Jeg sitter å ser på Innvasjon Norge sin facebook side. Nominasjonene til Årets kvinnerlige grunder hagler inn. Det er fantastiske kvinner som er nominert, med fantastiske produkter. En av kriteriene er muligheten for internasjonal vekst, og premien er 1.000.000 kroner til videreutvikling av produktet.

Jeg synes prisutdelingen er helt fantastisk. Mange av de nominerte fortjener virkelig å vinne, for de har utmerket seg med sine produkter og virkelig fått det til.

Men er det de som trenger 1.000.000 kroner mest?

Det er slik det er med innovasjon norge og andre slike «flotte» hjelpeorganisasjoner for grundere. Kravene for å få støtte er like høye som andre steder, og de som får hjelp er ofte de som allerede har fått klarsignal fra banker og investorer også. De har så fantastiske produkter at alle har tro på de, og de kan dra inn både her og der, og de er innovative. Å drive et agentur, eller en nettbutikk er ikke innovativt nok. Det er ikke nytenkende. Det skaper en arbeidsplass og muligens flere men det er ikke nok til å få drahjelp i en vanskelig prosess. Skal man skape sin egen arbeidsplass ved å gjøre noe som har blitt gjort før, så må man fikse den økonomiske biten selv også. Eksport og innovasjon er det Norge vil ha.

Ferdige produkter som allerede er godt i gang med å tjene penger, blir premiert med flotte pengepremier de kanskje egentlig ikke trenger. Selvfølelig kjekt å nedbetale gjeld, men hva med oss som ikke får gjeld engang. Er vi så mye dårligere? Eller er det bare følelsen vi sitter igjen med?

Det skal sikres både her og der. Å ha troen på seg selv er ikke lenger nok. Det skal kalkuleres med minimal risiko for alle som investerer, eller låner penger. Vi vil ha mange flere grundere, mange flere som tør satse, men de må helst satse på store flotte nyskapende ting. Å bare ville drive for seg selv er ikke nok. Da må du klare deg selv.

Jeg håper at det en dag blir lukrativt å satse på småbedrifter av alle typer. Ha støtteapparatet klart også for de som ikke har nyskapende ideer, eller som tar kontakt med en fantastisk ide og får støtte allerede mens de tegner og noterer ideen sin. Jeg håper staten begynner å støtte de som har erfaring og kompetanse til å klare seg på egenhånd, bare de får den rette økonomiske hjelpen også når bedriften er etablert.

Det kommer nye småbutikker rundt om i landet vårt hele tiden. Mange kvinner som starter opp for seg selv. Men hvor mange av disse gjør det egentlig fordi de har drømt om det hele livet? Hvor mange gjør det fordi de ønsker noe å gjøre og fordi mannen har penger som han kan spytte inn i butikken? Interiørbutikk, det hadde vært kjekt. Ja, men det fikser vi. Her har du penger bare kjør på du. Hvor mange åpner butikk og tror at det vil komme kunder løpende med en gang? Hvor mange som åpner butikk vet egentlig hva de begir seg ut på, hvor mye jobb det er og hva som ligger bak god kundeservice og stolthet over bransjen?

Men disse menneskene som vet hva det vil si, som har det som skal til og som gjerne hadde fortjent en sjanse, de får den ikke. Det er ingen som har tro på de, for de har ikke nok sikkerhet og muligheten for tap er for stor.

Hvis jeg vinner i lotto så skal jeg investere pengene mine i små firmaer med engasjerte mennesker som ingen andre tror på. Jeg skal investere pengene mine i mennesker som meg selv som aldri fikk den sjansen de trengte for å lykkes med sitt eget. Jeg skal være den som ikke bare dytter de i gang med kurs og flotte ord, men som også er støttespiller gjennom hele prosessen og som henviser dem videre til de rette menneskene. Ingen av «mine» skal måtte slutte mens de er på topp, men få en real sjanse til å se om ideen fungerte i praksis. Og går det til helvete etter å ha drevet for egen regning i 2 år så har de i allefall fått en fair sjanse.

Jeg er lei av at små bedrifter må kunne klare seg selv og vise til gode resultater, før de får mer kapital. Det er i oppstartfasen man trenger hjelpen. Klarer man seg selv, så klarer man seg selv.