Ost er ost, Jobb er jobb, eller?

Hovedutfordringen min nå om dagen, er å få vist hvorfor jeg mener jeg bør få tid til å bygge opp firma mitt, fremfor å gå tilbake til butikksjefjobb som jeg hadde før.  Det å få frem at det faktisk er en grunn til at jeg nå jobber 120% uten å få tilbakefall, selv om jeg ikke taklet en 100% stilling i butikkbransjen.  Det å bevise for NAV at man blir arbeidsufør av å være i en jobb, når man kan jobbe i en annen er veldig vanskelig, og når jeg var hos legen i går innså jeg hvor utfordrende det egentlig er. 

course_dating

Her holder jeg foredrag om dating, på en egentlig ganske krevende dag, pga noen kundemøter tidligere. Men jeg hadde fått en pause på 2 timer i mellom og dermed gikk det kjempefint.

 

Det utenforstående ikke forstår om å være flink pike:

  • Når man er flink pike lytter man til dårlig samvittighet, i større grad enn andre gjør. Man prioriterer i tillegg ikke seg selv, eller dekker egne behov først og fremst, men påtar seg arbeidsoppgaver for å gjøre ting lettere for helheten.

 

  • Flinke piker vil ikke skuffe andre og vil ikke være en årsak til at andre ikke oppnår sine resultater, eller at arbeidsplassen ikke er på sitt beste.

 

  • Flinke piker sier ikke nei, de sier ja. De stiller opp, på tross av forkjølelse eller andre sykdommer som man egentlig bare kan bite i seg og takle gjennom 8 timer før man kan krype under dyna igjen.

 

  • Flinke piker er flinke til å smile og se tilfredse ut, selv om de egentlig har det veldig vondt inne i seg. De er de første til å si «Det går kjempe bra» når de før spørsmålet «Hvordan har du det» selv om sannheten er en helt annen.

 

  • Flinke piker overser kroppens signaler om utmattelse eller psykiske påkjenninger og durer på som durasellkaninen når batteriene går tomme. De skifter bare batteri uten å lytte og hiver nye problemer bak i sekken hvor man hiver alt man ikke har tid til å ta tak i eller tenke over. Verden går fremover, og det gjør flinke piker også.

Så finner man jo løsningen på dette, og blir flinkere ti å lytte og ta hensyn til sin egen kropp og helse. Man blir flinkere til å si nei og prioritere det som er best for den og sykdommen som ligger latent i en.  Man putter ikke lenger ting i sekken men håndterer det og blir ferdig med det. Sekken skal være tom, iallefall stort sett.

Jobb er jobb, eller?

Så når jeg nå har funnet løsninger og holder sykdommen i sjakk, og jobber 100% i hovedjobben min som DatingRådgiver for GetLove AS og 20% i jobben min som gruppetreningsinstruktør for ICON Norge, hvorfor kan jeg ikke da jobbe 100% som Butikksjef igjen?

Her er forskjellen på den jobben jeg har hatt og den jeg har:

  • Kortere intervaller med full jobb, lengre dager, lengre pauser, møter, prosjekter etc settes opp ut i fra hvordan dagenene mine er.

 

  • Jeg trenger ikke stå i en butikk å smile og være serviceinnstilt, i 8-10 timer, hvis jeg har en dårlig dag.

 

Det er essensen. Jeg trenger ikke gå mot meg selv å ringe en sjef for å si at jeg er syk, eller påta meg en jobb som ikke er bra for meg. Jeg slipper konfrontere sykdom eller dårlig samvittighet og ta avgjørelser som ikke er bra for meg.

Har jeg kraftige menssmerter (som jeg har en gang i måneden) og har en Zumba time på ICON så er det bare bra for meg å komme meg på jobb og ha den timen. Det gjør meg friskere enn sykere å gå på jobb.

Hadde jeg jobbet i butikk måtte jeg stått men kraftige smertestillene og smilt pent og vært hyggelig, og ikke bare hatt det jævlig vondt men også trigget sykdommen min ved å late som om jeg har det bedre enn jeg har det. Ja men det må vel alle i ny og ne, eller? Ja egentlig, men de fleste av oss ringer å gir beskjed om at de ikke kan komme på jobb, fordi de er syke. Det klarer ikke en med min lidelse. Alle sånne små ting, som å gå på jobb med influensa, stille opp ekstra når man egentlig er utslitt, osv osv gjør at man en dag blir utmattet og deprimert.

Hva med møter og andre ting som Datingrådgiver tenker du da? Mye av jobben min foregår via mail, sms eller telefon. Det er ikke noe problem for meg å gjennomføre slike ting fra sengen eller sofaen. Et møte på en time går også fint for meg å ta. Det er stor forskjell på å møte en kunde i en time og være på sitt ypperste, enn å være på sitt ypperste i 8-10 timer.

Ja men du kan ikke alltid være på tipp topp, det er greit å være sur eller ikke så flink på jobb….

Nei, det er ikke en holdning jeg har til arbeidslivet. Kan man ikke gi 100% så bør man få noen andre til å jobbe.  Og å få noen andre til å jobbe ville jeg aldri gjort hvis det ikke var full krise. Dermed tar jeg jobben selv, setter på meg smilet og gjør meg selv syk. Etter flere måneder eller år med slikt «spill» sier det stopp. Da kommer depresjonen og utmattelsen, og den den er livsfarlig.

Flinke piker må finne jobber som ikke gjør dem syke men friske. De må ha arbeidsplasser hvor tilpasning er viktig for at de kan kunne yte best mulig og holde sykdommen i sjakk. De må ha mulighet til å gå vekk fra andre mennesker å gjøre papirarbeid, eller andre ting hvis de har dårlige damer, slik at de ikke føler de er en belastning for arbeidsplassen. Lykkes arbeidsgivere med det, så fungerer arbeidsplassen kjempe bra.

Det er ingen andre enn meg som kan ta den jobben jeg gjør som Datingrådgiver i GetLove AS. Jeg kan ikke være syk, men samtidig så kan jeg det. Ingen av mine kunder har opplevd å ikke bli sett eller hørt pga dårlig form hos meg.  Jeg har utsatt et par møter, men har da vært tilgjenngelig på telefon så de har fått det de trenger på tross av. Og jobben på ICON som jeg har hatt siden september 2014 har jeg aldri vært borte fra. Jeg har også stilt opp på kort varsel for å ha en ekstra time.

Det jeg trenger:

Det jeg trenger er 8 måneder til for å bygge opp kundedatabasen og få inn mer inntekt. Etter at faktureringene ble satt i gang i Januar i år (jobbet 3 år gratis for erfaring før dette) ser jeg at det er en jevn økning på kunder og at de er villige til å betale når de ser jobben som blir gjort. Jeg har altså bevis på at dette er noe folk er villig til å betale for når de får vite om tjenensten.

Om 3 måneder er det over og ut i følge NAV. Selv om jeg egentlig har krav på AAP i 1.5 år til, så mener de at jeg er for frisk til å få AAP. De mener at jeg fordi jeg jobber full tid med egen bedrift, også kan jobbe full tid i en av jobbene jeg hadde før jeg ble syk.

