som passe for noen passer ikke for alle.
Det jeg synes er helt feil det er hvor fantastiske menn er med en gang de har tatt oppvasken. Det blir vel ikke noe rener om han tar oppvasken enn at jeg tar den? Det handler om at den som har tid og lyst får det gjort så slipper man å krangle om det.
Hater man husarbeid og har en mann som ikke gjør en shit så har man et problem med samlivet og fordelingen. Da synes jeg man heller skal finne noen som man passer sammen med, istedenfor å kreve likstilling og lage husbråk.
Så lenge man tar tak i oppdragelsen og gir barna en trygg og god oppvekst har det ingen betydning for meg hvordan man gjør det.
Like or Dislike:
0 
0
Mette-O : Jeg har sterk tilknyttning til arbeidslivet etter 15 yrkesaktive år, og jeg jobber fortsatt 80% med flott pensjonsordning på jobben. Men jeg har valgt å gå vekk fra karriere jag og stressende hverdag ved å ha en god og trygg jobb, som stimulerer meg og legge jobben fra meg når jeg går derfra. Jeg prioriterer familielivet uten at alt i livet mitt dreier seg om dette. Man trenger ikke å velge enten eller, man kan finne den balansegangen som passer best for en selv
Like or Dislike:
0 
0
Hi,
Yours is one of the first articles that I read and the first one that I liked, very much!
Keep on keep’n it real, do as You feel and let everyone else… just squeal
Have a great weekend and yes…there are men out here that think like you and also enjoy, very much, being around the house with the kids.
Jack
Like or Dislike:
0 
0
Hi Jack. Thank you so much for your nice comment, and nice to hear from an dad! Have a great weekend.
Like or Dislike:
0 
0