Så her er vi nå. Jeg må bevise at den jobben jeg hadde før jeg ble syk gjør meg syk, og overbevise dem om å få mer tid til å faktisk kunne leve av det jeg jobber med i dag.

Hvordan dette vil ende, det vet jeg ikke, men jeg håper jo at de vil se hvor firkanta systemet de har er, og at de vi se på dette som et bevis på at man kan jobbe 100% uten å bli syk igjen, hvis man får tilrettelegging og forståelse.

Når man ikke selv klarer å si nei til jobben, må man ha en jobb hvor man kan si ja, uten at det er belastende og kan føre til utmattelse senere.

Noen ganger hater jeg å være meg!

I dag hadde jeg en skikkelig bomtur hos legen. Jada, jeg fikk forklart at jeg sover dårlig om nettene og at jeg føler jeg trenger hjelp med kosthold, men det stoppet liksom der.  Når du skal forklare en nyutdannet lege som ikke kjenner deg hvordan du har det, når du har det som meg, så blir det veldig veldig vanskelig. Det blir vanskelig å vise hvor tøff hverdagen egentlig er noen ganger, når man ser så frisk og raskt og virker så velfungerende som jeg gjør.

Bak dette smilet skjuler det seg mange tanker og vanskelige følelser innimellom!

Bak dette smilet skjuler det seg mange tanker og vanskelige følelser innimellom!

Jeg skjønner han godt, og klandrer på ingen måte han. Jeg klandrer meg selv. Jeg klandrer meg selv fordi jeg er så flink til å være flink!

Flink til å fokusere på det positive. Vise hvor bra dagene mine er på tross av. Så da ser han en energisk, positiv kvinne som jobber som treningsinstruktør 4 dager i uken, som er aktiv og som er ansatt i eget firma. Ingen medisiner, ingen allergier så vidt man vet, ingen synlige fysiske belastninger.  Og så er liksom tiden ute, og jeg føler meg bare dum.

Hvorfor legger jeg meg ikke ned på gulvet og hylgriner for å få vist den frustrasjonen og smerten jeg har inni meg enkelte dager? Hvorfor sitter jeg der og bare smiler og prøver å forklare på den mest positive måten jeg kan, fordi jeg for det meste har gode dager og mangler bare litt søvn og energi?

Hvorfor godtar jeg at en lege som hører «flink pike» ikke forstår at han må dra frem det hun sliter med og ikke la henne få vise hvor flink hun er.

Når jeg gikk ut av kontoret var jeg bare tom. Totalt tom. Jeg hadde bare lyst til å grine fordi jeg føler at jeg ikke får formidlet det jeg vil. Bussturen hjem brukte jeg all energien min på å fokusere på det gode som kom ut av timen og at dette bare er starten, sånn at jeg ikke skulle føle meg verre. At han ikke kan forstå enda, men at jeg kan hjelpe han forstå. Journalen min må leveres, han må få vite at når jeg sier «Det går bra» så betyr ikke det at det alltid går bra. Han trenger å bli kjent med meg og få mer kunnskap om hvordan jeg har det inni meg til tider og hvordan jeg kjemper for å overleve, selv om det ikke er synlig utenpå.

Hvorfor klarer jeg ikke forklare hvordan jeg har det, når det er viktig at jeg får det frem??

Hvorfor klarer jeg ikke forklare hvordan jeg har det, når det er viktig at jeg får det frem??

Når jeg kom hjem knakk jeg bare totalt sammen. Alle de negative tankene bare strømmet på!

  • Hva om det egentlig ikke er noe galt med meg?
  • Hva om jeg bare later som om jeg er syk så jeg kan slippe å jobbe i en jobb som vil kjede meg?
  • Hva om jeg egentlig bare er lat og vil utnytte systemet sånn som NAV tror?
  • Hva om jobben jeg gjør som Datingrådgiver ikke egentlig er så betydningsfull som jeg føler at den er?
  • Hva om jeg egentlig bare bør takke ja til en av de butikksjef jobbene jeg blir tilbydd i ny og ne?

Det skal så lite til fra å ha troen på seg selv til å miste alt totalt.

Og da kommer lengselen etter psykriatisk avdeling. Noen ganger lengter jeg bare tilbake! Frisonen hvor jeg fikk være meg selv og ble sett som jeg er. Hvor ingen så på meg med mistenksomme øyne. Hvor sykdommen min ikke var noe uvanlig og uvirkelig, men noe normalt og bekjempelig. Hvor gode løsninger ble lagt frem og håpet om et velfungerende liv på tross av ble sådd.

Noen ganger føles det som om man står på et stup og roper ut til verden der nede, men menneskene bare snur ryggen til og later som om de ikke hører. De vil ikke høre. Man føler at det man har å si ikke er viktig. Man føler seg bare så totalt ensom i det øyeblikket.

Men en ting har jeg lært på disse 3 årene og det er hvordan ta tak i meg selv og ikke la meg selv forfalle. Hvordan finne troen på meg selv når jeg mister den og hvordan jeg ikke lar meg selv gå inn i det dypet av usikkerhet og mistillit til meg selv.

Jeg innbiller meg ikke at 8 timers arbeidsdager fast 5 dager i uken over lengdre tid, er døden for meg.  Jeg er ikke lat og giddalaus når det kommer til jobb.  Jeg er et arbeidsjern uten like og jeg liker livet best når jeg kan jobbe og produsere og delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Jeg får så positive tilbakemeldinger for jobben jeg gjør som Datingrådgiver og med jobben min som Zumba instruktør. Jeg har funnet to jobber som utfyller hverandre og som gir meg energi. Jobber jeg kan jobbe med resten av livet og som kan holde meg unna NAV og statistikken.

Vise fremgang – vise løsninger og bli hørt for disse.

Jeg har felt noen tårer i dag og jeg har kjent på håpløsheten og lysten til å bare gi opp. Jeg har kjent at jeg kanskje har presset meg selv litt mye psykisk den siste tiden og er litt svakere nå enn jeg var for noen måneder siden. Et lite tilbakefall pga mye jobb og mange bekymringer. Jeg trenger flere kunder så jeg får mer inntekt og jeg trenger å finne ut hvordan jeg kan få mer påfyll av energi på krevende dager.

Samtidig har jeg i dag fått bevist overfor meg selv, hvor gode verktøyene jeg har er, og hvor raskt de får meg til å se styrker og løsninger kontra svakheter og problemer.  Ikke pokker om jeg skal gi meg.  Ikke pokker om jeg skal gi opp.

Etter litt sutring var energien tilbake og jeg klar for kamp igjen!

Etter litt sutring var energien tilbake og jeg klar for kamp igjen! Det blir jo ikke noe bedre av å synes synd på seg selv og hate seg selv! Jeg er som jeg er, kroppen og hue mitt er som de er. Nå må kampen fortsettes!

Jeg er jo faktisk ikke alene om å ha det som jeg har det. Dette er ikke en sykdom jeg har funnet på for å snike meg unna noe. Dette er noe mange av oss sliter med og som fører oss inn i systemet gang på gang med utbrendthet og sykemeldinger.  Min kamp er å få vise hvordan man kan holde sykdommen i sjakk og holde seg unna systemet. Klare seg selv økonomisk og ha et helsemessig velfungerende liv ved å ta hensyn og tilpasse seg. Og den kampen, den skal jeg for pokker vinne!

Nå skal jeg ta kontakt med forrige fastlege og få overlevert journalen min til nye fastlegen. Skrive et forklarende brev til nye fastlegen om hvordan jeg egentlig har det. Så er det inn på NAV å få ny saksbehandler, sånn at jeg vet hvem jeg skal overleve alt av timelister, og annen dokumentasjon til, og så på apoteket og hente innsovningstabletter som legen skrev resept på. Så i kveld skal jeg legge meg tidlig og faktisk sovne tidlig!

Game on, og God helg! :D

 

Forhold er ikke for alle.

Er ikke det litt rart å si når man jobber som Datingrådgiver, tenker du kanskje? Jeg elsker jobben min og jeg mener det største av alt i verden er kjærlighet. Men kjærlighet er noe man kan ha i livet selv om man ikke har en partner. Det var oppdagelsen av kjærlighet til meg selv som satte i gang hjulene som i dag gir meg mulighet til å jobbe med det jeg jobber med. Det å ha kjærlighet til seg selv er det viktigste man kan ha, og uten det har man større behov for en partner. 

Gifts-Women-Who-Like-Wine

For meg var det å finne mannen i mitt liv min livsoppgave i mange år. Det høres kanskje rart ut, men jeg følte meg mislykket uten det perfekte familielivet jeg alltid hadde drømt om. Jeg strevde og stresset og higet etter å finne noen som kunne elske meg. Noen som kunne gi meg trygghet og få meg til å føle meg bra. Når forholdet med pappa’n til sønnen min tok slutt raste verden. Ikke fordi jeg elsket han så høyt, men fordi drømmen min var knust. Jeg var veldig glad i pappa’n til sønnen min, men jeg elsket nok mer det at vi var en familie enn jeg elsket han.

I voksen aldri har jeg funnet meg selv og da også trygghet i meg selv. Jeg elsker livet som singel, ikke fordi jeg kan være klin gal og feste og styre på som mange andre 40 åringer gjør, men fordi jeg får ro og fred til å utvikle meg selv videre. Jeg har ingen andre å ta hensyn til enn sønnen min og meg. Jeg styrer dagene mine som jeg selv vil, og trenger ikke tenke på hva vi skal om 5 år eller 10 år når guttungen har flyttet ut. Da blir det til det jeg finner ut at jeg har lyst til der og da.

Jeg kan hoppe som haren, fra det eneste stedet i verden til det andre. Ta med meg jobben i kofferten og bare oppleve nye kulturer og blir kjent med nye mennesker. Suge til meg mer kunnskap om kjærlighet, forhold, dating og mellommenneskelige relasjoner.

For 10 år siden så jeg for meg, meg selv som gammel, på en terrasse i solen med mannen i mitt liv. Det var drømmen. Å ha funnet den ene som jeg kunne bli gammel med. I dag ser jeg for meg en overfylt terrasse full av gode venner og familie, men også stunder hvor jeg nyter ett glass vin i ensomhet og nyter roen. Ensomhet som for meg gav følelser av tristhet, gir nå følelse av glede og ro. Oppladning av batterier og tid for refleksjon.

Girl lying in grass laughing

Før kunne jeg ikke forstå at noen ville være alene og mente de jugde når de sa at de var lykkelige uten en partner. Nå forstår jeg godt hva de mener. Fordi jeg har det bra med meg selv og livet slik det er.

Er det ikke rart hvordan ting endrer seg?

En dårlig dag? Sjekk ut denne youtube kanalen.

Morgenstund har ofte gull i munn for meg. Jeg elsker å sitte å grave meg gjennom spam-mailen på let etter faktiske nyttige mailer, eller å bare la tanke fly mens jeg titter innom favoritt sidene mine. Duften og smaken av kaffe og gode ideer som popper inn i hjernen og kommer ned i boka mi.  Noen dager, derimot er tøffe og dritt. Det trenger ikke å være en grunn til det, de bare er det. I dag er ikke en sånn dag, men jeg kom over en nydelig video på Youtube som ble til flere, og så tenkte jeg at disse må jeg dele. Dele med meg selv til dårlige dager, og dele med deg som kanskje har en dårlig dag i dag.

happy-couples.jpg10

 

Ved å kjenne på andres lykkefølelse kan man faktisk føle lykke selv også, hvis man tillater det. La ego’et få næring fra andres gode opplevelser og smil litt på andres vegne. Smiler du, skaper du også gode følelser i deg selv, visste du det?

Selv om dagen er dritt, så finn noe som kan få deg til å smile og le. Finn noe som du kan se gleden i og skape følelser av. En god klem, at sola skinner, et hyggelig minne fra noe du har opplevd, eller noe fint noen har sagt til deg om deg.  Vi har alle hatt en eller flere fine opplevelser i livet vi kan smile av, uansett hvor tøft livet har vært. Fokuser på disse og bli bevisst på at du har muligheten til å skape flere gode øyeblikk hvis du vil. Be om hjelp til det hvis håpløsheten har dratt deg for langt ned.

Be noen hjelpe deg smile igjen!

Alle video’ene de lager blir laget for å skape oppmerksomhet rundt forskjellige sykdommer og lidelser og dermed bidra til økte midler til bekjempelse eller bedring av livet for de som sliter med disse.

Under hver film finner du nyttig informasjon om prosjektet og hva du kan gjøre.

The Jubilee Project makes films for good causes.

This film was produced to raise awareness and support for the American Society for Deaf Children. There are two ways that you can support this cause:
1. Go to jubileeproject.bandcamp.com to buy the soundtrack for this video, «Peaches» by New Heights. You can also donate directly to the cause at this site.

2. Sign up to become a sponsor of this video. Each sponsor will be asked to donate 1 penny for each view this video receives in November. So if the video is watched 1000 times this month, sponsors will each donate 10 dollars. You can sign up to become a sponsor by emailing project.jubilee@gmail.com. All proceeds will go to the American Society for Deaf Children.

The American Society for Deaf Children is a non-profit organization started in 1967 that supports and educates families of deaf and hard of hearing children and advocates for high quality programs and services.

Gå inn på Youtube og kos deg med video’ene og les mer her:

www.jubileeproject.org
www.twitter.com/jubileeproject

 

Håper du har bra dag, kanskje på tross av!

 

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/355f94bb71b9337582a75d111108bdd6deb

Så viktig er maten for helsen din!

Vi er blitt så utrolig flinke til å ta vare på oss selv ved å være i mer fysisk aktivitet. Det er inn å sykle, det er inn å gå på langrenn, det er inn å gå på fjellturer. Spinning og andre gruppetimer er også noe vi ser mer og mer nytten av både for kropp og sinn. Det sosiale i treningen er tilbake og jeg digger det! Samtidig er det så lett å tenke at man kan spise mer dritt fordi man trener mer. Jeg tenker jo sånn selv, at nå har jeg vært så flink så nå kan jeg spise litt dritt med god samvittighet. Men det var før jeg var på foredrag med Berit Nordstrand.

Jeg satt med åpne ører og store øyne og lyttet under foredraget på Sprek Norge arrangementet. Jeg skrev litt mer om det tidligere i uken, men les gjerne mer om Sprek Norge på nettsiden deres.

Vel altså, Berit Nordstrand. Min nye heltinne. Plutselig var det så mye enklere å forstå viktigheten med maten jeg putter i kroppen min, og også funksjonen den faktisk har. Plutselig var det noen som allerede kunne fortelle meg det jeg hadde begynt å lure på. Hva slags mat trenger jeg for å fungere optimalt?

Ta en titt på denne videoen for å få et lite innblikk i det vi fikk høre på foredraget:

Dette er jo ikke ting vi ikke har vært klar over, men samtidig så er det ikke noe vi tar hensyn til! Les mer om Cellefabrikken ved å klikke her.

Vi respekterer rett og slett ikke det flotte maskineriet kroppen vår er! Vi respekterer ikke det faktum at hver og en av oss har forskjellige maskinerier og trenger forskjellige næringstoffer for å fungere optimalt.

Jeg som har en psykisk krevende hovedjobb, trenger å passe på at kroppen min har det den trenger for at hjernen min skal yte best mulig og takle mest mulig. Samtidig har jeg en fysisk deltidsjobb som trenger en kropp med masse energi  og styrke, og som får det påfyllet den trenger for å fortsette å fungere optimalt.

Jeg har vært veldig opptatt av verktøy for at tankene mine skal være balanserte og klare. I flere år har jeg brukt mye tid på å finne ut av hva jeg må tenke for å ha det bra med meg selv, nå skal jeg finne ut hva jeg må spise for å ha det bra med meg selv.

Jeg har selv bestilt noen av bøkene til Berit og i påvente av disse prøver jeg å endre små ting med kostholdet. Hele denne uken har vi f.eks startet dagen med vann med honning og sitron, jeg har blitt mer bevisst på bruk av urter på maten, og vi har byttet ut pasta, ris og poteter med bønner, kikerter, linser og grønnsaker.

I dag lagde jeg meg denne herlige mini middagsretten til meg selv:

11081211_414688981989684_4987507852647256826_n

1/3 del kyllingfilet  stekt i smør med timian, oregano, rosmarin og salt og pepper.

2 tørkede tomater kuttet opp i biter.

1 mykt-kokt egg

200 gram bønner kokt i buljong

1/4 gulerot som er revet over.

Over det hele en vinegrette laget av extra virgin oliven olje, litt sitron, litt salt, litt pepper og litt honning.

Nam nam!! Perfekt som lunsj, eller som en tidlig middag hvis du skal spise litt tapas eller skal ut å spise senere på kvelden men trenger litt næring før det. Skal du ha den som hovedrett for dagen kan du ta en hel kyllingfilet.

Jeg gleder meg enormt til å se resultatene av endringen jeg nå skal gjøre i matveien, både for meg og sønnen min.

Er du bevisst på kostholdet ditt??

Kanskje vil du være med å ta tak i kostholder ditt sammen med meg hvis du ikke gjør det allerede??

Følg gjerne på #some:  AneHagen_com på Instagram, eller @anehagen på twitter og del gjerne innleggene du liker slik at flere får de med seg.

Bra nok, er ikke godt nok, for meg!

De siste årene har jeg funnet ut at det viktigste for meg er å ha friheten til å være meg selv. Friheten til å tørre å være den jeg er, med gode og dårlige sider. Positive og negative egenskaper. Friheten til å ikke frykte å bli målt og ikke funnet bra nok, men kunnskap og forståelse om at sånn er det uansett. Ingen kan være bra nok for alle i alt! Ingen kan være perfekt på alle områder og tilfredsstille alle kravene alle har til hvordan ting skal være. Det er umulig, og at jeg har forsøkt å gjøre dette synes jeg er helt absurd egentlig. Samtidig synes jeg det er HELT FEIL at vi bare skal være bra nok eller god nok. Jeg vil være mye mer enn bra nok. Det jeg ikke vil være er perfekt! 

11059680_413813935410522_4097103464833640230_n

Nytt og bedre liv hver Mandag!

Jeg har en tendens til å starte ett nytt og bedre liv hver mandag. Da setter jeg i gang med nye prosjekter, både når det kommer til meg selv, eller til jobben min. Er det ting jeg ikke er fornøyd med på det personlige plan, så prøver jeg alltid å sette meg opp en plan om forbedring fra Mandag av. Det handler ikke om skulle endre seg. men å forbedre seg, og det tror jeg er forskjellen på å bare si man skal gjøre noe, og det å faktisk gjøre noe.

Jeg liker Mandager jeg.  Det er noe med den følelsen av å ha en ny start. Blanke ark, og fargestifter som jeg kan farge livet med. Bakdelen med å tenke sånn er jo at jeg ofte driter i mye hvis uken har vært dritt og det er Torsdag. Da tenker jeg bare at nå gidder jeg ikke mer før på Mandag.

Jeg har lett for å gi opp sånn, og før så plaget det meg veldig. Nå? Nå driter jeg egentlig i det.

Før kunne jeg tenke at, nei skjerp deg. Nå må du stå på. Nå må du ikke gi opp. Ikke kast bort tiden din på å ikke gjøre noe. Ta på deg smilet, pynt deg og kom deg ut på noe hyggelig. Men den maska der den har jeg rett og slett lagt fra meg på hylla. Eneste jeg kan finne på å gjøre er å ta meg en treningsøkt. Da trenger jeg ikke maska, da kan jeg bare være sånn jeg er.  Og det er DET jeg vil!

Jeg har ikke behov for å være perfekt!

Har jeg lyst til å «gi opp» i noen dager og bare la verden være, så gjør jeg det. Jeg angrer aldri lenger på at jeg «kastet bort» to dager med filmtitting, drittmatspising, hjemme i pysjen – dassing. Det er mine mini ferier hvor jeg rett og slett bare lar meg selv ikke gjøre noen ting.

 

Selvfølgelig, kommer det en sms eller mail fra en kunde så gjør jeg jo jobben min, og skulle det være behov for å ha meg som vikar på senteret så stiller jeg opp. Men sånn utenom det kan jeg fint gå i pysjen hele dagen. Da kan det også bli frossenmat til middag, det kan flyte over på vaskerommet, kjøkkenbenken kan bli usynlig fordi alt bare legges der og ikke på plass, og kleshaugen i stolen vokser seg superstor.

Noen ganger varer disse dagene litt for lenge og jeg burde nok absolutt vært flinkere til å riste ting av meg og bare dra frem vaskefilla, men noen ganger føler jeg at livet driter i meg, og da har jeg lyst til å gi litt f…. jeg også!

Jeg har aldri vært perfekt, men jeg har i perioder av livet prøvd å fremstille meg som perfekt. Det å ikke bli likt fordi man er sånn eller sånn, har vært noe jeg har vært livredd for og da har jeg prøvd å perfeksjonere meg på alle områder i livet. Ikke rote, alltid se bra ut, alltid være i godt humør, alltid være tilgjenngelig, alltid stille opp forvenner, alltid….. Ja er det rart jeg ble utbrent ved jevne mellomrom? Absolutt ikke!

Guttungen speider fra klesfjellet. Jeg hadde aldri turt å legge ut et slikt bilde for 5 år siden. Nå bryr jeg meg ikke.

Guttungen speider fra klesfjellet. Jeg hadde aldri turt å legge ut et slikt bilde for 5 år siden. Nå bryr jeg meg ikke.

Men nå så har jeg ikke behov for å være perfekt lenger. Jeg har ikke behov for å måtte stille opp på alt det forventes at jeg stiller opp på. Jeg har ikke noe jeg må bevise for å ikke få negativitet om meg. Hvis noen synes jeg er sær, upålitelig, lat, rotete, uorganisert, eller andre ting som vi ser på som negativt, så er det helt OK for meg. Det påvirker ikke meg hva andre måtte mene lenger og den følelsen den er helt fantastisk. Fordi jeg vet at jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er.

Bra nok. Godt nok? Ikke for meg!

Så hvorfor skal jeg da ha disse Mandagene hvor ting skal endres? Er jeg ikke bra nok som jeg er. Jo det er jeg, men hvorfor skal jeg være fornøyd med å være bra nok? Jeg vil jo føle meg fantastisk og ha det lille ekstra!

Jeg liker litt umph, glitter og glamour! Jeg liker litt action, spenning og lidenskap. Jeg liker å le litt ekstra og ha litt bedre følelser.

Jeg forstår ikke hvorfor vi i dette landet fokuserer så mye på å holde hverandre nede! At vi fokuserer på å ikke være perfekte som en greie, som om vi ikke skal utnytte vårt eget potensiale og utvikle oss som mennesker.

Du er god nok som du er. Ja for pokker er jeg det, men hvorfor ikke bli enda bedre? Hvorfor ikke skille seg litt ut og få litt ekstra av livet? Hvorfor ikke sikte etter prikken over i’en??

I dette landet føler jeg at uansett hva man gjør så er det galt uansett. Viser man bilder av rotete hjem, er man ikke et bra menneske med gode nok rutiner, viser man bilder av et perfekt hjem så er man for opptatt av fasade og ikke de viktige tingene i livet.

Det går ikke an å tilfredsstille alle uansett, så da tilfredsstiller jeg meg selv. Jeg gjør det jeg har lyst til å gjøre og jeg gjør det som føles best for meg. Jeg slutter å ta til meg kritikk som ikke er konstruktiv og jeg bryr meg lite om hva noen måtte mene om meg, når jeg syns det er ganske så fint å være sånn.

Når man går vekk fra å prøve å tilfredsstille alle andre, og bare tilfredsstille seg selv, er det faktisk mye enklere å få ting gjort. Man blir også mindre utbrent og man har en integritet som er veldig tilfredsstillende.

Vær den DU vil være og den du trives med å være!

Da blir du lykkeligere! 

God helg fra meg!

 

 

 

 

Likte du dette blogginnlegget? Legg gjerne igjen en melding eller del det med noen andre :)

 

 

Kjære Leder, dette bør du vite om depresjon!

Å være en god leder betyr å se potensiale i de ansatte og gi de arbeidsoppgaver som utnytter dette potensiale, slik at effektivitet og lønnsomhet når max.  De ansattes trivsel er en del av det som skaper effektivitet og lønnsomhet. Får du en ansatt som er deprimert er det lett for at det blir kaos i kulissene. Hvordan du som leder takler denne situasjonen forteller mye om hvor dyktig du er til å faktisk lede en bedrift og ikke bare fylle en stilling.

coworkerComforting

Hva skjer når en ansatt blir sykmeldt?

Arbeidsoppgaver blir ikke utført, andre må kanskje trø til litt ekstra og det mangelfull informasjon om hva som egentlig skjer med noen som er deprimert fører til at det ikke blir funnet konkrete løsninger. Du som leder må bevise hvorfor du har den jobben du har, og du får kjenne på at det ikke bare handler om å signere arbeidslister eller dele ut lønnslipper. Det handler om å håndtere bedriftskriser på best mulig måte og finne løsninger på de problemene som oppstår.  Sånn er det når noen blir syke og sykmeldte. Det finnes ofte backup planer som gjør at bedriften kan fortsette å fungere en viss tid med sykmeldte ansatte. Men en psykisk syktom er ikke lik en somatisk sykdom. Er man forkjølet får man antibiotika eller tar tiden til hjelp. Det kan man ikke med en depresjon. Der kreves det helt andre tiltak, men hvilke? Hva gjør du som leder når noen blir sykmeldt med depresjon? Hvordan løser du det problemet?

Har jobben en ansvar?

Det første en hver leder bør gjøre når en ansatt blir sykmeldt med depresjon er å stille seg spørsmålet -Er det noe vi kunne gjort annerledes? Er noen her en medvirkende årsak til den tilstanden den ansatte nå har? Har vi påvirket eller trigget sykdommen på noen måte?

Hvis du selv ikke finner svar på dette spørsmålet (kanskje fordi du ikke kjenner den ansatte personlig eller er i daglig kontakt med personen) så bør du stille spørsmålet til noen som kan vite. Hvordan er trivselen i avdelingen den ansatte jobber?

Kartlegging av den ansatte og sykdommen er viktig. Det er viktig for å finne ut om det er noe jobben kan holdes ansvarlig for. Hvis det er slik at arbeidsmiljøet, oppgavene eller andre ytre påvirkninger på jobb fører til en depresjon må det tas tak i slik at andre ansatte ikke også blir syke. På samme måte som når det går et virus og man må finne årsaken til viruset så er det viktig å finne årsaken til at den ansatte har blitt syk, selv om det er en psykisk og ikke somatisk sykdom.

Hvis man finner ut at jobben ikke kan klandres, så konsentrerer man seg om å tilrettelegge på best mulig måte slik at jobben kan være en positiv faktor som kan få den ansatte raskere frisk.

Forståelse av Depresjon er viktig.

Hvis man ikke forstår hvordan en Depresjon påvirker den ansatte vil man ikke kunne bidra med noe positiv for en raskere tilbakevending på jobb.  Stigmatisering og nedlatende holdninger er en av årsakene til at ansatte sliter med å kommer tilbake i jobb raskere enn de gjør i dag. Følelsen av å ikke bli forstått er hovedårsaken til dette.

Hva skjer når man blir deprimert?

Når man blir deprimert mister man evnen til å se positivt på ting. I enkelte tilfeller blir man så fokusert på alt som er negativt at man ikke ser poenget med å leve. Man sliter med å komme seg gjennom hverdagen og alt av ansvar blir for mye å bære. Det å ta vare på arbeidsoppgaver, rutiner i hjemmet, følge opp barn osv blir store og omfattende ting som tar all energi man har å bruke. Det er som om energien ikke setter seg i kroppen fordi lykkefølelsen som gir mestringsfølelse og motivasjon ikke er tilgjengelig.

Ved en somatisk sykdom er ofte hvile det eneste som hjelper, ved en depresjon er det aktivitet som egentlig er løsningen. Det å komme seg opp av sengen å finne en mening i livet er det som gjør at man blir bedre.

Det beste du kan gjøre for noen som er deprimert er å få dem til å le. Få den til å le helhjertet fra magen! Da produserer kroppen endorfiner som igjen skaper lykkefølelse.  For en deprimert er altså ikke løsningen å ligge hjemme å slappe av, men å le! Le masse!! Jo mer endorfiner jo mer energi og jo mer energi jo mer aktivitet som igjen fører til mestringsfølelse. Og mestringsfølelse det skaper motivasjon og livslyst!

Stigmatiseringen av depresjon slik det er i dag ødelegger for disse lykkefølelsene som kan skapes. Man vil ikke gå ut av huset, for hva vil folk si? Man vil ikke smile, for da kan noen tro at man bare later som om man er syk for å ikke gå på jobb.

Ofte opplever mennesker som er deprimerte at andre iaktar dem for hver bevegelse de tar, og noen ganger blir arbeidskoleger eller andre provosert av at kjekke ting blir gjort mens man er sykmeldt. Den mangelfulle forståelsen for hvor viktig lykkefølelsen er, bidrar til dette.

Prat med de ansatte om Depresjon!

For å få fjernet stigmatiseringen er det viktig at du som Leder prater med de ansatte om hva depresjon går ut på. Fortell om sykdommen, hvorfor den oppstår og hva som må til for å bli frisk fra den. Få de ansatte med som støttespillere som heller bidrar til at den syke blir raskere frisk enn at den blir langtidssykmeldt.

Har man er positivt arbeidsmiljø som skaper gode følelser vil jobben være medisin i seg selv. Er det mye stress og kaos må man være mer psykisk sterk til å takle å komme tilbake. Prøv å se om det er noe stress som kan fjernes hvis det er tilfelle og at nye litt mer spennende arbeidsoppgaver kan bli gitt en periode.

Jeg tror at de fleste deprimerte kan være litt på jobb underveis i sykdomsforløpet og at de vil bli raskere friske av å ha en jobb å gå til. Har de ikke muligheten til det bør de få et tilbud på et treningssenter eller ukentlige møter hos psykolog for å komme seg ut av huset og skape positive følelser som motpol til de triste.

Les om depresjon på nettet og snakk med mennesker som har blitt friske av depresjon. De vil kunne gi en bedre forståelse på hvordan man har det og hva som kan hjelpe underveis til man blir frisk. For frisk det blir man, hvis man blir sett og hørt og får den hjelpen man trenger.

Følte du at dette var en nyttig artikel? Del den gjerne med venner på Facebook! Jo flere som deler jo flere få informasjonen :)

 

 

 

Blogurat 

Mener du sunn mat er dyrt i Norge?

Jeg er en av de som har irritert meg over at det koster mer å spise sunt. Hvorfor skal sunne rene matvarer være så dyre? Hvorfor skal det være så dyrt å spise sunt? Burde ikke staten ha et ansvar for å bidra til at vi har muligheten til å spise mer sunne matvarer enn de dårlige? 

Men så var jeg på foredraget til Christian Daling og Fantastiske Berit NordstrandSprek Norge i helgen og da sa en av de noe som fikk meg til å tenke litt. Vi klager over at sunn mat er så dyr, men egentlig så er det vel dårlig mat som er så billig?

rema2-672x448

 

Christian sier at vi stiller feil spørsmål når vi spør -Hvorfor skal jeg betale 5 kroner mer for økologisk mat, når vi heller bør stille oss spørsmålet -Hvorfor skal jeg velge å spare 5 kroner på giftig/dårligere mat?

Er de 5 kronene man sparer verdt det? First price og andre billige merker er billige, og mye smaker jo det samme som tilsvarende dyrere produkter.  Men hjelper det når kvaliteten på maten er dårligere? De bruker jo billigere råvarer for å kunne holde kostnadene nede, det sier jo egentlig seg selv?

Jeg har jo alltid vært en av de som har tatt billige alternativer fordi jeg rett og slett ikke har følt jeg har hatt muligheten til å bruke mer penger på mat enn det vi gjør. Fordi jeg har valgt å satse på eget firma og har prioritert helsa mi fremfor en godt betalt jobb, så har også økonomien vært deretter. Samtidig forstår jeg jo nå at det er næringstoffene som bør vektlegges og ikke volum.

Hvis jeg f.eks kjøper karbonade deig, så inneholder den mye mer av det kroppen min trenger enn tilsvarende mengde billig kjøttdeig. Hvorfor skal jeg i det hele tatt bruke penger på mat som ikke er bra, eller som gir meg mindre næring, når jeg heller da kan halvere inntaket av mat fordi det jeg får i meg gjør jobben sin?

Vi er flinke til å putte merkelapper på mat som er sunn, men egentlig burde vi vel merket mat som inneholder giftige stoffer eller som er av dårligere kvalitet? Da hadde vi jo også forstått hva det er vi faktisk putter i oss når vi kjøper de billige alternativene.

Er mat dyrt i Norge?

Hvis vi sammenligner prisene i Norge med priser i andre land, så ja, det er litt dyrere med mat i Norge.

 

På denne nettsiden kan du samnenligne priser på mat i de fleste land i verden:

http://www.numbeo.com/food-prices/

Og her kan du lese litt om hvordan prissettingen har endret seg de siste årene:

http://www.fao.org/worldfoodsituation/foodpricesindex/en/

Ting er generelt litt dyrere i Norge. Det er vi jo klar over. Samtidig tjener vi enormt mye mer enn det arbeidstakere i andre land gjør. Vi bruker også mye mindre av inntekten vår på mat kontra andre kostnadder, som bokostnader, sosiale aktiviteter, klær, osv. Vi velger ofte å bruke mindre penger på mat og mer penger på luksusvarer. Det er et valg vi tar, men har vi da rett til å klage over at sunn mat er dyrt? Burde vi ikke heller sette pris på at dårlig man er så billig og bare fortsette å handle av denne?

Kjøpekraften øker i Norge:

Grafen under viser hvordan kjøpekraften i Norge øker. Siden 1984 har Norsk Landbrukssamvirke gjennomført en undersøkelse for å se hvor mange arbeidstimer en industriarbeidstaker må jobbe for å fylle en handlekurv med et representativt utvalg matvarer. I 2012 var arbeidstiden på en og en halv time; tre timer kortere enn i 1984.

Kjoepekraft_mainstory1

Kjøpekraft er viktig når man skal sammenlikner matpriser mellom land. Figuren nedenfor viser at Norge tilhører den halvdelen av europeiske land som bruker lavest andel av sine inntekter på mat og drikke. Tallene er fra 2013 og er hentet fra publikasjonen Aktuelle tall .

Andel-husholdning-matforbruk_imagefull

Jeg vil ikke spare 5 kroner for å få i meg dritt, vil du?

Jeg  har bestemt meg for at jeg, på tross av liten inntekt, vil prioritere å kjøpe sunn mat kroppen min trenger. Jeg vil at jeg skal ta vare på meg selv, innenfra, først og fremst.  Ikke bare for min egen del men også for sønnen min sin del. Jeg vil at hans kropp skal få det beste av det beste slik at han har det beste utgangspunktet når han nå vokser opp og skal leve livet sitt.

Berit Nordstrand sa også en annen ting som fikk meg enda mer motivert: «Den dyre antirykekremen, den kan du bare drite i å kjøpe, for huden din vil bli mye bedre og rynkene mye mindre bare av å spise rett mat til DIN kropp.»

Og når dama røper alderen sin er jeg 100% sikker på at hun har rett.

Gå inn å sjekk bilde av henne og se selv, og JA hun ser HELT lik ut i virkeligheten også!  http://beritnordstrand.no/

Så da bruker jeg heller de 649 kronene favorittkremen min koster, på naturens råvarer som er bra for meg og som gir samme effekt!

 

 

 

Blogurat 

Behov for nytt ordbruk ved psykiske lidelser!

Hadde jeg fått viljen min, hadde hele utrykket «psykiske lidelser» blitt fjernet fra vårt ordforråd. Jeg ser ikke poenget med konkretiseringen så lenge vi ikke også snakker om «Somatiske lidelser» like mye. Definisjonen er så stigmatiserende at folk ikke vil snakke om at de er sliter med psyken. Vi går ikke rundt å sier at noen er somatisk syk, så hvorfor skal man si at man er psykisk syk?

working-woman

 

Tenk at disse to damene går til legen. Den ene sliter med negativ tankegang og den andre med diabetes. Begge fungerer normalt i arbeidslivet og ingen kan se hvem som lider av hva, eller at det er noe galt med dem. For begge får behandling.

Samtidig så vil man se på de to med forskjellige øyne når den ene sier at hun har en somatisk sykdom mens den andre sier at hun har en psykisk sykdom. Samtidig er det bedre å si psykisk sykdom enn psykisk lidelse. En sykdom er noe vi vet vi kan bli friske fra, eller som kan behandles slik at vi vil kunne fungere normalt med medisinering, en lidelse er noe vi automatisk tenker at aldri kan fikses, og det er vel grunnen til at jeg vil fjerne ordbruken og heller si psykiske sykdommer. Definisjonen i seg selv er grei, stigmatiseringen er det som gjør det hele feil.

» Psykiske lidelser eller mentale lidelser er et samlebegrep for forskjellige lidelser og sykdommer som i første rekke rammer sinnet og bevisstheten og ikke den fysiske kroppen. Psykiske lidelser omfatter alt fra plager som enkle fobier og letteredepresjoner og angst til alvorlige sykdommer som schizofreni, paranoia og bipolar lidelse (manisk-depressiv lidelse). Psykiske lidelser påvirker blant annet oppførsel og væremåte, tanker (kognisjon) og følelser og kan få store følger for dagliglivet og omgivelsene. Psykiske lidelser kan skyldes arvelige, fysiokjemiske, psykologiskeeller sosiale forhold.»

Stigmatiseringens kjerne:

Å ha en psykisk lidelse er noe folk assosierer med å være koko og noe vi holder oss langt unna.  Noe som aldri kan fikses og som definerer et menneske for evig å alltid. Det er også noe vi forbinder med galskap og det er vel det jeg synes er verst.

Hvis noen får ut frustrasjonen sin ved å skrike høylytt i offentligheten rister vi på hodet eller blir pinlig berørt. Samtidig aksepterer vi baksnakking, dårlige selvbilder, negativ tankegang, og annen shit som vi omringer oss med hver eneste dag.

Det er ikke normalt å ha en slik oppførsel heller, men vi har normalisert det fordi vi ikke vet bedre. Vi har veldig lett for å si at noen som oppfører oss på en måte som vi ikke ville gjort er gal, men vi tar utgangspunkt i oss selv eller det vi er oppdratt med som normalt uten at vi egentlig kan bevise at det er DET som er normalt.

Å være gal er jo egentlig noe de fleste av oss er hvis vi skal se på hver og en av oss i den store sammenhengen. Vår nordiske væremåte blir jo sett på som merkelig og unormal i andre kulturer, hvor følelsene er utenpå kroppen og ikke innenfor slik som hos oss.

Min mening er at ingen er normale. Vi er alle forskjellige individer med forskjellige behov, forskjellige utfordringer, og forskjellige styrker. Vi er individuelle resurser som ofte presses inn i livsstiler som ikke passer oss fordi noen har bestemt at det er slik vi skal oppføre oss, tenke og reagere. Det fører ofte til indre kamper hvor vår personlighet og reaksjonsmønster kommer i ubalanse og vi rett og slett lider av å måtte fungere på en måte som ikke er normalt for oss. Vi skal ikke diagnoseres på bakgrunn av vår personlighet, det er ikke en psykisk ubalanse å være f.eks kreativ, å ha et overflod av følelser, eller å være veldig stille og rolig.

Så når skal vi ta kontakt med lege?

Når vi ikke har det bra med oss selv. Når vi merker at den vi er, ikke er en person vi selv liker. Når vi føler at det er noe ved tankegangen vi har som minker på livskvaliteten vår. Vi er syke og vi trenger behandling for å bli friske. Du går til legen når du har lungebetennelse, du bør også gå til legen når du merker at du har angst, depresjon, når du er litt for hissig, eller tenker ekstremt negativt om alt rundt deg.

Men vi tør ikke. Fordi vi ser på slike ting som galskap. Vi er redd for å bli stigmatisert som gale og frykter at folk vil se rart på oss og være redde for å tilbringe tid med oss. Og det er jo sant! Jeg anbefaler ingen av kundene mine å fortelle at de lider av angst, selvdestruktive tanker, eller andre psykiske sykdommer på en første date. Det setter dem i et dårlig lys og det blir mest sannsynlig ingen date nummer to.  Etter noen måneder kan man legge kortene på bordet og fortelle at man har f.eks angst men jobber med det og blir bedre og bedre. Da vil jo partneren ha sett at du oppfører deg som et hvert annet individ og dermed blir ikke sykdommen din noe negativt i forholdet.

Hvis jeg får en kunde som har en av disse sykdommene så er det viktig for meg at kunden tar tak i dette. Jeg spør om de gjør noe med det og hvis de ikke gjør det, så «krever» jeg at de tar tak i det. Gjør de ikke det vil de ikke kunne fungere som de ønsker i et forhold, og jeg anser det å lete etter den rette, når man selv ikke er rett, er bortkastet tid.

Jeg vet at mange ikke tar tak i det fordi de frykter stigmatiseringen og det er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg gjennåpnet bloggen min. Folk velger å forbli syke, men å skjule sykdommen fordi de føler de vil bli sett rart på. Sannheten er at tar de tak i det så vil de slippe å ha en plage som gjør at de ikke kan være den beste versjonen av seg selv. Trist ikke sant?

Definisjonen på sykdom ifølge wikipedia:

Sykdom er en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager for en person eller folk som er i kontakt med en person. Noen ganger blir sykdom brukt som et vidt begrep som inkluderer skader, lyter,syndromer, symptomer, avvikende oppførsel og atypiske variasjoner i struktur og funksjon. I andre tilfeller er dette sett på som egne, separate kategorier.

Begrepet sykdom kan defineres på mange ulike måter, og ulike personer har forskjellig forståelse av hva som ligger i begrepet. En tilstand som for en person blir sett på som en sykdom, kan oppfattes annerledes av en annen. Innenformedisinen, er begrepet sykdom ofte relatert til diagnoser eller symptomer.

Det store medisinske leksikon definerer sykdom slik:

Sykdom, fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale funksjoner. Begrepet er vanskelig å definere, og det har hatt en tendens til stadig å bli utvidet (se sykdomsbegrep). På 1800-tallet ble sykdom ofte identifisert og definert ved patologisk-anatomiske forandringer i organene og vevene. Senere har man også tatt funksjonelle forstyrrelser uten patologisk-anatomiske funn inn i begrepet. Derfor inngår nå hodepine, smertetilstander og psykiske plager i sykdomsbegrepet.

Vi er syke, så enkelt og greit er det!

Sliter du med depresjon, har du kreft, sliter du med angst, har du diabetes, har du dårlig selvtillit, er du forkjølet,tenker du alt for negativt, har du øyekatar, bryr du deg for mye om hva andre måtte mene, har du høyt blodtrykk, ja så er du SYK!

Du har noe som hindrer deg i å være den beste versjonen av deg selv. Du trenger kanskje ikke medisiner, men syk er du uansett. Du er ikke gal med tanke på galskap, du er gal med tanke på at det er noe galt med deg. Noe som kan fikses. Enten med terapi eller med medisinering.

Det er da virkelig ikke noe vi skal være flau over? Å være syk er da noe alle er i perioder av livet? Vi må bare ikke putte forskjellige sykdommer opp mot hverandre. Det er ikke bedre å ha kreft enn å ha depresjon, men likevel er det lettere å snakke om at man har kreft, enn at man har en depresjon. Det er så flaut, som om det skjer med svake mennesker med dårlig personlighet! Og sånn er det jo IKKE.

Sykemelding for angstannfall?

Vi blir alle somatisk syke eller psykisk syke en gang eller flere i livet. Ta heller ansvar for helsen din ved å ta tak i både somatiske og psykiske sykdommer når de dukker opp. Da hjelper du også til med å fjerne stigmatiseringen og det å slite med dårlig selvbilde vil bli like normalt som å ha lungebetennelse.

Dermed vil det også bli bedre behandlingsformer for sykdommene og det vil bli like enkelt å få en sykemelding fordi man sliter med angstannfall som om man har fått en kraftig forkjølelse. Begge deler er en like gyldig grunn til å lytte til kroppen og få fikset det!

Tenk så fantastisk å kunne ringe til jobben å si at «Beklager jeg kan ikke komme på jobb i dag, jeg har angstannfall» kontra å presse seg selv til å gå på jobb og til slutt gå på en skikkelig smell fordi man ikke har lyttet til kroppen og tankene som sliter en ut.

Nei, det er på tide med en endring! Det er iallefall min mening!

Ups I did it again!

1518040_413145382144044_1628521503969245541_nDu hadde kanskje ikke trudd du ville seg meg her på det personlige plan igjen. Vel, det hadde ikke jeg heller. Jeg var 100% sikker på at tiden med personlig blogging var over for min del. Det var ikke noe mer å dele, det var ikke noe mer av interesse, og den jeg var før  -aggresiv og sint, eksisterer ikke lenger. Hun som var så sint på verden og skylte på alle andre enn seg selv, er borte. Men likevel her er jeg igjen. Hvorfor? Hvorfor den tunge tittelen – Kampen for tilværelsen, hvis jeg har det så bra?

Fordi for meg, så er det å ha det bra med meg selv, noe som krever mer enn for kanskje deg og andre du kjenner. Selv om jeg ser helt normal ut på utsiden har jeg hindringer som gjør at jeg hele tiden må være obs på hvordan jeg har det og hva jeg kanskje må gjøre for å balansere ting som ikke er balansert.

Nei til diagnoser og ja til frisk psyke.

For 3 år siden satt jeg på et legekontor på psykriatisk avdeling i Stavanger, og fikk høre at jeg mest sannsynlig var bipolar og burde belage meg på å spise  piller resten av livet.  Min 3 smell i voksen alder og min første innleggelse.

Jeg takket nei til piller og diagnose og satt i gang min personlige kamp for å bevise at psykiske utfordringer ikke skal puttes inn i diagnoseringer og medisineres, men analyseres ut i fra individuelle behov og personlightstrekk.

Leger og psykologer lyttet og jeg fikk frihet til å finne ut av min egen kropp og helse før noen diagnose ble satt.

Tilbakevendende depresjon og flink pike ble skrevet som «diagnose» slik at NAV var fornøyde. For sykemelding og AAP senere måtte jeg belage meg på. Dette ville ta tid, og tid det fikk jeg heldigvis. Eller det er ikke helt sant. Viste jeg for mye engasjement (som at jeg tok treningsinnstruktør kurs, eller skrev bok) så ble djevelens advokat (som saksbehandleren min i NAV kalte seg) sint og påstod at jeg måtte gå tilbake til klesbransjen fordi jeg var frisk nok til å jobbe. Men jeg kjempet og brukte depresjonskortet for alt det var verdt for å få mer tid. Mer tid til å finne ut av hvordan jeg kunne både jobbe og ha det bra med meg selv over tid.

Uten det hadde jeg nok bare tatt den lette veien ut og takket ja til et av butikksjeftilbudene jeg fikk i ny og ne, og hvem vet hvor lang tid det hadde gått før jeg igjen var i systemt. Utbrendt og deprimert og sykmeldt.

Hva har jeg funnet ut?

Det jeg har funnet ut er at mye kan ordnes hvis man tar utgangspunkt i menneskers personlighet og automatiske reaksjonsmønster. Disse sier mye om hvordan et menneske har det psykisk og viser ubalanser som kan fikses ved å justere tankegang og de autoamtiske reaksjonsmønstrene.

Ved å forstå hvem jeg er og tilpasse livet de behovene jeg har, i tillegg til å benytte verktøy for å styrke meg selv psykisk og fysisk, fikk jeg et tilnærmet normalt liv.  Jeg har nå to jobber som jeg fungerer supert i og som jeg aldri er sykmeldt fra (bank i bordet) jeg har en bedre psyke (god selvfølelse og balansert reaksjonsmønster) enn jeg har hatt hele livet, og jeg har en nok så bra helse med tanke på hvor mye energi som fortsatt brukes for å holde dagene i sjakk.

Jeg synes det er ufatterlig trist at vi prøver å presse mennesker til å passe inn i de reglene vi har laget, og hvordan vi mener at de bør leve, kontra å heller utnytte det potensialet som er i de forskjellene som er ved oss. Ingen mennesker er like og det er en grunn til det. Noen er mer kreative, noen er mer pragmatiske, noen er mer organiserte. Individet så lenge det har det bra med seg selv, bør støttes og oppfordres til å finne sin måte å leve best mulig på. Når vi ser potensiale i alle mennesker og vekker mestringsfølelsen i dem så kan magiske ting skje! :D

Vi skal være takknemlige for at vi har et system som fanger oss opp når vi trenger det, men vi trenger ikke godta dårlig behandling og negative holdninger. En forbedring av systemet og NAV er en forbedring av statistikken over de som er i systemet. Og DET er jo noe alle vil ha ikke sant?